Den virkelige kraft bak okkultismen

BIBELEN identifiserer den virkelige kraft bak okkultismen og dens mål. I Bibelen vil du ikke finne noen uklar teoretisering over emnet. Den legger klart fram kjensgjerningene og tar et fast standpunkt mot alle okkulte handlinger. Alle de andre religiøse skrifter fra oldtiden har enten lagt grunnlaget for okkultismen, godkjent den eller oppmuntret folk til å befatte seg med den.

Historien kan faktisk fortelle at nesten alle gamle folkeslag var sterkt opptatt av det okkulte. Det er bare én nasjon som er kjent for å ha hatt en religion som unngikk å befatte seg med det okkulte — oldtidens hebreere, som Bibelen forteller om. Hvorfor?

Den hebraiske religion var ikke påvirket av overtro omkring det ukjente, slik andre religioner var. Hebreerne hadde fått sin religion av en som kjente de faktiske forhold, og han gjorde det klart at det ikke var hans kraft som sto bak okkulte foreteelser. Som Gud sa til dem gjennom profeten Moses: «Disse folk . . . hører på dem som spår av skyene, og på sannsigere; men deg har [Jehova] din Gud ikke tillatt slikt.» — 5 Mos. 18: 14.

Klart og tydelig viste han hvilke skikker de skulle holde seg borte fra: «Det skal ikke finnes hos deg noen som . . . gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene, eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for [Jehova].» — 5 Mos. 18: 10—12; jevnfør 3 Mosebok 19: 26, 31; 20: 6, 27; Esaias 8: 19.

Kraften bak det okkulte

Noe som hendte en romersk embetsmann, Sergius Paulus, som var landshøvding på Kypros omkring år 47 e. Kr., kaster lys over saken. Bibelen beskriver ham som «en forstandig mann». Han søkte etter sannheten. Han ba derfor Saulus fra Tarsus, en romersk borger som også var kjent som apostelen Paulus, om å fortelle ham om Gud og kristendommen. En trollmann eller magiker som het Elymas, var imidlertid også til stede og begynte å motarbeide Paulus, utvilsomt fordi han var klar over at Paulus’ budskap kunne svekke hans innflytelse hos landshøvdingen og det ry han hadde fått takket være sine okkulte evner.

Paulus vendte seg mot Elymas og viste klart hvem som hadde gitt ham de okkulte evnene, da han sa: «Du djevelens barn! full av all slags svik og ondskap, fiende av alt som rett er! Skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete?» (Ap. gj. 13: 6—10, UO) Apostelen Paulus sa altså at ’djevelen’, en ond åndeperson, var den makt som sto bak denne trollmannen. Noen synes kanskje det er vanskelig å tro at det eksisterer en slik skapning.

Vi har imidlertid øyenvitner som har fortalt om at han er til. Herren Jesus Kristus kom fra åndeverdenen, og med en overbevisning som kom fra personlig kjennskap til saken, talte han om «Djevelen», også kjent som «Satan». Hva Satans opprinnelse angår, forklarte Jesus: «Han . . . sto ikke i sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. . . . han er en løgner og løgnens far.» (Joh. 8: 44, NTM; Luk. 10: 18) Denne åndeskapningen var derfor en gang i «sannheten». Men han likte ikke at Gud hadde myndighet til å fastslå hva som er «sannheten», og til å kreve lydighet mot den. Han lot lysten etter makt og uavhengighet fortrenge sin visdom. — Jak. 1: 13, 14; jevnfør Esekiel 28: 13—17.

Denne djevel gikk så i gang med å forlede andre til å følge en lignende kurs. Hans første fiendtlige handling var å lyve om Gud, en metode han har benyttet fram til denne dag. Denne løgnen førte til at det første menneskepar døde, og gjorde Djevelen til «en morder fra begynnelsen» og til «løgnens far». — 1 Mos. 3: 1—5, 13; Åpb. 12: 9.

Bibelen inneholder også historiske beretninger om hvordan andre «Guds sønner», engler, valgte å handle uavhengig av Gud. De har makt og innflytelse over svake menneskers sinn og kan påvirke deres liv, ja, de kan til og med «besette» mennesker eller dyr og bruke livløse gjenstander for å bedra. — Matt. 12: 43—45; Luk. 8: 27—33.

De som driver med okkulte handlinger, skjønner selv at det kan være farlig. I boken Psychic Discoveries Behind the Iron Curtain (Psykiske oppdagelser bak jernteppet) fortelles det om den omfattende sovjetiske forskning vedrørende ESP og andre psykiske fenomener. For å vise hvilken fare som er forbundet selv med slik forskning, sier forfatterne: «Det er en advarsel som alle som er opptatt med dette arbeidet på vitenskapelig basis, alltid gir — ESP må ikke behandles overfladisk. Det kan til og med være farlig å arbeide med noe så enkelt som et ouija-bord. Vi har sett noen av virkningene.»

Hvorfor er det så farlig? Ed Warren, som betraktes som en fremtredende ekspert i okkulte spørsmål, oppgir en grunn: «Det å bruke et ouija-bord, å holde seanser eller å drive med ESP . . . er innbydelser til ondskapsfulle ånder, og til en eventuell besettelse av slike ånder.»

Men hva ligger så til grunn for okkultismens mange underlige og tilsynelatende motstridende varianter? Hva kommer det av at noen av dem virker direkte onde, andre gode, mens atter andre ser ut til å være de rene innfall? Det finnes i virkeligheten en felles hensikt bak det hele, og det er bare Bibelen som avslører den.

Formålet med okkultismen

Som vi alt har nevnt, tjente magikere som Elymas som redskaper for Djevelen. De vil dermed være fiender «av alt som rett er», opptatt med «å gjøre Herrens rette veier krokete». (Ap. gj. 13: 10, UO) Uansett hvor selvmotsigende og varierende de okkulte kunster kan være, finnes det derfor en felles hensikt: Å vende folk bort fra «alt som rett er» og få dem til å ignorere Guds «rette veier».

Den djevelske visdom bak denne planen er åpenbar. Mennesket blir lett fascinert av det uforklarlige, av fenomener som tilsynelatende er «overnaturlige». Det at de okkulte kunster er så ulike, gjør at de kan appellere til forskjellige mennesketyper. Noen underkaster seg Djevelen direkte ved en regulær Satan-dyrkelse, voodoo, hekseri eller lignende. Andre blir forledet til å tro at Gud har noe å gjøre med astrologi eller spiritisme. De som føler seg tiltalt av vitenskapen, blir ofte fascinert av «psykiske» krefter som ESP og clairvoyance. Det finnes så å si noe for alle.

Men hva med mirakuløse «helbredelser», «tungetale», «utdrivelse av demoner» og andre kraftige gjerninger som er direkte knyttet til såkalte kristne organisasjoner? Viser ikke dette at Gud samarbeider med dem for å gjøre til intet Satans gjerninger på samme måte som han samarbeidet med Jesus og hans apostler? (Joh. 10: 37, 38; Ap. gj. 19: 11) Jesus besvarte akkurat dette spørsmålet i sin berømte bergpreken.

Han sa at mange mennesker ville påstå at de var kristne, men med urette. På hvilket grunnlag ville de hevde at de var kristne? Jesus sa: «Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn?» Men ville dette bevise at de hadde Guds ånd og var sanne disipler av hans Sønn? Jesus fortsatte: «Da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!» — Matt. 7: 15—23.

Det er tydelig at disse okkultistene som bruker Kristi navn, er like avskyelige for ham som okkultistene blant hebreerne var for Jehova. Hvorfor? Fordi det er samme kraft som står bak dem. Hensikten er også den samme, nemlig å lede folk bort fra «alt som rett er», å forlede dem til å gjøre ting som blir fordømt av Gud.

Bibelen viser at de mirakuløse åndens gaver opphørte etter at de hadde identifisert den nyopprettede kristne menighet som det redskap Gud brukte til å utbre den sanne tilbedelse. (1 Kor. 13: 8—11) Men Skriften advarte også om at falske religiøse ledere senere skulle ty til slike «mirakler» for å gi inntrykk av at deres virksomhet var rett. «Og det er intet under,» sier Bibelen, «for Satan selv skaper seg om til en lysets engel; derfor er det ikke noe stort om òg hans tjenere skaper seg om til rettferdighets tjenere.» — 2 Kor. 11: 14, 15.

Dette viser at evnen til for eksempel å utdrive demoner ikke nødvendigvis er et tegn på at Gud støtter prester og predikanter som påstår at de har en slik makt. Både slike som hevder at de er kristne, og ikke kristne påstår at de kan drive ut demoner: Katolikker, protestanter, jødiske kabbalister og til og med voodoo-dyrkere. Står Gud bak noen av dem? Bibelen sier at «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud». (1 Kor. 14: 33) Det er klart at han ikke motarbeider seg selv ved å støtte motstridende grupper.

Selve de metoder som de fleste såkalte «demon-utdrivere» benytter seg av, viser at de ikke er av Gud. Jesus kunne drive «åndene ut med et ord». Han ga dem ganske enkelt en befaling, og de adlød ham, idet de var klar over hvilken myndighet han hadde. (Matt. 8: 16, 29—34; Mark. 5: 7—13; Luk. 8: 28—33) Men disse religiøse «demonutdriverne» ramser opp rituelle trylleformler og bruker bestemte ord og uttrykk som i seg selv skal ha makt til å drive ånder ut. Det kan ta flere timer å ramse opp den romersk-katolske formelen for demonutdrivelse som finnes i Rituale Romanum, og da benyttes det også religiøse relikvier og annet religiøst utstyr som er knyttet til overtro — en sterk kontrast til Jesu enkle befalinger! Men det ser likevel ut til at deres «utdrivelser» ofte er virkningsfulle! Hva kan det komme av?

Bibelen viser at Satan ville bruke overnaturlige krefter for å støtte disse religiøse bedragerne og styrke tilliten til dem og derved fremme sin egen sak. Den kristne apostelen Paulus forutsa at noen som hevdet at de var Kristi etterfølgere, ville komme til å gjøre opprør mot Guds veier, og at opprørerne ville prøve å bli dyrket og æret, akkurat slik som kristenhetens presteskap gjør det. Han sa at dette skulle skje «etter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse . . . fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst.. — 2 Tess. 2: 9, 10.

Legg merke til at Paulus stiller ’løgnens tegn’ opp som motsetning til «kjærlighet til sannheten». Jesus viste til den virkelige kilde til sannhet da han ba til Gud og sa: «Ditt ord er sannhet.» Guds «ord» finnes i Bibelen. Vi får en ekte «kjærlighet til sannheten» når vi bruker vårt sinn for å lære dette ord å kjenne og følger Guds «rette veier» i vårt liv. — Joh. 17: 17; Ap. gj. 13: 10, UO.

Det rette syn på det okkulte

Hva betyr dette for dem som er opptatt av okkultismen, eller som er fascinert av den publisitet den har fått i det siste? Det betyr at det ikke er trygt å studere eller underholde seg med den slags. Det okkulte er et middel Satan Djevelen bruker for å få folk til å begå handlinger som er direkte i strid med Guds klart uttrykte vilje.

Sanne kristne leker ikke med det okkulte. Hvis de tidligere har befattet seg med det, har de nå ødelagt alt de har hatt som hadde tilknytning til det. (Ap. gj. 19: 18, 19) De forstår verdien av det bibelske rådet: «Stå djevelen imot, og han skal fly fra eder.» — Jak. 4: 7.

Jehovas kristne vitner har lenge fulgt Bibelens forstandige råd i dette spørsmålet. De har derfor unngått okkultismens snare, spesielt i områder i Latin-Amerika og Afrika hvor voodoo og juju fortsatt blir utøvd, selv av den såkalte kristne del av befolkningen. Det har ikke vært ved å benytte mystiske utdrivelses-ritualer, med ved å lære andre sannheten fra Guds Ord, Bibelen, at de har kunnet hjelpe ærlige mennesker til å rive seg løs fra den makt onde ånder har hatt over dem. (Ef. 6: 10—18) Under ledelse av Guds Ord, som hverken avskriver det okkulte eller tillater at det blir dyrket, kan de si med apostelen Paulus: «Vi må ikke la oss overliste av Satan, for hans renker er vi ikke ukjent med.» — 2 Kor. 2: 11, LB.