Kongens bryllupsmåltid og Guds hensikt
«Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de ville ikke komme.» — Matt. 22: 2, 3.
1. Hva er blitt forkynt for nasjonene i løpet av de siste 60 årene, og hvilket historisk eksempel viser hvorvidt deres reaksjon på dette vil bli til velsignelse for dem?
HELE verden er i vanskeligheter. Det er ingen grunn til å tvile på at den tingenes ordning som vi lever i, befinner seg i den forutsagte «endens tid». I løpet av de siste 60 årene er «himlenes rike: «Guds rike», blitt forkynt over hele jorden som det «eneste håp» for den nødlidende menneskehet. Men de aller fleste tror ikke på dette botemiddel som Gud har tilveiebrakt. Folk i sin alminnelighet ønsker ikke å være underlagt det. De er lik et folk for 1900 år siden som ikke ønsket å underordne seg under «himlenes rike» da denne muligheten ble holdt fram for dem. Det at de avslo dette tilbudet, førte ikke til noe godt for dem som folk betraktet. I lys av det dette folket erfarte, forstår vi at de som i vår tid foretrekker menneskelige planer og prosjekter og ordninger framfor dette «eneste håp» for vår tids hjemsøkte verden og snur ryggen til «himlenes rike», på ingen måte vil bli velsignet. — Dan. 12: 4; Matt. 3: 1, 2; 4: 17; Mark. 1: 14, 15; Luk. 6: 20.
2. Når, hvor og for hvem begynte «himlenes rike» å bli forkynt, og til hvilket folk skulle det bli gitt?
2 Da «himlenes rike», «Guds rike», begynte å bli forkynt i Romerriket for lang tid siden, hadde Romerrikets styre over Midtøsten ennå ikke vart i 100 år. År 33 e. Kr. var det fjerde år det ble forkynt. Dette rike var årsak til heftige diskusjoner i den jødiske byen Jerusalem. Disse diskusjonene foregikk til og med i det verdensberømte templet i denne hellige byen. Ved en slik anledning sa den fremste Forkynneren av det gode budskap om Riket til sine mange tilhørere, som innbefattet yppersteprestene og noen av fariseerne: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» (Matt. 21: 43—46) Ifølge det han her sa, skulle Guds rike snart tas fra dette folket og gis til et nytt folk, et folk som skulle bære frukter som viste at det var underlagt Guds rikes styre. Denne talerens ord gikk i oppfyllelse, for den dag i dag har ikke dette folket, som en gang var så begunstiget, Guds rike.
3. Hvordan begynte taleren den lignelse som har forbindelse med hans profetiske ord?
3 Hva var grunnen til at det gikk slik? Han som uttalte disse profetiske ordene, viste dette ved å fortelle en av sine mange meningsfylte lignelser. En mann som hørte den, nedskrev en beretning om den til gagn for oss, og han begynner denne bestemte beretningen slik: «Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa: Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de ville ikke komme.» — Matt. 22: 1—3.
4. Hva er det som viser hvem «en konge» i Jesu lignelse var et bilde på?
4 Den viktigste personen i denne lignelsen var «en konge». Hvem var så han et bilde på? Han var et bilde på Gud selv, for hele lignelsen begynte med å si at «himlenes rike er å ligne med en konge» som tok et bestemt skritt som førte til en bestemt reaksjon. Uttrykket «himlenes rike» sikter til det samme som «Guds rike», for Gud er enerådende i de usynlige himler. Dette kom for eksempel tydelig til uttrykk da Babylons hersker i gammel tid ble ydmyket, og det ble sagt til ham at han skulle være i denne tilstand «inntil du sanner at den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil. . . . den tid du sanner at himmelen har makten». (Dan. 4: 25, 26) Jesus siktet til Gud da han sa om Jerusalem: «I . . . [skal ikke] sverge . . . ved Jerusalem, for det er den store konges stad.» Jesus lærte sine disipler at de skulle be til denne himmelske Konge og si: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 5: 34, 35; 6: 9, 10.
5. Hvem er den «sønn» som den himmelske Konge gjør «bryllup» for, og hva er det som viser dette?
5 Det sies at kongen i Jesu lignelse har en sønn. Gud, den himmelske Konge, har imidlertid mange hundre millioner åndesønner, som Bibelen kaller «Guds sønner». (Job 38: 7; Dan. 7: 9, 10) Hvilken av disse mange sønnene siktes det til i Jesu lignelse? Det siktes til den fremste av disse sønnene i Guds himmelske familie. Det er for denne fremste sønnen himmelens Konge gjør «bryllup», og de hellige skrifter viser at denne sønnen er han som fortalte denne lignelsen, nemlig Jesus Kristus selv. Døperen Johannes, som døpte Jesus, sa med tanke på den døpte Jesus: «Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.» (Joh. 3: 28, 29) I en annen lignelse siktet Jesus til seg selv da han sa: «Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen.» — Matt. 25: 1; 9: 15.
6, 7 a) Hvem er «bruden»? b) Hva blir forholdet mellom Jesus Kristus og hans menighet sammenlignet med i Efeserne 5: 23—32?
6 I likhet med en hvilken som helst annen vordende brudgom må Jesus ha følt stor glede når han tenkte på og snakket om sin «brud», som Kongen, hans himmelske Far, ville gi ham. «Bruden» er naturligvis ikke en enkelt person, ikke en enkelt disippel av Jesus Kristus. Nei, «bruden» er en sammensatt eller kollektiv person, hele Kristi legeme eller hans menighet av trofaste, salvede disipler. Vi burde ikke synes at dette høres merkelig ut. I Bibelens profetier blir Israels folk omtalt som Jehova Guds hustru, ettersom folket kunne sies å være gift med ham i og med at de hadde godtatt lovpakten, som var blitt inngått med profeten Moses som mellommann ved Sinai berg i Arabia. (Es. 54: 5; Jer. 3: 14; 31: 31, 32) Forholdet mellom Guds Sønn og hans salvede menighet blir således også sammenlignet med forholdet mellom en mann og hans hustru. Vi leser:
7 «Mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser. I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.» — Ef. 5: 23, 25, 32.
8. Hvor og hvordan blir ekteskapet mellom den himmelske Konges Sønn og hans «brud» inngått?
8 Ekteskapet mellom Kongens Sønn og hans symbolske brud blir inngått ved at Jesus Kristus og hans trofaste menighet blir forent i åndeverdenen i tilknytning til «himlenes rike». Medlemmene av denne salvede menighet må være som en ren jomfru og være trofaste mot Jesus Kristus like til døden. Som belønning for at de bevarer sin jomfruelighet og er trofaste helt til de har fullført sin jordiske løpebane, vil de bli oppreist fra de døde for å være hans himmelske «brud», hans menighet, i all evighet i den himmelske Fars og Konges hus. — 2 Kor. 11: 2, 3.
«De innbudne»
9. Beskriv forholdet mellom dem som ble innbudt til «bryllupet», og kongen i Jesu lignelse, og hva ville det at de innbudne reagerte positivt på innbydelsen, vise?
9 De som kongen innbød til sin sønns bryllup, ble vist en stor gunst. Det var personer som han var konge over. De var hans undersåtter. Han kjente deres navn. Han visste hvor de bodde i hans rike, og han kunne derfor sende sine tjenere til dem for å underrette dem om når bryllupsmåltidet var ferdig, et måltid som de allerede var blitt innbudt til. Det at disse innbudne reagerte positivt når de fikk vite at måltidet var ferdig, ville vise at de hadde den rette respekt for kongen. Hvem var så «de innbudne» i Jesu lignelse et bilde på?
10. Hvilket folk var Jehova Gud konge over på den tiden da lignelsen ble fortalt, og ved hvilken ordning?
10 Ettersom kongen var et bilde på Jehova Gud, kan vi spørre: Hvem var det han var konge over på den tiden? Til hvem var det Jesus sa: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter»? Det var til det jødiske folk. I år 1513 f. Kr. hadde Jehova Gud tatt dem inn i en pakt med seg ved sin mellommann, profeten Moses, ved Sinai berg. De gikk villig med på å holde denne pakt, på å holde lovene i denne lovsamling, hvis grunnleggende lover var de berømte Ti bud. (2 Mos. 19: 1 til 24: 8) Det var spesielt ved denne paktsordning Jehova Gud ble den himmelske Konge over dette folk, og det betydde at de nå utgjorde et folk som var underlagt ham. (5 Mos. 33: 5) Israelittene hadde allerede lovsunget ham som sin Konge, etter at han hadde reddet dem fra å dø i Rødehavet. De sang den gang: « [Jehova] skal være konge i all evighet.» — 2 Mos. 15: 18.
11, 12. a) Hvordan var Israels folk blitt et folk for Guds navn? b) Hvordan hadde det seg at Gud kunne sende en innbydelse til dem ved å bruke deres nasjonale navn?
11 Denne himmelske Konge har et navn — Jehova — og da han inngikk lovpakten med Israels folk som deres Gud, ble de et folk for hans navn. De ble kalt med hans navn. Mellommannen Moses sa til dette paktsfolk, til Israels folk: «[Jehova] skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har tilsvoret deg, såfremt du tar vare på [Jehovas], din Guds bud og vandrer på hans veier. Og alle folkene på jorden skal se at du er kalt med [Jehovas] navn, og de skal reddes for deg.» (5 Mos. 28: 9, 10) Til dette utvalgte folk sa Jehova gjennom sin profet Amos: «Eder alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter.» (Amos 3: 2) Det var ikke bare det at folket ble identifisert ved hans navn, men han kjente folket ved navn.
12 Gjennom profeten Esaias sa han til dette folket: «Og nå, så sier [Jehova], som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» (Es. 43: 1) Hvis han ønsket å sende dem en innbydelse eller gi dem en stående invitasjon, kunne han derfor gjøre det ved å bruke deres nasjonale navn.
13. Hva var «adressen» til «de innbudne», og hvilken fødsel viste tydelig dette?
13 Kongen i Jesu lignelse visste adressen til dem han innbød til bryllupsmåltidet. Jehova visste på lignende måte «adressen» til sitt utvalgte folk, til det folk han hadde innbudt. Han visste hvor de bodde. De bodde i det land som han hadde lovt å gi deres forfedre Abraham, Isak og Jakob, i det land som han tro mot sitt løfte hadde ført dem til. Selv etter at de hadde vært i landflyktighet i Babylon, førte Jehova dem tilbake til dette landet. Det var ikke noen feiltagelse at Jehova, Kongen, sendte sin Sønn, Jesus, til dette landet. Det var ikke noen feil eller noen tilfeldighet som gjorde at Jesus, Abrahams og kong Davids arving, ble født i byen Betlehem i provinsen Judea om høsten i år 2 f. Kr. Flere hundre år i forveien hadde Jehova, Kongen, gjennom sin profet Mika forutsagt at denne mirakuløse fødselen skulle finne sted nettopp der. — Mika 5: 1.
14. Var det først da tjenerne oppsøkte «de innbudne» at disse fikk den første innbydelsen? Forklar
14 Kongen i oppfyllelsen av Jesu profetiske lignelse, Jehova, visste altså adressen til «de innbudne»; han visste hvor de befant seg. Han visste derfor hvor han skulle sende sine tjenere med beskjed om at bryllupsmåltidet, som de allerede var blitt innbudt til, var gjort i stand, og at tiden var inne til at de kunne komme med god appetitt. De fikk ikke innbydelsen til bryllupet da tjenerne oppsøkte dem i deres hjem for å fortelle dem at måltidet nå var klart, og at de skulle komme med en gang. Dette var bare en ytterligere innbydelse, ikke den første innbydelsen. Når og på hvilken måte var de så allerede blitt ’innbudt’, eller når og hvordan hadde de fått det første kall?
15. a) I hvilket år hadde innbydelsen til «bryllupet» gått ut, og til hvem? b) Hva var innbydelsen ved den anledning innbefattet i, og hvordan kom dette til uttrykk i de betingelser Gud la fram?
15 Det var i år 1513 f. Kr., og det ble gjort ved at Gud, Kongen, inngikk lovpakten med Israels folk med Moses som mellommann. Det første kall eller den første «innbydelse» gikk ut til israelittene som folk betraktet, ikke som enkeltpersoner, for det var folket, ikke enkeltpersonene, som ville fortsette å eksistere inntil Kongens «bryllup» skulle holdes og bryllupsmåltidet ville være klart. Det første kall eller den første «innbydelse» til Israels folk var innbefattet i de betingelser som Jehova Gud viste at de måtte oppfylle når de trådte inn i et paktsforhold til ham. Da Gud la fram paktens betingelser for Israel ved Sinai berg, ga han Moses befaling om å si: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk.» — 2 Mos. 19: 1—6.
16. a) På hvilket grunnlag ble lovpakten inngått med Israels folk, og hvordan? b) Hvem var underlagt lovpaktens forpliktelser, og hvem gikk hvilken innbydelse ut til, og hvor lenge?
16 Det som ble holdt fram for Israels folk, var således muligheten til å få del i et rike; de ble i virkeligheten innbudt til å bli et «kongerike av prester». Et slikt rike ville virke som Guds tjener til gagn for hele resten av menneskeheten. Israels folk tok imot denne innbydelsen av sin himmelske Konge ved å godta hans betingelser og si: «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre.» Gud, Kongen, opprettet følgelig lovpakten med Israels folk ved offer som ble frambåret av mellommannen Moses. (2 Mos. 19: 7, 8; 24: 1—12) De kjødelige etterkommere av de israelittene som inngikk denne pakten, var ikke bare underlagt den mosaiske lovpakts forpliktelser helt fram til det første århundre av vår tidsregning, men innbydelsen til å bli et «kongerike av prester» gikk også ut til dem i løpet av denne tiden. (Rom. 9: 4, 5; Ap. gj. 3: 25, 26) Ettersom disse kjødelige israelittene i det første århundre utgjorde et folk som var blitt ’innbudt’, handlet Gud, Kongen, i samsvar med sin pakts betingelser ved å oppreise døperen Johannes og sende ham til Israels folk for å forkynne følgende budskap for dem: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» — Matt. 3: 1, 2.
17. a) Hvilken forbindelse er det mellom kongesønnens bryllup og et «kongerike»? b) Hvilken annen stilling vil de som utgjør den ’evige faders’ «brud», også fylle?
17 Men hva har et «kongerike av prester» å gjøre med en konges bryllup for sin sønn? At det er en forbindelse mellom disse to tingene, antydet Jesus Kristus selv ved å begynne sin lignelse med disse ordene: «Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.» (Matt. 22: 1, 2) Den «bruden» som kongesønnen giftet seg med, ville naturligvis bli prinsesse, og med tiden ville hun sannsynligvis bli dronning. Som en parallell til dette vil den «bruden» som Gud, Kongen, gir til sin Sønn, Jesus Kristus, Kristi salvede menighet av trofaste disipler, i himmelen bli noe mer enn en «brud» for Jesus Kristus, som vil bli den gjenløste menneskehets ’evige fader’. Disse trofaste, salvede disipler vil også bli den himmelske brudgoms medarvinger til det rike som Gud, Kongen, gir sin Sønn, Jesus Kristus, for at han skal herske over hele menneskeheten.
18. Hvordan holdt Jesus fram håpet om Riket for sine disipler i Bergprekenen og den kvelden da de spiste det siste påskemåltidet?
18 Jesus Kristus holdt stadig fram dette håp om Riket for sine sanne disipler. I sin bergpreken sa han til dem: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til. Lykkelige er de som er blitt forfulgt for rettferdighetens skyld, for himlenes rike hører dem til. . . . Eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» (Matt. 5: 3, 10, NW; 6: 32, 33) Og den kvelden da Jesus spiste det siste påskemåltidet sammen med sine trofaste apostler, og etter at han hadde innstiftet Herrens nattverd, sa han til dem: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» — Luk. 22: 23—30.
19. Hvordan går det til at kongesønnen ikke fortsetter å være uten et rike, og hvordan kommer «bruden», menigheten, inn i bildet?
19 De som utgjør Jesu Kristi «brud», hans menighet, vil således bli hans medarvinger til det himmelske rike, og han vil være deres brudgom og hode. Han skal være en hersker lik fortidens Melkisedek, som var både konge i Salem og den høyeste Guds prest. (1 Mos. 14: 18—20; Sl. 110: 1—4; Heb. 5: 5, 6; 6: 20 til 7: 28) Jesus Kristus tjener som Jehovas Yppersteprest, og de som utgjør Kristi «brud», hans menighet, tjener som underprester. På den måten blir den sanne, kristne menighet et «kongerike av prester». Apostelen Peter skrev til denne menighet: «I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» (1 Pet. 2: 9) Jesus Kristus, Guds Sønn, fortsetter således ikke å være en kongesønn uten et rike, men Gud, Kongen, gir Sønnen et spesielt rike over hele menneskeheten, og de som utgjør hans brudeklasse, blir hans medarvinger til dette messianske rike. — Rom. 8: 16, 17.
Den holdning «de innbudne» la for dagen
20. Hvilke spørsmål oppstår nå?
20 I og med at Israels folk var blitt tatt inn i den mosaiske lovpakt, ble et enestående privilegium holdt fram for dem ved den «innbydelse» de fikk. I forbindelse med det «bryllup» som deres Gud, Jehova, Kongen, arrangerte, utgjorde de et folk av «innbudne». Men de måtte oppfylle visse betingelser for å bli et «kongerike av prester». Følgende spørsmål oppstår derfor: Hvilken holdning ville folket innta når de ble gjort kjent med at det var deres generasjon som hadde anledning til å ta imot Kongens innbydelse og gå i bryllupet? Ville det være så mange blant folket som reagerte positivt, at alle plassene i bryllupshuset ble opptatt? Muligheten sto åpen for mange, for lignelsen viser at kongen innbød mange, og at det fantes mange benker som «de innbudne» kunne slå seg ned på rundt bord et i bryllupshuset.
21. Når var det den himmelske Konge begynte å sende ut sine «tjenere» for å fortelle «de innbudne» at tiden for «bryllupet» var kommet?
21 Når var det at Gud, Kongen, i oppfyllelsen av denne profetiske lignelsen sendte ut sine «tjenere» for å fortelle «de innbudne» at tiden for «bryllupet» var kommet, og at de skulle komme straks? Det var like etter at Jesus var blitt døpt i vann og salvet med Guds hellige ånd, slik at han ble Kristus, den som var salvet til å være den messianske Konge. Da Jesus Kristus vendte tilbake etter at han hadde vært i den judéiske ørken i 40 dager, pekte døperen Johannes på ham og sa til sine tilhørere: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» Johannes identifiserte ikke bare Jesus som det symbolske Lam som skulle bli ofret, slik at menneskeheten kunne bli frelst fra syndens straff, men han vitnet også om at Jesus Kristus var Guds Sønn. Kort tid etter dette tok den salvede Jesus fatt på sitt undervisningsarbeid og forkynte for noen som begynte å følge ham som den lovte Messias. En av disse, en mann ved navn Andreas, fant sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias, det er utlagt: Kristus.» (Joh. 1: 26 til 2: 2) På den måten begynte Jesus å danne en gruppe disipler.
22. Hvor lenge kom ’tjenerne’ med den første meddelelsen, og til hvem?
22 Jesus Kristus lærte og forkynte ikke bare selv om Guds messianske rike, men han sendte også ut sine jødiske disipler for at de sammen med ham skulle forkynne: «Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 10: 1—7; Luk. 9: 1—6; 10: 1—9) På denne måten sendte den himmelske Konge, Jehova Gud, ut sine «tjenere» under lovpakten for at de skulle komme med den første meddelelsen. Dette fant sted fra høsten av i år 29 til om våren i år 33 eller i om lag tre og et halvt år. Disse ’tjenerne’ ble bare sendt til «de innbudne», det vil si til det jødiske folk, som var underlagt den mosaiske lovpakt, som gjorde det mulig for dem å bli et «kongerike av prester». Av hensyn til «de innbudne» sa Jesus til de disiplene som han sendte ut for å kunngjøre at tiden var inne: «Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus!» Og om seg selv sa han: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus.» — Matt. 10: 5, 6; 15: 24.
23. Hvordan viste Jesus at tiden var inne til at det første kall skulle gå ut, men hva viste lignelsen om hvordan det skulle bli mottatt?
23 Tiden var inne til at denne første meddelelsen skulle bli gitt. Jesus minnet «Israels hus» om at Gud har en fastsatt tid for alt, da han sa til jødene: «Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær; omvend eder, og tro på evangeliet!» (Mark. 1: 15) Men førte den forkynnelse som den himmelske Konges «tjenere» utførte blant jødene, til at de som folk betraktet angret og omvendte seg og tok imot Kongens Sønn som den kongelige Messias? Det var henimot slutten av den tid da den første meddelelse gikk ut, at Jesus beskrev hvordan dette første kallet var blitt mottatt. Han sa videre i sin lignelse: «Men de ville ikke komme.»
24. Hvor langt gikk «de innbudne» i sin uvillighet, og med hvilken begivenhet endte det første kall?
24 Det var ikke slik at hele folket omvendte seg, og at hele folket tok imot Kongens Sønn, Jesus Kristus, som Messias, som den som det kongelige «bryllup» skulle holdes for. Deres uvillighet var så stor at de fikk den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus til å henrette ham på påskedagen i år 33. På den måten døde Jesus som «Guds lam, som bærer verdens synd». (Joh. 1: 29, 36) Hans død som et fullkomment, menneskelig offer ville bringe evige velsignelser til «de innbudne», til dem som var innbudt til Kongens virkelige «bryllup». Etter denne offerdød tok imidlertid Jesus Kristus ikke lenger selv direkte del i det arbeid som besto i å bringe ut denne meddelelsen. På denne måten endte det første kall til «de innbudne».
25. a) Hvorfor var ikke Guds hensikt dermed forpurret? b) Hvorfor tok Gud fremdeles hensyn til de første «innbudne» under lovpakten?
25 Hva så? Var forberedelsene til Kongens «bryllup for sin sønn» helt forgjeves? Var det hele dømt til å mislykkes? Nei, ikke ifølge Guds, Kongens, hensikt. Den allmektige Gud oppreiste sin trofaste Sønn, Jesus Kristus, fra de døde og opphøyde ham og ga ham en kongelig plass ved sin høyre hånd i himmelen. (Ap. gj. 2: 32—36; Sl. 110: 1, 2; Matt. 22: 41—45) Som Guds Lam framstilte den oppstandne Jesus verdien av sitt menneskelige offer for Guds åsyn, og dermed ble den mosaiske lovpakt med dens dyreoffer satt ut av kraft. Til tross for at lovpakten på den måten ble satt ut av kraft og en ny pakt ble opprettet med Jesus Kristus som mellommann, tok Jehova Gud, Kongen, i sin barmhjertighet fremdeles hensyn til «de innbudne» under lovpakten. Han gjorde det fordi de var født i «Israels hus» og var kjødelige etterkommere av den trofaste patriarken Abraham, Guds venn. — Dan. 9: 24, 27.
En ny meddelelse til «de innbudne»
26. Hvordan antydet den oppstandne Jesus at «de innbudne» ville få en ny anledning til å oppta alle plassene?
26 Kongen, Jehova Gud, hadde grunn til å være meget vred på dette folk av «innbudne», men han ga dem en ytterligere anledning til å få oppta alle plassene i hans «bryllup for sin sønn». Han sendte ut en ny meddelelse, men den var endelig. Jesus Kristus antydet at Gud på den måten ville vise «de innbudne» ytterligere barmhjertighet, da han sa til sine disipler like før han fór opp til himmelen: «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og [først deretter i] Samaria og like til jordens ende.» — Ap. gj. 1: 8.
27. Hva forutsa Jesus i sin lignelse med hensyn til hvordan «de innbudne» ville reagere på den andre meddelelsen?
27 Hvordan folket i sin alminnelighet ville reagere på denne andre meddelelsen, forutsa Jesus i sin lignelse da han sa: «Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet! Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøpmannskap; og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem i hjel.» — Matt. 22: 4—6.
28. Når begynte den annen meddelelse å gå ut, og hvilken uttalelse fra den jødiske høyesterett viser at folket var blitt underrettet?
28 Denne delen av Jesu profetiske lignelse begynte å bli oppfylt på pinsedagen i år 33, da den hellige ånd ble utgytt over Jesu ventende disipler og de begynte å forkynne det gode budskap om Guds messianske rike i Jerusalem for jødene og for omskårne proselytter. Hvor mange hundretusener fra mange deler av jorden som var til stede der i Jerusalem for å feire pinsen, sier den inspirerte beretning ikke noe om. Men mange tusen som var kommet sammen til høytiden, fikk høre det gode budskap om den oppstandne Jesus, Messias. Det gikk ikke lang tid før den jødiske høyesterett sa til Jesu Kristi 12 apostler: «Nå har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss!» (Ap. gj. 5: 27, 28) Det var ikke tvil om at dette folk av «innbudne» var blitt underrettet om bryllupet, og det for annen gang.
29. Hvordan reagerte «de innbudne» på kongens annet kall, og hvilken beretning viser hvor nøyaktig Jesu profetiske lignelse gikk i oppfyllelse hva dette angår?
29 Hvordan reagerte folket i sin alminnelighet på den himmelske Konges annen påminnelse om den innbydelse de hadde fått til «bryllupet», som nå kunne holdes? De krenket Kongen og viste forakt for Sønnen, som skulle inngå ekteskap, ved å være mer opptatt av sine materialistiske interesser enn av å ære Kongen ved å komme til det bryllup han hadde gjort i stand for sin Sønn. De gikk til og med så langt at de slo i hjel hans lydige «tjenere», de kristne forkynnere som forkynte det gode budskap om Guds messianske rike. En behøver bare å lese Apostlenes gjerninger, kapitlene 3 til 9, for å få et historisk vitnesbyrd om hvor nøyaktig Jesu profetiske lignelse gikk i oppfyllelse hva dette angår.
30, 31. a) Når kom den tid da den annen meddelelse ikke lenger gikk ut? b) Hva gjorde kongen i lignelsen da «de innbudne» reagerte negativt på den annen meddelelse?
30 Den tid kom derfor da denne andre meddelelsen til «de innbudne» ikke lenger ville gå ut, ja, den tiden måtte komme, i samsvar med profetien. Den gjorde det i år 36, tre og et halvt år etter at Jesus hadde lidt martyrdøden i Jerusalem. Hvordan skjedde det? Det framgår av Jesu lignelse. Jesus pekte på hvilken straff som ville komme over dette folk av «innbudne» på grunn av at de var illojale og nektet å ta imot den innbydelse de fikk av sin himmelske Konge:
31 «Men kongen ble harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by. Deretter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner! Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester.» — Matt. 22: 7—10.
32. Betyr den rekkefølgen detaljene blir nevnt i i Jesu lignelse, at kongen ikke tenkte noe mer på bryllupet for han hadde ødelagt ’de innbudnes’ by?
32 Den rekkefølge Jesus her beskriver detaljene i lignelsen i, bør ikke få oss til å trekke den slutning at kongen før han ofret bryllupet videre oppmerksomhet, ga befaling om at hans krigshærer skulle gå til handling og dra mot den byen hvor «de innbudne», som ikke viste noen verdsettelse av innbydelsen, bodde, og ’drepe disse manndrapere og sette ild på deres by’. Hvis det forholdt seg slik, ville det bety at den himmelske Konge, Jehova Gud, ikke sendte ut sine tjenere for å samle sammen alle de fant, til bryllupet før sent på året i år 70 e. Kr., for det var om sommeren i det året at Jerusalem ble jevnet med jorden av romerne under general Titus, sønn av keiser Vespasian. Da ble disse «manndrapere» virkelig drept. Ifølge Flavius Josephus omkom 1 100 000 jøder under beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem, og 97 000 ble tatt til fange og bortført som slaver. — Luk. 21: 20—24; 19: 41—44.
Og da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp om deg og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, og stå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne stein på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelses tid. — Luk. 19: 41—44.