Verdsetter du Kristi «gaver i form av mennesker»?
KVELDEN før Jesus døde, sa han til sine disipler: «Jeg vil ikke etterlate eder farløse.» Han lovte deretter å sende dem en hjelper, Guds hellige ånd, som skulle virke på deres sinn og hjerte, undervise dem, vitne om ham og minne dem om det han hadde lært dem. (Joh. 14: 18, 26; 15: 26) Kristus i himmelen skulle være deres Hode og lede dem. Gud ga ikke noe menneske eller noen gruppe av mennesker dette lederskap, men forbeholdt sin Sønn det. — Kol. 1: 18.
Foruten den hellige ånd benyttet Kristus engler til å tjene menigheten på jorden. (Heb. 1: 13, 14) Men han gjorde også noe annet som vi kan være takknemlig for. En av hans apostler skrev: «Da han steg opp i det høye, bortførte han fanger; han ga gaver i form av mennesker.» (Ef. 4: 8, NW) Skribenten gjengir her innholdet av Salme 68: 19 og anvender disse ordene på Jesus Kristus som Jehovas Hovedformidler. Jesus fór opp til himmelen etter at han hadde «overvunnet verden» ved sin ulastelige handlemåte. Han seiret også over døden og over Satan Djevelen, ettersom Gud oppreiste ham fra de døde. (Joh. 16: 33; Heb. 2: 10, 14; Ap. gj. 2: 24) I likhet med en erobrer tok Jesus «fanger» fra fienden. Disse «fanger» var menn som hadde vært i trelldom under synd og død. De kunne nå brukes av Gud. Kristus kunne nå framstille disse sine «fanger» (som også blir kalt «tjenere», for eksempel i Efeserne 6: 6), slik at de kunne tjene Jehova Gud og hans kristne menighet.
I hvilken forstand er disse «fanger» som Hodet, Kristus, gir, «gaver i form av mennesker»? De er menn som har de egenskaper som gjør det mulig for dem å handle til gagn for menigheten. Disse mennene er blitt tjenere for Jehova Gud, hvis ånd tilskynder dem til å innvie seg helhjertet til ham. Alle kristne menn har anledning til å gjøre dette, men noen viser større tro og nidkjærhet. Jesus Kristus legger merke til deres handlemåte, at de «trakter etter» å få utføre større tjeneste. (1 Tim. 3: 1, NW) Han ønsker å bruke menn med en slik tro i menigheten. Ved hjelp av Guds hellige ånd bygger han opp deres evner til å undervise, til å vokte Guds hjord, til å hjelpe, til å oppmuntre og til å ta ledelsen med tanke på å gjøre menigheten skikket til tjenestegjerning og bringe den i større harmoni med Guds vilje. Kristus utruster dem til å utføre et spesielt arbeid, til å ta seg av visse plikter i menigheten. Deres hensikt er å hjelpe sine kristne brødre og søstre til å vokse i åndelig henseende, slik at Guds ånd kan virke fritt i menigheten. Disse «gaver i form av mennesker» arbeider for å fremme enheten i menigheten, inntil «alle når fram til enhet i troen . . . til det mål av vekst som hører med til Kristi fylde». — Ef. 4: 11—13, NW.
I dag tjener disse «gaver i form av mennesker» som eldste og menighetstjenere. Disse menn er klar over at de ikke er menighetens ’herskere’ eller dens «herrer». De er heller ikke fedre, men brødre og medarbeidere. (1 Kor. 4: 8; 2 Kor. 1: 24) De «tar ledelsen» i å gjøre det som er rett, å forkynne Guds Ord, å irettesette, å formane og undervise, men de hersker ikke over andre, og de påtvinger dem ikke sin samvittighet. (Heb. 13: 7, NW; 2 Tim. 4: 2) De tjener sine brødre, «for at vi [menigheten] ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster». — Ef. 4: 14; Gal. 5: 13.
Et harmonisk legeme
De eldste i Jehovas vitners menigheter er klar over at de i likhet med alle andre medlemmer i menigheten er som et legemes «ledd» eller lemmer. Apostelen uttrykker det slik: «La oss, idet vi taler sannheten, ved kjærlighet vokse opp i alle ting til ham som er hodet, Kristus. Fra ham er det hele legemet medvirker til legemets vekst, ved at det er harmonisk sammenføyd og laget slik at det samarbeider gjennom hvert ledd som gir det som trengs, alt etter den funksjon som er tilmålt hvert enkelt lem, så det kan oppbygge seg selv i kjærlighet.» — Ef. 4: 15, 16, NW.
Et ledd eller et lem er også avhengig av kroppens andre ledd og lemmer for å kunne fortsette å virke. Alle legemets lemmer, de eldste og menighetstjenerne innbefattet, er avhengige av hverandre. De er klar over at det er Guds ånd og ikke deres evner som forårsaker at Guds vilje blir gjennomført gjennom brødrenes helhjertete ånd. De eldste bestreber seg på å framelske denne helhjertete ånd. De forstår også at åndelig vekst, godt samarbeid og økning ikke først og fremst kommer som følge av organisasjonsmessig effektivitet, men «ved at [menigheten] er harmonisk sammenføyd, med kjærlighetens bånd og ved Jehovas ånds virksomhet. — Kol. 3: 14.
Alle brødrene og søstrene spiller som en del av menighetens legeme en viktig rolle i legemets harmoniske samarbeid. De anerkjenner disse gode «gaver i form av mennesker» som dem de bør lyde til beste for menighetens legeme. (Heb. 13: 17) Hvert enkelt medlem utfører den funksjon som det «er tilmålt» i samsvar med hans eller hennes tro, omstendigheter og evner, og samarbeider med «hvert ledd som gir det som trengs». Alle i menigheten er derfor glade, og det finnes ingen «ømme» punkter eller gnisninger.
Har ikke menighetens Hode, Kristus, vist en vidunderlig visdom ved å tilveiebringe disse «gaver i form av mennesker»? Er det ikke oppmuntrende å ha menn som kan hjelpe oss, våre egne brødre, som arbeider sammen med oss og har de samme problemer og har gjort de samme erfaringer som oss? Har vi ikke kjærlighet til dem, og verdsetter vi ikke at de har latt seg påvirke av Guds ånd, slik at deres naturlige evner er blitt utviklet og kan brukes til å tjene Gud og oss alle?
En gave blir gitt for å dekke et behov eller for å gjøre noen glad. Kristus hadde helt sikkert dette i tankene da han ga «gaver i form av mennesker». De eldste og menighetstjenerne bør derfor utføre sin virksomhet til glede for alle menighetens medlemmer. De bør unngå en slik holdning som får brødrene til å være redd for dem. De bør heller ikke betrakte seg selv som «velgjørere» som brødrene står i gjeld til, for de skal ikke være lik herskerne i denne verdslige tingenes ordning. (Luk. 22: 25, 26) Kristus er den Velgjører som alle står i gjeld til. Han administrerer menighetens anliggender til glede for oss. Hans ’åk er gagnlig, og hans byrde er lett’. — Matt. 11: 30; 1 Tim. 6: 15.
Alle i menigheten bør derfor takke Jehova Gud gjennom Kristus for denne ordning, som er så forskjellig fra den ordning vi finner i denne verden. Den rette verdsettelse kan hjelpe oss til å få «den nøyaktige kunnskap om Guds Sønn» og til fullt ut å anerkjenne ham som menighetens Hode. Dette vil hjelpe oss til å fortsette å stå i det rette forhold til Jehova Gud — alle sanne kristnes viktigste mål. — Ef. 4: 13, NW; Jer. 9: 23, 24.