De beste 40 årene i mitt liv
DA JEG var bare fem år gammel, hadde jeg fire yngre brødre og søstre og seks eldre. Mor døde det året — i 1907 — og jeg tror at alle disse barnefødslene tett etter hverandre må ha vært en medvirkende årsak til at hun døde.
Far, en arbeidsom immigrant som hadde kommet til USA fra Italia, ble nødt til å anbringe de fem yngste av oss på et barnehjem. Ettersom jeg var den eldste, ble det mitt ansvar å se etter de andre. Jeg ble ofte slått med en reim, noen ganger for ting som jeg ikke kunne noe for, for eksempel når den minste hadde vætet seg. Det var visst meningen at jeg skulle forhindre at det skjedde.
Far kom regelmessig på besøk, og det gikk hardt inn på ham å se hvor ulykkelige vi var. Etter cirka et år giftet han seg på nytt, og så kunne familien være sammen igjen. Nå hadde vi det mye bedre, men disse opplevelsene i ung alder gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg tror det var dem som gjorde at jeg reagerte så sterkt på all den urett som ble begått i det små, for eksempel at alle øyensynlig løy og bedro hverandre.
Religion en løsning?
Far og mor trodde på Gud, men jeg kan ikke huske at de noen gang gikk i kirken, og det gjorde ikke jeg heller. Jeg tror det var en mer dyptliggende årsak til at far ikke gikk i kirken. Jeg kan huske at han sa: «Prestene er ikke prinsippfaste.»
En ting som far ikke likte, var at prestene kom ut til vognen hans og valgte ut den beste frukten han hadde. Den bar han så inn i huset for dem, og i kjelleren så han at de hadde den beste vin og alt mulig annet. «De lever fett,» pleide han å si. Jeg tror det var slike opplevelser som gjorde at far litt etter litt tok avstand fra all religion.
Det var uten tvil fars religiøse bakgrunn som av og til fikk ham til å bryte enkelte prinsipper. Da jeg var gutt, hjalp jeg far med å selge frukt og grønnsaker i New Haven i Connecticut. En gang sa han: «Skynd deg bort og hent den kassen der også,» til tross for at det var en kasse med frukt som vi ikke hadde betalt for.
Jeg tenkte at hvis vi var nødt til å gjøre dette for å klare oss, så fikk vi bare gjøre det. Jeg gjorde derfor som far sa, men jeg likte det ikke. Heldigvis var det ikke så ofte dette skjedde. Jeg lurte ofte på hvorfor det var så mye urettferdighet i verden.
Da jeg gikk i femte klasse, arbeidet jeg for et eldre ektepar etter skoletid. En dag da jeg holdt på med å gjøre rent, ga de meg en gammel bibel som de hadde tenkt å kaste, og en bok med tittelen «Femti år i romerkirken», som var skrevet av en tidligere prest, Charles Chiniquy. Jeg hadde aldri sett en bibel før, men nå fikk jeg lyst til å finne ut hva religion var for noe.
Jeg leste den tidligere prestens bok med stor interesse. Den fikk hårene til å reise seg på hodet mitt. Fra da av var jeg helt ferdig med kirkesamfunnene. Men Bibelen leste jeg om og om igjen med begeistring og glede. Den ble min yndlingsbok. Det jeg leste i den, fikk meg til å tenke mer som en voksen. Jeg fikk en sterk interesse for åndelige ting og for livets problemer. Da jeg leste Bibelens beskrivelse av den overmenneskelige, onde innflytelse Satan Djevelen øver på menneskene, åpnet det mine øyne for hvorfor det er så mye urettferdighet i verden.
Jeg var spesielt interessert i beretningen i Matteus, kapittel 4, hvor det står om at Satan fristet Jesus tre ganger. Hver gang motsto Jesus Djevelens fristelser ved å sitere fra Guds Ord og si: «Det er skrevet.» (Matt. 4: 3—10; 5 Mos. 8: 3; 6: 16; 5: 9) Dette gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg tenkte: ’Når Jesus, Guds fullkomne Sønn, tre ganger henviste til Guds Ord for å svare Satan, kan det da finnes noen bedre bok?’
Disse opplysningene var tilstrekkelig til at jeg fikk en sterk tro på Bibelen, og jeg ønsket inderlig å få mer bibelkunnskap. Men når noen hjemme så meg lese i Bibelen, gjorde de narr av meg og sa at jeg var from. De sa til og med at jeg kunne bli gal hvis jeg leste for mye i Bibelen.
På egen hånd
Forholdene hjemme var ikke så bra. Da min eldste bror og to av mine søstre dro hjemmefra og giftet seg, bodde jeg derfor litt hos hver av dem. I begynnelsen av tenårene måtte jeg så klare meg på egen hånd.
Jeg glemmer aldri den første faste jobben jeg hadde. Det var på en korsettfabrikk. Jeg fikk ti cent i timen og arbeidet ti timer om dagen. Siden hadde jeg alle slags forskjellige jobber, fra gravearbeid til pass av ulike maskiner. Jeg arbeidet også en tid som formann på en fabrikk, som sjefsinspektør og som salgssjef. Jeg ble til og med bestyrer for en forretningskjede og ble også engasjert i politikk.
Men forholdene i samfunnet plaget meg. På den ene side stjal de ansatte, og på den annen side benyttet arbeidsgiverne uærlige forretningsmetoder. Politikerne benyttet seg også av urette metoder. Det irriterte meg at en som ønsket å gjøre det som var rett, nesten alltid var dårligst stilt, mens den som gjorde urett, hadde det mye bedre. Og så var det de stadig tilbakevendende spørsmålene: Hvorfor er jeg til? Hvordan kommer framtiden til å arte seg for meg?
Et vendepunkt i livet
I 1925 giftet jeg meg med en katolsk pike fra Meriden i Connecticut. Jeg forklarte henne hva jeg mente om den katolske kirke, og at jeg trodde på Bibelen, selv om jeg visste lite om den. I løpet av de fire første årene av vårt ekteskap fikk vi to kjekke gutter, og i 1935 fikk vi enda en sønn. Men før det skjedde det noe som viste seg å bli et vendepunkt i mitt liv.
I 1933 fikk min hustru tak i en rekke brosjyrer som omhandlet bibelske emner. I flere netter satt jeg oppe praktisk talt hele natten og leste dem og slo opp alle skriftstedene i Bibelen. Dette var akkurat det jeg hadde ventet på! Min hustru pleide å rope på meg og spørre om jeg visste hvor mye klokken var, men jeg var altfor oppslukt av det jeg leste, til å bry meg om hvilken tid på døgnet det var.
Jeg hadde alltid ment at det kirkesamfunnene lærer om døden og de dødes tilstand, ikke kunne være riktig. De sier at vi har en udødelig sjel som forlater kroppen når vi dør, og at sjelen til en som har levd et «dårlig» liv, blir pint i all evighet i helvetes ild. Men ut fra det jeg leste, forsto jeg at Bibelen lærer at sjelen kan dø, og at sjelen virkelig dør. Bibelen sier aldri at sjelen er udødelig, eller at den fortsetter en bevisst tilværelse etter legemets død. — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Pred. 9: 5, 10.
Det var vidunderlig å få vite at Bibelens ’dødsrike’ bare er menneskehetens felles grav. Det var så innlysende! Jeg slo opp i Bibelen der hvor Jakob sørger over sin sønn, som han tror er blitt drept, og sier: «Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket.» Jeg leste også hva den trofaste Job ba til Gud om i sine lidelser: «Å om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over!» (1 Mos. 37: 35; Job 14: 13) Dødsriket kunne naturligvis ikke være et pinested når Job ønsket å komme dit!
Enda mer begeistret var jeg for alt det jeg lærte om Gud. Han har et personlig navn. Som jeg leste i min egen bibel, som var en utgave av den engelske autoriserte oversettelsen av 1611: «For at menneskene kan vite at du, som alene har navnet JEHOVA, er den høyeste over all jorden.» (Sl. 83: 19) Ja, den allmektige Guds navn er Jehova, mens Jesus Kristus er Jehovas sønn, som Gud sendte til jorden. Jesus er derfor en helt annen person og er underordnet Jehova Gud. Hvor glad ble jeg ikke over å få vite at den forvirrende treenighetslæren, som går ut på at Jesus og Gud er like store, like mektige og like evige, ikke har noe grunnlag i Bibelen, men skriver seg fra ikke-kristne religioner!
Disse bibelske sannhetene forandret hele mitt liv, særlig etter at jeg lærte at det er Jehovas hensikt å bringe de døde tilbake til livet. Som Bibelen lover: «En oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» (Ap. gj. 24: 15) Ja, jeg begynte nå å forstå hvordan Guds opprinnelige hensikt, at jorden skal være et paradis som er underlagt et rettferdig, himmelsk styre, vil bli gjennomført, og at Gud vil gi alle mulighet til å oppnå de velsignelser dette vil medføre. (Matt. 6: 9, 10; Åpb. 21: 3, 4) Jeg var så takknemlig for at jeg fikk kjennskap til dette. Men hvordan kunne jeg gi uttrykk for min takknemlighet?
Viktige avgjørelser
Først bestemte jeg meg for å finne dem som hadde gitt oss disse opplysningene — Jehovas vitner. Cirka 25 av dem kom regelmessig sammen til møter i et lite rom i annen etasje i et hus i New Haven sentrum. Jeg begynte å gå på disse møtene, og snart ble hele familien med. Ettersom disse tingene hadde gitt meg stor glede, begynte jeg å oppsøke folk i deres hjem for å fortelle om dem, slik Jesus og hans apostler gjorde. — Luk. 10: 2—11.
I begynnelsen av 30-årene var det nedgangstider. Bankene gikk konkurs, og jeg mistet alle pengene mine. Til slutt ble det tale om tvangsauksjon. En bror av meg som var en kjent advokat, tilbød meg på dette tidspunkt økonomisk hjelp til å begynne forfra. Han lovte meg et fint hus på landet og flere tusen dollar. Men han stilte én betingelse: ’Du får gi opp dette tøvet med Jehovas vitner.’
Da jeg hørte det, kom jeg til å tenke på den gangen da Kristus ble fristet av Satan. Det var ikke noen vanskelig avgjørelse å treffe. Jeg sa til min bror at jeg ikke kunne ta imot tilbudet, for som Jesus sa: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» (Matt. 4: 10) All verdens penger kunne ikke ha fått meg til å ombestemme meg. Jeg hadde bestemt meg for å vie mitt liv til tjenesten for Gud. På Jehovas vitners stevne i Washington, D.C., i mai/juni 1935 fikk jeg anledning til å symbolisere min innvielse ved vanndåpen.
Året etter ble jeg utnevnt til å være presiderende tilsynsmann i den lille menigheten i New Haven. Jeg sto nå overfor en annen avgjørelse: Hvordan skulle jeg bruke resten av mitt liv?
Jeg var 34 år gammel og hadde erfaring fra forretningslivet og forbindelser som jeg kanskje kunne benytte meg av for å leve et behagelig liv. Men jeg var klar over at mange var uvitende om Guds storslagne hensikter, slik jeg selv en gang hadde vært. Jeg vendte meg derfor til Jehova i bønn og sa at det var mitt inderligste ønske å ha en størst mulig andel i å hjelpe andre til å lære ham å kjenne og begynne å tjene ham.
Deretter begynte jeg i pionertjenesten, som heltidsforkynnelsen kalles blant Jehovas vitner. Og jeg må si at de siste 40 årene, som jeg har tilbrakt i denne tjenesten, har vært de beste årene i mitt liv. I 1937 ble ordningen med spesialpionerer innført, og jeg var en av de cirka 200 pionerene som ble valgt ut til å begynne det arbeidet. Jeg var spesialpioner i 19 år.
Vi er på ingen måte rike i materiell henseende, skjønt jeg i alle disse årene har kunnet ha deltidsarbeid for å forsørge familien. I de siste ti årene har jeg arbeidet med vedlikehold og reparasjoner på en liten verktøyfabrikk. Når folk ser hvor enkelt vi har det, spør de ofte: «Hvordan kan dere være lykkelige, når dere har så lite materielt sett etter mange års arbeid?»
Å hjelpe folk
Men tenk over følgende: Hva er det som gjør en lykkelig? Er det materielle ting? De kan kanskje gjøre en lykkelig i en viss grad, men det finnes mange rike mennesker som er ulykkelige. Jesus Kristus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» (Ap. gj. 20: 35, NTN) Og grunnen til at jeg kan si at de siste 40 årene har vært de beste år i mitt liv, er at jeg har hatt så god anledning til å hjelpe andre til å finne en skatt som har gjort dem mye lykkeligere enn de ville ha blitt hvis jeg hadde gitt dem en million. Hvordan kan det ha seg?
Jo, det er som Bibelen sier: «Salig [lykkelig, NW] er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand; for det er bedre å vinne den enn å vinne sølv, og det utbytte den gir, er bedre enn gull.» Jeg har i årenes løp hatt den store glede å bli brukt til å hjelpe en rekke mennesker med å tilegne seg denne verdifulle visdom og forstand. — Ordspr. 3: 13—18.
Mange har takket meg for at jeg har hjulpet dem til å oppnå en slik uvurderlig skatt. I februar 1972 opprettet jeg et bibelstudium med en medisinsk student ved Yale universitet. Siden 1970 hadde han vært kaptein på universitetets fotballag. Etter noen måneders bibelstudium begynte han å forstå verdien av det vi studerte. Hans forlovede studerte også. Etter en tid innvigde begge sitt liv til å tjene Jehova Gud. Ved en anledning sa Richard til meg: «Bror Arpaia, du er mer enn en far for meg. Du har hjulpet meg så mye.» Slike opplevelser har naturligvis vært en stor glede for meg.
Selv om jeg har bodd i New Haven-distriktet i hele mitt liv, har jeg hatt den glede å hjelpe mange som nå tjener forskjellige steder i verden, til å ta opp forkynnelsesarbeidet. I begynnelsen av 1976 ble Rikets tjenesteskole, et kurs med spesiell opplæring for de eldste blant Jehovas vitner, holdt i New Haven. I de to klassene som gjennomgikk kurset i vår, var det fem stykker som jeg en gang ledet et bibelstudium med.
I hvilket annet arbeid kan en få anledning til å hjelpe så mange til å foreta gagnlige forandringer i sitt liv? Det er virkelig en ubeskrivelig glede å se folk begynne å forandre sin tenkemåte til det bedre Jeg skal nevne et eksempel: I 1955 overvar jeg et kristent stevne i London. Mannen i den familien jeg bodde hos, var ateist. En kveld etter at hans kone og de to barna hadde gått og lagt seg, sa han: «Hvis du kan besvare ett spørsmål, skal jeg kanskje høre mer på deg.»
«Hva er det du vil spørre om?» spurte jeg.
«Hvor kommer Gud fra?»
«Å, det er lett å svare på det,» sa jeg.
Han så overrasket på meg. «Lett? Hvordan kan du si det?»
Jeg slo opp i Bibelen og leste Salme 90: 2, hvor det står: «Før fjellene ble til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.»
Da jeg hadde lest det, blåste han bare foraktelig. Jeg sa: «Her sitter vi altså og snakker sammen. Du likte ikke svaret. Men la meg spørre deg: Sett at sønnen din kom og stilte deg et spørsmål, men ikke var fornøyd med det svaret du ga ham. Han bare blåste foraktelig. Ville du like det?»
Han så litt forundret på meg og sa: «Nei, jeg ville vel ikke det. Hva er det du mener?»
«Jo, jeg mener dette: Du spurte meg: ’Hvor kommer Gud fra?’, og jeg viste deg Guds svar, det svar han har inspirert mennesker til å skrive ned. Du liker ikke det svaret. Kanskje du ikke forstår det. Men det er et svar som er lett å godta på ett grunnlag, nemlig tro.»
«Hvordan da?» spurte han.
«Sett at Gud sa: ’Den og den har skapt meg.’ Da ville du straks ønske å få vite hvem som har skapt den og den. Og sett så at han sa: ’Den og den og den har skapt den og den.’ Slik kunne en fortsette. Men her sier Gud at han alltid har vært til, og at han alltid kommer til å være det, og det svaret er du ikke tilfreds med. Vår lille hjerne kan ikke fatte det og godta det, for vi er vant til å se ting, også mennesker, komme og gå. Og fordi du ikke kan fatte at Gud alltid har vært til, er du ikke tilfreds. Men det er dette vi må godta på grunnlag av tro — det faktum at vi ser hele det vidunderlige skaperverket med alle dets undere, gir oss et solid grunnlag for å tro på en Gud som alltid har vært til.»
Ateisten reagerte positivt og ble som en liten gutt. Han sa: «Fortell meg mer om Bibelen.» Vi begynte derfor å studere Bibelen, og da jeg reiste fra London, overdro jeg studiet til et annet vitne. Det er slike opplevelser som har gjort de siste 40 årene til de beste årene i mitt liv.
Hvordan ville du føle det hvis du fikk en stor gave? Ville du ikke være takknemlig? Jeg betrakter kunnskapen om Gud og hans storslagne hensikter som en gave av uvurderlig verdi. Og en grunn til at de siste 40 årene har vært de beste årene i mitt liv, er at det arbeidet jeg har vært opptatt med, er det samme arbeid som det Kristus Jesus utførte, og som han oppfordret sine etterfølgere til å utføre. Vissheten om dette har bygd opp min tro og min tillit til Jehovas løfter, for, som Bibelen sier: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn.» (Heb. 6: 10) — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 66]
«Disse opplysningene var tilstrekkelig til at jeg fikk en sterk tro på Bibelen.»
[Uthevet tekst på side 66]
«Jeg hadde alltid ment at det kirkesamfunnene lærer om døden og de dødes tilstand, ikke kunne være riktig.»
[Uthevet tekst på side 67]
«All verdens penger kunne ikke ha fått meg til å ombestemme meg.»
[Uthevet tekst på side 67]
«Disse bibelske sannhetene forandret hele mitt liv.»
[Uthevet tekst på side 69]
«Du spurte meg: ’Hvor kommer Gud fra?’, og jeg viste deg Guds svar.»
[Bilde på side 68]
Det har gitt meg stor glede å hjelpe andre til å ta til seg livgivende kunnskap ut fra Bibelen
[Bilde på side 69]
Læreren ved Rikets tjenesteskole, jeg selv og fem av dem som jeg har ledet hjemmebibelstudier med