«Å være eller ikke være» — atomfysiker
Fortalt av Fred Wilson
DET var dette spørsmålet jeg sto overfor i begynnelsen av 1940-årene. «Det var da ikke noe vanskelig spørsmål,» sier du kanskje. Nåvel, det kunne jo virke lett, for verden var nettopp da i ferd med å gå inn i atomalderen. For fysikere var det massevis av godt betalte jobber. Og arbeidet var uhyre interessant, ja, nesten altoppslukende. Hvorfor oppsto da i det hele tatt dette spørsmålet?
Det skyldtes at religion var kommet inn i bildet. Ja, noe som var enda mer interessant og oppslukende var kommet inn i mitt liv. Men la oss gå noen år tilbake i tiden og få med oss bakgrunnen.
Familien vår bodde i en liten landsby på den kanadiske prærien, der alt avhang av hvetehøsten. Vi fikk tidlig lære verdien av hardt arbeid, og da vi var ferdig med skolen, tjente vi penger på å arbeide i butikker, sage ved, sjaue med korn eller kjøre hest. Vi var fire brødre, og hjemme klaget vi over at vi ikke hadde noen søster, for det betydde at vi måtte lage mat, vaske opp og vaske klær og stryke dem etterpå. Først mange år senere fikk jeg virkelig grunn til å sette pris på det jeg lærte i disse ungdomsårene.
VÅR RELIGIØSE BAKGRUNN
Religionen spilte en avgjort rolle i livet, trass i våre anstrengelser for ikke å «bli innblandet». Mor tilhørte en gruppe som trodde fullt og fast på «helvetes ild» og hadde møter i «Evangeliesalen», det eneste navnet vi noen gang hadde på vår religion. Far var frimurer og overlot religiøse spørsmål til mor. Hvor jeg misunte ham når han kunne sitte hjemme og lese avisen mens vi måtte gå på søndagsskolen! Mor og bestefar hadde daglig bibellesning, og hvis vi var uforsiktige nok til å være hjemme på den tiden, måtte vi også være med.
Det som fikk meg til å føle motvilje mot religion, alt som ung gutt, var noe som skjedde en vinterkveld. Det var min tur til å fyre opp i salen, hvor en reisende evangelist skulle holde et spesielt møte. Jeg hadde akkurat fått det til å brenne da selveste evangelisten kom inn! Han plasserte meg i en stol og begynte å preke for meg. Han ville at jeg skulle falle på kne med en gang og «bli frelst». «Hvis du ikke gjør det,» sa han, «så er det det samme som å kalle din mor for en løgner.» Det var jo det siste jeg ville ha gjort. Men på den annen side kunne jeg heller ikke gjøre det han ba meg om. Til slutt ga han seg og lot meg gå. Fra da av begynte jeg å miste interessen for religion.
FORBEREDELSE TIL EN KARRIERE
I begynnelsen av 1930-årene ble prærien rammet av den økonomiske depresjonen, og det ble vanskelig å få endene til å møtes. Klimaks ble nådd i 1937, da alle unge menn måtte reise hjemmefra for å se seg om etter arbeid i provinser som ikke var så hardt rammet av krisen. Sammen med andre dro jeg til Manitoba. Etter å ha arbeidet der noen måneder sendte vi pengene hjem og dro så hjem igjen.
Med disse pengene kunne jeg betale for undervisning og losji mens jeg studerte ved Saskatchewan universitet. Pensum omfattet en rekke fag, deriblant biologi, som innbefattet de grunnleggende trekk ved evolusjonsteorien. På grunn av mine opplevelser i forbindelse med læren om et brennende helvete syntes jeg denne teorien virket akseptabel. Hadde jeg dratt teorien i tvil, ville det ha betydd å «anta det uantagelige», altså skapelse. Så vi fikk en blind tro på en teori, uten at noen spørsmål ble reist.
Etter eksamen i 1938 besluttet jeg å spesialisere meg i atomfysikk. Økonomisk fikk vi det litt lettere, for vi som var uteksaminert, ble laboratorielærere for de studentene som ikke hadde tatt eksamen. Jeg arbeidet også som tekniker på et radon-anlegg ved universitetet som ble drevet av en klinikk for behandling av kreft. Som tekniker besto mitt arbeid i å pumpe ut den radioaktive gassen radon og lagre den i små gullrør, som så kunne kuttes i småbiter og av en lege sprøytes inn i vevet rundt kreftcellene. Radon-strålingen angriper kreftcellene uten å skade det friske vevet nevneverdig. Vi kunne avgjøre hvilken styrke som var påkrevd ved enhver operasjon som skulle finne sted til en bestemt tid, for radon brytes ned i et bestemt tempo. Men nettopp dette vitnesbyrd om orden i de radioaktive stoffer var blant de mange ting som fikk meg til å undres: Hvordan kunne alt dette skje på ren slump, slik evolusjonsteorien ville ha oss til å tro?
På den tiden forberedte jeg meg til å ta min magistergrad under ledelse av dr. G. Herzberg (nobelprisvinneren i kjemi i 1971) og var opptatt med eksperimenter for å fastslå avstanden mellom atomene i silikonsulfidmolekylet. Dette ble gjort ved å måle bølgelengden av linjene i absorpsjonsspektret for silikonsulfid og ved å gjøre bruk av kompliserte matematiske formler. Her fant jeg igjen vitnesbyrd om orden og design. Ja, det betydde at bak alt dette måtte det finnes en Vitenskapsmann og Matematiker! Men vesentlige spørsmål var fremdeles uten svar: Hvem? Hvordan? Når?
Vi som var ferdigutdannet, søkte alle om stipendier, og dere kan jo tenke dere min glede da jeg fikk tilbud både fra Massachusetts teknologiske institutt og fra Cornell universitet i USA! Men situasjonen i verden forandret seg drastisk. Jeg husker hvordan vi følte det på fysikkavdelingen den dagen avisene kunngjorde: «Atomet er blitt spaltet!» Dr. Herzbergs ord minnet litt om en dommedagspreken: «Hva kan de ikke nå gjøre?» Ettersom den annen verdenskrig utviklet seg, lurte vi på hvordan den kom til å berøre oss. Så stengte Canada sine grenser, slik at ingen med høy teknisk utdannelse kunne forlate landet. Det jeg gjorde, var da å søke om å få (i 1941) et stipendium fra det nasjonale forskningsråd, slik at jeg kunne fortsette mine studier ved Toronto universitet.
Der gjorde jeg meg ferdig med pensum til doktorgraden min, samtidig som jeg arbeidet på universitetet som sivil instruktør for hæren i grunnleggende radarteknologi. Da disse kursene ble avsluttet i 1943, måtte instruktørene treffe et valg: enten måtte de begynne i industrien eller gå inn i marinen som radaroperatører på den sårbare kanadiske østkysten. Senere ville de kunne få fortsette studiene. I 1942 hadde jeg imidlertid giftet meg med Grace, en pike som studerte fysioterapi, og de fleste i klassen hennes skulle nå begynne i sanitetskorpset. Hvis hun skulle gjøre det, ville det bety at vi måtte skille lag. Vi bestemte oss derfor for å holde oss utenfor det militære. Jeg fikk arbeid som fysiker i laboratoriet til et selskap som produserte flyinstrumenter.
SPØRSMÅLET MELDER SEG
Ingen av oss var særlig religiøse (jeg begynte faktisk å undervise Grace i utviklingsteoriens elementære trekk), men vi syntes likevel at vi burde tilhøre en eller annen kirke. Derfor begynte vi å gå i forskjellige kirker. Etter hvert besøk analyserte vi det vi hadde hørt: ett sted hadde det vært en bokanmeldelse, et annet sted en preken om hvorfor man burde gå inn i hæren! Siden det var så lite å velge mellom, bestemte vi oss for å kjøpe en bibel og begynne å lese den på egen hånd. Noen uker senere kom en dame på besøk og leste noen skriftsteder for min kone og tilbød seg å komme tilbake igjen. «Jeg sa til henne at jeg hadde det så travelt med å lese til eksamen, og at hun kunne komme tilbake om et par måneder,» fortalte Grace senere. «Hun kommer nok ikke tilbake,» sa jeg. Men jeg tok feil. Hun kom igjen. Akkurat da hadde vi gjester, og det ble avtalt at hun skulle komme tilbake neste kveld.
Vi var ganske spente da damen kom tilbake sammen med sin mann. Et av de første spørsmålene jeg stilte, var: «Hva tror dere når det gjelder helvete?» «Det betyr virkelig ikke noe hva vi tror,» var svaret. «Det som er av betydning, er hva Bibelen lærer. Har dere en bibel?» Så viste de oss at det i margen i vår egen, nye bibel ut for skriftsteder hvor det sto «helvete», ble sagt «eller: graven». Det fikk oss virkelig til å tenke! På den måten begynte en rekke bibelske drøftelser med Teije og Elsie Hoornveld, som brukte hele sin tid til dette forkynnelsesarbeidet. Etter et par besøk fortalte de oss at de, som Jehovas vitner, hadde fått forbud mot å virke i Canada. Det skapte ingen overdrevne bekymringer hos oss, for vi frydet oss over det vi lærte. Ja, det varte ikke lenge før min kone og jeg begynte å gå ut sammen med dem når de kunngjorde det «gode budskap» fra hus til hus. Tre måneder senere, den 22. august 1943, ble vi døpt på et stevne i Detroit i Michigan i USA.
På den tiden var det mange av oss som trodde at Harmageddon var like om hjørnet. (Åp. 16: 14, 16) Derfor mente vi at vi burde bruke mer tid i forkynnelsen, slik Teije og Elsie gjorde. Min samvittighet begynte også å plage meg på grunn av mitt arbeid. Var det i harmoni med det nøytrale standpunkt en kristen må innta? Vi fortalte andre om Riket, og Jesus Kristus hadde sagt: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Var jeg av denne verden når jeg hjalp til med å produsere instrumenter til militærfly? (Jes. 2: 2—4) Men saken hadde også en annen side: Burde jeg slutte i dette arbeidet når jeg hadde studert til fysiker i så mange år? Etter å ha tenkt over saken vel og lenge innleverte jeg min avskjedssøknad i november 1943 og begynte å arbeide som heltidsforkynner av det «gode budskap».
SPØRSMÅLET MÅ AVGJØRES
Inntil da var jeg blitt fritatt for militærtjeneste fordi mitt arbeid ble betraktet som nødvendig for krigsinnsatsen. Nå ble imidlertid fritagelsen trukket tilbake, og jeg fikk innkalling til militærtjeneste. I brev til myndighetene forklarte jeg at jeg ønsket å fortsette som heltidsforkynner, og at jeg som en Ordets tjener ba om å bli fritatt for militærtjeneste. Svaret kom den 25. desember i form av seks politimenn. To av dem stilte seg ved inngangsdøren, to ved bakdøren, og to gikk inn i huset. Og hvor var jeg? I badekaret! Det var det siste behagelige bad jeg fikk på en god stund. Jeg ble arrestert, tiltalt for å ha unndratt meg militærtjeneste og dømt til en måneds fengsel i Toronto. Deretter skulle jeg utleveres til det militære.
Nå fikk jeg virkelig tid til å tenke over min stilling. Det så ut til at spørsmålet «Å være eller ikke være — atomfysiker» måtte besvares negativt. Men jeg ble, merkelig nok, ikke nedslått. «En gang i framtiden vil jeg nok få fortsette studiene,» tenkte jeg. Viktigere spørsmål var blitt besvart på en tilfredsstillende måte. Jeg visste at det var en Skaper, som het Jehova. (Sal. 83: 19, NW) Jeg visste også at han hadde til hensikt å opprette en ny ordning med fred og rettferdighet. Ja, vi kunne til og med få være med i den. Jeg visste hvor jeg hadde satt kursen, og hvorfor jeg gjorde det. Den måneden jeg satt i fengsel, brukte jeg derfor tiden fornuftig og leste gjennom hele Bibelen. Det tjente virkelig til å styrke meg i min beslutning!
Jeg ble imidlertid trist til mote over å få et brev fra min religiøse mor. «Jeg hadde aldri trodd at en av guttene mine skulle bli en forbryter,» het det der. Men min ikke religiøse far skrev: «Gutten min, hvis det er det du tror, så ikke la noen, ikke engang [statsminister] Mackenzie King, få rokke deg i din beslutning.» Reaksjonen fra disse to var akkurat den motsatte av hva jeg hadde ventet meg!
De første dagene jeg satt i fengsel, ble jeg latterliggjort av de andre fangene i cellen vår. Og for en gjeng det var — tyver, narkotikavrak og skitne drankere! Blant dem var han som den gang var samfunnets fiende nr. 1, Mickey MacDonald. Han ventet på å bli stilt for retten for å ha stjålet en lastebil full av whisky. En dag da de andre overfuste meg, sa han: «Hør her, gutter! Vi er her alle sammen fordi vi har brutt loven. Men denne karen har ikke gjort noe galt. Ligg unna ham eller så . . .» Og etter det var det ingen som plaget meg mer.
Etter å ha sont dommen ble jeg sendt over til hæren for å bli innskrevet i den. Kommanderende offiser undertegnet alle papirene, og dermed var jeg soldat. Etter at jeg så hadde nektet å adlyde noen ordrer, ble jeg stilt for krigsrett. I retten fikk jeg full anledning til å forsvare meg overfor de tre dommerne. Det var en ny og spennende opplevelse for meg å føle hvordan ’den hellige ånd lærer dere alt hva dere skal si’, for den hjalp meg til å huske passende skriftsteder som Johannes 17: 16 og Daniel 2: 44. (Luk. 12: 11, 12) Etter rettssaken tok en av dommerne meg til side. Han kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke ville gjøre tjeneste, for jeg var jo alt utnevnt til offiser gjennom offisersopplæringskorpset på universitetet. Han foreslo derfor at jeg trådte inn i hæren som feltprest, og da ville de legge hele saken til side. Kjernen i mitt avslag var: «Hvem er mest klanderverdig — den som velsigner geværet, eller den som trykker på avtrekkeren?» Dermed ble jeg dømt til seks måneder i en militær fangeleir ved Niagara-on-the-Lake.
Denne leiren besto av små brakker med 10—12 celler og en stor, inngjerdet plass. Ansvarshavende offiser, en liten, kraftig kar med røst som en okse, gjorde det klinkende klart hva han ventet av oss. Her skulle det ikke være noe snakk, og alt skulle gå dobbelt så fort som under vanlige forhold. Vi skrubbet gulv til hendene var fulle av sår og blemmer. Så var det å løpe rundt på plassen i solsteiken med dobbelt fart, inntil svetten rant nedover ryggen. Hvis noen slakket av på farten, var en av vaktene på pletten og ga ham ny fart med et slag av geværkolben. Så fikk vi kanskje beskjed om å løfte en vannbøtte opp på hodet, og så måtte vi løpe rundt plassen igjen, med dobbelt fart og med det kalde vannet plaskende ned over oss. Slik gikk dagene.
Vi var tre vitner i denne leiren. Men etter en kort stund bestemte en seg for å gå inn i hæren. Mens han ventet på å bli satt fri, fikk han lov til å snakke med meg, for å prøve å overbevise meg om å gjøre det samme. Men jeg var klar over at den kunnskapen jeg hadde om Guds hensikter, hadde jeg fått fordi jeg kom sammen med Jehovas vitner. Jeg var derfor fast besluttet på å holde meg til dem.
Med de harde forholdene som var i leiren, gikk tiden langsomt. Men til slutt ble jeg da satt fri og sendt tilbake til hærens brakker. Hele prosedyren gjentok seg, og kort etter fikk jeg så beskjed om at jeg på nytt skulle stilles for krigsrett.
Den neste dommen var også på seks måneder, men denne gangen skulle den sones i en sivil leir i Burwash i det nordlige Ontario. Reisen ble uforglemmelig, for jeg dro dit som en del av en lenkegjeng. Vi gikk to og to i håndjern, og alle sammen var så igjen lenket sammen med en tung lenke. Det var mange som stirret nysgjerrig på oss da vi gikk gjennom gatene i sentrum av Toronto til jernbanestasjonen og satte oss på plass i toget. Jeg var det eneste vitnet i denne gjengen.
I Burwash hadde vi det bedre enn i militærfengslet, for vi fikk arbeide ute i det fri med å hogge trær og transportere dem gjennom snøen. Dette var vinteren 1944. Om kvelden kunne vi lese og prate. Dermed fikk jeg forkynt ganske mye for de andre fangene. Etter om lag fem måneder var jeg på vei ut, etter å ha fått avskjed i unåde fra hæren. Jeg var blitt klassifisert som udyktig ifølge en helseprøve som ble kalt PULHEMS. I denne prøven representerer hver av disse bokstavene en del av menneskekroppen, og enhver som fikk et åttetall under en bokstav, måtte fritas. Jeg fikk et åttetall under «S» (Sense perception — oppfatningsevne). For å si det rett ut ble jeg betraktet som mentalt ubalansert.
SPØRSMÅLET FÅR SITT SVAR
Trass i en så «tvilsom anbefaling» fikk jeg innbydelse til å hjelpe til i det trykkeriet Selskapet Vakttårnet brukte. Grace arbeidet der allerede. Det å kjøre en presse var en ny opplevelse, men det var morsomt, og det var en glede å kunne arbeide sammen med en fin gruppe av medtroende. Etter at forbudet i Canada hadde vart i fire år, ble det opphevet i juni 1944. Selskapets kontor i Toronto ble åpnet igjen, og snart ble det lagt planer om å få arbeidet med å forkynne om Riket åpenlyst i gang igjen.
I desember 1945 fikk vi i oppdrag å arbeide ved Selskapets litteraturdepot i Vancouver. To år senere var vi opptatt i kretstjenesten og besøkte menighetene i den vakre Fraser-dalen. Etter et år i dette fascinerende arbeidet ble vi henrykt over å få en innbydelse til Vakttårnets bibelskole Gilead, hvor vi skulle læres opp til å bli misjonærer. Hvor dette styrket vår tro på Kilden til den ’dynamiske kraft’ som finnes i det lille atomet! (Jes. 40: 26, NW) Dagen da vi skulle uteksamineres, kom og gikk så altfor fort, og så pakket vi koffertene for å dra til vårt tildelte distrikt i utlandet. Jeg kuttet ut alt unødvendig og ble stående å spekulere lenge over to bøker av dr. Herzberg om atom- og molekylstrukturen, to bind som hadde tjent som grunnlag for mine studier. Til slutt ble de lagt igjen. Spørsmålet hadde endelig fått sitt svar.
Den 29. desember 1949 kom vi til vårt tildelte distrikt i Santiago i Chile. Til å begynne med var spansken et problem for oss. Men så begynte vi å se at vårt strev bar frukt i form av produktive bibelstudier med oppriktige mennesker. Noen av dem hadde aldri før sett en bibel. Flere av disse kjærlige chilenerne ble våre åndelige brødre og søstre. En ble varm om hjertet når en så deres begeistring og nidkjærhet for sannheten! Arbeidet med forkynnelsen av Riket gikk framover med kjempeskritt. Flere misjonærer tok opp arbeidet sammen med oss, og det ble dannet menigheter landet over. Vårt nye arbeid ga virkelig stor lønn!
Etter som årene gikk, fikk jeg nye tjenesteprivilegier: Jeg fikk hjelpe til ved Selskapets utvidede avdelingskontor i Santiago, tjene som lærer ved Rikets tjenesteskole og besøke avdelingskontorer og misjonærhjem i ni naboland for å gi oppmuntring og hjelpe til med å skape enhet i forkynnelsesarbeidet. For en glede og en tilfredsstillelse det var å se Jehovas velsignelse i og med at tallet på hans lovprisere i disse landene fortsatte å vokse!
I april 1969 fant det sted en stor forandring i vårt liv. Vi fikk i oppgave å tjene ved avdelingskontoret i São Paulo i Brasil. Ja, det ble nødvendig å lære et nytt språk, portugisisk. Det å forlate Chile var ikke så lett etter å ha sett Jehovas folk der vokse fra 200 til 6000 i en periode på 19 år. Blant disse menneskene var flere av våre åndelige barn og barnebarn og dessuten mange av dem som vi hadde samarbeidet med i årevis. Men vårt motto var: «Her er jeg. Send meg!» (Jes. 6: 8) Med tungt hjerte sa vi så «Hasta luego» til dem alle, men vi tok med oss mange gode minner som vi kunne ha i årene framover.
I Brasil fantes det alt 55 000 mennesker som nidkjært kunngjorde det «gode budskap». Arbeidet hadde framgang i dette katolske landet hvor så mange støtter seg til spiritismen. Her fant vi også den samme villige ånd til å tjene Jehova, og tusener tok hvert år imot Bibelens sannheter og innvigde sitt liv til Gud. Ved deres flittige arbeid er det nå over 106 000 forkynnere av Riket i 2012 menigheter i Brasil. I São Paulo har Betel-familien, som bestreber seg på å dekke disse menighetenes behov, vokst fra 40 til 155. For fem år siden gledet vi oss over å kunne innvie et nytt trykkeri, hvor Vakttårnet og Våkn opp! skulle trykkes på portugisisk. Nå er det for liten plass igjen, og vi er i gang med et byggeprosjekt som skal gi oss et nytt Betel-hjem og trykkeri i fredelige, naturskjønne omgivelser 140 kilometer utenfor São Paulo. Og bare Jehova vet hvilken økning som ennå kan ventes blant hans folk i dette landet.
Angrer jeg så noen gang på at jeg ikke ga et bekreftende svar på spørsmålet «Å være eller ikke være — atomfysiker»? Jeg synes fremdeles kjernefysikk er uhyre interessant og fengslende. Men hvordan kunne jeg angre på at jeg er blitt kjent med den store Vitenskapsmann og Matematiker som konstruerte og skapte atomet? Hvordan kan vi angre på at vi har brukt det meste av vårt liv til å gjøre ham kjent for andre? Kan man angre at man er blitt en del av en verdensomfattende åndelig familie som er innvigd til Jehova? I stedet for å føle anger føler jeg det samme som Asaf, som erklærte: «For meg er det godt å være nær Gud. Jeg tar min tilflukt til [Jehova]. Jeg vil vitne om alle dine gjerninger.» — Sal. 73: 28.
[Bilde av Fred Wilson på side 17]