«Det er bedre å være to enn én»
HVIS vi skal være lykkelige, har vi behov for å føle at vi er verdsatt og ønsket ja, at noen er glad i oss. Og hvis noen skal være glad i oss, må vi selv være glad i andre. Vi bør være villige til å gjøre noe sammen med andre. Den vise kong Salomo sa: «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev.» — Fork. 4: 9.
Hva er denne lønnen? Salomo fortsetter: «Om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Når han faller, har han ingen til å reise seg opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den enslige bli varm? Om noen vinner over den som er alene, vil to kunne stå seg mot ham.» (Fork. 4: 10—12) Når en samarbeider med en god kamerat, får en således lønn i form av hjelp, oppmuntring og beskyttelse. Har du ikke også oppdaget at det er lettere å utføre et arbeid sammen med en venn, og at tiden da flyr? Selv når en utfører ubehagelige oppgaver, skyves følelsen av at dette er et slit og strev, i bakgrunnen.
Det er ikke bare i forbindelse med verdslig arbeid at det er verdifullt å ha en kamerat eller en samarbeidspartner. I det viktige arbeid som består i å forkynne det «gode budskap», er det også slik at «det er bedre å være to enn én». Dette bekreftes av det Jesus Kristus gjorde da han gav de 70 i oppdrag å forkynne: «Guds rike er kommet nær til dere.» Han «sendte dem ut . . . to og to». På grunn av denne ordning kunne forkynnerne oppbygge og hjelpe hverandre. — Luk. 10: 1, 5—9.
NÅR EN FORKYNNER DET «GODE BUDSKAP»
Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde og steget opp til himmelen, viste det seg ofte å være til hjelp for hans disipler at de hadde noen å samarbeide med. Da apostlene fikk vite at mange i Samaria hadde reagert positivt på Filips forkynnelse, sendte de Peter og Johannes dit, slik at troende samaritaner kunne få den hellige ånd. (Apg. 8: 14, 15) Selv om Barnabas ble sendt ut alene fra Jerusalem for å hjelpe menigheten i Antiokia, innså han snart at han hadde behov for en samarbeidspartner som kunne hjelpe ham i arbeidet med å utbre det «gode budskap» der. Derfor drog han til Tarsus for å få tak i Saulus (Paulus). Deretter arbeidet de begge sammen i Antiokia om å gjøre disipler og undervise dem. Deres felles anstrengelser ble rikelig velsignet med økning. (Apg. 11: 22—26) Senere gjorde den hellige ånd det klart at Paulus og Barnabas skulle forkynne det «gode budskap» på øya Kypros og i Lilleasia. — Apg. 13: 2.
Legg merke til at Barnabas gjorde seg store anstrengelser for å finne en ledsager som han mente ville kunne hjelpe ham. Hvis han drog over land, reiste han mer enn 200 kilometer for å komme til Tarsus. Der lette han ivrig etter Paulus. Du behøver kanskje ikke å anstrenge deg så mye for å finne en som kan forkynne det «gode budskap» sammen med deg. Men er du lik Barnabas i den forstand at du har et sterkt ønske om å finne en partner? Hvem av dem som er knyttet til den samme menighet som du, kunne du tenke deg å samarbeide med i dette arbeidet? Har du tatt initiativet og spurt dem?
VENT IKKE FOR MYE
Vi bør naturligvis ikke vente for mye av våre samarbeidspartnere. Heller ikke bør vi gi opp når en ordning ikke fungerer så bra som vi skulle ønske. Selv om Paulus og Barnabas samarbeidet en rekke år som evangelister, fortsatte de ikke som partnere for bestandig. Etter at de hadde vært med på å opprette mange menigheter, foreslo Paulus at de skulle vende tilbake for å besøke disse menighetene igjen. Barnabas gikk med på dette, men han ville gjerne ta med seg sin fetter Markus. Paulus ville imidlertid ikke høre snakk om dette, for Markus hadde forlatt dem under deres første misjonsreise. Følgelig bestemte Barnabas seg for å dra sammen med Markus til Kypros, mens Paulus valgte å ta Silas med seg som sin følgesvenn og reiste gjennom Syria og Kilikia og «styrket menighetene der». — Apg. 15: 36—41.
Som Apostlenes gjerninger viser, skapte ikke denne forandringen noen hindring for forkynnelsen av det «gode budskap». Hvis du på lignende måte skulle miste en partner som du har samarbeidet med i forkynnelsen en tid, bør du ikke bli mismodig. Det finnes andre i menigheten som kan fylle hans plass, hvis du er villig til å åpne muligheten for dem. Det kan godt være at du vil bli overrasket over hvor oppmuntrende det kan være å forkynne fra hus til hus sammen med noen andre av dine medtroende. Dette betyr selvsagt ikke at vi alltid må gå sammen med en annen. Vi kan utrette mye alene, kanskje mens våre samarbeidspartnere forkynner i nærheten.
TENK PÅ BIBELSKE EKSEMPLER
De bibelske eksempler på slike som arbeidet hardt sammen med andre for å utbre det «gode budskap», kan hjelpe oss i dag til å få ’god lønn for vårt strev’. Barnabas var en varmhjertet, medfølende mann. Det er grunnen til at apostlene gav ham tilnavnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». (Apg. 4: 36) Selv om han hadde gode egenskaper, er det ting som tyder på at Paulus var ham overlegen med hensyn til visse gaver. Når det gjaldt forkynnelsen av det «gode budskap», var Paulus tydeligvis den som «førte ordet». (Apg. 14: 12) Men det er ikke noe som antyder at dette noensinne skapte misunnelse eller rivalisering. Hvis vi skal kunne finne glede i å tjene sammen med andre, må vi derfor være klar over at Jehova Gud bruker alle medlemmene av menigheten til å utføre sitt arbeid. (1. Kor. 3: 9) Vi kan lære av hverandre og bli oppmuntret og oppbygd av hverandre. Apostelen Paulus vår klar over dette, og derfor skrev han til romerne: «For jeg har et sterkt ønske om å se dere, og få anledning til å styrke dere ved å gi dere del i noen av Åndens nådegaver, — eller rettere, om vi fikk møtes, ville vi gjensidig kunne bli oppmuntret av hverandres tro!» — Rom. 1: 11, 12, Erik Gunnes’ oversettelse.
Når vi får en dyp verdsettelse av de evner og de gode egenskaper som våre medtroende har, vil vi bli tilskyndt til å gjøre bedre bruk av våre egne gaver. Vi kan nevne et eksempel. En forkynner mener kanskje at han er vennlig mot dem han møter i forkynnelsesarbeidet. Men etter at han har samarbeidet med en medfølende bestefar eller bestemor, vil han kanskje forstå at han selv bare er i besittelse av en overfladisk vennlighet. Når en forkynner samarbeider med en som studerer Bibelen nøye, og som alltid har svar på rede hånd, vil han kanskje bli klar over at han trenger å tenke mer på hva han skal si. I tillegg til at vi kan hjelpe hverandre ved vårt eksempel, kan det at vi samarbeider med noen, også ofte bety at vi vil bruke mer tid i forkynnelsesarbeidet, ettersom vi ikke ønsker å overlate partneren vår til seg selv.
Det har behaget Jehova Gud og Herren Jesus Kristus å bruke alminnelige mennesker til å utføre det viktigste arbeid på jorden. Dette arbeid består i å hjelpe andre til å bli og fortsette å være trofaste tjenere for den Høyeste som lojale disipler av hans Sønn. (Matt. 28: 19, 20; 1. Kor. 1: 26, 27) Fordi dette er Guds arbeid, vet ikke vi på hvilken måte Jehova Gud vil åpne folks hjerter. Det dreier seg ikke bare om det talte ord. Noe som er av særlig stor betydning, er den ånd budskapet frembæres i. Når to arbeider sammen, er de begge med på å skape denne ånden. Flere måneder eller kanskje flere år senere kan det være at noen vil fortelle oss at det ikke var vår dyktige måte å forkynne Guds Ord på som fikk dem til å høre på oss. Vi får kanskje vite at det i stedet var vår samarbeidspartners strålende smil som gjorde inntrykk, og denne partneren hadde kanskje nettopp sluttet seg til oss i forkynnelsen av det «gode budskap»!
Nyter du i dag godt av den glede det gir å forkynne sammen med en partner? Synes du at dette har hjulpet deg til å bruke mer tid i forkynnelsen av det «gode budskap», og at du finner større glede i forkynnelsen? Hvis du på den annen side forkynner mye alene, bør du huske på evangelisten Filip. Fordi menigheten i Jerusalem ble forfulgt, flyktet han ned til Samaria og døpte troende samaritaner. Senere sendte Jehovas engel ham for å omvende og døpe den etiopiske hoffmannen. Deretter «rykket Herrens Ånd Filip bort, . . . Filip ble sett igjen i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste igjennom, helt fram til Cæsarea». (Apg. 8: 1—40) På lignende måte er budskapet om Riket blitt brakt til mange nye steder av modige vitner som har arbeidet alene ved Guds ånds hjelp.
[Bilder på side 27]
Det er oppbyggende å ha noen å samarbeide med i forkynnelsen, slik det også var på Jesu tid