Fremskritt vi må gjøre etter at vi har fått tro
’Føy til deres tro dyd, til deres dyd kunnskap, til deres kunnskap selvkontroll, til deres selvkontroll utholdenhet, til deres utholdenhet gudhengivenhet, til deres gudhengivenhet broderlig hengivenhet og til deres broderlige hengivenhet kjærlighet.’ — 2. Pet. 1: 5—7, NW.
1. Hva er det som virkelig gjør en skatt verdifull, og hvordan kan dette illustreres?
EN VERDIFULL skatt som ligger nedgravd i jorden, tjener ingen gagnlig hensikt. Den gjør ikke større nytte enn en stein som er skjult av et lag med jord. Men en skatt kan være til gagn for den som eier den, og også for andre. Den kan bli brukt til å hjelpe syke og trengende, eller den kan bli investert på en forstandig måte. Hvis det dreier seg om en stor sum penger, kan den skaffe mange mennesker arbeid og på den måten gjøre det mulig for dem å skaffe seg det de trenger til livets opphold. Når en skatt blir brukt på en produktiv måte, blir den derfor mer verdifull.
2. Hvilken dyrebar skatt har de kristne fått, slik det blir vist i 2. Peter 1: 1?
2 Den åndelige skatt Guds tjenere er i besittelse av, har enda større muligheter til å utrette noe godt. I sitt annet brev til de kristne taler apostelen Peter om denne dyrebare skatt, og han begynner sitt brev med disse ordene: «Symeon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel, sender sin hilsen til dem som ved vår Guds og Frelseren Jesu Kristi rettferdighet har fått den samme dyrebare tro som vi.» (2. Pet. 1: 1, LB) «Tro», det vil si den tro som er nødvendig for å oppnå evig liv, var den dyrebare skatt som de apostelen skrev til, hadde fått.
Tro — en skatt
3. Hvordan kunne Peter si at de han skrev til, ’hadde fått den samme dyrebare tro som vi’?
3 Denne troen var ikke en eiendom som bare tilhørte Peter og de andre apostlene eller alle som i likhet med Peter var jøder som var blitt omvendt til kristendommen. Den var noe alle de troende, både jøder og ikke-jøder, hadde felles. Den høyeste Gud hadde gjort det mulig for dem å få en slik tro. Ved hjelp av det «gode budskap» som ble forkynt, drog han mennesker til seg ved sin Sønn. (Joh. 6: 44) Han åpnet enkeltpersoners hjerte og gjorde dem mottagelige for hans «ord» eller budskap. — Apg. 16: 14; Rom. 10: 8.
4. Hvordan kan det sies at troen oppnås «ved vår Guds og Frelseren Jesu Kristi rettferdighet»?
4 Som apostelen bemerket, hadde de fått denne troen «ved vår Guds og Frelseren Jesu Kristi rettferdighet». Den Allmektige gjorde det mulig for mennesker av alle stammer, folk, nasjoner og raser å få denne uvurderlige eiendom. Ved at Jehova Gud på denne måte ikke foretrakk noen enkeltpersoner når han tilgav synder på grunn av sin Sønns offer og tok imot dem som angret, som sitt folk, viste han sin rettferdighet og sin upartiskhet. Det var nettopp dette Peter understreket da han forkynte det «gode budskap» for den italiske offiseren Kornelius og hans slektninger og nære venner. «Nå forstår jeg virkelig,» sa apostelen, «at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men han tar imot enhver som frykter ham og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører.» (Apg. 10: 34, 35) Vår Frelser Jesus Kristus gjenspeiler den samme upartiske ånd. Han gav sitt liv for mennesker overalt. — 1. Tim. 2: 5, 6.
Gå framover i kunnskap om Gud og Kristus
5. Hvilket ansvar har vi etter at vi har fått tro, og hva er av stor betydning i den forbindelse?
5 Etter at disipler av Jesus Kristus har ’fått tro’, er de som enkeltpersoner forpliktet til stadig nøyere å leve i samsvar med det som er Guds vilje. Nøyaktig kunnskap vil hjelpe oss til å gjøre dette. Apostelen Peter understreket nødvendigheten av nøyaktig eller fullstendig kunnskap da han sa: «Måtte dere få større ufortjent godhet og fred ved en nøyaktig kunnskap om Gud og om Jesus, vår Herre.» — 2. Pet. 1: 2, NW.
6. a) Hva betyr det å ha en «nøyaktig kunnskap om Gud og om Jesus»? b) Hvordan kan vi få en slik kunnskap?
6 Å ha «nøyaktig kunnskap om Gud og om Jesus, vår Herre» betyr å kjenne dem som personer — deres egenskaper og deres handlemåte — og å etterligne deres fullkomne eksempel. (Jevnfør Jeremia 22: 15, 16; Matteus 7: 21—23; 1. Johannes 2: 3—6; 3: 5, 6, NW.) Etter hvert som vi blir bedre kjent med Guds Ords prinsipper og gjør fremskritt med hensyn til å anvende dem, lærer vi Faderen og hans Sønn bedre og bedre å kjenne. Dette fører til at vi i stadig større utstrekning kan glede oss over ufortjent godhet og fred.
7. Hvordan blir den ’ufortjente godhet’ større «ved en nøyaktig kunnskap om Gud og om Jesus»?
7 Det er bare ved at vi gjør det som behager Jehova Gud og Jesus Kristus, at vi fortsatt kan få Guds hjelp og veiledning. Fordi vi er syndige mennesker, er det ikke noe fortjenstfullt ved oss. Alt det vår Skaper måtte gjøre for oss, er derfor et uttrykk for hans ufortjente godhet. Ikke desto mindre vil vi bare bli gjenstand for Guds ufortjente godhet hvis vi bestreber oss på å etterligne vår himmelske Far og hans Sønn. Når vi gjør det, kan vi vende oss til Jehova Gud fylt av tillit til at han vil besvare våre bønner. Den kristne apostelen Johannes sa:
«Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje. Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss. Den som holder hans bud, blir i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd.» — 1. Joh. 3: 22—24.
8. Hvordan blir ’freden’ større «ved en nøyaktig kunnskap om Gud og om Jesus»?
8 Når vi ikke bare har en overfladisk kunnskap, men en fullstendig, omfattende kunnskap om vår himmelske Far og hans Sønn, ser vi tydelig hva som behager dem. Vi er forent med dem og står i et fredelig, nært forhold til dem som deres venner. Når vi gjør fremskritt med hensyn til å lære Jehova Gud og hans Sønn å kjenne, fører det følgelig til at vi oppnår større fred. Grunnen til det er at vi da i enda større utstrekning unngår holdninger og en tenke- og handlemåte som er i strid med det eksempel vår Gud og vår Herre Jesus Kristus har satt.
9. Hvilken virkning vil det at vi synder, ha på vårt fredelige forhold til Gud?
9 Hvis vi synder, vil vi på den annen side ødelegge freden med den Høyeste, ettersom vi da vil handle i strid med hans vilje. Det er bare hvis vi legger oppriktig anger for dagen og viser tro på Kristi offers sonende virkninger, at vi kan få Guds tilgivelse og igjen komme i et fredelig forhold til ham. — 1. Joh. 2: 1. 2.
La ’guddommelig makt’ drive deg til handling
10. Hva kan hjelpe oss til å få et større mål av ufortjent godhet og fred?
10 Jehova Gud og Jesus Kristus ønsker naturligvis at ufortjent godhet og fred skal bli oss til del i stadig større utstrekning. Vi bør derfor samarbeide med dem ved å gjøre oss bevisste anstrengelser for å lære dem bedre å kjenne. En måte vi kan gjøre dette på, er å vise verdsettelse av det Jehova Gud ved sin Sønn har gjort for oss. Apostelen Peter skrev: «Hans guddommelige makt [har fritt] gitt oss alle de ting som gjelder liv og gudhengivenhet, ved den nøyaktige kunnskap om ham som kalte oss ved herlighet og dyd. Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter; ved dem skulle dere få del i guddommelig natur, etter at dere har sloppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret.» — 2. Pet. 1: 3, 4, vers 3 fra NW.
11, 12. a) Hvorfor er ’guddommelig makt’ knyttet til «nøyaktig kunnskap»? b) Hvordan kom dette fram i tilfellet med de kristne i Tessalonika?
11 Legg merke til at Peter knyttet ’guddommelig makt’ sammen med «nøyaktig kunnskap». Dette er i høy grad på sin plass, for Guds ord eller budskap angående hans Sønn, det «gode budskap», kan øve en mektig innflytelse på et menneskes liv. Dette fremgår tydelig av det apostelen Paulus skrev til tessalonikerne: «For da vi forkynte evangeliet [det gode budskap, NW] hos dere, skjedde det ikke bare i ord, men også i kraft.» (1. Tess. 1: 5) Forkynnelsen av det «gode budskap» i Tessalonika brakte resultater. Det var ikke slik at folk hørte noen ord uten å handle i samsvar med dem, det vil si, det var ikke tale om ’bare ord’. De av innbyggerne i Tessalonika som tok imot kristendommen, ble tilskyndt til å handle, noe som viser at det «gode budskap» hadde makt eller kraft. Disse kristne ble et eksempel for andre troende ved at de trofast utholdt forfølgelse for rettferdighetens skyld, og ved at de fortsatte å forkynne det «gode budskap» for alle og enhver.
12 Fordi Tessalonika var en havneby, kom de troende i kontakt med sjømenn, kjøpmenn og andre fra fjerntliggende steder. De kristne i Tessalonika gjorde god bruk av de anledninger de hadde til å dele det «gode budskap» med andre. Som følge av dette ble deres tro kjent vidt og bredt. Når Paulus og hans medarbeidere forkynte og underviste folk i sannheten i andre byer, fikk de høre om de kristne i Tessalonika. Apostelen kom inn på dette da han skrev:
«Fra dere har Herrens ord tont ut, ikke bare i Makedonia og Akaia, men alle steder har folk hørt om deres tro på Gud, så vi ikke behøver å si noe. De forteller selv hvordan vi ble mottatt hos dere. Dere vendte om til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud og vente på hans Sønn fra himmelen, han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, som redder oss fra den vredesdom som kommer.» — 1. Tess. 1: 8—10.
13. Hvordan har vi personlig erfart virkningen av den «guddommelige makt» i oss, og hva bør vi derfor fortsette å gjøre?
13 Vi har på lignende måte følt den «guddommelige makt» virke i oss fordi vi har tatt imot Guds ord eller det «gode budskap». Dette «gode budskap» har fått oss til å forandre vårt liv, til å innrette oss i samsvar med Guds vilje. Vi er også blitt tilskyndt til å forkynne det «gode budskap» for andre. Denne guddommelige makt, som virker gjennom den ’nøyaktige kunnskap’ i det «gode budskap», har gitt oss alt vi trenger for å oppnå «liv og gudhengivenhet». På grunn av denne guddommelige makt kan vi derfor leve et rettskaffent liv og ha håp om å oppnå evig liv. Og vi bør fortsette å la denne guddommelige makt hjelpe oss til å bli mer lik Kristus i vår oppførsel og i det vi foretar oss.
14. Hvordan har Jehova Gud kalt mennesker «ved herlighet og dyd»?
14 Den måten Jehova Gud kaller eller drar enkeltpersoner til seg på, bør i høy grad oppmuntre oss til å gjøre fremskritt hva kristen levemåte angår. Jehova Gud ’kaller’ eller «drar» mennesker til seg ved sin Sønn. Det er spesielt i Jesus Kristus at «herlighet og dyd» er blitt åpenbart for menneskene. Den kristne apostelen Johannes skrev angående Sønnen: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh. 1: 14) I Herren Jesu Kristi liv så Johannes og de andre apostlene en herlighet eller storhet som bare kunne finnes hos en som på en fullkommen måte gjenspeilte den himmelske Fars bilde. Apostelen Johannes var dessuten sammen med Jakob og Peter vitne til Jesu Kristi forklarelse. Ved den anledningen «skinte [hans ansikt] som solen, og klærne ble hvite som lyset». (Matt. 17: 2) Akkurat som herlighet er knyttet til Guds Sønn, er dyd også knyttet til ham. Jesus Kristus skilte seg ut ved sin dyd. Han var et menneske med den høyeste moral. Til og med forræderen Judas Iskariot innrømmet: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig.» (Matt. 27: 4) Det er således ved den «herlighet og dyd» som Sønnen gjenspeilte, at Jehova har kalt mennesker.
Guds løfter tilskynder oss til å gjøre fremskritt
15. Hvordan kan det sies at Guds løfter er de «dyrebareste og største»?
15 Guds enestående foranstaltning for frelse, som blir åpenbart i det «gode budskap», gav de kristne i det første århundre de «dyrebareste og største løfter». Disse løftene var dyrebare eller verdifulle, ettersom de gav trøst og oppmuntring og utgjorde en opprettholdende kraft når de kristne ble hatet av verden. Når vi tenker på at de troende som Peter skrev til, så fram til å få del i Kristi herlighet som medarvinger til hans rike, må vi være enige med apostelen i at de hadde fått de «største løfter». — 2. Pet. 1: 4a.
16, 17. Hvilken virkning har Guds løfter på dem som tror?
16 Hva betydde disse løftene for de troende i det første århundre? Peter svarer: «Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur, etter at dere har sloppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret.» (2. Pet. 1: 4b) Guds løfter utgjorde med andre ord grunnlaget for at de kunne «få del i guddommelig natur». De kristne i det første århundre hadde det håp at de skulle bli forent med Jesus Kristus i det himmelske rike og bli lik ham. (Rom. 8: 17) Ettersom Sønnen er «en utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen», blir alle som etterligner Jesus Kristus, også lik Faderen. (Hebr. 1: 3) Apostelen Johannes skrev: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. Enhver som har dette håp til ham, renser seg, likesom Kristus er ren.» — 1. Joh. 3: 2, 3.
17 Ved at åndsavlede kristne får del i Guds Sønns herlighet, får de derfor del i «guddommelig natur». Dette storslagne håpet, som er basert på Guds pålitelige løfter, tilskyndte dem i høy grad til å gjøre sitt ytterste for å rense seg for all verdslig besmittelse. Apostelen Peter understreket også dette med renhet, for han viste at de som hadde ’fått del i guddommelig natur’, hadde «sloppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret». ’Begjær’, et sterkt ønske om noe som en ikke har rett til, er årsaken til verdens forfall eller urenhet. Det er dette forfall de troende har sloppet bort fra når de har benyttet seg av Guds foranstaltning for frelse og deretter innrettet sitt liv i samsvar med den guddommelige norm for hellighet eller renhet. Akkurat som løftene i Skriften tilskyndte de troende i det første århundre til å rense seg, kan de også tilskynde oss til å følge en lignende handlemåte.
Nødvendig med noe mer enn tro
18, 19. Hva bør vi gjøre etter at vi har fått tro, slik det fremgår av 2. Peter 1: 5—7, og hvorfor?
18 Alle sanne tjenere for Gud i vår tid har høstet gagn av den guddommelige makt som det «gode budskap» øver, og av de vidunderlige løfter som er knyttet til det. Vi har derfor god grunn til å vise at vi er mennesker som gjenspeiler en kristen personlighet, og som er opptatt med å hjelpe andre, spesielt i åndelig henseende. Apostelen Peter kom med denne oppfordringen: «Ja, nettopp av denne grunn må dere, ved at dere til gjengjeld gjør dere alvorlige anstrengelser, til deres tro føye dyd, til deres dyd kunnskap, til deres kunnskap selvkontroll, til deres selvkontroll utholdenhet, til deres utholdenhet gudhengivenhet, til deres gudhengivenhet broderlig hengivenhet og til deres broderlige hengivenhet kjærlighet.» — 2. Pet. 1: 5—7, NW.
19 Vi må ikke være tilfreds bare med å ha tro. Nei, som en naturlig følge av at vår himmelske Far har gitt oss evnen til å vise tro, bør vi ønske å utvikle gode egenskaper, egenskaper som vitner om at vi har tro. Apostelen Peter oppmuntret oss til å ’gjøre oss alvorlige anstrengelser’, til å være iherdige og gjøre bruk av all den styrke vi har, for å bli lik Guds Sønn.
20. Hva vil det si å føye dyd til vår tro?
20 Å føye dyd til vår tro betyr at vi vil bestrebe oss på å være mennesker med en høy moral og på den måten etterligne vårt store Eksempel, Kristus. En slik dyd eller moralsk fortreffelighet er en positiv egenskap. Den som er i besittelse av dyd, avholder seg ikke bare fra å skade sin neste, men bestreber seg også på å gjøre det som er godt, og forsøke å dekke andres åndelige, fysiske og følelsesmessige behov. Dyd er virkelig godhet i praksis. En som er i besittelse av dyd, lever derfor et liv som ikke bare kjennetegnes av at han tar avstand fra kjønnslig umoral, urenhet, uærlighet og andre ting som har Guds mishag. Fariseerne i det første århundre etter Kristus skrøt av at de ikke var «som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet». (Luk. 18: 11) Men de var ikke i besittelse av dyd, for de foraktet det jevne folk og unnlot å vise barmhjertighet og medynk eller medfølelse. — Mark. 3: 1—6; Joh. 7: 47—49.
21. Hvorfor er det så viktig å vokse i kunnskap?
21 En slik dyd som Jesus Kristus hadde, kan imidlertid ikke eksistere uten kunnskap. Kunnskap er nødvendig for å kunne skille mellom rett og galt. (Hebr. 5: 14) Kunnskap er også nødvendig for at en skal vite hvordan godhet bør komme til uttrykk på en positiv måte i en gitt situasjon. (Fil. 1: 9, 10) Til forskjell fra lett-troenhet blir en tro som har et sikkert grunnlag, ikke svekket når den blir stilt overfor kunnskap. Når vi flittig anvender Bibelens veiledning, vil det styrke vår tro, idet vi fortsetter å vokse i kunnskap om Jehova Gud og hans Sønn.
22. a) Hvorfor er kunnskap viktig når det gjelder å framelske selvkontroll? b) Hva kan sies om forholdet mellom selvkontroll og utholdenhet?
22 Denne kunnskapen får oss til å avholde oss fra å gi etter for syndige lyster, vise mangel på måtehold, ha en usømmelig oppførsel eller på andre måter komme alvorlig til kort med hensyn til å gjenspeile Guds bilde ved vår holdning, våre ord og våre handlinger. Ja, kunnskapen hjelper oss til å vise selvkontroll, til å ha evnen til å holde oss selv og vår tunge i tømme. Når vi fortsetter å utvise selvkontroll, vil vi få den viktige egenskapen utholdenhet. Når vi blir utsatt for press fra verden i form av de daglige bekymringer, forfølgelse eller tilbud om fornøyelse eller materielle eiendeler, vil vi ikke tenke på å oppgi vår stilling som tjenere for Gud og Kristus, men vil legge selvkontroll for dagen.
23. a) Hvordan kan vi lære å bli utholdende? b) Hva er gudhengivenhet, og hvordan kommer denne egenskapen til uttrykk?
23 Den indre styrke som utholdenhet frembringer, kan også hjelpe oss til å unngå å gi etter for et syndig begjær, å gå på akkord når vi blir utsatt for forfølgelse, eller å være altfor opptatt med dagliglivets bekymringer, fornøyelser eller materielle eiendeler. En slik utholdenhet får vi når vi setter vår lit til at den Høyeste skal gi oss styrke og veiledning. (Jevnfør Filipperne 4: 12, 13; Jakob 1: 2—8.) Til utholdenheten bør vi føye gudhengivenhet eller ærbødighet overfor Gud. En slik ærbødighet setter sitt preg på en sann kristens livsløp. Den kommer til uttrykk i en sunn ærefrykt for Skaperen og den rette respekt og omsorg for andre mennesker, som er skapt i Guds bilde. — 1. Tim. 5: 4.
24. Hvorfor er det umulig å vise ærefrykt for Gud hvis vi ikke har broderlig hengivenhet?
24 Men uten broderlig hengivenhet kan det ikke være noen gudfryktighet eller ærbødighet overfor Gud. Apostelen Johannes sa: «Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett.» (1. Joh. 4: 20) Vi bør følgelig anstrenge oss for å framelske dyp hengivenhet for våre medtroende, slik at vi kan ’føye broderlig hengivenhet til vår gudhengivenhet’.
25. Hvem bør vi vise kjærlighet, og hvorfor?
25 Kjærlighet er den enestående egenskap som i første rekke bør komme til uttrykk i vårt liv. Denne kjærlighet må ikke begrenses til våre kristne brødre. Selv om vi har hengivenhet for våre åndelige brødre, må vi vise kjærlighet overfor alle mennesker. Denne kjærlighet er ikke avhengig av en persons moralske stilling. I likhet med Guds kjærlighet kommer den til uttrykk også overfor fiender. I sin bergpreken sa Jesus Kristus:
«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da helhjertet og gode, slik deres himmelske Far er det.» — Matt. 5: 43—48.
26, 27. Hva vil skje hvis vi føyer de viktige egenskaper til vår tro som Peter nevnte?
26 Hva blir så resultatet når dyd, kunnskap, selvkontroll, utholdenhet, gudhengivenhet, broderlig hengivenhet og kjærlighet blir føyd til troen? Apostelen Peter svarer: «For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus.» — 2. Pet. 1: 8.
27 Ja, resultatet blir virksomhet og frukt. Når vi til vår tro føyer de viktige egenskaper apostelen regnet opp, og gjør dem til en del av oss selv i den grad at de finnes hos oss i rikt mål, vil vi ikke stå stille. Vi vil ikke være uvirksomme eller døde i åndelig henseende. Vi vil fortsette å gjøre fremskritt åndelig sett. Vi vil bære frukt ved å ha en kristuslignende personlighet og forkynne det «gode budskap» for andre. Når slike gudfryktige egenskaper finnes i vårt hjerte, når de virkelig er en del av oss selv, vil vi bli tilskyndt til å tenke, tale og handle på en måte som har Guds godkjennelse. — Jevnfør Lukas 6: 43 45
Betydningen av å gjøre fremskritt
28. Hva kan sies om en som hevder at han er en kristen, men som ikke gjør fremskritt i åndelig henseende?
28 Hvis en person skulle unnlate å gjøre fremskritt som en kristen, ville han komme til å stå i en farlig stilling åndelig sett. Apostelen Peter sa om en slik person: «Enhver som mangler dette [det som nettopp er blitt nevnt], han er nærsynt, ja, blind; han har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder.» — 2. Pet. 1: 9.
29. Hvorfor kan det sies at den som ikke har en kristuslignende personlighet, selv har valgt å være blind?
29 Den som ikke gjør fremskritt i åndelig henseende, som sier at han tror, men som mangler en kristuslignende personlighet, er blind åndelig talt. Han ser ikke hva det vil si å være en kristen. Det er hans egen skyld at han er blind på denne måten, for når en tar imot det «gode budskap», er hensikten at en skal fortsette å arbeide for å bli mer lik sin Herre, Kristus.
30. Hva burde det at en kristen er blitt «renset for sine tidligere synder», tilskynde ham til?
30 En slik person vil også ha tapt det faktum av syne at han ble renset for sine synder på grunnlag av Jesu utgytte blod. I samsvar med den renselse han ble gjenstand for da han ble en døpt kristen, skulle han ha fortsatt å gjøre seg iherdige bestrebelser for å bevare sin renhet. Ja, han skulle ha gått inn for i enda høyere grad å leve opp til Guds norm for hellighet. Det at han har unnlatt å gjøre dette, kan lett føre til frafall, til at han helt og holdent forkaster Guds Sønns offer.
31, 32. Hvilken veiledning som Peter kom med, bør vi gi akt på i betraktning av den store fare som er forbundet med ikke å gjøre fremskritt som en kristen?
31 Fordi det å unnlate å gjøre fremskritt som en kristen innebærer en fare i åndelig henseende, gjør vi vel i å anstrenge oss for i stadig høyere grad å gjenspeile Guds bilde. Peter sa angående dette: «Derfor, brødre, må dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle; da skal det gis dere en full og fri adgang til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.» — 2. Pet. 1: 10, 11.
32 Alle som er blitt ’kalt og utvalgt’ av Gud til å være en del av hans folk, bør derfor gjøre seg bevisste anstrengelser for å kunne fortsette å være i denne tilstand. Peters inspirerte brev viste at når de ’kalte og utvalgte’ fortsatte å føye kristuslignende egenskaper til sin tro, ville de ikke komme til å forfeile målet for sin tro — å bli frelst. Ingenting kunne hindre dem i å få adgang til Jesu Kristi «evige rike». De ville få «full og fri adgang» til Riket.
33. Hva innbefatter det at en kristen vil få «full og fri adgang» til Riket?
33 Det vil bli en herlig adgang, idet de på en strålende måte vil gjenspeile kristuslignende egenskaper. Uttrykket «full og fri» kan imidlertid også sikte til en høy grad av velsignelse som vil bli dem til del som har gjort seg virkelige anstrengelser i det løp som fører til liv. — Fil. 3: 14.
34. Hvilken illustrasjon kan brukes i denne forbindelse?
34 Forskjellen mellom liv og et liv ledsaget av spesielle velsignelser kan illustreres ved kapteinene på to skip. Den ene fører kanskje på en dyktig måte skipet igjennom en storm, slik at fartøyet kommer trygt til land. Den andre kapteinen lider derimot skibbrudd under den samme stormen og berger bare sitt liv. Selv om begge kapteinene unnslapp med livet i behold, vil den som klarte å redde sitt skip, naturligvis oppnå langt større lykke og ære. — Jevnfør 1. Korinter 3: 12—15.
35. Hvorfor må den enkelte gjøre seg anstrengelser for å oppnå evig liv, selv om dette er en gave fra Gud?
35 Selv om livet er en fri gave fra Gud, ventes det at vi skal vise at vi oppriktig ønsker å få del i denne gaven, ved å gjøre vårt ytterste for å behage vår himmelske Far. Det er en gave, for syndige mennesker ville aldri kunne oppnå liv på grunn av egen fortjeneste. Men vi kan gå glipp av denne gaven hvis vår levemåte ikke viser at vi virkelig verdsetter den og ønsker å få del i den. Måtte vi derfor vise iver når det gjelder å etterligne Kristus ved den holdning vi inntar, ved vår tale og ved våre gjerninger. Vi kan da være forvisset om at vi ved Guds hjelp ikke vil gå glipp av livet eller av noen ytterligere velsignelser som vår himmelske Far måtte la oss få del i fordi vi har båret frukt.
36. Hvilke faktorer innebærer ikke at vi ikke trenger påminnelser, slik Peter viste?
36 Vi gjør således vel i å minne oss selv om betydningen av å bevare vår trofasthet. Det var det apostelen Peter ønsket at de som leste hans annet brev, skulle gjøre. Han skrev:
«Derfor vil jeg stadig på ny minne dere om disse ting, enda dere kjenner til dem og er grunnfestet i den sannhet som er kommet til dere. Jeg mener det er riktig å holde dere våkne ved å minne dere om dette, så lenge jeg er i legemets telt. Jeg vet jo at det snart skal legges bort — det har vår Herre Jesus Kristus latt meg vite. Og det er om å gjøre for meg at dere alltid skal huske disse ting, også etter at jeg er gått bort.» (2. Pet. 1: 12—15)
I likhet med dem som Peter rettet sine ord til i det første århundre, kjenner vi kanskje til betydningen av å forkynne det «gode budskap» og gjøre fremskritt med hensyn til å ha en kristuslignende personlighet. Vi er kanskje grunnfestet i den kristne sannhet i den utstrekning vi har lært den å kjenne. Men særlig når vi blir stilt overfor vanskeligheter, eller kanskje når vi blir konfrontert med falske læreres utspekulerte argumenter, trenger vi de påminnelser Peter kom med.
37. Hvordan satte Peter et godt eksempel med hensyn til å komme med påminnelser?
37 Det er bra at vi husker hvorfor apostelen kom med disse påminnelsene. Han visste at han snart skulle dø, for Jesus Kristus selv hadde fortalt ham at han skulle lide martyrdøden. (Joh. 21: 18, 19) Dette kastet ikke noen mørk skygge over Peters liv. Men han var fast besluttet på å bruke den tiden han hadde igjen, til å styrke sine brødre og oppmuntre dem til å være virksomme og bære frukt. Selv etter hans død ville de på den måten bli oppmuntret av de påminnelser han hadde kommet med, og bruke dem for å bygge hverandre opp.
38. Hvordan bør vi reagere på påminnelsene i Peters brev?
38 Måtte vi på lignende måte finne trøst og oppmuntring i Peters brev og styrke hverandre ved å henlede hverandres oppmerksomhet på de påminnelser han kom med. Måtte vi også, idet vi tillitsfullt ser fram til oppfyllelsen av Jehovas vidunderlige løfter, fortsette å forkynne det «gode budskap» og gjøre fremskritt med hensyn til å bli mer lik vår himmelske Far og hans Sønn.
[Bilde på side 19]
’Føy til deres tro dyd, til deres dyd kunnskap’
[Bilde på side 21]
’Føy til deres utholdenhet gudhengivenhet’
[Bilde på side 23]
’Føy til deres gudhengivenhet broderlig hengivenhet’
[Bilde på side 25]
’Dersom alt dette finnes hos dere, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt’