Vitenskapen bekrefter Bibelens nøyaktighet

ER VITENSKAPELIGE oppdagelser i strid med Bibelen? Som svar på dette må det først sies at Bibelen ikke er en vitenskapelig bok. Men når den kommer inn på vitenskapelige emner, gjendriver den menneskelige spekulasjoner og teorier som ikke er blitt bevist. Oppdagelsen av naturlover har gang på gang bekreftet Bibelens nøyaktighet og sannheten i salmistens ord om Gud: «Summen av dine ord er sannhet.» (Sal. 119: 160) La oss nå ta for oss astronomi, legevitenskap, botanikk, anatomi og fysiologi og se om disse vitenskaper virkelig bekrefter Bibelens nøyaktighet.

ASTRONOMI

Det er velkjent at de første kapitlene i 1. Mosebok har vært gjenstand for spott og spesielt for skarpe angrep. I direkte motsetning til det som mange av kristenhetens prester hevder, nemlig at 1. Mosebok bare inneholder poesi og legender, sa den katolske «kirkefader» og lærde Augustinus i det femte århundre at «beretningen [i 1. Mosebok] ikke er skrevet i den litterære stil hvor tingene blir fremstilt billedlig, . . . men fra begynnelsen til enden forteller den om kjensgjerninger som virkelig har inntruffet, slik det blir gjort i Kongebøkene og andre historiske bøker». (De Genesi ad litteram, VIII, 1, 2) En undersøkelse av det første kapittel i 1. Mosebok vil åpenbare at Bibelen var langt forut for den tids oppfatninger.

Lenge før Aristoteles (384—322 f. Kr.), som mente at stjernene var blitt drevet inn i himmelen som spikrer, beskrev 1. Mosebok (1: 6—8) «himmelhvelvingen». Den katolske Douay Version bruker her ordet «firmament», et ord som kommer fra det latinske ordet firmare, som betyr å gi konsistens, å gjøre fast eller massiv. Hieronymus brukte dette uttrykket i den latinske oversettelsen Vulgata for å gjengi det hebraiske ordet raqia, som tvert imot betyr «utstrakt flate» eller «vid utstrekning». Ifølge den tidligere sjefen for Bourges-observatoriet i Frankrike, T. Moreux, blir «dette utstrakte, som for oss utgjør himmelen, i den hebraiske tekst benevnt med et ord som [den greske oversettelsen] Septuaginta, påvirket av de kosmologiske tanker som var fremherskende på den tiden, gjengir med stereoma, firmament, fast hvelving. Det er ikke denne tanken Moses overbrakte. Det hebraiske ordet raqia uttrykker bare tanken om noe utstrakt, eller enda bedre, noe som har vid utstrekning». Det hebraiske ordet som er brukt i Bibelens grunntekst, gjengir derfor mest nøyaktig det vi kaller himmelen eller atmosfæren over oss.

Første Mosebok omtaler også himmellegemer som ble satt til å lyse ut over jorden for å «skille lyset fra mørket». (1. Mos. 1: 14—18) Disse ordene skrev Moses i det 16. århundre før vår tidsregning. Legg merke til bare én av de fantasifulle oppfatninger som fantes den gang angående dette. Paul Couderc, som er astronom ved observatoriet i Paris, skriver: «Helt inntil det femte århundre før vår tidsregning tok menneskene feil hva det grunnleggende spørsmål om dag og natt angår. Lyset var for dem en strålende damp, mens mørket var en mørk damp som om kvelden steg opp fra jorden.» Hvilken kontrast er ikke dette til den korte, men vitenskapelig korrekte uttalelsen i Bibelen om hva som forårsaker dag og natt på jorden!

De som levde på den tid da Bibelen ble skrevet, hadde noen merkelige oppfatninger av jordens form og grunnvoll. Ifølge gammel egyptisk kosmologi «er universet en rektangulær eske som er plassert i retningen nord-sør i likhet med Egypt. Jorden er plassert i bunnen som en lett skålformet slette med Egypt i midten. . . . Svært høye topper holder himmelen oppe ved de fire verdenshjørner. Himmelen er et metallaktig dekke, som er flatt eller buet utover, gjennomboret med huller. Stjernene henger ned fra den som lamper som henger i tau».

Hadde en forlatt slike barnslige teorier flere hundre år senere? Nei, langt ifra. Den greske astronom og filosof Anaximandros (sjette århundre før Kristus) sa: «Jorden er sylindrisk; den er tre ganger så bred som den er dyp, og bare den øverste delen er bebodd. Men denne jorden er isolert i rommet, og himmelen er en fullstendig sfære i hvis senter vår sylinder, jorden, er plassert uten støtter og i like lang avstand fra alle himmelhjørner.» Hundre år senere mente Anaxagoras at både jorden og månen var flate.

Bibelen lå langt foran de vitenskapelige oppfatninger som ble dosert den gangen. I det 15. århundre før vår tidsregning sa den at Skaperen har «hengt jorden opp over det tomme rom», og i det åttende århundre før Kristus talte den om «jordens krets» eller «sirkel» (NW). (Job 26: 7; Jes. 40: 22) Er det ikke nøyaktig slik jorden ser ut på de bilder som astronautene tok av den fra månen?

LEGEVITENSKAP OG BOTANIKK

Bibelen omtaler planter og trær som vokste i forskjellige land. Den gir for eksempel en nøyaktig beskrivelse av den helbredende virkningen av balsam, som kan utvinnes av flere eviggrønne trær. C. E. Martin skriver i oppslagsverket Encyclopedic Dictionary of the Bible: «Små mengder mastiks [harpiks] drypper naturlig fra treet, men for å utvinne mer blir det gjort innsnitt på langs av stammen, slik at det flyter rikelig med harpiks. . . . Den var kjent for å lindre smerter og helbrede sår. Jeremia (8: 22; 46: 11; 51: 8) omtaler billedlig balsam fra Gilead, som var et kjent middel ved behandling av sår. I vår tid blir også ordet balsam brukt i poetiske uttrykk.» Mange romerske og greske historikere, for eksempel Plinius og Diodoros fra Sicilia, omtalte balsam.

Ifølge den bibelske beretning drog den hebraiske profeten Jona til Ninive, Assyrias gamle hovedstad, i det niende århundre før Kristus. Som et resultat av hans forkynnelse «trodde folket i Ninive på Gud». (Jona 3: 5) Senere satte han seg øst for byen og ble beskyttet mot solen av et kikajontre. som vokste opp i løpet av natten og kastet skygge over hans hode. (Jona 4: 6, 10, 11, EN) Er det sant at kikajontreet, som hører til gresskarfamilien, og som kan ha vært flaskegresskar (Cucurbita lagenaria), vokser så hurtig? Oppslagsverket Bible Dictionary, som først ble utgitt på fransk under ledelse av F. Vigouroux, sier følgende: «Det er kjent at gresskarplanten vokser svært hurtig i varme land, og at den blir brukt for å dekke husvegger og hytter med grønt løv som vokser opp som skjermvin, og med sine store blad gir god beskyttelse mot varmen. . . . I katakombene har en funnet symbolske malerier som er basert på beretningen om Jona, og på disse er det alltid denne planten som er avbildet.» Det er derfor i overensstemmelse med kjensgjerningene når det fortelles at det var en plante av gresskarfamilien, som normalt vokser hurtig, som ved Jehovas kraft mirakuløst vokste opp i løpet av en natt for å beskytte Jona mot de varme solstrålene.

I sin beskrivelse av hvordan det vil gå med folk som motsetter seg Guds overherredømme, sier Bibelen at de vil bli feid bort «som den virvlende tistel [hebraisk: galgal] for stormen». (Jes. 17: 13) Encyclopædia Judaica sier: «Den bibelske galgal har en enestående måte å spre sine frø på. Mot slutten av sommeren løsner den fra bakken, og med sine tornete blad, som ligner seil, flyr den av sted med vinden og sprer frøene.» Nogah Hareuveni, som har skrevet en brosjyre med tittelen «Ecologie dans la Bible» (Økologi i Bibelen), omtaler også galgal-tistelen og skriver: «Den planten som bærer dette navnet, starter sin raske vekst i mars. . . . I løpet av noen uker utvikler den tilsynelatende uskyldige galgal seg til et stikkende uhyre hvis blad og blomster er dekket med spisse torner. I løpet av sommeren begynner planten å tørke inn, men den virker så rotfast og truende at det synes å være umulig å bli kvitt den. Når galgal-tistelen er fullt utvokst, skjer det imidlertid noe merkelig under jorden. Det finner sted en atskillelse i cellene mellom stengelen og røttene, og det skal bare en svak sommervind til for å feie bort hele planten.» Akkurat som denne tistelen, som virker fryktinngytende, men som vinden så lett kan feie bort, vil de som motsetter seg Guds overherredømme, bli feid bort. Det at Bibelen sammenligner dem med «den virvlende tistel», er korrekt.

ANATOMI OG FYSIOLOGI

Hvis Bibelen skriver seg fra menneskets Skaper, bør vi i den kunne finne overbevisende vitnesbyrd om at den ikke er et produkt av menneskelig visdom. Som vi allerede har sett, hadde folk i gammel tid noen svært fantasifulle oppfatninger av menneskets opprinnelse. Medisinske skrifter fra det gamle Egypt avslører også stor uvitenhet på legevitenskapens område. Til tross for at Moses var «opplært i all egyptisk visdom», skrev han at mennesket ble dannet «av jord fra marken», og ikke av Ras tårer. (1. Mos. 2: 7; Apg. 7: 22) Har den moderne legevitenskap bekreftet det faktum at mennesket ble dannet av mineraler som finnes i jorden?

I sitt felles verk Les oligoéléments (Sporstoffene) skriver Andrée Goudot og Didier Bertrand, som er medlem av det franske landbruksakademi: «Det kan betraktes som en bevist kjensgjerning at det i alle de levende organismer som er blitt undersøkt, i tillegg til karbon, oksygen, hydrogen, nitrogen, fosfor, kalsium, svovel, klor, magnesium, kalium og natrium, finnes følgende grunnstoffer: seks ikke-metalliske grunnstoffer: fluor, brom, jod, bor, arsen og silisium og foruten . . . vanadium . . . 13 metaller: jern, sink, mangan, kobber, nikkel, kobolt, litium, rubidium, cesium, aluminium, titan, krom, molybden og sannsynligvis også tinn, bly, sølv, gallium, strontium og barium.» Alle disse stoffene finnes i jordskorpen, noe som viser at mennesket virkelig er dannet av jord, slik Bibelen sier.

I mange hundre år har Bibelen sagt at en skapnings blod representerer dens liv. «Blodet er livet i hver skapning.» (3. Mos. 17: 14) Er dette riktig medisinsk sett? Det er et vitenskapelig faktum at blodet er nøye forbundet med livsprosessene. Legevitenskapen har dessuten nokså nylig oppdaget at blodet er særegent og unikt for hvert enkelt menneske. Léone Bourdel, som er professor i antropobiologi ved en fransk høyere skole, skriver følgende: «De genetiske kombinasjonene i forplantningen er slik at blodet vårt er unikt; det er aldri identisk med verken våre foreldres eller våre barns blod. Og vi produserer det samme blod hele livet. Ja, uansett hvor mange blodoverføringer vi får, vil det blod som blodgiveren har gitt oss, aldri bli vårt eget; det er alltid vårt eget blod som får overtaket, og som stadig fornyes og er nøyaktig likt.»

GRUNNER FOR Å TRO PÅ BIBELEN

Med en omskrivning av Aldous Huxleys uttalelse, som ble sitert tidligere, kan vi si at ’å finne gode grunner for det en tror på, av andre gode grunner’ har vært hensikten med denne drøftelsen av spørsmålet: «Bør du tro på Bibelen?»

For det første har vi sett at Bibelen ikke forlanger at vi skal tro blindt. Den oppfordrer oss til å bruke vår «forstand» og til å ’forvisse oss om alle ting’. (Rom. 12: 1, 2; 1. Tess. 5: 21, NW) Vi har sett at arkeologien bekrefter Bibelens historiske nøyaktighet. Dessuten er det ved hjelp av noen få eksempler blitt vist at den bibelske beretning er vitenskapelig korrekt, selv i de minste detaljer.

Dette er «gode grunner» for å tro på Bibelen. Men det finnes «andre gode grunner» — ja, enda bedre grunner, for det er helt tydelig at tro på Gud og tillit til hans Ord ikke bare kan bygges på arkeologiske funn og vitenskapelige undersøkelser. Bibelen inneholder verdifull moralsk veiledning, og den er også den eneste boken som åpenbarer hva som er Guds vilje og hensikt med menneskene. Ja, denne bøkenes Bok, som er skrevet under guddommelig inspirasjon, gir oss virkelig håp for jordens og menneskenes framtid, som den siste artikkelen i denne serien vil vise.

[Bilde på side 11]

Egyptisk oppfatning av universet

[Bilde på side 12]

«Galgal»-tistelen