Hvor virkelig er Gud for deg?

DA EN amerikansk rabbiner en gang spurte Einstein: «Tror De på Gud?», svarte han: «Jeg tror på Spinozas Gud, som åpenbarer seg i den harmoniske orden vi ser omkring oss.»

Men hvilket bilde var det denne jødisk-nederlandske filosofen i det 17. århundre hadde av Gud? Han trodde — kort fortalt — at «alt som eksisterer, er en del av Gud, og at Gud er i alt som eksisterer». Han mente at «i Gud er det vi helt bokstavelig lever og beveger oss og har vårt vesen». Men hvor virkelig var en slik Gud for Spinoza og Einstein?

I beste fall ville han bare være en panteistisk gud for Spinoza og Einstein. En panteistisk gud! Ja, for uttrykket «panteisme» kommer fra to rotord som betyr «alt» og «gud», og som derfor defineres som «en lære som setter likhetstegn mellom Gud og universets krefter og lover».

Det kan ikke være tvil om at universet, «naturens bok», åpenbarer mye om Gud. Men for at Gud fullt ut skal være virkelig for oss, må vi vite langt mer om ham enn det som kan ses i universet. Det vi trenger, er hans guddommelige åpenbaring. Som vi leser: ’Hvordan kan de tro på Gud uten først å ha hørt om ham?’ (Rom. 10: 14) Gud har i sin store kjærlighet, visdom og rettferd gitt oss en slik åpenbaring, sitt Ord, Bibelen. Der lærer vi ikke bare at han er den store Førsteårsak, men vi lærer også om hans egenskaper: at han er uendelig i makt og visdom, fullt ut rettferdig, og at han er den personifiserte kjærlighet. I hans Ord lærer vi også om hans hensikter. 1. Mos. 18: 14; 5. Mos. 32: 4; Jes. 45: 23, 24; Rom. 11: 33—35; 1. Joh. 4: 8.

Har han et legeme?

Ved å lære at Gud er allestedsnærværende, har kristenheten i realiteten skapt forvirring i begrepene, noe som har ført til at Gud ikke er blitt så virkelig for dem som tilber ham. Hvordan kunne Gud være til stede overalt samtidig? Gud er en åndeperson, og det betyr at han ikke har et materielt legeme, men et åndelig. Har en ånd et legeme? Ja, for vi leser: «Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det og et åndelig legeme.» (1. Kor. 15: 44, EN; Joh. 4: 24) Ettersom Gud er et individ, en person med et åndelig legeme, har han også et sted der han residerer, og følgelig kan han ikke være på et annet sted samtidig. Vi leser således i 1. Kongebok 8: 43 at himmelen er stedet ’der han troner’. I Hebreerne 9: 24 får vi vite at «Kristus gikk . . . inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt [person, NW]».

Både disippelen Stefanus og apostelen Johannes hadde syner av himmelen, der de så både Gud og Jesus Kristus. Jehova Gud må derfor være en person, et individ, i like høy grad som Jesus Kristus er det. (Apg. 7: 56; Åp. 5: 1, 9) De kristne som har et håp om til slutt å få leve i himmelen, blir forsikret at de skal få se Gud og også være lik ham. Det viser at Jehova Gud virkelig er en person og har et legeme og også et sted der han bor. — 1. Joh. 3: 2.

Noen kan ha blitt forvirret på grunn av det faktum at Gud ser alle ting, og også på grunn av det forhold at hans makt kan gjøre seg gjeldende overalt. (2. Krøn. 16: 9) Vi kan illustrere dette ved å sammenligne Gud med et kraftverk. Det ligger på et bestemt sted, i en bestemt gate i en by. Men elektrisiteten fra kraftverket går ut til hele byen og gir lys og kraft. Slik er det også med Jehova Gud. Han har sin bolig i de høyeste himler, men hans virksomme kraft, hans hellige ånd, gir opplysning, og dens kraft kan merkes overalt i universet.

Bibelen advarer gjentatte ganger om at de som tilber Gud, ikke må driste seg til å lage gjenstander som skal forestille ham, og ikke må bøye seg for og tilbe slike gjenstander. Men den bruker likevel antropomorfismer, det vil si, den tilskriver Gud menneskelige egenskaper. Bibelen taler således om Guds ansikt, hans øyne og ører, hans nese og munn, hans armer og føtter. (5. Mos. 4: 15—20; Sal. 27: 9; 1. Pet. 3: 12; Sal. 18: 16, EN; Jes. 1: 20; 5. Mos. 33: 27; Jes. 41: 3) Et slikt billedspråk brukes selvfølgelig ikke for å vise at hans åndelegeme har samme slags lemmer som et menneskelegeme har. Slike uttrykk er imidlertid til hjelp for oss. De gjør Jehova Gud mer virkelig for oss.

Ja, Guds Ord viser tydelig at Gud er en person, at han har følelser, at han kan behages eller føle mishag, at han kan le, at han kan bli sint, at han er barmhjertig og ømhjertet. Han er personlig interessert i hvert medlem av menneskeslekten. Ja, han elsket menneskeverdenen så høyt at han sendte sin enbårne Sønn til jorden for å dø som et offer, slik at enhver som tror på ham, kan vinne evig liv. — Sal. 2: 4, 12; Joh. 3: 16; Hebr. 10: 38; Jak. 5: 11; 1. Pet. 5: 7.

Hvorfor frykte ham?

Hvis Gud er virkelig for oss, vil hans egenskaper få oss til å frykte for å mishage ham. Bibelen sier at «å frykte [Jehova] er opphav til visdom», og at det betyr «å hate det onde». (Sal. 111: 10; Ordsp. 8: 13) Betyr det at vi bare skal ha ærefrykt for Jehova? Betyr det mer enn bare å ha sunn respekt for Gud? Vi kan ha ærefrykt for dem som er guddommelig utnevnt til ansvarlige stillinger, og vi kan ha sunn respekt for alle ærlige mennesker. Men å frykte Jehova betyr noe langt mer enn dette. Apostelen Paulus skriver: «La oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt. For vår Gud er en fortærende ild.» Det er en kjensgjerning som bør få oss til å passe oss for å pådra oss Guds mishag, for gjør vi det, betyr det at vi står i fare for å bli fortært av ham! — Hebr. 12: 28, 29.

Vi kan illustrere frykten for Gud på denne måten: En ung gutt har grunn til å frykte for å mishage sin far. Hvorfor? Fordi faren hans er meget virkelig for ham. Han kan se faren sin og høre stemmen hans, og han vet at faren er sterkere enn han, sønnen, er. Faren viser ham også kjærlighet ved å sørge for at han får alt han trenger av materielle ting — mat, klær og bolig, og han sørger for at sønnen får dekket sitt behov for atspredelse og sine mentale og åndelige behov. Det er derfor både praktiske grunner og moralske forpliktelser som ligger til grunn for at sønnen adlyder faren og passer på at han ikke mishager ham. En fornuftig sønn vil sørge for at han ikke pådrar seg farens mishag, og i den grad han fullt ut verdsetter alt det faren gjør for ham, i samme grad vil han virkelig ønske å være faren til behag.

Det er nøyaktig det samme som bør være tilfelle med alle som tiltaler Gud som «Fader vår, du som er i himmelen». (Matt. 6: 9) Alt godt kommer fra ham. (Jak. 1: 17) Noe som hendte Josef, patriarken Jakobs sønn, kan også hjelpe oss til å forstå at vi vil ha en sunn frykt for å mishage Gud når han er blitt virkelig for oss. Mens Josef tjente i huset til Potifar, en egyptisk hofftjenestemann, prøvde Potifars hustru å forføre den vakre, unge Josef. Hvordan greide han å motstå denne store fristelsen? Jo, det var nettopp fordi Gud var ytterst virkelig for ham, noe hans ord til henne viser: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» Gud var meget virkelig for Josef. Det kan ikke være tvil om det. Hvis Gud også er ytterst virkelig for oss, vil det kunne hjelpe oss til å overvinne fristelser. — 1. Mos. 39: 9.

For å gå tilbake til vårt eksempel: Sett at faren på grunn av sitt arbeid måtte reise bort fra familien fra tid til annen. Han ville naturligvis fortsatt forsørge familien og utvilsomt også sende brev til familiemedlemmene, sønnen innbefattet. Sønnen ville med iver lese disse brevene, som forsikret ham om at faren stadig var interessert i ham. Men det at faren var borte, kunne føre til at sønnen ble noe mer likeglad når det gjaldt dette med å passe seg for å mishage faren. Da ville jo disse brevene stadig minne ham om de forpliktelser han hadde overfor faren, ikke sant?

Når det gjelder oss, vår tids kristne, kan det også på en måte sies at vår Far er langt borte, i himlenes himler. Men som han har lovt, sørger han for at vi får alt vi trenger, og han har sendt brev til oss i form av Bibelens 66 bøker. Hvis vi virkelig elsker vår Far som er i himmelen, og verdsetter alt han har gjort, gjør og kommer til å gjøre for oss, vil vi sette meget stor pris på disse inspirerte brevene. Vi vil granske dem ofte og med alvor. Bør ikke dessuten disse inspirerte brevene hjelpe oss til å være på vakt mot å oppføre oss på en dårlig måte, så vi ikke pådrar oss Guds vrede? Jo, det bør de sannelig!

Vi bør også merke oss at vi kan vise hvor virkelig Gud er for oss på mange andre måter, for eksempel ved ofte å snakke med ham i bønn og ved å fortelle andre om hans vidunderlige egenskaper. Derved kan vi bidra til at Gud blir mer virkelig for andre, samtidig med at han blir stadig mer virkelig for oss selv.