Fra fortvilelse til glede

Fortalt av Estefan Kalajian

DET var vanskelige tider for oss i Beirut i Libanon under den annen verdenskrig. Vår familie på sju medlemmer bodde på et lite rom med et ørlite kjøkken og bad. Jeg var den eldste av guttene. Jeg hadde både en eldre og en yngre søster foruten to yngre brødre. Våre foreldre og besteforeldre var armenere som hadde flyktet fra Tyrkia.

Far arbeidet hardt som skredder for å forsørge oss. Jeg ble ikke sendt ut i arbeidslivet, slik mange foreldre gjorde med barna sine, men jeg fikk begynne på skolen. Men etter å ha fullført to års skolegang fikk jeg kronisk leddgikt. Bena mine kunne ikke lenger bære meg.

Min onkel, som da bodde i Haifa i Israel, fikk høre om min tilstand og bad om at jeg måtte bli sendt til ham for å få behandling. Før det var gått en måned, var jeg hjemme i god form, ettersom klimaet i Haifa utvilsomt hadde bidratt til at jeg kom meg så hurtig. Men et par år senere blusset sykdommen opp igjen og angrep særlig halsen og ryggsøylen. Jeg drog tilbake til Haifa og fant enda en gang lindring for smertene.

Sykdommen fortsatte imidlertid å vende tilbake med større styrke. Vår kjære far, som var vår eneste forsørger, døde i 1951. Jeg var 16 år gammel og fortsatte å bo hjemme sammen med min mor og min eldste søster. De yngste barna ble anbrakt på barnehjem. Kort tid senere ble jeg syk igjen. Min mor og min søster gjorde alt de kunne for å finne en helbredelsesmetode for meg, og de brukte over halvparten av det de til sammen tjente, til pleien av meg.

I 1952 kom jeg til det siste sykehuset som jeg selv var i stand til å gå til. De forsøkte å behandle meg på alle slags måter, ja, de eksperimenterte endog med nye medisintyper, men alt var forgjeves. Da jeg hadde tilbrakt 26 dager på dette sykehuset, sa legene at bena mine og ryggen min var lammet for bestandig. De sa faktisk til min mor at jeg hadde bare noen få måneder igjen å leve — det var for over 28 år siden!

I STOR FORTVILELSE

Jeg drog hjem for å vente på døden. Selv om mine venner, slektninger og naboer visste om min tilstand, var det bare noen få av dem som kom og besøkte meg. Det virket som om alle hadde avskrevet meg som udugelig. Det var særlig venner på min egen alder som forlot meg.

Det var derimot noen eldre mennesker som kom for å «trøste» meg. De sa at Gud i virkeligheten elsket meg, og at han av den grunn prøvde min tro. Dette fikk meg bare til å føle meg verre. Mitt svar til dem var: «Jeg skulle ønske at Gud ikke elsket meg! Hvis han hatet meg, ville jeg kanskje fortsatt ha vært frisk og kunnet gå omkring.»

Det gikk et år, og jeg døde ikke. Til å begynne med kunne jeg sitte i en stol støttet opp av puter og med bena stivt utstrakt foran meg. Jeg kunne bruke armene mine og bevege hodet litt. Men da sykdommen etter hvert fikk større tak på meg, mistet jeg gradvis evnen til å bruke armene og bena, og jeg kunne ikke lenger bevege hodet fra den ene siden til den andre. I de siste 18 årene har jeg vært lenket til sengen.

Livet var ikke til å holde ut. Jeg bestemte meg for å begå selvmord, og jeg hadde gjemt en skarp barberkniv i nærheten av sengen min med tanke på det. Men jeg klarte aldri å samle nok mot til å gjøre bruk av den. Det var noen triste år som slepte seg av gårde.

JEG FÅR ET HÅP

I november 1960 besøkte to kvinner meg og snakket om Bibelen. Kort tid senere ble jeg lagt inn på sykehuset igjen for å få en behandling som skulle vare i seks måneder. I april 1961 besøkte en av kvinnene meg igjen sammen med en annen. Jeg ble da klar over at de var Jehovas vitner. Min nysgjerrighet ble vakt. Jeg ønsket å få vite hvordan de betraktet de forskjellige religionssamfunn.

Under min oppvekst var jeg blitt påvirket av alle slags religioner. Mine foreldre var ortodokse armenere, jeg hadde bodd ti år blant katolske maronitter, og jeg hadde tilbrakt flere sommerferier sammen med protestanter. Jeg hadde til og med gjennomgått et korrespondansekurs som ble drevet av sjuendedagsadventistene, og hadde mottatt et diplom fra dem. Men til tross for en slik bakgrunn kjente jeg ikke Guds navn og visste ikke hvordan jeg skulle tilbe ham.

Jeg bad vitnene om å besøke meg igjen. De gjorde det, og det ble opprettet et bibelstudium med meg ved hjelp av brosjyren «Dette gode budskap om riket». Etter bare tre eller fire studier hadde jeg lært at Guds navn er Jehova, og at vi lever i de siste dager for denne onde tingenes ordning. Jeg lærte også om Jehovas nye ordning og om muligheten for å få leve for bestandig i fullkommen sunnhet! Dette var noe som virkelig vakte min interesse, og jeg begynte å studere for alvor.

Vitnene sa til meg at jeg måtte regne med å bli forfulgt, kanskje av medlemmer av min egen familie. Vi bodde alle på det ene rommet igjen. Jeg bestemte meg imidlertid for at hvis min familie kom til å vende seg imot meg, ville jeg heller bo på et sanatorium enn å oppgi de bibelske sannheter som var blitt så verdifulle for meg. Døren til en lykkelig framtid var blitt åpnet, og jeg ville ikke la noen få lukke den!

Min glede og verdsettelse av Jehova og hans folk ble enda større da jeg atter en gang ble lagt inn på et sykehus, hvor jeg skulle være i seks måneder, denne gangen på et sted som lå 40 kilometer utenfor Beirut. Ville de nye vennene jeg hadde fått, komme til å svikte meg? På ingen måte! Et vitne og hans hustru besøkte meg regelmessig for å studere med meg.

Etter at jeg var kommet hjem fra sykehuset, kom stadig flere vitner, som hadde fått høre om min tilstand, for å besøke meg, ikke bare slike som talte armensk, men også slike som talte libanesisk. De hadde alle noen trøstende ord å si. Den 8. september 1962 tok brødrene meg med til en strand i nærheten, og jeg ble døpt i sjøen for å symbolisere min innvielse til Jehova Gud.

GLEDER I DEN KRISTNE TJENESTE

Ettersom jeg ikke var i stand til å overvære menighetsmøtene, pleide vitnene å fortelle meg hva som var blitt drøftet på dem. Men jeg ønsket å få en større andel i dem. Jeg spurte min bror om han ville kjøpe en båndopptaker til meg, og det gjorde han. Fra da av var jeg i stand til å «overvære» alle møtene og til endog å holde taler på den teokratiske skolen ved hjelp av båndopptak.

Men hvordan skulle jeg klare å få en andel i forkynnervirksomheten? I betraktning av at jeg på den tiden var fullstendig lenket til sengen, ville mine egne familiemedlemmer logisk nok utgjøre mitt «distrikt». Jeg ble ikke utsatt for noen forfølgelse fra deres side, men den ene etter den andre av dem godtok tvert imot de bibelske sannheter jeg holdt fram for dem — først min yngste søster, så min yngste bror, deretter min mor og til sist min gifte søster. Det er bare min andre bror som ikke er et vitne, men hans hustru er det. Og hun har i sin tur hjulpet flere av sine slektninger til å bli vitner, deriblant sin bror, som nå er en kristen eldste! Mitt første distrikt viste seg således å være fruktbringende og gav meg veldig stor glede.

De få ikke-vitner som fremdeles besøkte meg, utgjorde et annet distrikt. Men jeg følte at det måtte finnes en anledning til å avlegge et enda større vitnesbyrd. Jeg skaffet meg derfor en telefonkatalog, og der fant jeg navn og adresse på slike som talte armensk, og som jeg pr. brev kunne framholde Rikets budskap for. Jeg sendte også brev til adresser til forretninger og bedrifter som jeg mente det ville være vanskelig for de andre vitnene å nå i sin forkynnelse. Jeg ble oppmuntret til å ta del i heltidsforkynnelsen eller pionertjenesten, som den blir kalt. Fra da av har jeg kunnet ta del i hjelpepionertjenesten gjennomsnittlig tre ganger i året.

VELSIGNELSER TRASS I MOTSTAND

Lokale armenske aviser rakket ned på meg og min familie og spredte den løgnen at jeg var leder for de armenske vitnene, og at vi i hemmelighet holdt revolusjonære møter. Til og med min onkel, som bodde i huset ved siden av oss, motarbeidet oss på det kraftigste. Vi bestemte oss derfor for å forlate vår lille ettværelses leilighet, hvor vi bodde gratis, og leie en større leilighet i et annet område. Selv om den nye leiligheten kostet mye og utgjorde en økonomisk belastning for oss, viste det seg å bli til velsignelse for oss alle.

Det er ikke bare det at vi nå bor bedre, men menighetsmøtene blir også regelmessig holdt i vårt hjem. Og jeg kan i større utstrekning ta del i teokratiske gjøremål og ivareta mine forpliktelser som en kristen eldste. Jeg holder offentlige foredrag, tjener som tilsynsmann for den teokratiske skole, leder et av menighetsbokstudiene og er presiderende tilsynsmann for inneværende år. Motstanden har derfor bare resultert i glede og velsignelser.

Etter hvert som armenerne rundt omkring fikk høre om meg, kom mange prester fra forskjellige religionssamfunn og besøkte meg for å «bringe meg på rett kjøl». Deres innstilling og handlinger tjente bare til å knytte meg nærere til Jehovas folk. Mens jeg rolig besvarte deres utfordrende spørsmål, mistet de besinnelsen og ropte og skrek og kom med slike uttalelser at det nesten grenset til blasfemi. Jeg kunne ikke la være å konstatere hvor forskjellige de var fra de ydmyke vitnene som hadde gjort meg kjent med de bibelske sannheter

ANDRE LEGGER MERKE TIL MlN GLEDE

Min glede tjener som et vitnesbyrd for andre, særlig for leger som har behandlet meg i årenes løp. I 1967 ble jeg lagt inn på sykehuset igjen for å bli behandlet i 12 dager, denne gangen for en sykdom som ikke hadde noe med den andre sykdommen å gjøre. Min lege var meget vennlig og la merke til at jeg alltid var glad og optimistisk trass i min uførhet. Han fortalte meg om en av sine andre pasienter, en 21 år gammel mann som hadde en ryggradsskade som han hadde pådratt seg på grunn av en bilulykke. Selv om han fikk den beste pleie og ble oppvartet av rike foreldre, var han så ulikevektig mentalt sett og så fordringsfull at til og med hans foreldre følte avsky for ham. Han drev sykepleierne og betjeningen for øvrig til vanvidd.

«Men du klager aldri,» sa legen. «Sykepleierne forteller meg at du aldri ringer på klokken for å bli oppvartet, og at du ber om hjelp bare når de ellers kommer inn på rommet ditt. Til og med ansiktsuttrykket ditt er så annerledes enn hans.» Jeg fortalte legen om grunnen til denne forskjellen og om at jeg hadde håp om å få leve for bestandig på en paradisisk jord.

En dag i august 1975 kom et vitne på besøk og hadde med seg en som gjerne ville hilse på meg. Som vanlig snakket jeg med den besøkende om Riket og om hvordan det vil løse alle våre problemer. Etter en stund sa han: «Det ble fortalt meg at jeg skulle besøke en syk mann. Jeg skulle oppmuntre ham. Men du har oppmuntret meg!» Jeg var ikke klar over at han var utgiveren og redaktøren av et lokalt blad. Den samme uken skrev han en utførlig artikkel om tro og tok også med min opplevelse.

KRIGEN FRARØVER MEG IKKE GLEDEN

Under borgerkrigen i Libanon, som begynte i 1975, ble vi stilt overfor nye problemer. Vår leilighet ligger i nest øverste etasje i en høy bygning. Den lokale milits overtok militærets kaserner i nærheten av den bygningen hvor vi bodde, og vi befant oss derfor i et område som var utsatt for kraftig bombardement. Mange granater landet på taket av vår bygning, men ingen av dem trengte ned gjennom taket til oss.

Under den kraftige beskytningen fra syrernes side om høsten 1978 flyktet alle våre naboer til et tryggere sted. Vi ble værende hvor vi var, for min familie ville ikke forlate meg ettersom jeg ikke kunne flyttes. Vi følte alle Jehovas beskyttelse under disse redselsfulle dagene. Til og med min lille nevø gikk omkring i huset og siterte årsteksten: «Jeg vil være med deg og berge deg, lyder ordet fra [Jehova].» (Jer. 1: 19) Han lot til å berolige seg selv — i alle fall beroliget han oss eldre.

For oss var det som et mirakel at ingen av oss var kommet til skade. Tre store granater landet på taket rett over sengen min, og hundrevis av vinduer i området ble knust som følge av eksplosjonene. Raketter som kunne trenge igjennom flere betongvegger, landet på taket, men prellet av, slik at det ble gjort liten skade. Min families kjærlige omsorg og det at Jehova stod meg nær, var en kilde til glede selv i denne mørke tiden.

FRUKTER SOM FØLGE AV UTHOLDENHET

I løpet av mine 18 år som et vitne har jeg vært i stand til å hjelpe 16 personer til å bli innviede tjenere for Jehova. Og det er flere som jeg nå studerer med, som ser fram til å bli døpt. Av dem som allerede er døpt, tjener fire som menighetstjenere i menigheten. Fire er universitetsstudenter eller har tatt avsluttende eksamen ved universitetet.

En av dem som jeg tidligere studerte Bibelen sammen med, er journalist, forfatter og forhenværende universitetsprofessor og har i flere år arbeidet for undervisningsdepartementet. På den måten er hun i stadig kontakt med regjeringens representanter, statsministeren innbefattet. Hennes verdsettelse av sannheten er så stor at hun en gang avlyste et møte hun skulle ha hatt med statsministeren og flere litterære personligheter, for å tilpasse seg en plutselig forandring i min bibelstudieplan. Hun og en annen av dem som jeg studerte Bibelen sammen med, og som først snakket med henne om Guds rike, ble døpt på den samme dagen.

Jeg leder vanligvis om lag sju bibelstudier i måneden i tillegg til at jeg tar meg av andre teokratiske gjøremål. Alt dette viser seg å være så oppkvikkende at jeg ikke føler meg syk. Åndelig sett er jeg helbredet, og jeg vet at jeg snart også vil bli helbredet fysisk sett. Jeg har full tillit til Jehovas løfte gjennom sin profet om at jeg en dag vil kunne «springe som hjorten». — Jes. 35: 6.

Jeg oppfordrer alle mismodige til å gi akt på følgende ord av Jesus: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.» (Matt. 11: 28, 29) Disse ordene har for meg vist seg å være sanne, og min største fortvilelse har vendt seg til sann glede.

«Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» — Fil. 4: 4.