Troen har praktisk verdi!

Vitnesbyrd fra konsentrasjonsleirene

HVA tenker du på når du hører ordet konsentrasjonsleir?

Du ser kanskje for deg bilder av forskremte mennesker som blir drevet ut av godsvogner og ført rett i døden. Eller overarbeidede, utsultede fanger som lider av forskjellige sykdommer og er tvunget til å ligge i sine egne ekskrementer. Eller du ser kanskje fanger som har vært utsatt for umenneskelige medisinske eksperimenter, eller ovner som forbrenner utallige lik.

Dette er imidlertid bare en del av bildet av disse forferdelige leirene.

Det er noe annet som en også bør ta i betraktning. Enda så forferdelige de nazistiske konsentrasjonsleirene var, var det tusenvis av menn og kvinner som forsøkte å leve der. De kjempet dag etter dag for å holde seg i live trass i at sykdom, slag, utmattelse og tilfeldige drap hørte til dagens orden. De forsøkte å spise, å holde seg varme og å unngå å bli syke. De måtte arbeide og sove og omgås dem de var sammen med.

I de nazistiske konsentrasjonsleirene kan vi derfor finne mange eksempler som viser hvilken praktisk verdi troen har. Selv om vi kanskje aldri selv vil bli sendt til slike leirer, kan vi høste gagn av å høre om noen som har vært der.

MANGE MISTET TROEN

Leirene hadde den virkning på mange at de mistet troen. Skribenten Philip Yancy sier: «Noen av dem som overlevde, mistet sin tro på Gud. Dette var særlig tilfelle med jødene. De var blitt oppdratt til å tro at de var et utvalgt folk, og plutselig oppdaget de, som en jøde sarkastisk sa, at ’Hitler er den eneste som har holdt sine løfter’.»

Elie Wiesel beskriver den virkningen det hadde å være vitne til at en ung mann ble hengt. SS-folkene samlet fangene foran galgen. Da gutten langsomt døde, ropte en av fangene: «Hvor er Gud nå?» Wiesel sier: «Og jeg hørte en stemme inne i meg svare ham: ’Hvor er han? Han er her — han henger her i denne galgen . . .’»

Mange som hevdet de var kristne, mistet også troen. I The Christian Century gir Harry J. Cargas uttrykk for hva mange tidligere kirkegjengere følte, med disse ordene: «Etter mitt skjønn er holocaust den største tragedien for de kristne siden korsfestelsen. I det ene tilfelle døde Jesus; i det andre kan en si at kristendommen døde. . . . Kan en være kristen i dag i betraktning av at dødsleirene stort sett ble oppfunnet, bygd og drevet av et folk som kalte seg kristent . . . ?»

Det var imidlertid en gruppe som hadde en tro som ikke ble ødelagt. Jehovas vitner forstod ut fra Bibelen at det ikke var Gud som forårsaket alt det onde som skjedde i leirene, like lite som han er ansvarlig for de lidelser menneskene har utholdt i århundrer. Alt dette er tvert imot noe som volder ham sorg, og som viser at menneskene ikke selv kan styre sine skritt uavhengig av ham. (Jer. 10: 23; Fork. 8: 9) Han har lovt i sitt Ord at han til fastsatt tid skal fjerne det onde fra jorden. Han skal også råde bot på den skaden som de som har tro, er blitt påført. Han skal til og med oppreise de døde til liv igjen. — Åp. 21: 4; se også kapittel 14, «Hvorfor tillater Gud det onde?», i boken Veien til sann lykke.a

TRO BLANT KVINNER

La oss for eksempel se på de virkninger konsentrasjonsleirene hadde på kvinner.

I sin selvbiografi, Kommandant i Auschwitz, sier Rudolf Höss: «Kvinneleiren, som var overfylt helt fra begynnelsen av, gjorde de fleste av kvinnene til psykiske vrak, og før eller senere gikk de også fysisk til grunne. Forholdene der var som sagt så elendige som de kunne være på alle måter.»

Forholdene varierte naturligvis en del fra leir til leir og til forskjellige tider under krigen. Men Höss sier: «Når kvinnene hadde sunket ned til et visst punkt, gav de fullstendig opp. De bare virret sløvt omkring som viljeløse spøkelser . . . til de en dag stille gled helt over på ’den andre siden’.» Noe som bidrog til dette, var den oppførsel som noen av de fangene som fikk myndighet, la for dagen. Höss sier om den: «Ingen av deres mannlige kolleger kunne måle seg med dem i brutalitet, sjofelhet, råskap og lastefullhet.»

Men Höss tilføyer: «Den eneste gruppen som skilte seg ut og skapte en velkommen kontrastvirkning, var de kvinnelige Jehovas vitner — bibelbiene eller bibelormene, som de ble kalt. Det var bare så altfor få av dem.»

Hvordan greide disse kvinnelige Jehovas vitner å holde motet oppe under redslene i de nazistiske konsentrasjonsleirene? Hvilken virkning hadde det på deres tro? Førstehåndsopplysninger er offentliggjort i boken Als Gefangene bei Stalin und Hitler (1949), som er skrevet av Margarete Buber-Neumann og oversatt til norsk i en forkortet utgave under tittelen Fange hos Stalin og Hitler.

Hun og hennes mann var fremtredende medlemmer av det tyske kommunistpartiet i begynnelsen av 1930-årene. Etter at de var blitt beordret til Moskva, ble de arrestert på grunn av «politiske avvikelser». Til tross for at Margarete Buber-Neumann fortsatt trodde på kommunismen, ble hun sendt til en leir i Sibir. Senere ble hun utlevert til nazistene og tilbrakte fem år i den beryktede Ravensbrück konsentrasjonsleir for kvinner.

En del av denne tiden var hun blokkfører, det vil si at hun var en fange som hadde ansvar for en blokk eller brakke med andre fanger. De fleste av dem som var i hennes blokk, var Jehovas vitner (bibelforskere). Margarete Buber-Neumanns beretning er førstehåndsopplysninger fra en politisk fange som ikke selv var et av Jehovas vitner. Hennes beretning bekreftes av Gertrude Poetzinger, et av Jehovas vitner som selv var fange i Ravensbrück i over fire år, og som nå tjener sammen med sin mann ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Den neste artikkelen er et sammendrag av deler av boken, gjengitt med Margarete Buber-Neumanns egne ord og brukt med hennes tillatelse.

Fange hos Stalin og Hitler

Alle nye fanger i en konsentrasjonsleir gjennomgår en forferdelig periode da de blir rystet helt inn i sitt innerste, uansett hvor rolige og sterke de er, både psykisk og fysisk. De nye fangenes lidelser ble verre og verre for hvert år i Ravensbrück, og som følge av dette var dødeligheten høyest blant disse. Det kunne ta uker og måneder, ja, til og med år, alt etter fangenes karakter, før de avfant seg med sin skjebne og innstilte seg på tilværelsen i en leir. Det er i denne perioden at den enkeltes karakter forandrer seg. Gradvis avtar interessen for verden utenfor og for andre fanger.

Jeg mener at det ikke finnes noe som er mer demoraliserende enn lidelser, store lidelser forbundet med den slags ydmykelser som menn og kvinner i en konsentrasjonsleir blir utsatt for. Når SS slo, våget du ikke å slå igjen. Når SS tyranniserte og hånte deg, måtte du tie stille og ikke svare igjen. Du hadde mistet alle menneskelige rettigheter — alle uten unntagelse. Du var bare et levende vesen med et nummer som skilte deg ut fra de andre ulykkelige omkring deg.

Jeg tenker ikke her på de fanger som hadde en eller annen stilling, og som kunne mishandle dem de førte tilsyn med. Jeg mener de vanlige kvinnelige fangene. Hvis det var noen som fikk litt mer mat, et litt større stykke brød eller et litt større stykke margarin eller pølse, var det straks noen som ble sinte og bitre.

Fra det tidspunkt vi tumlet ut av køyene, og til vi måtte stille opp utenfor til appell, hadde vi tre kvarter til å vaske oss og kle på oss, rydde i skapene og spise «frokost». Dette ville ikke være så enkelt under de beste forhold, men tenk på hvordan det var i en brakke med 100 andre kvinner, som alle sammen løp omkring for å gjøre det samme! Det hørtes eder og forbannelser så det luktet svidd.

[Dette er en delvis beskrivelse av hvordan forfatterinnens liv artet seg i Ravensbrück. Men så ble hun utnevnt til blokkfører for blokk 3, hvor bibelforskerne da befant seg.]

Ved middagstider gikk jeg til blokk 3. Det var en helt annen atmosfære der. Det hersket den dypeste stillhet da jeg kom inn. Det luktet av skurepulver, desinfeksjonsmidler og kålsuppe. To hundre og sytti kvinner satt og spiste middag. En høy, blond kvinne reiste seg med en gang da jeg kom inn, og bad meg om å ta plass. Hun tok aluminiumsbollen ut av hendene på meg og fylte den til randen med kålsuppe. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre.

Hvor jeg snudde meg, møtte jeg tillitsfulle, smilende ansikter. Håret hadde alle sammen stramt bakover og festet i en knute, og de satt som perler på en snor. De fleste så ut som om de var bondekvinner, og deres magre ansikter var brune og rynkete av sol og vind. Flere av disse kvinnene hadde sittet i fengsel og konsentrasjonsleir i mange år.

Det var 275 fanger — alle sammen bibelforskere. De var alle sammen mønsterfanger, og de kjente alle sammen leirens regler og bestemmelser ut og inn og fulgte dem til punkt og prikke. Alle skapene så nøyaktig like ut, og alle var et mønster når det gjaldt renhet og orden. Alle håndklærne hang på skapdørene på nøyaktig den samme forskriftsmessige måten, alle skåler, tallerkener, krus og så videre var rene og høypolerte. Stolene var skrubbet helt rene og alltid stablet pent når de ikke var i bruk. Støv var fjernet overalt, selv fra bjelkene under taket, for i brakken vår var det ingen innvendig takbekledning, og vi kunne se rett opp i det utvendige takdekket. Jeg fikk vite at noen av SS-tilsynsførerne gikk omkring med hvite hansker og lot fingrene gli over lister og toppen av skapene og til og med klatret opp på bordene for å finne ut om bjelkene var støvfrie.

Toalettene og vaskerommene var like rene. Men toppen av all denne orden og renslighet var sovesalene, som hver inneholdt 140 senger. Sengereingen her var en forbløffende bedrift. Halmsekkene og putene var helt rette. Teppene var omhyggelig lagt sammen på nøyaktig samme måte og i nøyaktig samme størrelse og lagt på sengene helt likt. I hver køye var det en merkelapp med navn og nummer på den fangen som sov i den, og på døren var det slått opp en oversikt over alle køyene på sovesalen med angivelse av hvem som sov i dem, slik at hvem som helst som kom på inspeksjon, kunne se nøyaktig hvor den enkelte befant seg.

Hos de asosialeb hadde hvert eneste minutt av dagen vært fylt med en eller annen plikt og med angst for at det skulle skje noe galt. Hos bibelforskerne levde jeg som i himmelen; hele blokkapparatet gikk som det var smurt. Om morgenen, når alle var opptatt med å få gjort jobben sin før appellen, var det ingen som snakket høyt. I de andre blokkene måtte blokkførerne rope seg hese før de kunne få dem de hadde oppsyn med, utenfor og stilt opp til appell, men her foregikk det hele stille og rolig og uten at jeg sa et ord. Det samme var tilfelle når det gjaldt alt annet — fordelingen av mat, slokking av lyset og hva som ellers hører med til en fanges dag.

Min hovedoppgave hos bibelforskerne ble faktisk å forsøke å gjøre livet i blokken så hyggelig som mulig for dem og forsøke å avverge SS-blokklederskens trakasserier.

I blokk 3 ble det verken stjålet, bedratt eller sladret. Hver eneste av kvinnene var ikke bare til det ytterste pliktoppfyllende, men følte også ansvar for hele blokkens beste. Jeg hadde ikke vært der svært lenge før de ble klar over at jeg var deres venn.

Da dette forholdet først var blitt opprettet, og jeg var sikker på at ingen av dem ville forråde meg, var det mange ting jeg kunne gjøre for dem. Jeg sparte for eksempel eldre og fysisk svake fanger for å stå i timevis ved appellen ved å finne på alle slags unnskyldninger og knep. Jeg kunne ikke ha gjort dette hos de asosiale, for de som var bedre i stand til å tåle anstrengelsene, ville ha forrådt meg overfor SS av ergrelse over at noen ble begunstiget.

Bibelforskerne eller Jehovas vitner som de også kaller seg, var den eneste fangekategorien i Ravensbrück som dannet en sluttet krets på grunnlag av felles tro og overbevisning. Da jeg kom til blokk 3, hadde jeg liten anelse om hva deres religiøse overbevisning gikk ut på, og hvorfor Hitler mislikte dem. Mislike er et mildt ord for å beskrive hans innstilling til dem. Han erklærte at de var fiender av staten, og forfulgte dem hensynsløst.

Det tok ikke lang tid før de ble klar over at jeg ikke lot meg omvende, men de fortsatte å vise meg sympati og sluttet aldri å håpe på at jeg en dag ville «se lyset». Så vidt jeg kunne forstå, trodde de at hele menneskeheten, med unntagelse av Jehovas vitner, snart ville bli kastet ut i evig mørke, når verden endte. Det gode skulle til slutt seire over det onde. Folk skulle ikke lenger løfte sverd mot folk, leoparden skulle ligge sammen med kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skulle holde seg sammen, og ingen skulle gjøre noe ondt eller ødelegge noe på hele Guds hellige fjell. Ingen skulle lenger dø, og alle de som overlevde, skulle leve lykkelig i all evighet; det skulle ikke være noen ende på deres lykke.

Denne enkle og tilfredsstillende tro gav dem styrke til å utholde livet i en konsentrasjonsleir i mange år. Den hjalp dem også til å bevare sin menneskelige verdighet til tross for alle de ydmykelser de ble utsatt for. De fikk anledning til å bevise, og de beviste, at de ikke var redd for døden. Uten å nøle var de rede til å dø for sin overbevisning.

De tok det sjette bud høyst alvorlig og var derfor motstandere av krig og militærtjeneste. Deres standhaftighet når det gjaldt dette, kostet mange av de mannlige vitner livet. Kvinnene i sekten nektet også å utføre arbeid som etter deres oppfatning var beregnet på å fremme krigsinnsatsen.

Deres pliktfølelse og ansvarsfølelse var urokkelig. De var flittige, ærlige og lydige. Jehovas vitner var på en måte «frivillige fanger». De kunne bare undertegne en spesiell erklæring for bibelforskerne, så ville de straks bli løslatt. Denne erklæringen lød slik: «Jeg erklærer herved at jeg fra dags dato ikke lenger betrakter meg som bibelforsker, og at jeg ikke lenger vil gjøre noe for å fremme Den internasjonale bibelstudieforenings interesser.»

Før jeg ble blokkfører i blokken deres, måtte de tåle mye fra [den beryktede tidligere blokkføreren] Käthe Knoll, som gjorde sitt ytterste for å hindre dem i å drøfte sin religion med hverandre. Det eksisterte en form for kinesisk tortur som Käthe Knoll hadde anvendt med ondskapsfull nidkjærhet for å få dem til å slutte å snakke om sin religion og sammenligne notater — «å studere Bibelen».

Jeg hadde vært blokkfører en tid før jeg oppdaget at mine «bibelormer», som de ble kalt i leiren, var i besittelse av bibler og bibelsk litteratur. De brakte dem inn i leiren, skjult i bøtter og gulvkluter og annet, når de kom fra arbeid. Da jeg oppdaget dette, sa jeg til dem at det ville være mindre farlig hvis de skjulte sin litteratur et eller annet sted i blokken, og dette forslaget ble mottatt med begeistring. Etter dette foregikk bibelstudiet nokså åpenlyst i blokken om kveldene og om søndagen. Når de lå i sengen om kvelden, før SS-kvinnene kom rundt med sine hunder, sang de lavmælt sangene sine. Min jobb bestod i å sørge for at de ble advart i tide, så de fikk anledning til å gjemme bort sin forbudte litteratur.

Det var ingen liten risiko jeg løp. Jeg var blokkfører og ansvarlig for alt som foregikk i blokken. Det var den «gylne tidsalder» i mitt liv i konsentrasjonsleiren — etter Harmageddon så å si — men hvordan jeg greide å overleve den ene inspeksjonen etter den andre under ledelse av den umenneskelige leirkommandant Køgel uten å havne i straffeblokken eller bunkerne, vet jeg ikke den dag i dag.

Men det var et enda farligere spill jeg drev med. Når en fange var syk, måtte hun gjennom meg melde seg til sykeavdelingen. Det som var avgjørende, var termometret. Den syke kvinnen ville alt etter hva termometret viste, bli sendt til sykeavdelingen, få tillatelse til å «arbeide innendørs» eller ubarmhjertig bli sendt ut for å utføre sitt vanlige arbeid. Blant vitnene var det nokså mange eldre kvinner som, selv om de ikke hadde feber, rett og slett var for svake til å kunne arbeide i det hele tatt. Den eneste måten å spare dem på og la dem få en fridag fra tid til annen var å oppgi falske rapporter med hensyn til hvor mange det var i arbeidskolonnen, og dette gjorde jeg. Hva som ville ha hendt meg hvis det var blitt oppdaget, våger jeg ikke å tenke på. Det som gjorde saken vanskeligere, var at vi var inspeksjonsblokken [den blokken som besøkende nazi-embetsmenn ble ført til. Forfatterinnen beskriver et slikt uanmeldt besøk på denne måten:]

I en passende underdanig tone ville jeg si:

«Blokkfører Margarete Buber, nr. 4208, melder ærbødigst blokk nr. 3 bebodd av 275 bibelforskere og tre politiske fanger. Av disse er 260 på arbeid, åtte har brakkeplikter, og sju har tillatelse til å arbeide innendørs.»

Køgel stirret på meg med sine vassblå øyne; det rykket i hans nybarberte kjever, og så gryntet han et eller annet. Deretter gikk jeg foran i rutineinspeksjonen, åpnet den ene døren etter den andre og de første tre skapene. Og når vi kom bort til de fangene som hadde gyldig grunn til å være til stede, ropte jeg «achtung!», og så sprang de opp som troll av en eske. Alle gjestene, både menn og kvinner, SA, SS, eller hva de nå het, ble alltid imponert over det skinnende tinnet og aluminiumet. Det var vanligvis bare Køgel som stilte spørsmål til fangene. «Hvorfor ble du arrestert?» Og det uunngåelige svaret pleide da være: «Fordi jeg er et vitne for Jehova.» Det var som regel alt Køgel spurte om, for han visste av erfaring at disse uforbederlige bibelforskerne aldri lot en anledning gå fra seg til å demonstrere [at de var Jehovas vitner]. Etter dette så gjestene inn på sovesalen og kom alltid med høye utbrudd på grunn av den fullstendige orden de fant der.

Den øverste SS-tilsynsfører, fru Langefeld, begunstiget og beskyttet vitnene, men en nestkommanderende tilsynsfører, en kvinne som het Zimmer, kunne ikke utstå dem. Ingenting var godt nok for fru Zimmer. Ingen av mønstersengene fant nåde for hennes øyne, og hun benyttet enhver anledning til å bruke seg på bibelforskerne.

[For å forstyrre vitnenes fred og kristne enhet plasserte myndighetene omkring 100 asosiale i blokken.]

Det var som å slippe ulver inn i en saueflokk. Angivelser, tyverier og slagsmål ble en del av vår daglige tilværelse. De asosiale begynte straks å angi «vitnene» fordi de studerte Bibelen og drøftet religiøse spørsmål. De stjal alt de kunne få tak i, og fordi de selv følte at de representerte myndigheten, oppførte de seg stort sett på en ytterst aggressiv og provoserende måte. Hvor trist var ikke dette for meg! Men til ros for mine «vitner» må jeg si at de støttet opp om meg i mine vanskeligheter og hjalp meg på alle mulige måter. Takket være dem greide vi å komme igjennom de neste seks måneder — så lenge som plagen varte — uten alvorlige vanskeligheter.

Jeg gjorde mitt beste for å isolere bråkmakerne. Jeg plasserte «vitnene» for seg selv ved bordene, slik at de kunne snakke sammen om sine interesser under måltidene uten fare for å bli angitt, og om natten plasserte jeg de asosiale i overkøyene og «vitnene» i underkøyene. Det viste seg imidlertid at myndighetene — med fru Zimmer som primus motor i intrigen — måtte ha plukket ut alle sengevæterne i leiren, for natt etter natt regnet det ned over de uskyldige i underkøyene.

En dag kom vår gamle fiende, fru Zimmer, inn for å inspisere sitt verk. Hun så straks at jeg hadde skilt sauene fra geitene og snudde seg oppbrakt mot meg.

«Du må ikke tro at jeg er blind,» sa hun. «Jeg vet utmerket godt at du beskytter bibelforskerne her. Våg ikke å skille bibelormene og de asosiale. Har du forstått?»

Det var ingen vei utenom. Jeg måtte blande dem og håpe det beste. Det var da Jehova grep inn. Bibelforskerne tok imot de asosiale som lenge savnede søstre: Var de sultne? Det var de! Ville de ikke ha et ekstra stykke brød? Jo, det ville de! Og slik fortsatte det. Jeg betraktet denne kristne godgjørenhet med blandede følelser, men den virket. De asosiale ble myket opp med godhet og vennlighet, og så begynte en kampanje for å vise dem lyset. I løpet av kort tid var det flere asosiale — en sigøynerske, en polsk kvinne, en jødinne og en politisk fange — som meldte seg på SS-kontoret og erklærte at de fra da av ønsket å bli betraktet som Jehovas vitner, og forlangte å få den fiolette trekanten sydd på klærne sine. Da det ble for ille, raste SS mot de omvendte og kastet dem ut. Til slutt ble SS så lei av dette at de fjernet de asosiale fra blokken vår, og freden senket seg igjen over oss. Jeg trakk et lettelsens sukk, og «vitnene» kom sammen i bønn og takket Jehova.

Troen har praktisk verdi for deg

Det var tragisk at noen, uansett hva som var grunnen, ble utsatt for de nazistiske konsentrasjonsleirenes redsler. Men det skjedde. Hva kan vi lære av det?

Beretningen i Fange hos Stalin og Hitler vitner om den tro de omtalte kristne kvinner hadde. Det var på ingen måte en lettvint tro. Men vi kan ikke unngå å legge merke til den praktiske verdi det hadde for dem at de levde i samsvar med sin sterke tro på Gud, mens de ventet på den tid da Gud skal fjerne alt det onde fra jorden.

Deres tro gav dem gode moralnormer. Den hjalp dem til å bevare en mental og moralsk likevekt. Deres helse ble ikke undergravd av bekymringer, og de mistet heller ikke sin styrke på grunn av fortvilelse. Deres tro hjalp dem derved til å holde seg i live dag for dag.

Psykologen Bruno Bettelheim hadde selv anledning til å iaktta Jehovas vitner i leirene. Han skrev at de «ikke bare hadde en usedvanlig høy menneskelig verdighet og god moralsk atferd, men at de også syntes å være beskyttet mot den slags opplevelser i leiren som hurtig brøt ned personer som mine psykoanalytiske venner og jeg betraktet som meget godt integrert». — The Informed Heart (Uthevet av oss).

The Dungeon Democracy tilføyer: «Noen utsatte dem for hån og spott, men de ignorerte det og bevarte sin menneskelige verdighet, mens andre på en kritikkverdig måte gav avkall på sin verdighet når de kjempet med nebb og klør for å overleve.»

Kan du ikke se at en slik tro kan være til hjelp for deg, selv om du kanskje ikke kommer til å lide på langt nær så mye? I likhet med alle andre blir du daglig stilt overfor problemer og utsatt for press. Men troen på Gud vil hjelpe deg til å leve et tryggere liv.

Troen på Gud og hans Ord vil også ha praktisk verdi for deg i din omgang med andre mennesker. Når du for eksempel lever i samsvar med en sterk tro, vil andre sannsynligvis behandle deg mer rettferdig og med større respekt. Høres dette usannsynlig ut i et samfunn som følger mottoet «den enes død, den annens brød»? Legg merke til hva Bettelheim sier om Jehovas vitner i konsentrasjonsleiren: «Selv om de var den eneste gruppen av fanger som aldri hånte eller mishandlet andre fanger (de var tvert imot vanligvis svært høflige overfor sine medfanger), foretrakk SS-offiserene dem som oppassere på grunn av deres arbeidsvaner, dyktighet og fordringsløse innstilling.»

Slik er det også i dag. På grunn av sin tro og fordi de har Guds ånd, bestreber Jehovas vitner seg fortsatt på å være vennlige, milde, ærlige og flittige. (Gal. 5: 22, 23; Rom. 12: 16—18, 21; Jak. 3: 13; Ef. 4: 28) Det blir derfor ofte satt pris på dem som arbeidere. Som regel er det forholdsvis lett for dem å finne arbeid, og de får ofte beholde sitt arbeid når andre blir oppsagt, eller blir hurtig forfremmet og får betrodde stillinger.

Troen kan også ha praktisk verdi på mange andre måter. Den kan hjelpe ungdommer til å bli lykkeligere, til å finne en mening med livet. Den har praktisk verdi i familielivet og når det gjelder kjønnslivet. Den kan gi deg bedre helse og et lengre liv.

Men det som mange betrakter som det avgjørende bevis for at troen virkelig har praktisk verdi, kommer fram i det som sies i Hebreerne 11: 6. Apostelen Paulus skrev: «Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»

Millioner av Jehovas vitner ser i tro fram til den belønning Gud har lovt, nemlig liv i fred, rettferdighet og lykke på jorden. (2. Pet. 3: 13) Vi vil oppfordre deg til å la Jehovas vitner hjelpe deg med å lære mer om denne belønningen og om hvordan den sanne tro kan ha praktisk verdi for deg både nå og i all evighet.

[Fotnoter]

[Bilde på side 8]

Gertrude Poetzinger i 1944. Hun var blant de 275 Jehovas vitner som satt fengslet i Ravensbrück

[Bilde på side 9]

Gertrude Poetzinger i dag. Hun tjener nå ved Jehovas vitners hovedkontor.