Kart som gir de bibelske beretninger liv

DET ser ut som om det skal bli regn,» «sa en engelsk turist i Israel og kikket bekymret på noen skyer gjennom vinduet i bussen. Guiden fra stedet, som hørte bemerkningen, lo og ristet på hodet. «Det kommer aldri regn i Israel på denne tiden av året. Du er ikke i England nå.»

Hvor lett er det ikke for oss å bedømme de bibelske land ut fra forholdene i vårt eget land og vår egen erfaring, spesielt hvis vi aldri har vært i Midtøsten! Uten å være klar over det kan vi gå glipp av en god del når vi leser Guds Ord, ganske enkelt fordi vi ikke har den nødvendige bakgrunn. Ved å finne ut mer om menneskenes skikker og levemåte og om de landene de bodde i, kan vi imidlertid få en dypere forståelse av mange av de begivenheter som blir omtalt i Bibelen.

Kart spiller en viktig rolle når det gjelder å overbringe disse opplysningene til oss, og på mange måter gir de en mer utførlig beskrivelse enn ord. Enkelte synes imidlertid at det er vanskelig å lese og forstå kart. Men hvis vi bruker litt tid til å gjøre oss fortrolig med kartlesning og med kartenes symboler og høydekurver og betydningen av de forskjellige fargene, vil vi ha mye igjen for det, ettersom det vil være til hjelp for oss når vi bruker dem i vårt studium. Kart bør ikke bare brukes for å finne bestemte steder. Som Denis Baly, som nøye studerte de bibelske lands geografi, uttrykte det, bør vi når vi har funnet stedet, «i det minste også vite hvordan det ligger i forhold til landskapet for øvrig, i forhold til dalene, høydedragene, elvene og slettene».

Det er da vi begynner å danne oss et bilde av stedet, og hvis vi i tillegg til det har adgang til fotografier som viser hvordan området ser ut, vil vi bedre kunne se det for oss. Når vi leser en beretning i Bibelen, vil vi da lettere kunne plassere de personene det fortelles om, i det rette miljø, akkurat som om vi var vitne til det som fant sted. La oss se på noen få eksempler som kan illustrere en slik bruk av bibelske kart.

DAVIDS FLUKT FRA KONG SAUL

Etter at den unge David hadde felt kjempen Goliat, drog han videre for å slå filisterne. Han ble så populær i Israel at de kvinnene som feiret seieren med sang og dans, sammenlignet de tusener som kong Saul slo, med de titusener som kong David slo. Hvor rasende ble ikke Saul da han hørte dette! Den beundring han hadde følt for David, vendte seg til hat, slik at han forsøkte å støte spydet sitt gjennom David og inn i veggen. Det at David fortsatt hadde fremgang, gjorde situasjonen verre, og Saul «ble . . . enda mer redd for David. Siden var Saul Davids fiende all sin dag». — 1. Sam. 18: 6—29.

Til tross for at David fikk hjelp fra Sauls sønn Jonatan og sin egen hustru, Mikal, ble han, som han selv uttrykte det, klar over at «det er bare et skritt mellom meg og døden». (1. Sam. 20: 3) Han flyktet til slutt til hulen ved Adullam, som lå sørvest for Jerusalem, i et område hvor fjellene i Juda skråner nedover mot kystsletten. I dette uveisomme området finnes det utallige kalksteinshuler, og her sluttet flere hundre mann seg til David. (1. Sam. 22: 1, 2) Men da Jehova advarte David om at folket i Ke’ila, i nærheten av Adullam, ville forråde ham og overgi ham til Saul, prøvde han å finne et tryggere tilfluktssted. — 1. Sam. 23: 6—13.

Juda ødemark var akkurat et slikt tilfluktssted. Flere hundre år senere tilbrakte Jesus Kristus 40 dager her. Engler beskyttet ham mot de ville dyrene i området — leoparder, ulver og hyener. (Mark. 1: 12, 13) I vår tid er det blitt gjort bemerkelsesverdige funn i noen av de mange tusen hulene i denne trakten. Omkring 2000 år gamle håndskrifter til Bibelen er blitt funnet her. Grunnen til at disse skriftrullene er blitt bevart, er det eksepsjonelt tørre klimaet. Ikke langt unna, i en annen hule, er det blitt funnet levninger som skriver seg fra det annet jødiske opprør mot romerne, som fant sted i 132—135 e. Kr. Hvorfor hadde lederen for opprørerne, Bar Kokhba, flyktet til dette området, og hvorfor var disse rullene blitt liggende her så lenge uten å bli oppdaget? Av samme grunn som David slo seg ned der hvor det var vanskelig å få tak i ham — ’i fjellborgene og i fjellet i Sif-ødemarken’. — 1. Sam. 23: 14, 15.

Sif-ødemarken og Maon-ødemarken, like i nærheten, danner den høytliggende, sentrale delen av Juda ødemark. (1. Sam. 23: 24) Når vi ser på et kart, finner vi at denne ødemarken ligger sør for Jerusalem og strekker seg langs Dødehavets vestside, mens byene Jerusalem, Betlehem og Hebron omtrent danner dens andre grense. Dernest legger vi merke til en rekke daler eller wadier, tørre elveleier, som går fra vest til øst i området, slik at det blir praktisk talt umulig å ta seg fram der fra nord til sør.

Når en person går nedover Kedrondalen fra det berget i Jerusalem hvor templet lå, vil han meget snart ha lagt den travle byen bak seg og, som den israelske arkeologen Yohanan Aharoni uttrykte det, komme inn i «denne skremmende ørkenen». Wadi en-Nar («ild-wadien»), som utgjør en fortsettelse av denne dalen, skråner nedover cirka 900 meter mot Dødehavet og blir til en dyp canyon eller kløft med 60 meter høye, loddrette klipper på hver side. Den som ferdes her om vinteren, kan bli tatt av en flom av vann som plutselig strømmer ned gjennom wadien etter et kraftig regnskyll. Om sommeren kan varmen være fryktelig plagsom. Hver enkelt av wadiene i området byr på lignende problemer.

Det er ikke noe rart at David betraktet dette området som et trygt tilholdssted! Selv med en hær på 3000 mann var det vanskelig for kong Saul å gjennomsøke de utallige hulene i kalksteinsklippene, som det i mange tilfelle bare er mulig å komme inn i ved å fire seg ned i tau ovenfra. Saul og mennene hans fikk senere høre at David hadde dratt til En-Gedi, en oase i nærheten av Dødehavets strand, og Saul drog av sted for å lete etter David «øst for Steinbukkhamrene». David, som holdt seg skjult lengst bak i den mørkeste delen av en hule, kunne lett ha drept Saul, men han ville ikke røre Jehovas salvede. — 1. Sam. 24: 1—15.

Ved en annen anledning, da David kunne ha drept den sovende kongen i hans leir, tok han bare sin forfølgers spyd og vannkrukke. Senere stod han på den andre siden av kløften og påpekte hvordan Sauls menn hadde unnlatt å beskytte sin konge. Davids røst gav gjenlyd i de nakne klippene da han ropte til Saul tvers over kløften og spurte hva han hadde gjort, ettersom Saul hadde dratt ut for å forfølge ham som «når en jager rapphøner i heiene». — 1. Sam. 26: 1—20.

Hvor verdifullt er det ikke å kunne se dette for oss når vi tenker over Davids mange rop om hjelp i Salmene! Selv om han kanskje kunne ha vært fristet til å tro at de bokstavelige klippene og høye fjellene var hans sikre tilfluktssted, minnet han stadig seg selv om at det var Jehova som var den som i virkeligheten beskyttet og reddet ham. Ettersom David var hyrde, var han vant til å ferdes i fjellene. Han var lett og snar på foten som den langhornete fjellgeiten eller steinbukken. Men det var hans Gud som hindret ham i å miste fotfestet på den smale stien. (Sal. 18: 1—3, 31—33) Da David ble forrådt av befolkningen i Sif og hans fiender forsøkte å legge snarer for ham, kunne han likevel i sitt hjerte sette sin lit til Jehova, og han kunne synge og spille på harpen sin blant de øde klippene og kløftene. (Sal. 54, 57) Selv når det press David ble utsatt for fra fiendenes side, gjorde ham svært deprimert, kunne han vende seg til Jehova og se hen til at han skulle utfri ham. (Sal. 142) Kan vi gjøre det samme når vi blir utsatt for store vanskeligheter? Vi kan det hvis vi setter vår lit til Gud.

ET ANGREP PÅ JUDA

Da Josjafat var konge i Juda, i det tiende århundre før Kristus, fikk han et foruroligende budskap. Det kom melding om at noen stammer som bodde i øst, i Moab, Ammon og Se’ir, hadde slått seg sammen og var på vei mot Juda «fra den andre siden av sjøen, fra Edom». De stod allerede «i Haseson-Tamar». (2. Krøn. 20: 1, 2, 10, 11) Når vi ser på kartet vårt, finner vi snart En-Gedi, som vi allerede er kjent med, og det tar heller ikke lang tid å finne Moab, Ammon og Edom. Men vi kan spørre: Hvordan kom denne hæren til En-Gedi, og hvorfor kom den akkurat den veien?

En tidligere konge i Juda, Rehabeam, hadde bygd en rekke festningsbyer på strategiske steder. På kartet vårt finner vi noen av disse byene — Betlehem, Etam, Tekoa, Bet-Sur, Hebron og Sif — som beskyttet Judas grense mot øst. (2. Krøn. 11: 5—12) For at angrepet skulle lykkes, måtte fiendene gjøre bruk av en overraskelsesmanøver, og de mente sannsynligvis at den golde og ugjestmilde Juda ødemark ville gjøre det mulig for dem å foreta et slikt uventet angrep. De kan ha kommet rundt sørenden av Dødehavet. Eller de kan ha gått over den lave halvøya al-Lisan og krysset Dødehavet på dets smaleste punkt (en strekning på omkring tre kilometer), ved et gammelt, grunt vadested som enkelte lærde sier skal ha eksistert. De kan ha gått forbi det store fjellet Masada og nådd En-Gedi før de ble oppdaget, kanskje av en speider oppe i et av fortene.

Dette gav Josjafat litt tid, for fienden var omkring en dagsmarsj fra Jerusalem. I likhet med David satte han sin lit til Jehova og ropte til ham om hjelp. Det svar han fikk, var: «Dette er ikke deres kamp, men Guds.» Han fikk beskjed om å stasjonere sine menn like nedenfor Tekoa, ved enden av dalen, for fiendens styrker ’gikk oppover Hassis-bakken’. Dette gjorde Josjafat, og han stilte opp en flokk sangere foran hæren. — 2. Krøn. 20: 3—21.

Hassis-bakken gikk i nordvestlig retning fra det nærliggende En-Gedi, og de første omkring 400 meterne av den utgjorde en bratt sti som gikk oppover i siksak. Deretter gikk den tvers over et fjellplatå og fortsatte sving i sving oppover mot Tekoa, som lå over 800 meter over havet. Det var mye oppover- og nedoverbakke på grunn av alle de små wadiene og tørre bekkefarene. De fiendtlige styrkene, som var blitt varme og trette, håpet sannsynligvis på å få hvile uten å bli sett da de nærmet seg toppen. Men det var ikke en sjanse til det! De var blitt oppdaget, og det ble rettet et bakholdsangrep mot dem. For en forvirring det ble da de lurte på hvor bakholdsangrepet kom fra, ettersom de ikke var klar over at Jehova hjalp Juda! Mens fjellene gjenlød av judeernes rop og lovsanger, trodde inntrengerne at det var deres egne allierte som hadde skylden. Det oppstod stridigheter mellom dem, og de gav seg til å kjempe mot hverandre inntil hele hæren var utryddet. Kan vi se det hele for oss og høre hvordan krigen raser i dette øde, ulendte, høytliggende terrenget, mens ekkoet av lovsangene lyder fra fjellene rundt omkring? Hvordan lovpriste ikke Juda Jehova for hans store seier! — 2. Krøn. 20: 22—30.

DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN

Handlingen i Jesu velkjente lignelse om samaritanen som hjalp en mann som var blitt angrepet av røvere, utspilte seg langs en vei like nord for Juda eller Judeas ødemark. Mer enn en gang understreker beretningen at de som drog fra Jerusalem til Jeriko, ’gikk ned’. (Luk. 10: 29—37) Hvor godt kjente ikke Jesus denne veien! Og vi kan i dag dra praktisk talt den samme veien. Hvis du ser etter på kartet, vil du legge merke til at den har et fall på over 900 meter på denne 23 kilometer lange strekningen fra Jerusalem til Jeriko. Et godt stykke av denne veien, som stort sett følger grensen til ørkenen, ligger under havets overflate. Ettersom det var svært liten bebyggelse langs veien, kan vi godt tenke oss hvor øde det kunne være her, og hvor lett det kunne være for røvere å skjule seg bak et fremspring eller en kampestein mens de ventet på en intetanende veifarende.

Det var ikke uten hensikt Jesus lot det han fortalte om i sin lignelse, utspille seg i dette terrenget. Mange av hans tilhørere kjente denne veien, og de kunne se den for seg. De kunne «se» det som foregikk, og hvordan den gode samaritanen gav sine instrukser på det avsidesliggende herberget. Kan vi gjøre det samme når vi leser beretningen?

BRUKEN AV KARTENE

De eksemplene som er blitt trukket fram her viser hvordan vi kan bruke kartene over de bibelske land. Hvis du trenger detaljerte opplysninger, bør du forsøke å finne et kart over området i stor målestokk. Finn først de aktuelle stedene og studer så høydekurvene og fargene, som finnes på enkelte kart. Merk deg elver, større veier og aktuelle grenselinjer. Forsøk å se området for deg. Husk at krumme, snirklete høydekurver og hurtig skiftende farger tyder på mange høyder og daler, mens store, avgrensede områder fargelagt i én eller to farger er et tegn på sletter og et mindre kupert landskap. Hvis du kan finne noen bilder fra området, vil dette også bidra til at du får et inntrykk av hvordan det ser ut.

Kart i mindre målestokk kan med fordel brukes når en skal følge lengre ruter, for eksempel Paulus’ reiser, hvor detaljene ikke er så viktige. Et eksempel på et slikt kart finner du bakerst i Bibelen. Men jo mindre et kart er, desto mindre sannsynlig er det at det inneholder alle de navnene du ønsker å finne, og de forskjellige stedenes beliggenhet vil heller ikke være så nøyaktig angitt. Kart er også ofte knyttet til visse perioder i historien, for navnene har en tendens til å skifte nokså ofte. Bakerst i Bibelen finner du også kart fra ulike perioder.

Selv om du kanskje aldri vil få anledning til å besøke de bibelske land, kan du lære dem å kjenne ved hjelp av kart. Sørg for at det hele blir mer levende for deg når du leser De hellige skrifter, ved å danne deg et bilde av de steder hvor de forskjellige begivenhetene foregår. Da vil det du leser, feste seg bedre, og du vil lettere unne huske en bibelsk begivenhet. i Bilder på side 9 Huler i Juda ødemark

[Diagram på side 10]

(Se den trykte publikasjonen)

METER

900

JERUSALEM

600

300

0

JERIKO

-300

[Kart på side 10]

(Se den trykte publikasjonen)

Jeriko

Jordan-elven

Ammon

Moab

AL-LISAN

Edom

vadested?

JUDA ØDEMARK

Masada

En-Gedi

Sif- og Maon-ødemarken

Sif

Hebron

Assis-bakken

Bet-Sur

Tekoa

Etam

Betlehem

Wadi en-Nar

Qumram

JERUSALEM

Dødehavet

[Kart på side 11]

(Se den trykte publikasjonen)

JERIKO

Dødehavet

Betania

Betfage

JERUSALEM

[Bilder på side 9]

Huler i Juda ødemark

Sørenden av Dødehavet, sett fra En-Gedi

[Bilde på side 12]

Veien «ned til» til Jeriko har et fall på 900 meter