La oss være nidkjære i «Herrens gjerning»!
«Bli standhaftige, urokkelige, ha alltid rikelig å gjøre I Herrens gjerning.» — 1. Kor. 15: 58. NW.
1. Hvorfor bør oppstandelseshåpet ha stor betydning for oss?
OPPSTANDELSESHÅPET bør alltid være til stor oppmuntring for hver enkelt av oss, for fienden døden berører hver enkelt av oss direkte eller indirekte fra tid til annen. Når en av våre kjære dør, kan vi tenke på Jehovas storslagne hensikter, for at vi «ikke skal sørge som de andre, de som er uten håp». Vi kan ha tro på at de døde vil oppstå igjen, akkurat som Jesus oppstod fra de døde. (1. Tess. 4: 13, 14) Vi kan også ha en sikker forventning om at hvis vi selv skulle dø, vil Jehova huske oss i oppstandelsen, forutsatt at vi trofast har levd i samsvar med det innvielsesløfte vi har gitt ham. — Joh. 5: 28, 29; 6: 40.
2. Hvordan bør vi se på livet i betraktning av det som sies i Forkynneren 9: 11?
2 Vi nærmer oss nå hurtig slutten på de «siste dager», og mange av oss håper på å få overleve den ’store trengsel’ uten noen gang å behøve å dø. (Matt. 24: 21, EN; 2. Tim. 3: 1) Vi må imidlertid være klar over at både når det gjelder de raske, de mektige, de vise og de forstandige, er det slik at «tid og uforutsett hendelse møter dem alle». Vi kan uventet bli rammet av sykdom eller bli utsatt for en ulykke. Hvor fint vil det ikke da være om vi har gjort oss anstrengelser i tjenesten for Gud og tjent ham av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand og kraft! Da kan vi være forvisset om at vi har hans godkjennelse og vil få del i oppstandelsen. Det at vi har bevart vår ulastelighet, vil også være til oppmuntring og velsignelse for dem som har iakttatt oss og lyttet til oss, slik at de også kan bli frelst i håpet om en oppstandelse. — Fork. 9: 11, NW; Mark. 12: 30; 1. Tim. 4: 15, 16.
STYRKET VED HÅPET OM EN OPPSTANDELSE
3. a) Hvilket mål bør vi ha blikket festet på, og hvorfor? b) Hvordan bør oppstandelseshåpet kunne holde de kristne oppe enten de tilhører de salvede eller den ’store skare’?
3 Apostelen Paulus sa: «Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker.» Vår tro ville da være unyttig. Vi ville ha forkynt forgjeves. Men vi har blikket festet på et sikkert mål, liv i Jehovas nye ordning — enten vi oppnår det ved å overleve Harmageddon, eller vi i likhet med andre får del i en tidlig oppstandelse fra de døde. Paulus skrev til kristne som var blitt salvet av Guds ånd, og som måtte gjennomgå en dåp til døden, slik som Jesus hadde gjort i løpet av de tre og et halvt årene forut for at han ble henrettet på Golgata. Paulus spør derfor: «Hvis de døde slett ikke blir oppreist, hvorfor blir de da døpt i den hensikt å være slike?» Ja, oppstandelseshåpet holdt disse kristne oppe og hjalp dem til å utholde mange prøvelser, og det kan også holde kristne i vår tid oppe, enten deres håp er evig liv i det himmelske rike eller liv i dette rikes jordiske område, slik det er for det store flertall. — 1. Kor. 15: 13—19, 29; vers 29 fra NW.
4. Hvorfor bør vi unngå å bli besmittet av epikureisk filosofi?
4 Paulus, som skriver om situasjonen på hans tid, sier videre: «Og hvorfor utsetter vi oss for fare hver time på dagen? Ja, brødre, så sant som det er dere jeg kan rose meg av i Kristus Jesus, vår Herre: Hver dag dør jeg. Var det bare med menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva hadde det nyttet meg? Hvis de døde ikke står opp, så ’la oss spise og drikke, for i morgen dør vi’.» Da Paulus forkynte det «gode budskap», som i første rekke dreide seg om den oppstandne Kristus, møtte han mange farer og ble utsatt for stor forfølgelse, og under alt dette erfarte han Guds beskyttelse og velsignelse. Hvis oppstandelsen bare hadde vært et bedrag, ville alt dette ha vært forgjeves. Hvis det hadde vært tilfelle, kunne Paulus og hans brødre i Korint ha etterlignet de epikureiske filosofene og deres tilhengere og gått inn for bare å nyte livet. — 1. Kor. 15: 30—32.
5. a) Hvor virkelig bør oppstandelseshåpet være for oss? b) Hvilke fine eksempler fra vår tid har vi når vi gjør Riket til vårt mål?
5 Oppstandelseshåpet og det messianske rike er imidlertid noe som er virkelig. Det er noe som er nøye knyttet til Guds evige hensikt. Akkurat som de kristne på apostlenes tid ble holdt oppe ved dette håpet, blir de kristne det i dag. De tusener av kristne som har stått ansikt til ansikt med døden uten å bøye av i forvissning om at de på grunn av sin ulastelighet vil få del i en tidlig oppstandelse, enten i den ’nye himmel’ eller på den ’nye jord’, er en pryd for Jehovas vitners historie i vår tid. Flere hundre vitner sultet i hjel eller ble halshogd, skutt eller slått til døde i katolikken Hitlers konsentrasjonsleirer. I den senere tid har mange vært utsatt for farer og forfølgelse i enkelte sosialistiske land og utviklingsland. Men de har alltid satt sin lit til Guds kommende rike. Det har vært deres mål, enten de ville få del i det ved å overleve den ’store trengsel’ eller ved å få en oppstandelse. Hver enkelt av oss bør ha det samme mål nå. — Åp. 21: 4.
6. Hvilket eksempel fra Afrika kan oppmuntre tilsynsmenn til å gjøre seg anstrengelser uten å frykte?
6 Ta for eksempel det afrikanske landet Zimbabwe, som i mange år ble hjemsøkt av indre stridigheter. Jehovas vitner satte et enestående eksempel ved sin nøytralitet og ved at de fortsatte å forkynne om Riket i denne tiden da det ble begått mange voldshandlinger. (Joh. 17: 16) Det var spesielt farlig for de reisende tilsynsmenn å fortsette å avlegge sine oppbyggende besøk i menighetene. Men de fortsatte i arbeidet, med fare for sitt liv. Til sine tider ble disse trofaste brødrene arrestert mens de reiste fra en menighet til den neste. De ble anklaget for å være fremmede og spioner i området og truet på livet. En kretstilsynsmann ble drept, og drapsmennene lot hans legeme bli liggende ved siden av sykkelen hans som en advarsel for forbipasserende. De andre kretstilsynsmennene fortsatte imidlertid fryktløst i sin tjeneste inntil det ble fredelige tider og de ikke lenger ble stilt overfor slike farer. Måtte vi være like fryktløse og fortsette i vår ’hellige tjeneste’ for Gud hvis vi noen gang skulle komme opp i lignende situasjoner! — Luk. 12: 4—7; Rom. 12: 1, 2, NW.
7. Hvordan er brødrene i El Salvador blitt velsignet fordi de har holdt fast ved sitt håp?
7 I dag er det lignende kritiske forhold i El Salvador, hvor det har blusset opp indre uroligheter over hele landet. Igjen inntar Jehovas vitner en strengt nøytral holdning til de voldshandlinger som blir begått. Til tross for det er noen av dem blitt drept i en kryssild. Men trofaste eldste har fortsatt å tjene menighetene og isolerte grupper og styrket og oppmuntret disse. (Jevnfør Jesaja 32: 1, 2.) Noen av dem har på en bemerkelsesverdig måte bare så vidt unnsloppet med livet i behold, men de er fast besluttet på å fortsette i sitt forkynnelses- og hyrdearbeid, selv med fare for livet. (1. Pet. 5: 1—4) Menighetene holder sine møter før det tidspunkt da portforbudet trer i kraft, og Jehova har velsignet dem rikelig og gitt dem en økning på 22 prosent i antall forkynnere i løpet av 1981. Da det nærmet seg slutten på tjenesteåret, ledet de 8242 Rikets forkynnere som finnes der i landet, 13 948 hjemmebibelstudier med nyinteresserte mennesker. På hvilken vidunderlig måte velsigner ikke Gud alle dem som fryktløst går på, selv om de er i «fare hver time»!
8, 9. a) Hvordan er noen i enkelte rike land blitt villedet? b) Hvordan bør vi reagere, og hvorfor?
8 Noen som bor i rikere og tilsynelatende «trygge» land, er imidlertid blitt villedet til å anta en åndelig sett farlig livsstil. De tror at de kan ha fortrolig omgang med verden og nyte livet ved å ha en slags epikureisk livsstil og samtidig stå på god fot med Guds organisasjon. De kan ha blitt påvirket av frafalne personer, som de i uforstand har søkt omgang med, slik at deres verdsettelse av det privilegium det er regelmessig og nidkjært å delta i Rikets tjeneste, er blitt svekket. Hvor dåraktig er det ikke å følge en slik handlemåte! Paulus sier meget direkte til alle slike: «Ta ikke feil! ’Dårlig selskap ødelegger gode vaner’.» Slike gode, teokratiske vaner som det å overvære møtene og ta del i tjenesten for Gud kan så lett bli erstattet med en tilbøyelighet til å gi seg av med den slags fornøyelser som de egensindige menneskene i verden er opptatt av. Guds nye ordning kommer i bakgrunnen og dermed også oppstandelseshåpet. Det var noe lignende som skjedde med Hymeneus, Aleksander og Filetus på Paulus’ tid. Og sørgelig nok skjer det samme med enkelte også i vår tid. — 1. Kor. 15: 33; 1. Tim. 1: 18—20; 2. Tim. 2: 15—19.
9 Det er til skam for enhver som nå, når tiden er så langt fremskreden, slutter helhjertet å støtte Jehovas organisasjon og tjenesten i tilknytning til den. Den nåværende verdensordning befinner seg på avgrunnens rand. Det er bare ved å stå fast i det «gode budskap», ved å ’holde fast på det’, at vi blir frelst. Det er viktig at vi fortsetter på den vei vi har begynt på, og tar til oss mer kunnskap om Gud. Det er derfor passende at Paulus henvender seg til dem som har kommet til kort hva dette angår, med disse ordene: «Bli nå virkelig våkne, og synd ikke [praktiser ikke synd, NW]! Det er noen av dere som ikke kjenner Gud. Det er en skam for dere at jeg må si det.» — 1. Kor. 15: 1, 2, 34.
«BLI STANDHAFTIGE»
10. a) Hvilken holdning inntar både Paulus og vår tids «tjener»-klasse til sine «kjære brødre»? b) Hvordan kommer årsteksten for 1982 inn i bildet her?
10 Paulus avslutter sin argumentering til støtte for det vidunderlige oppstandelseshåpet med en inntrengende appell. «Derfor, mine kjære brødre,» sier han. Han ønsker at hans åndelige brødre skal nå sitt mål. Den «tro og kloke tjener» i vår tid er på lignende måte sterkt opptatt av den åndelige tilstand til de millioner verden over som er interessert i Jehovas kommende rike. ’Tjeneren’ ønsker at alle som tilhører den ’store skare’, skal gjøre seg kvalifisert til å oppnå liv i dette rikes jordiske område. Det gjør de ved å ’vaske sine klær’ og tjene Gud, slik at de kan komme uskadd «ut av den store trengsel». (Matt. 24: 45 — 47, EN; Åp. 7: 9, 14) Hvordan er det mulig å nå dette målet? Ved å delta nidkjært i vår Herre Jesu Kristi gjerning. Dette viser Paulus med disse ordene, som utgjør Jehovas vitners årstekst for 1982:
«Bli standhaftige, urokkelige, ha alltid rikelig å gjøre i Herrens gjerning.» — 1. Kor. 15: 58. NW.
11. Hva betyr det å ’bli standhaftig’?
11 Egenskapen standhaftighet er av stor betydning for dem som ønsker å komme inn i Jehovas nye ordning. Å være standhaftig betyr å være stø og stabil og ikke vakle. Det er en slik tro vi må ha — en sikker forventning om de ting som vi ikke har sett, men som ligger foran oss, og som gjennom vårt studium av Skriften er blitt så virkelige for oss at det er som om de allerede var en realitet. — Heb. 11: 1, NW.
12. Hvilke grunner har vi til ikke å vakle i vår tjeneste?
12 Vi vet at det messianske rike står for døren, at det ble opprettet i himmelen i 1914. Vi har sett «tegnet» på Kristi «nærvær» i Rikets herlighet i de stormfulle begivenheter som har inntruffet på jorden nå i de «siste dager». Vi har merket oss hvordan englene har ledet Guds folk når de drevet av sann misjonærånd har forkynt «på hele den bebodde jord», slik at bokstavelig talt millioner av mennesker har gitt akt på det «gode budskap». Presset fra Satans verden vil uten tvil øke, men utgjør det noen grunn til at vi skulle vakle i vår ’hellige tjeneste’, vår dyrebare tjeneste for den store Overherre i vårt liv, Jehova Gud? Selvfølgelig ikke! — Matt. 24: 3—14, NW; 25: 31—34; Åp. 7: 15; 14: 6, 7, NW.
«BLI . . . UROKKELIGE»
13. Hvordan kan vi i likhet med Job vise oss å være «urokkelige»?
13 Paulus oppfordrer oss også til å bli «urokkelige». Det er nøye knyttet til det å være standhaftig. Det betyr at vi aldri må innta en vaklende holdning til Guds befalinger, men bevare vår ulastelighet. Job, som er et enestående eksempel på en som bevarte sin ulastelighet, inntok en slik holdning. Han sa i forbindelse med den prøve hans Gud og Dommer kunne komme til å sette ham på: «Som gull skulle jeg bestå hans prøve.» Kan vi gi uttrykk for en slik tillit? Vi kan det hvis vi i likhet med Job kan si: «Jeg . . . holdt meg trofast på hans [Jehovas] vei. Jeg vek ikke av fra de bud han gav, men bevarte hans ord i min barm.» (Job 23: 10—12) Hvis vi studerer mer enn det vi ifølge programmet skal gå igjennom til våre vanlige møter, og graver dypere i Selskapet Vakttårnets publikasjoner for å få ytterligere lys over hvordan Guds Ord skal anvendes i vår tid, vil vi etterligne Job, og vi vil virkelig bli hjulpet til å være standhaftige og urokkelige i sannheten.
14. a) Hvordan har Vakttårnet gradvis brakt opplysning til oppriktige mennesker, og med hvilket resultat? b) Hvilken advarsel har det latt lyde, og hvordan har mange reagert?
14 I over 100 år har Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike gradvis bygd opp en rekke sannheter i tilknytning til Jesu gjenløsning, oppstandelseshåpet og vår Guds rikes komme. Gjennom dette bladets sider er Bibelen blitt levende i millioner av oppriktige menneskers sinn og hjerte. Det har hjulpet dem til å bli klar over hvilke feilaktige læresetninger som blir forkynt i kristenhetens religionssamfunn og i hele den falske religions verdensrike — «Babylon den store». Det har henledet oppmerksomheten på ’Babylon den stores’ store åndelige fall og har latt engelens profetiske befaling lyde: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager.» (Åp. 17: 1, 5, 15, 18; 18: 2, 4) Mange er blitt hjulpet til å gjøre nettopp det og er blitt mennesker som lojalt støtter Jehovas messianske rike.
15, 16. a) Hva har noen ikke forstått? b) Hvem er «tjeneren» i Matteus 24: 46? c) Når og hvordan ble det i forbindelse med «tjeneren» gjort klart at Gud bare brukte én kanal for å utbre sannheten?
15 Men det er alltid noen som i stedet for urokkelig å fortsette å gi Riket sin lojale støtte ønsker å vende tilbake til den falske religions oppfatninger og handlemåte. De forstår ikke at Herren, Kristus Jesus, bruker den salvede gruppe av sine etterfølgere på jorden som en «tro og klok tjener» som deler ut åndelig føde. — Matt. 24: 45—47.
16 Allerede i 1895 var det noen venner av Zion’s Watch Tower (Sions Vakttårn) som framkastet den tanke at dette bladet var identisk med denne «tjeneren». (Matt. 24: 46) De som var fiendtlig innstilt, kom med voldsomme innvendinger mot dette synspunktet, som slike venner av bladet holdt fram, noe som førte til at The Watch Tower (Vakttårnet) for 1. oktober 1909 skrev følgende:
«Våre venner insisterer på at dette skriftstedet viser at Herren ved slutten av denne evangeliealderen ikke ville bruke mange kanaler for å utbre Sannheten, men bare en kanal . . . De framholder at de alle har fått den kunnskap de har om den nærværende sannhet, direkte fra Vakttårnets Bibel- og Traktatselskaps publikasjoner eller indirekte gjennom dem som har fått opplysning gjennom denne kanal. De er på lignende måte glad for å kunne samarbeide som ’medtjenere’ med Selskapet i dets arbeid, idet de tror at de derved følger det guddommelige forsyns ledelse og også Guds Ords veiledning.»
17. a) Hvordan har noen i tidligere tider og nå forsøkt å så tvil med hensyn til sannheten? b) Hvorfor bør vi glede oss over å kunne være «urokkelige» og holde oss til Herrens ’tro tjener’?
17 Bladet kom så inn på dem som var imot sannheten, og sa:
«De forsøker å vende de opplystes sinn i en annen retning ved å fortelle dem at ’enhver bør grave’ etter den guddommelige sannhets juveler selv, at Selskapets publikasjoner bare gav dem en start, og at de nå kan forbedre sin forståelse, slik at det Selskapet lærer, etter hvert kommer i bakgrunnen. Disse illojale ’medtjenere’ mener videre at det er fare for at en kan begynne å tilbe Selskapet, og at det for å unngå det «praktisk talt nødvendig å gi det et spark eller å vende det ryggen. De sier: La oss studere Bibelen, men la oss ikke bruke Selskapets publikasjoner!»
Dette ble skrevet for 72 år siden, og den dag i dag finnes det noen som forsøker å så tvil med hensyn til de sannheter Jehova gradvis har gjort kjent ved å bruke sin ene kanal. Etter hvert som sannhetens lys blir stadig klarere, vil vi imidlertid være lykkelige hvis vi fortsetter å være «urokkelige» og holder oss til Herrens ’tro tjener’. — Kol. 1: 21—23.
«HA ALLTID RIKELIG Å GJØRE I HERRENS GJERNING»
18. a) Hva er nøkkelen til å bevare sin åndelige sunnhet, og hvordan viser Ordspråkene dette? b) Hva er noe av det vi kan delta i når vi har «rikelig å gjøre i Herrens gjerning»?
18 Ja, å ha «rikelig å gjøre», ikke med sine egne saker, men i Herren Jesu Kristi gjerning er nøkkelen til å bevare sin åndelige sunnhet. Åndelig latskap kan føre til tvil. Det kan få skjebnesvangre følger, slik Ordspråkene 19: 15 viser: «Latskap gjør at en synker i dvale, og den som er doven, må sulte.» Vedvarende åndelig latskap fører til åndelig underernæring og død. La oss derfor være travelt opptatt. La oss forkynne regelmessig fra hus til hus (også i distrikter hvor folk er lite lydhøre), avlegge et uformelt vitnesbyrd ved enhver anledning, foreta gjenbesøk hos velvillige mennesker og lede regelmessige hjemmebibelstudier med dem i en av Selskapets publikasjoner. Noen av oss vil kanskje ha anledning til å tjene som «pionerer» eller bruke all vår tid som forkynnere av Riket, i det arbeid som ble påbegynt av Herren Jesus, som virkelig var en pioner eller banebryter. — Hebr. 12: 2, Moffatt; Jes. 6: 8—10.
19. Hvilken ånd kan vi alle ha, men hvordan kan noen ha en større andel i arbeidet?
19 Enten vi er pionerer eller ikke, kan vi alle utføre vår ’hellige tjeneste’ med glede, i en ekte pionerånd. Dette kan få mange av oss til å være «hjelpepionerer» fra tid til annen, og hvis den glede dette bringer, kan oppmuntre noen av oss til å bli alminnelige pionerer, vil vår andel i «Herrens gjerning» bli langt større. — Rom. 12: 1, 2, NW.
20. a) Hvem har vi det privilegium å samarbeide med? b) Hva kan vi være forvisset om idet vi arbeider mot målet? c) Hvilke ord av Paulus bør vi ønske å gjøre til våre egne, og hvorfor?
20 Denne Herren Jesu gjerning, som består i å følge i Jesu fotspor, er også «Jehovas gjerning». (1. Kor. 16: 10, NW; Joh. 5: 17) Hvilket enestående privilegium er det ikke å kunne samarbeide med den suverene Herre, Jehova, Herren Jesus Kristus og de himmelske engler nå i «avslutningen på tingenes ordning»! (1. Kor. 3: 9; Matt. 25: 31—33; 28: 19, 20, NW) Vi kan være overbevist om at vårt arbeid «i forbindelse med Herren ikke er forgjeves». Enten vi kommer inn i den nye ordning ved at vi får en oppstandelse, eller ved at vi overlever den ’store trengsel’, kan vi si med den trofaste apostelen Paulus: «Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1. Kor. 15: 57) Ja, vi skal vinne seier over døden, noe som betyr at vi kommer til å få del i de storslagne velsignelser som evig liv vil bringe.
Er du klar over følgende punkter?
◼ Hvorfor det er nødvendig å holde oppstandelseshåpet levende til enhver tid
◼ Til hvor stor oppmuntring oppstandelseshåpet er for dem av brødrene som daglig blir stilt ansikt til ansikt med døden
◼ Hvorfor de som har omgang med slike som tviler, eller med frafalne, følger en handlemåte som ’er til skam for dem’
◼ Hvorfor det er så viktig at vi er standhaftige hvis vi skal klare å komme inn i Jehovas nye ordning
◼ Hvor betydningsfull uttalelsen om «én kanal» i dette bladet for over 70 år siden er
◼ Hvordan det å være pioner eller i det hele tatt å ha «rikelig å gjøre i Herrens gjerning» kan være til beskyttelse for oss
[Bilde på side 26]
Noen fryktløse tilsynsmenn tjener i «fare hver time»
[Bilde på side 27]
Å være til stede på møtene og delta i felttjenesten er gode vaner som hjelper oss til å bevare vår nidkjærhet for Guds rike