Frimodige vitner for Jehova i virksomhet!

Apostlenes gjerninger — en beretning om hvordan kristendommen ble utbredt

JESUS KRISTUS hadde forkynt det gode budskap om Guds rike i tre og et halvt år. Han hadde oppfordret sine etterfølgere til å la sitt lys skinne. Men de var få, og Jesus hadde forutsagt at det skulle bli utført et verdensomfattende forkynnelsesarbeid. (Matteus 5: 14—16; 24: 14) Ville disiplene noen gang klare å utføre en slik tjeneste? Hvilken hjelp ville de få til å utføre et slikt arbeid?

Den trofaste disippelen Lukas, som var utdannet som lege, gav svar på disse og andre spørsmål i den inspirerte boken Apostlenes gjerninger. (Jevnfør Lukas 1: 1—4; Apostlenes gjerninger 1: 1, 2.) Både de ytre og de indre vitnesbyrd viser at Lukas var den som skrev Apostlenes gjerninger. Boken ble sannsynligvis skrevet i Roma omkring år 61 e. Kr. — Kolosserne 4: 14; 2. Timoteus 4: 11.a

Apostlenes gjerninger begynner med å fortelle om Jesu himmelfart og avslutter med å fortelle om fengslingen av Paulus i Roma. Boken omspenner følgelig en periode på cirka 28 år, fra år 33 til år 61 e. Kr. Den redegjør i grove trekk for kristendommen i den første tiden og er virkelig en gripende beretning om frimodige vitner for Jehova i virksomhet.

Hvilket utbytte kan vi ha av Apostlenes gjerninger? Boken kan blant annet 1) vise oss at Jehova er med sine trofaste tjenere, 2) gjøre oss oppmerksom på den hellige ånds makt og innflytelse, 3) styrke vår tillit til Guds inspirerte profetier, 4) hjelpe oss til å sette Gud på førsteplassen når vår tro blir prøvd, 5) oppmuntre oss til frimodig å avlegge et grundig vitnesbyrd, 6) hjelpe oss til å holde ut under forfølgelse, 7) anspore oss til å være selvoppofrende i tjenesten for Gud, 8) tilskynde oss til iherdig å studere Guds Ord og 9) stimulere vår tro på det vidunderlige håpet om Riket.

Peter — et frimodig og trofast vitne

Boken Apostlenes gjerninger begynner med at Jesus skal til å ta avskjed med disiplene. Vil han gjenreise riket for Israel på denne tiden? De vil gjerne vite det. Men han sier til dem at ’det ikke er deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt’. Selv om Jesu etterfølgere på dette tidspunkt har en ufullstendig forståelse av hva Riket er, gir han dem i oppdrag å være hans vitner i Jerusalem og Judea og Samaria og deretter «like til jordens ender». Hvordan skal de klare å utføre dette arbeidet? De skal få den hellige ånds kraft! — Apostlenes gjerninger 1: 6—8.

På pinsedagen er cirka 120 av Jesu disipler samlet i en sal i Jerusalem da de blir fylt av den hellige ånd. Dette setter dem i stand til frimodig å forkynne på språkene til de jøder og proselytter som har kommet fra fjerne land for å feire pinsen i Jerusalem. Apostelen Peter tar ledelsen i forkynnelsen. Han forklarer at den hellige ånd er blitt utgytt som en oppfyllelse av Joels profeti. (Apostlenes gjerninger 2: 14—21; Joel 3: 1—5) Den dagen er det 3000 som ’tar imot budskapet og blir døpt’. (Apostlenes gjerninger 2: 41) Det er tydelig at Jehova er med sine vitner. Den hellige ånds kraft og innflytelse er åpenbar. Peters ord styrker dessuten vår tillit til at Guds inspirerte profetier vil gå i oppfyllelse.

Deretter blir en lam mann på mirakuløst vis helbredet. Dette er enda et vitnesbyrd om Guds hellige ånds makt. Peter og Johannes avlegger et frimodig vitnesbyrd om Jesus. Det blir for mye for de religiøse ledere, som arresterer apostlene og dagen etter fører dem fram for Rådet. Peter og Johannes forkynner frimodig at det ikke er mulig å oppnå frelse gjennom noen annen enn Jesus Kristus. De får befaling om å slutte å forkynne, men nekter å etterkomme befalingen. Etter at de er blitt truet og så løslatt, kommer de sammen med sine medtroende, og alle forener seg i bønn til Gud og ber ham om å hjelpe dem til å fortsette å «forkynne [hans] ord med frimodighet». Da blir de alle ’fylt av Den Hellige Ånd og taler Guds ord med frimodighet’. Da de igjen får befaling om å slutte å forkynne, svarer de fryktløst: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 4: 19, 20, 29—31; 5: 29.

Skulle ikke dette hjelpe Jehovas vitner i vår tid til å sette Gud på førsteplassen når deres tro blir prøvd? Og burde det ikke oppmuntre oss til frimodig å avlegge et grundig vitnesbyrd, selv under forfølgelse!

Stefanus, en av de sju mennene som er blitt utnevnt av den hellige ånd til å ta seg av utdelingen av mat, avlegger også et mektig vitnesbyrd da han blir ført fram for Rådet. Da han gjør dommerne oppmerksom på at de er medansvarlige for Jesu død, blir de rasende og steiner ham til døde. Ved den ro Stefanus legger for dagen under alt dette, er han et godt eksempel for Jehovas vitner i vår tid som oppmuntrer dem til å holde ut under forfølgelse. — Apostlenes gjerninger 6: 1 til 7: 60; jevnfør Filipperne 4: 6, 7, 13.

Forfølgelsen tiltar, men det stanser ikke disiplene. De blir spredt, men overalt hvor de kommer, fortsetter de å ’forkynne evangeliet’, støttet og velsignet av Jehova. (Apostlenes gjerninger 8: 4—8) Den bitre forfølgeren Saulus fra Tarsus blir omvendt ved at Jesus selv åpenbarer seg for ham i et strålende lys, og Saulus blir blind på grunn av lysets herlighet. Ananias gir Saulus synet tilbake, og denne tidligere forfølgeren, som senere blir kjent som apostelen Paulus, blir et frimodig vitne for Gud og Kristus. — Apostlenes gjerninger 9: 1—30; 22: 6—11.

’Menigheten har nå fred og blir bygd opp. Den lever i ærefrykt for Jehova og vokser, styrket av Den Hellige Ånd.’ (Apostlenes gjerninger 9: 31) Peter oppreiser Tabita (Dorkas), som hadde gjort mye godt, fra de døde. Senere blir han kalt til Cæsarea, hvor han forkynner det gode budskap for Kornelius og hans hus. De blir troende, og den hellige ånd blir utgytt over dem. Etter at Peter har innsett at ’Gud ikke gjør forskjell på folk, men tar imot enhver som frykter ham og gjør rett’, døper han dem. De er de første uomskårne hedninger som blir Jesu disipler. — Apostlenes gjerninger 10: 1—48.

Kort tid etter dette henretter Herodes Agrippa I apostelen Jakob og arresterer Peter i den hensikt å henrette ham også. Men en engel utfrir Peter av fengslet. Trass i vanskeligheter og forfølgelse er Jehova med sine vitner, og ’Jehovas ord har fremgang og sprer seg vidt omkring’. — Apostlenes gjerninger 11: 19—21; 12: 24.

Paulus’ tre misjonsreiser

I samsvar med den hellige ånds ledelse blir Barnabas og Saulus sendt ut fra Antiokia i Syria. (Apostlenes gjerninger 13: 2, 3) På øya Kypros er det mange som blir troende, deriblant guvernøren Sergius Paulus. Gang på gang må disse Rikets forkynnere forlate en by på grunn av voldsom forfølgelse. I Lystra blir Paulus for eksempel steinet, og ugjerningsmennene tror at han er død. Men da han har kommet seg, fortsetter han sitt forkynnelsesarbeid og oppfordrer de andre til å holde fast ved troen. Han sier: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» (Apostlenes gjerninger 14: 22) Alt dette oppmuntrer Jehovas vitner i vår tid til å holde ut under forfølgelse.

Spørsmålet om omskjærelse blir avgjort på et møte som apostlene og de eldste i Jerusalem har. (Apostlenes gjerninger, kapittel 15) Hedninger som blir omvendt til kristendommen, skal ikke bli pålagt å omskjæres. Den hellige ånd spiller en viktig rolle i denne saken, for i det brevet som blir sendt ut til menighetene, heter det blant annet: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.» — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Silas blir med Paulus på hans annen misjonsreise, og etter en tid slutter Timoteus seg til dem. I et syn blir Paulus inntrengende oppfordret til å dra over til Makedonia og hjelpe dem som bor der. Og apostelen Paulus og hans reisefeller viser at de har en selvoppofrende ånd, og påtar seg dette oppdraget i tjenesten for Gud. Er vi like villige når vi får en anledning til å utvide vår tjeneste for Jehova? — Apostlenes gjerninger 16: 9, 10.

I Filippi blir det uroligheter som følge av forkynnelsen, og Paulus og Silas blir satt i fengsel. De blir utfridd ved et jordskjelv, men de løper ikke sin vei. I stedet forkynner de for fangevokteren og hans hus, med den følge at de alle blir døpte troende. — Apostlenes gjerninger 16: 11—34.

Deretter reiser Paulus og Silas til Tessalonika og videre til Berøa. De som bor i Berøa, ’er mer høysinnet enn de i Tessalonika, for de tar imot Ordet med all velvilje og gransker skriftene daglig for å se om det stemmer’. (Apostlenes gjerninger 17: 10, 11) Skulle ikke dette anspore oss til å studere Guds Ord iherdig — som vår tids berøere, for å si det på den måten?

Da Paulus kommer til Aten, forkynner han frimodig på torget, og filosofene fører ham opp på Areopagos. Der avlegger han et storslått vitnesbyrd om Jehova som Skaperen, om at menneskene utgjør en familie, og om Jesu Kristi oppstandelse. Hva fører det til? Noen blir troende. (Apostlenes gjerninger 17: 16—34) Apostelen drar videre til Korint, og der finner han så stor interesse for Guds sannhet at han blir værende der i 18 måneder. — Apostlenes gjerninger 18: 1—17.

Paulus vender tilbake til Antiokia og blir der en tid, og deretter legger han ut på sin tredje misjonsreise. I Efesos forkynner han frimodig, og Gud fortsetter å la uvanlige under skje gjennom ham. Tjenesten i Efesos viser seg å bringe frukt, men det oppstår også uroligheter i denne byen, hvor det finnes mange tilbedere av gudinnen Artemis. Apostlene kommer seg imidlertid uskadd derfra. — Apostlenes gjerninger 19: 8 til 20: 1.

På veien tilbake til Jerusalem kaller Paulus til seg de eldste i menigheten i Efesos. Han minner dem om den selvoppofrende tjeneste han har utført blant dem. Han hadde vært en nidkjær forkynner av Riket og hadde ’undervist offentlig og fra hus til hus’. (NW) For et godt eksempel Paulus er for dem som har ansvarsfulle oppgaver blant Jehovas folk i vår tid! — Apostlenes gjerninger 20: 17—35.

Forfølgelse stanser ikke forkynnelsen

Paulus blir advart mot å dra til Jerusalem, men han viker ikke tilbake. (Apostlenes gjerninger 21: 10—14) Jakob og andre eldste i menigheten gleder seg storlig da Paulus forteller dem om hvordan Gud har velsignet hans tjeneste blant hedningene. Men da apostelen viser seg i templet, får han en helt annen mottagelse! Jøder fra provinsen Asia hisser opp hele byen mot ham, og romerske soldater redder ham i siste liten. Senere blir han ført fram for Rådet, som består dels av saddukeere, dels av fariseere. Paulus setter dem opp mot hverandre ved å bringe spørsmålet om oppstandelsen på bane. Striden blir så voldsom at romerske soldater fører Paulus bort. Han blir i all hemmelighet sendt til landshøvdingen Feliks i Cæsarea. Paulus forsvarer seg mot sine anklagere overfor landshøvdingen. Men han blir holdt i varetekt i to år. Senere trer han fram for Porkius Festus, avlegger et frimodig vitnesbyrd og innanker sin sak for keiseren. (Apostlenes gjerninger 25: 11) Enda senere trer Paulus fram for kong Herodes Agrippa II. Agrippa erkjenner at Paulus er uskyldig, men fordi Paulus har innanket sin sak for keiseren, blir han sendt til Roma.

Reisen til Roma blir avbrutt av et kraftig uvær. Skipet går på grunn og blir slått i stykker, men alle om bord klarer å komme seg velberget i land på øya Malta, i samsvar med det en engel har forsikret Paulus om. Tre måneder senere seiler Paulus og hans reisefeller videre til Roma. Der i den romerske hovedstaden bor Paulus i to år ’i et hus som han har leid seg inn i, og tar imot alle som kommer til ham’. Hva er hensikten med det? Jo, at han skal forkynne for dem. Vi leser at han ’forkynner Guds rike og lærer frimodig om Herren Jesus Kristus uten at noen hindrer ham’. — Apostlenes gjerninger 28: 30, 31.

På denne måten avslutter Apostlenes gjerninger med en beretning om en trofast forkynner av budskapet om Riket. Ja, Apostlenes gjerninger understreker vårt strålende håp om Riket. Og denne inspirerte beretningen bør anspore Guds tjenere i vår tid til å etterligne de kristne i det første århundre, som virkelig var frimodige, aktive vitner for Jehova.

[Fotnote]

[Bilde på side 20]

Alle trofaste kristne er frimodige vitner for Jehova, akkurat som Peter var på pinsedagen