Lykkelig over å tjene i samsvar med Jehovas vilje

Fortalt av Emil H. Van Daalen

OVER hele jorden merket en ettervirkningene av den første verdenskrig. Det økonomiske krakket i 1929 fikk mange som mistet sine oppsparte penger, til å begå selvmord. Deretter fulgte en tid med omfattende tørke, sandstormer, gresshoppeplager, dårlige avlinger, bunnpriser på husdyr og korn og stadig stigende arbeidsløshet. Og på toppen av det hele hadde en truselen om en ny krig hengende over seg. Ja, som det var blitt forutsagt i Bibelen, ’forgikk menneskene av redsel og gru for det som kom over jorden’. — Lukas 21: 26.

På den tiden bodde jeg på en farm i den østlige delen av South Dakota sammen med min familie, som bestod av mine foreldre og deres sju sønner og ene datter. Mor og far hadde allerede opplevd den første verdenskrig, hadde måttet gå fra en farm og forsøkte seg nå på nytt på en annen. Frykten for en ny krig gjorde dem, som hadde så mange sønner, meget bekymret.

Vi lærer å gjøre Jehovas vilje

Jeg visste ikke den gang at en bestemt uttalelse av en av Bibelens salmister for en stor del skulle komme til å styre det meste av mitt liv. Det var følgende inspirerte ord av David: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst.» (Salme 40: 9) Det hele begynte i 1932.

I det året kom Edward Larson, som var kramkar, til oss og tilbød sine krydderier, såper og andre ting. Men han hadde noe som var mer viktig — et budskap. Han fortalte oss at kirkesamfunnene ikke lærte sannheten, at Jesus Kristus hersket som himmelsk konge, at det gode budskap om Riket måtte forkynnes, og at etter Guds krig i Harmageddon skulle de rettferdige få leve evig. — Åpenbaringen 16: 14, 16; 21: 1—4.

Dette gjorde i særdeleshet et dypt inntrykk på min mor. En familie i nærheten av oss ble også interessert. Det varte derfor ikke lenge før det var tre familier, familien Larson innbefattet, som «tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene». — Apostlenes gjerninger 17: 11.

Omtrent på samme tid fikk vi besøk av Ralph Vittum, en pioner som drog rundt i en gammel Ford. Mine foreldre tilbød ham å bo hos oss mens han forkynte for folk i distriktet. Vi satt oppe til klokken 12 eller ett om natten og hørte på at han forkynte sannheten om Riket og avslørte kirkesamfunnenes lære om helvete, treenigheten, sjelens udødelighet og andre falske læresetninger. Selv om vi ikke hadde noe systematisk bibelstudium, begynte vi å få forståelse av Guds hensikt med menneskene og hvordan vi kunne gjøre Guds vilje. For en lettelse og glede dette brakte, særlig for mine foreldre!

Etter hvert ble vi kjent med flere vitner. På den måten kom vi til å bli en del av menigheten av Jehovas tjenere.

Et nytt mål i livet

Alt dette skjedde mens jeg gikk det siste året på den videregående skole. I 1934 begynte jeg i felttjenesten og ble døpt to år senere. I løpet av denne vanskelige tiden med tørke og sandstormer benyttet jeg to uker til å forkynne i et isolert distrikt. Vi tilberedte selv våre måltider og sov under åpen himmel eller i bilen på det stedet hvor vi befant oss ved dagens slutt. Men vi var lykkelige, for vi visste at vi gjorde Jehovas vilje.

På denne turen traff vi en kvinne som hadde fått tak i brosjyren Folkets Deling. Da hun leste den, forstod hun at den inneholdt sannhetens budskap, og hun bestilte et stort antall av denne brosjyren fra Selskapet Vakttårnet og delte dem ut til sine naboer og venner. Hun ble et meget nidkjært vitne for Jehova.

I oktober 1938 begynte min bror Arthur og jeg i pionertjenesten. Vi arbeidet for det meste i landområdene i den østlige delen av South Dakota og det vestlige Minnesota. Senere sluttet en annen av mine kjødelige brødre, Homer, og bror Carrol Tompkins seg til oss. Vi hadde da en husvogn og to biler. Vi gjennomarbeidet distrikter i Missouri, Louisiana og Iowa. Da vi i 1941 befant oss i Sioux City, fikk vi i oppdrag å tjene som spesialpionerer i Watertown i South Dakota.

Tjeneste i de første krigsårene

Den annen verdenskrig raste, og unge menn ble innkalt til militærtjeneste. Men ingen av oss måtte gjøre tjeneste ettersom vi som heltidsforkynnere av Riket ble regnet som Ordets tjenere. Det ergret bøndene i Watertown å se fire unge menn i vernepliktig alder ’kaste bort tiden med å gå fra dør til dør med bibelsk litteratur’, mens deres sønner var med i krigen. Da vi en lørdagskveld stod på gaten og tilbød våre bibelske blad, kom noen politibetjenter og tok oss med til politistasjonen. De sa at vi måtte forlate byen innen to uker, for ellers ville vi bli arrestert. Vi betraktet naturligvis dette stedet som et distrikt Jehova hadde tildelt oss, og følte det derfor på samme måte som apostlene gjorde det da de fikk befaling om å slutte å forkynne: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

To uker senere, akkurat da vi gikk ut av det lille huset vårt for å gå ut i felttjenesten, kom politiet og arresterte oss og satte oss i fengsel. Den kvelden ble vi i tur og orden forhørt av forhørsdommeren, hovedmannen bak det hele, og forhøret varte til de tidlige morgentimer. Vi satt fire dager i fengsel. De beskyldte oss for mange ting, men den anklagen som ble rettet mot oss hele tiden, like til statens høyesterett, gikk ut på at vi skulle innkreve en omsetningsavgift på én cent for hver publikasjon vi leverte til 25 cent, og at denne skulle betales til myndighetene. Høyesterett avsa den kjennelse at på grunn av det arbeid vi utførte, så ville det være ulovlig å kreve en slik avgift. Jehova velsignet oss således ved å gi oss seier, og i dag er det en livskraftig menighet av Jehovas vitner i Watertown.

Opplæring til framtidig tjeneste

Året var nå 1942. Krigen raste, men det var tydelig at det ennå var mye arbeid som skulle utføres som en oppfyllelse av følgende ord av Jesus: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem . . . og lærer dem.» — Matteus 28: 19, 20.

Mine to brødre og jeg ble innbudt til å gjennomgå den første klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. For en overraskelse og en glede dette var for oss! Hvorfor skulle vi bli velsignet med å få del i et slikt enestående privilegium? Vi ble underrettet om at vi kanskje aldri mer ville få vende tilbake til våre hjem igjen på denne siden av Harmageddon. Vi måtte treffe en avgjørelse. Men det var bare ett svar: Å gjøre Jehovas vilje var vår lyst. (Salme 40: 9) Vårt beger fløt over da vi fikk vite at vår kjødelige bror Leo og hans hustru, Eunice, skulle være våre medelever. Dette betydde at seks stykker i vår familie skulle gjennomgå denne første klassen.

Etter noen enestående måneder med undervisning hadde jeg den forrett å få spesiell opplæring ved Brooklyn Betel sammen med to av mine brødre. Deretter ble vi sendt ut som kretstilsynsmenn. Jeg hadde det privilegium å besøke de fleste menighetene i statene Iowa og Nebraska. Til slutt fikk jeg min distriktstildeling som misjonær. Det var Puerto Rico, og jeg skulle reise dit sammen med min bror Leo, hans hustru, Eunice, og min fetter Donald. For en velsignelse! Det var åpenbart et uttrykk for Jehovas kjærlige godhet.

Jehovas vilje blir gjort i nye distrikter

Vi kom til Puerto Rico den 13. mars 1944. Nå kom den store prøven. Vi følte oss små og alene blant en befolkning på om lag to millioner. Det vi kunne forstå og snakke av spansk, var meget begrenset. Ville vi kunne klare det? Ville vår tro være sterk nok? Så vi det som Jehovas vilje at vi skulle være der? Det ville tiden vise.

Dagen etter at vi kom, våget vi oss ut for å forkynne for våre naboer på vårt mangelfulle spansk. Etter kort tid forlot frykten oss, ettersom folk viste stor vennlighet og tålmodighet. Vi traff de to pionersøstrene som allerede var der, og de få åndelige brødrene og søstrene i Santurce og Arecibo. De var veldig glade over å få vite at de skulle få hjelp. Det ble levert kolossalt mye litteratur. Vi fant så mange interesserte mennesker at det ikke var mulig å studere med alle dem som ønsket å lære sannheten å kjenne. I et brev som jeg skrev kort tid etter vår ankomst, spurte jeg Selskapet Vakttårnet om de ville sende flere misjonærer, og i løpet av kort tid sluttet mine kjødelige brødre Arthur og Homer seg til oss. Senere kom det mange flere misjonærer.

Jeg ble sendt til flere byer, og dette gav meg anledning til å hjelpe en rekke personer til å lære sannheten å kjenne og innvie seg til Jehova. En opplevelse som jeg særlig husker, er den som dreide seg om Susana Mangual, som var i 60-årene. Hun bodde i et hus som var bygd cirka to og en halv meter over bakken. Det var en trapp som førte opp til verandaen. Hun var storrøker og hadde allerede en stygg hoste, og hun hadde ikke gått ned fra verandaen på lang tid. Da jeg besøkte henne, viste hun straks interesse, og det gikk ikke lang tid før et bibelstudium var i gang. Hun gjorde hurtig fremskritt i sannheten. Da hun var underveis til et kristent stevne som skulle holdes på den andre siden av øya, bestemte hun seg for å slutte å røke og bli døpt. Da Susana kom hjem igjen, oppholdt hun seg ikke lenger bare i huset, men hun var ute i felttjenesten sammen med brødrene. Etter en tid ble hun alminnelig pioner.

Arbeidet fortsatte å ha fremgang i Puerto Rico i en slik grad at det ble nødvendig med en kretstilsynsmann som kunne tjene der på heltid. Det lot til å være Jehovas vilje at jeg skulle få dette privilegium, og det gikk ikke lang tid før jeg besøkte menighetene, misjonærhjemmene og isolerte grupper overalt i Puerto Rico og på Jomfruøyene. Men samtidig med at arbeidet gikk framover, skulle også noe annet finne sted.

I november 1951 mottok jeg et brev fra Selskapet med innbydelse til å bli avdelingstilsynsmann i Cuba. Jeg kunne ikke tro at det var sant. Hvordan skulle jeg kunne lede arbeidet på et avdelingskontor som hadde tilsyn med nesten 10 000 forkynnere av Riket? Selv om jeg følte at jeg ikke var kvalifisert til å ha en så ansvarsfull stilling, lot det til å være Jehovas vilje, og jeg ville derfor forsøke.

I tillegg til den hjelp jeg fikk fra Jehova, arbeidet de fire brødrene på kontoret tålmodig sammen med meg. Jeg tilbrakte to herlige år der og ble kjent med hundrevis av åndelige brødre og søstre. Mange står meg meget nær, og jeg tenker ofte på dem.

Men det var enda en forandring som skulle finne sted. Av bibelske grunner bad jeg om å få komme tilbake til Puerto Rico, og anmodningen ble etterkommet. Da jeg kom tilbake, spurte Selskapet meg om jeg ville føre tilsyn med arbeidet på avdelingskontoret der, noe som ville bety lange arbeidsdager. Men hvis dette var Jehovas vilje, var det igjen god nok grunn for meg til å si ja. Det var godt å komme tilbake til misjonærene og brødrene og søstrene i Puerto Rico. Etter en kort tid bestemte en av misjonærsøstrene og jeg oss for at vi kunne tjene Jehova som et gift par. I mars 1959 kom derfor Bettyjane Rapp til å hete Bettyjane Van Daalen. Vi har siden da levd sammen som et lykkelig ektepar.

Arbeidet med å forkynne og undervise gikk framover, og det var tydelig at det hadde Jehovas velsignelse. Ikke desto mindre var det enda en forandring som skulle finne sted.

Lykkelig over å fortsette å gjøre Guds vilje

Tidlig i 1963 ble jeg innbudt til å gjennomgå et ti måneders kurs ved Gilead-skolen som skulle holdes for avdelingstilsynsmenn og deres assistenter. Ronald Parkin, som hadde gått i den forrige klassen, skulle føre tilsyn med avdelingskontoret under mitt fravær. Ved slutten av kurset viste det seg at Jehova ville at jeg skulle påta meg et annet ansvar, nemlig ansvaret for å føre tilsyn med den virksomhet som var knyttet til forkynnelsen av Riket på Bahamas.

Tjenesten på Bahamas viste seg å bli en vidunderlig opplevelse. Min hustru og jeg fant at menneskene der er vennlige, religiøst innstilt og tolerante. De er villige til å bruke tid til å drøfte Bibelen. Opplevelsene i forbindelse med publikasjonen Min bok med fortellinger fra Bibelen er noe som beviser dette.

Da Jehovas vitner tilbød denne boken i arbeidet fra dør til dør, var det en 76 år gammel søster som tjente som hjelpepioner. Hun leverte over 100 eksemplarer! En annen søster, som bodde isolert på en avsidesliggende øy, mottok 60 eksemplarer og leverte dem alle før måneden var slutt. Ja, folk på Bahamas setter Bibelen høyt.

I løpet av de 18 årene min hustru og jeg var på Bahamas, hadde forkynnelsen av Riket fin fremgang på grunn av vår himmelske Fars velsignelse. Jehovas vitner er godt kjent på øyene, og mange dyktige brødre og søstre gjør seg store anstrengelser for å finne ydmyke, får-lignende mennesker mens det ennå er tid til det.

Nå når vi tjener i Florida som heltidstjenere i forkynnergjerningen, kan vi se tilbake på mange lykkelige år med lovprisning av Gud på De karibiske øyene. Vi har erfart at det alltid bringer store velsignelser å la seg lede av Guds ånd. Ja, den største lykke — sann glede — oppnår en ved å tjene i samsvar med Jehovas vilje.

[Kart på side 29]

(Se den trykte publikasjonen)

Florida

ATLANTERHAVET

Bahamas

Puerto Rico

Jomfruøyene

DET KARIBISKE HAVET

Cuba