Lykkelige Trinidad har god grunn til å glede seg

HVA tenker du på når du hører navnet «Trinidad»? Tenker du på calypso? Ja, denne øya i Det karibiske havet er calypsoens hjemland. Den er også hjemlandet til et vennlig og gjestfritt folk som gleder seg over livet og liker å lage fest. Deres største fest — karnevalet, som blir arrangert to dager før fasten — trekker hvert år tusener av besøkende til øya.

Trinidad er en liten, vakker øy, den siste i en rekke tropiske øyer som strekker seg fra Puerto Rico og nesten helt ned til Venezuelas kyst. I mange år var de fleste av disse øyene kjent som Britisk Vestindia. Våre naboer i Venezuela kaller Trinidad La Isla Bella, «den vakre øya», mens andre omtaler den som kolibriens hjemland.

Her er det frodige og grønne fjell, daler og sletter. I dalene renner det en rekke bekker og elver, og her ligger kokosnøttplantasjene. På østsiden av øya vokser det kokospalmer langs strendene kilometer etter kilometer, og på slettene innenfor er det store sukkerplantasjer. Her er det også tropiske fugler: røde ibiser, egretthegrer, åkerrikser, kolibrier, papegøyer og mange andre. Det er ikke så mange ville dyr her, men på sukkerplantasjene finnes det store flokker av tamme vannbøfler.

Befolkningen er nesten like variert og preget av kontraster som naturen. Denne blandede og flerspråklige befolkningen gjenspeiler på en treffende måte Trinidads historie. Etter at øya var blitt oppdaget av Christofer Columbus, ble den styrt eller dominert av flere nasjoner — Spania, Frankrike og England. I mange år var det slaveri her, og da slaveriet ble avskaffet, ble tusener av indere brakt hit for å arbeide på sukkerplantasjene i stedet for negrene, som nå hadde fått sin frihet. Negrer og indere utgjør størstedelen av befolkningen på Trinidad, men en rekke europeiske nasjonaliteter er også representert, foruten at det finnes en god del kinesere. Ekteskap mellom personer fra disse ulike gruppene har frembrakt et vakkert og vennlig blandingsfolk. Mange religioner blomstrer her. De største religiøse gruppene er katolikker, anglikanere, hinduer og muslimer.

Åndelig glede

«[Jehova] er konge! . . . øyer skal glede seg,» sier Salme 97: 1. Og den kristne apostelen Paulus oppfordret sine medtroende til å ’glede seg i Herren’. (Filipperne 4: 4) I 1912 skjedde det noe som gav folk i Trinidad og Tobago grunn til å begynne å glede seg i åndelig henseende. Det året sendte Selskapet Vakttårnet nemlig Evander J. Coward til disse øyene for at han skulle forkynne der.

Et gammelt vitne for Jehova med indisk og hinduisk bakgrunn minnes: «Bror Coward så nokså imponerende ut når han stod på plattformen i sin svarte diplomatfrakk, som var det antrekk foredragsholdere på den tiden brukte. Han hadde en maskulin røst og gjorde god bruk av betoning og modulasjon. Han hadde for vane å heve høyre arm og knipse med fingrene når det var et punkt han ville understreke.»

Helt fra den første tiden da bror Coward holdt foredrag rundt om i byene, var det noen som gledet seg over de vidunderlige sannhetene som utfridde dem av trelldommen under Babylon. (Åpenbaringen 18: 2, 4) Religiøse motstandere hevdet imidlertid at Coward lærte at det ikke finnes noe helvete. Det han i virkeligheten gjorde, var å vise folk at Bibelens helvete er menneskehetens felles grav. (Job 14: 13)a De som verdsatte dette gode budskapet, gledet seg også over å få vite at Jehova Gud, Jesus Kristus og den hellige ånd ikke utgjør noen treenighet. Etter hvert som de kom sammen for å studere, brakte også andre bibelske sannheter dem stor glede.

I løpet av kort tid ble det opprettet studiegrupper flere steder. Den første kom sammen hjemme hos Gilbert L. Talma i Port of Spain. Men etter kort tid var hjemmet ikke stort nok til denne stadig voksende gruppen, så det ble leid et losjelokale, som tjente som menighetens møtested i 62 år. I 1919 var det 214 til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid. (1. Korinter 11: 20—26) En rekke av dem som tok imot den sanne kristendom i bror Cowards tid, holdt trofast ut helt til sin død mange år senere.

Motstand og ytterligere hjelp

Etter den første verdenskrig dannet noen av vitnene egne små grupper, som kritiserte Selskapets arbeid og forsøkte å motarbeide det. Men de oppnådde ikke det de hadde håpet, og det er få som husker dem i dag.

Mens bror Coward var på Trinidad, kom William R. Brown, som ble en nidkjær forkynner av det gode budskap, til øya. Han ble med tiden kjent i Vest-Afrika som «Bibel-Brown». Han tilbrakte også mange år i heltidstjenesten på Trinidad og fikk utrettet mye. I tillegg til at bror Brown holdt foredrag og forkynte fra hus til hus, viste han også Skapelsens fotodrama for store forsamlinger. Han og hans kone blir fremdeles husket for sine anstrengelser for å utbre Bibelens sannhet i Trinidad og Tobago.

I 1920-årene tilbrakte George Young og John C. Rainbow en tid på Trinidad, og de gjorde mye for å styrke Jehovas folk og støtte arbeidet her under de vanskelighetene som oppstod på grunn av motstanderne. Young skrev i en rapport: «Sannheten blir utbredt nokså raskt på Trinidad. Brødrene her gjør et godt arbeid. I noen henseender er Trinidad det distriktet i Vestindia som har de største muligheter når det gjelder utbredelsen av sannheten.» På den siste reisen Young foretok, talte han fra tribunen i Queen’s Park Savannah. Det skulle gå 38 år før Jehovas vitner møttes igjen der.

Forbud

Det var ikke så stor fremgang i begynnelsen av 1930-årene. Plutselig, uten forvarsel, ble så Selskapets publikasjoner og til og med Bibelen forbudt. Det var 20. august 1936. Litt senere ble Bibelen og noen få av publikasjonene igjen tillatt. Men forbudet stod ved makt i ni år. I løpet av denne perioden var det slik at hvis det ble oppdaget at noen hadde litteratur som var forbudt, kunne vedkommende bli arrestert og fengslet. En rekke vitner tilbrakte følgelig en tid i fengsel.

En bror som satt to måneder i fengsel, hadde mange fine muligheter til å forkynne for de andre fangene. De sju søndagene i denne perioden fikk han den forrett å tale til over 200 fanger, noe som naturligvis også gav ham stor glede. De ville heller høre på ham enn å overvære en gudstjeneste i fengselskirken.

Misjonærene kommer

I mars 1946 ble misjonæren Alexander Tharp sendt til Trinidad for å arbeide på Selskapet Vakttårnets avdelingskontor sammen med Gilbert Talma, som nå var gammel og syk. Bror Tharp ankom samtidig med at N. H. Knorr og F. W. Franz fra hovedkontoret i New York besøkte øya. Dette var første gang Trinidad hadde besøk av Selskapets president og visepresident. Med hjelp fra tre misjonærer som tjente på naboøya Barbados, som avdelingskontoret på Trinidad førte tilsyn med, ble det arrangert et stevne. Dette fine stevnet viste seg å bli en milepæl. Det var 39 som ble døpt, og 1611 overvar det offentlige foredraget, som ble holdt av bror Knorr.

Senere samme år ble åtte nye misjonærer sendt til Trinidad. Det ble kjøpt en bygning som skulle huse avdelingskontoret og også tjene som misjonærhjem. Her holdt avdelingskontoret til i 26 år. Alt i alt har 30 misjonærer tjent på Trinidad på et eller annet tidspunkt, og det har vært tre misjonærhjem her. Med tiden fikk de hjelp fra en rekke vitner fra Trinidad som ble opplært på Vakttårnets bibelskole Gilead og så sendt tilbake til øya. Noen misjonærer har tjent her trofast til sin død. Den første misjonæren som ble sendt til Trinidad, er her fremdeles, sammen med seks andre. Selv om de har noen av de problemer som høy alder fører med seg, finner de fortsatt glede i å bære frukt og tjene til ære for sin himmelske Far. — Johannes 15: 8.

I noen år hadde arbeidet hurtig fremgang. I mai 1946 var det 325 forkynnere av Riket i Trinidad og Tobago, og i løpet av ti år steg tallet til 1447. Det var ikke uvanlig at en misjonær ledet 25 eller flere hjemmebibelstudier i uken. Mange enkeltpersoner drev bort med tiden, men noen av dem som studerte så tidlig som i 1946, tjener nå som utnevnte kristne eldste.

Reisende tilsynsmenn

Menighetene i den første tiden var små, og de fleste møtestedene hadde ikke elektrisitet. De reisende tilsynsmenn bodde i de lokale vitnenes beskjedne hjem, spiste sammen med dem og gledet seg over fellesskapet. Det var lett å få folk til å komme på et offentlig foredrag. I flere år var det derfor vanlig å holde to foredrag i uken — ett i Rikets sal og et annet i friluft under lyset fra en gasslykt i ly av det fremspringende taket over en forretning.

En gang en kretstilsynsmann stod og talte under et slikt tak, fikk han se en hårete edderkopp (en tarantell) komme inn i lyset. Sakte, men sikkert krysset den det opplyste området og forsvant inn i mørket. Ingen vet hvor det ble av den, men kretstilsynsmannen hadde store problemer med å konsentrere seg under resten av foredraget.

Kretstilsynsmennenes besøk har styrket menighetene. Flere og flere gledet seg over å lære sannheten å kjenne, og fremgangen fortsatte. Nå tjener lokale brødre som kretstilsynsmenn og områdetilsynsmenn.

Noen som har gledet seg

I årenes løp har alle slags mennesker funnet glede i sannheten. En ung kineser som var invalid, stilte mange fornuftige spørsmål og gjorde hurtige fremskritt ved hjelp av et hjemmebibelstudium. Så skrev han til Knights of Columbus (en katolsk forening), Syvendedags Adventistsamfunnet og en muhammedansk gruppe for å få opplysninger som han kunne sammenligne med det han hadde lært. Men ingen av dem kunne gi ham noe tilfredsstillende svar på de spørsmålene han hadde. Denne mannen var ikke i stand til å komme på møter, men han deltok i møtene pr. korrespondanse. Han ble døpt privat og holdt seg å jour med sannheten helt til han døde for ikke så lenge siden som en kunstner som var kjent over hele landet.

Noen vitner kom i kontakt med en ung pike som fortalte at hun kunne spå. Det viste seg at hun var oppriktig interessert i Bibelen, og det ble opprettet et studium med henne. Med tiden forstod hun klart hvordan Jehova ser på spiritisme, og hun ødela alle bøkene sine og alle andre eiendeler som hadde forbindelse med det okkulte. (Apostlenes gjerninger 19: 18—20) Etter at denne unge kvinnen var blitt døpt, flyttet hun til USA, hvor hun nå har tjent som heltidsforkynner i en årrekke.

Det har hendt at folk fra andre land har lært Bibelens sannhet å kjenne på Trinidad. For noen få år siden kom det en ung mann hit som nettopp hadde fullført sine studier ved universitetet og nå hadde fått sin første jobb her. Han og hans kone hadde radikale og ateistiske oppfatninger. Han kjente litt til sannheten fra før og hadde mange spørsmål. En dag ringte han til avdelingskontoret og bad om å få en samtale. Han og hans kone anskaffet seg en del av vår litteratur. Uken etter besøkte et par vitner dem og spurte: «Hvilke spørsmål er det dere vil drøfte?» Svaret var: «Vi har ingen spørsmål!» De hadde lest bøkene og var blitt overbevist om at utviklingslæren er feilaktig, og at Bibelen har rett. De begynte straks å overvære møtene og forandret sin måte å kle seg og te seg på. Snart deltok de i felttjenesten. Etter å ha vært på Trinidad et år reiste de tilbake til England, hvor de hjalp noen av sine slektninger til å lære Bibelens sannhet å kjenne.

Mange ungdommer her har overvunnet dårlige vaner og ’tjener nå Jehova med glede’. (Salme 100: 2) En narkotikahai tjente for eksempel over 1400 kroner om dagen. Han ble arrestert en rekke ganger, og det virket som om han var uforbederlig. Så en dag fikk han besøk av en tidligere venn av seg som hadde brukt narkotika, men som nå hadde ordnet opp i sin tilværelse og var blitt et av Jehovas vitner. De avtalte at de skulle studere Bibelen sammen. Den tidligere narkotikahaien forteller: «I løpet av de to neste ukene begynte jeg å forandre meg. Jeg barberte meg og gikk på møtene. Jeg klipte håret og begynte å kle meg slik som brødrene gjorde. I løpet av kort tid kuttet jeg ut narkotikahandelen. Etter cirka 11 måneder ble jeg en regelmessig forkynner. Nå er jeg ikke lenger nervøs når jeg ser en politimann.»

Fortsatt grunn til glede

I 1972 ble det kjøpt et større hus til Betel-hjemmet og kontorene. Senere ble det oppført et tilbygg til dette. Denne utviklingen er et resultat av at Jehova har velsignet vårt arbeid i Trinidad og Tobago. Vi gleder oss storlig over å kjenne Jehova og hans Sønn, og vi verdsetter det privilegium det er å få tjene Jehova. Han fortsetter å velsigne det arbeid vi utfører for å samle inn dem som elsker ham. I 1982 hadde vi et høydepunkt på 3444 forkynnere av Riket, og det var 9100 til stede ved feiringen av minnet om Jesu Kristi død.

Vi har virkelig god grunn til å glede oss i tilbedelsen av Gud og tjenesten for ham. Og det er vår oppriktige bønn at vi sammen med våre medtroende over hele verden skal fortsette å bære mye frukt til ære for vår Far, Jehova.

[Fotnote]