Utbredelsen av sannheten om Riket i Guyana
GUYANA ligger på Sør-Amerikas nordkyst, inneklemt mellom Surinam i øst, Venezuela i vest og Brasil i sør. Før Guyana ble en selvstendig nasjon i 1966, var landet kjent som British Guiana. Det er omtrent på størrelse med Sør-Norge, men det har med sine 800 000 innbyggere en langt mindre befolkning.
Ostindere utgjør litt over halvparten av befolkningen. Deres forfedre ble brakt til landet fra India for at de skulle arbeide på plantasjene. Om lag 40 prosent av befolkningen består av fargede hvis forfedre ble ført fra Afrika som slaver. Resten av befolkningen består av etterkommere av indianere som bodde der da europeiske oppdagelsesreisende kom dit på 1500-tallet, og av noen få kinesere, portugisere og mennesker av andre nasjonaliteter. Engelsk er det offisielle språk, men de fleste snakker også et lokalt språk.
Guyana får høre sannheten om Riket
Omkring århundreskiftet nådde sannheten om Riket fram til noen tømmerhoggere ved Orealla ved elven Courantyne. En av dem var Peter Johassen, som kom over et eksemplar av Vakttårnet. Han delte det som stod i det, med en herr Elgin, som skrev til Brooklyn i New York for å få mer bibelsk litteratur. Selv om Elgin selv ikke holdt fast på de sannhetene om Riket han hadde lært å kjenne, klarte han å få noen andre, som bodde i byen New Amsterdam, til å bli interessert i dem. Den lille gruppen som ble dannet der, er nå en livskraftig menighet på om lag 110 forkynnere, og andre menigheter i byene omkring har sprunget ut fra denne opprinnelige gruppen.
I hovedstaden Georgetown hadde i mellomtiden en mann ved navn Edward Phillips skaffet seg bibelsk litteratur og samlet slektninger og venner i sitt hjem til regelmessige drøftelser av Bibelen. I 1908 skrev han til Selskapet Vakttårnet og spurte om en representant for organisasjonen kunne komme og besøke landet. Fire år senere kom E. J. Coward og holdt foredrag for flere hundre mennesker i rådhuset i byene Georgetown og New Amsterdam. Snart begynte andre å slutte seg til de små gruppene av bibelstudenter.
Med tiden viste det seg at det hjemmet i Georgetown hvor gruppen kom sammen til bibelstudium, ikke var stort nok. Det ble derfor leid et rom i Sommerset House, og det kom til å tjene som menighetens møtested i 45 år, fra 1913 til 1958. I 1914, i det året da den første verdenskrig begynte, opprettet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor, som skulle holde til i hjemmet til bror Phillips.
Da nasjonene ble innblandet i verdenskrigen, ble British Guiana rammet av krigshysteriet, ettersom landet da var en del av det britiske imperium. Presteskapet kom med inntrengende oppfordringer om at det måtte bli bedt bønner for britene og deres allierte. I 1917 var bror Coward igjen i landet, og i et brev til pressen redegjorde han for verdenssituasjonen i lys av Bibelens profetier. I rådhuset i Georgetown holdt han dessuten et kraftfullt foredrag med tittelen «Babylons murer brytes ned».
Prestene ble så oppbrakt over dette at de fikk myndighetene til å utvise bror Coward og nedlegge forbud mot en rekke av våre publikasjoner, et forbud som varte helt til 1922. Han var en meget avholdt mann, og da han forlot landet, var det mange som stod langsmed kaien og ropte: «Han var den eneste som forkynte sannheten.» Sjauerne truet med å streike i protest, men bibelstudentene (nå kjent som Jehovas vitner) rådet dem til ikke å gjøre det.
I de årene som fulgte etter den første verdenskrig, ble det lagt ytterligere hindringer i veien for utbredelsen av sannheten om Riket ved den innflytelse som ble utøvd av P. S. L. Johnson, som tidligere hadde tilhørt personalet ved hovedkontoret i Brooklyn, men som hadde falt fra sannheten. Han besøkte British Guiana en rekke ganger. En tid var bibelstudentene i landet splittet i tre grupper, en gruppe som var lojal overfor organisasjonen, en gruppe som var i opposisjon til den, og en tredje gruppe som ikke visste hva den skulle gjøre. Det var imidlertid bare den lojale gruppen som hadde Jehovas velsignelse, og den erfarte med tiden fremgang.
En av dem som trofast fortsatte å utbre sannheten om Riket, var Felix Powlett, som nå er 90 år gammel. Han ble døpt i 1916 og tjener fortsatt som eldste i Newtown-Kitty menighet i Georgetown. Der er også Malcolm Hall, som nå er 92 år, og som ble døpt i 1915. Han har tjent som pioner i de siste 31 år på øya Leguan i elven Essequibo.
Den annen verdenskrig og virksomheten etter krigen
Den annen verdenskrig hadde også sin virkning på utbredelsen av sannheten om Riket. I 1941, da det var 52 aktive forkynnere av Riket, ble Vakttårnet og Ny Verden (nå kalt Våkn opp!) forbudt. I 1944 ble forbudet utvidet til å omfatte all litteratur som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Men til tross for denne motstanden fortsatte forkynnelsen om Riket.
Tidlig i 1946, mindre enn et år etter at krigen var slutt, ble det iverksatt en bønnskriftskampanje, som førte til at det ble samlet inn 31 370 underskrifter fra mennesker som protesterte mot myndighetenes aksjon mot Jehovas vitner. I april besøkte så N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, British Guiana og hadde et møte med koloniministeren for å forsøke å få slutt på forbudet. Til slutt, den 12. juni 1946, ble forbudet hevet.
I løpet av de etterfølgende ti ukene gav de 70 forkynnerne av Riket uttrykk for sin glede ved å distribuere 11 798 bøker og brosjyrer som hadde vært forbudt i to år. De benyttet i alt 20 547 timer til å utbre de sannheter om Riket som denne litteraturen inneholdt. Da forkynnerne begynte å tilby bladene på gaten der for første gang i august 1946, ble det levert blad nesten like hurtig som det ble solgt aviser. Og i 1946 kom William Tracy, som var blitt utdannet som misjonær ved bibelskolen Gilead, for å hjelpe til i forkynnelsesarbeidet.
Forkynnelse i avsidesliggende distrikter
Georgetown og New Amsterdam dekker et område på bare 930 hektar — under ti kvadratkilometer. Trass i dette bor 27 prosent av Guyanas befolkning der. Allerede på et tidlig tidspunkt forsøkte forkynnerne å komme ut til de avsidesligende distriktene med budskapet om Riket. Da bror W. Tracy kom, var det bare tre menigheter i landet. Han forteller: «Jeg utspeidet landet og gjennomførte en rekke turer opp og ned langs kysten og oppover elvene for å komme i kontakt med interesserte mennesker på isolerte steder og for å skape interesse hos nye. Jeg drog av sted med tog langs kysten, med buss, på sykkel, med store elvebåter, med små båter og til og med i kano.»
En annen misjonær fra Gilead, John Ponting, som ble avdelingstjener i 1950, forteller om gjennomarbeidelsen av distriktene langs breddene av Guyanas mange elver. «Vi reiste med de vanlige godsbåtene. Når landsbyboerne langs ruten padlet ut i sine kanoer for å hente og sende post på dette ambulerende postkontoret, spurte vi om vi kunne få sitte på med dem tilbake, og vi drog i land i tillit til at noen ville skaffe oss mat og husly. Vi forkynte i landsbyen, og om kvelden ble det alltid sørget for et sted hvor vi kunne sove. Dagen etter padlet noen oss nedover elven, og vi forkynte budskapet om Riket i den neste landsbyen. Da vi en ettermiddag besøkte et sagbruk, stoppet bestyreren arbeidet og samlet mennene for at de skulle høre et foredrag på 15 minutter, og alle tok imot litteratur.»
I 1951 var det gjennomsnittlig 279 personer som hver måned var med på å utbre sannheten om Riket, fire ganger så mange som bare fem år før! I de senere år har brødrene benyttet sine egne båter, «Kingdom Proclaimer I» og «Kingdom Proclaimer II», for å komme fram til dem som bor langs elvene og kanalene. Det er farer forbundet med dette arbeidet, for Frederick McAlman, et innfødt vitne som ble uteksaminert ved Gilead i 1970, forteller:
«Da jeg var på vei hjem en lørdag ettermiddag etter å ha forkynt langs elven Pomeroon, var det en stor lastebåt som gikk for full fart, som kolliderte med meg. Kapteinen og mannskapet var ikke oppmerksomme fordi de hadde drukket brennevin. Jeg ble kastet ut av ’Kingdom Proclaimer I’ og ned i elven under båten. Jeg gikk ned mens jeg kjempet for bare livet i mørket, og merket at jeg stadig dunket hodet mot bunnen av båten bare noen få tommer fra den kraftige propellen. En ung mann på båten så den nød jeg befant meg i, og hoppet i elven og reddet meg. I flere uker hadde jeg stadig smerter på grunn av skadene jeg pådrog meg, men jeg var takknemlig for at jeg var i live.»
Denne opplevelsen fikk imidlertid ikke bror McAlman til å gi opp. Han sier: «Jeg var fast bestemt på å fortsette på grunn av den interesse for Bibelen som ble vist av dem som bodde langs elven. Elleve kilometer fra Charity, ved Sirika, er det en menighetsbokstudiegruppe, og den er avhengig av meg.»
Forskjellige hindringer overvinnes
Da Joy Strøm, som er gift med den norske misjonæren Rolf Strøm, kom til landet i 1959, hadde tallet på Rikets forkynnere der økt til 603. Hun fortsetter å forkynne det gode budskap i sitt tildelte distrikt til tross for at hun har multippel sklerose og derfor er lenket til sengen. De som hun studerer Bibelen med, kommer hjem til henne for å bli undervist. I fjor benyttet Joy 365 timer i forkynnergjerningen og ledet hver måned gjennomsnittlig tre bibelstudier. Fylt av glede sier hun: «Jeg var i stand til å overvære områdestevnet med temaet ’Sannheten om Riket’. Jeg lå i en bil som var parkert foran plattformen, og kunne se skuespillene, høre foredragene og snakke med brødrene som kom for å hilse på meg.»
En hindring som en ofte støter på i Guyana, er det forhold at mann og kvinne lever sammen uten å være lovformelig gift. Når slike par lærer sannhetene om Riket å kjenne, må de derfor foreta forandringer i sitt liv for å innrette seg i samsvar med Bibelens normer. Dette var tilfellet med Gordon Chase. I 1971 bad han om å få tilsendt «Forviss dere om alle ting». James Thompson, som arbeidet ved avdelingskontoret, sendte den ikke til ham i posten, men leverte den selv til ham. Thompson besøkte ham flere ganger og forsøkte å få i gang et studium, men uten at det lyktes. Til slutt mistet han kontakten med ham.
Det viste seg likevel at den bibelkunnskap Gordon hadde tilegnet seg, hadde hatt sin virkning. Han sørget for å få sitt forhold til sin samboer legalisert, og han sluttet med å spise svart pudding, en av stedets delikatesser, som ble tilberedt av blod. Flere år senere, i 1979, tok han imot en innbydelse til et bibelsk foredrag som ble holdt av James Thompson: «Jeg forsøkte å gjemme meg bort på en av de bakerste plassene i salen,» forteller Gordon. «Jeg ønsket ikke at han skulle få øye på meg, men det gjorde han. Etter møtet kom han bort til meg, håndhilste på meg og sa: ’Når skal du begynne ditt studium av Bibelen (som om han var sikker på at jeg skulle begynne)?’ Så jeg sa: ’På lørdag.’ Lørdagen etter kom han, og min hustru tok del i studiet sammen med oss.»
Gordon begynte i felttjenesten i august 1979, ble døpt samtidig med sin hustru i november samme år, begynte som hjelpepioner i juni året etter, og i september 1982 begynte han som alminnelig pioner. Det er en glede å se at det er så mange som reagerer på denne måten på sannheten om Riket.
Utsikter for framtiden
Selv om forkynnelsen om Riket begynte ved århundreskiftet, var det ikke noen menighet som hadde sin egen Rikets sal før i 1958. I 1969 fikk en enda en, og i løpet av de siste 13 årene er det blitt oppført gjennomsnittlig én ny Rikets sal hvert år. Og flere er i ferd med å bli bygd.
Utsiktene for utvidelse i framtiden er lyse. I mars i fjor var det 3874 personer til stede ved feiringen av minnehøytiden. Det var 2505 som overvar områdestevnet med temaet «Sannheten om Riket» i 1982. Og det var 1235 til stede på et kretsstevne som nylig ble holdt, selv om det bare er 709 forkynnere i kretsen. Noen menigheter forteller at de på søndagens møter har nesten dobbelt så mange til stede som antall forkynnere. Mange ungdommer har som mål å ta opp pionertjenesten.
Sannheten om Riket, som først fant veien til et sagbruk, er blitt utbredt til 34 forskjellige steder i Guyana. De 29 menighetene og de seks isolerte gruppene er fordelt på to kretser. Og om lag 140 av de over 1100 forkynnerne som tar del i forkynnergjerningen hver måned, gjør det som pionerer. En møter fremdeles hindringer i det arbeid som består i å utbre sannheten om Riket i dette landet, men med Jehovas fortsatte velsignelse ser vi fram til en tid med uforlignelig utvidelse.
[Kart på side 23]
(Se den trykte publikasjonen)
GUYANA
GEORGETOWN
NEW AMSTERDAM
COURANTYNE
[Kart]
SØR-AMERIKA
GUYANA
[Bilde på side 25]
Fred Phillips (sønn av Edward Phillips), Nathan Knorr og William Tracy i 1946