Spørsmål fra leserne

◼ Var det forutbestemt at Adam og Eva skulle dø, siden det står i Hebreerne 9: 27 at «det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen»?

Nei, denne uttalelsen gjelder ikke Adam og Eva, som ble skapt med utsikt til å leve evig på jorden. Hvis de hadde adlydt Gud, kunne de ha levd for bestandig. Deres død var ikke forutbestemt, men den kom som en følge av at de hadde syndet med overlegg. (1. Mosebok 2: 15—17) Sammenhengen viser at Hebreerne 9: 27 først og fremst får sin anvendelse på øverstepresten i det gamle Israel, som på soningsdagen var et forbilde på Jesus Kristus. — Hebreerne 4: 14, 15.

I 1915 ble Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets daværende president, spurt om hva Hebreerne 9: 27 betyr. Han viste til det som var blitt forklart i tidligere publikasjoner, for eksempel i Studier i Skriften og Tabernakel-Skygger af de bedre Ofre (utgitt på dansk i 1908). Hebreerne 9: 27 ble forklart ut fra den sammenheng skriftstedet står i.

I Hebreerne, kapitlene 8 og 9, viste Paulus at mange detaljer ved Moseloven var «en etterligning og en skygge av det himmelske». (Hebreerne 8: 5) Det var særlig tilfellet med fremgangsmåtene for ofringen på den årlige soningsdagen. Bare på denne spesielle dagen kunne øverstepresten gå inn i den aller innerste delen av tabernaklet. Dette rommet, Det aller helligste, var atskilt med et forheng, og øverstepresten måtte bære spesiell røkelse når han skulle dit inn. Så kunne han gå inn med offerblodet fra en okse og en bukk. Selv om presten fulgte alle de strenge bestemmelsene nøye, ble israelittenes synder bare dekket for en begrenset tid; det måtte frembæres offer hvert år.

Paulus fortsetter sin argumentasjon ved å si at «Kristus er kommet som øversteprest», men at han etter sin død og oppstandelse «ikke [gikk] inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd . . . Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt». (Hebreerne 9: 11, 12, 24) Behøvde dette offeret å gjentas? Nei. Kristus har «åpenbart seg én gang for alle». (Hebreerne 9: 25, 26; Romerne 6: 9) Paulus sa så: «Likeså visst som det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder.» — Hebreerne 9: 27, 28.

Nå som vi har sett hvilken sammenheng Hebreerne 9: 27 står i, kan vi forstå kommentaren til dette skriftstedet i Tabernakel-Skygger af de bedre Ofre: «Hver gang en prest gikk inn i ’det aller helligste’ på forsoningsdagen, risikerte han sitt liv; for dersom hans offer hadde vært ufullkomment, ville han være død når han gikk gjennom det ’annet forheng’. Han ville ikke ha blitt antatt i ’det aller helligste’, heller ikke ville hans ufullkomne offer ha blitt antatt som en forsoning for folkets synder. Derfor betydde enhver forseelse hans død og fordømmelse for alle dem for hvis synder han forsøkte å gjøre forlikelse. Dette var den ’dom’ som er omtalt i denne tekst, og som den forbilledlige prest hvert år måtte gjennomgå.»

Boken stilte så Kristus Jesus, som måtte dø en offerdød, opp som en motsetning: «Dersom hans offer i noe mål eller i noen grad hadde vært ufullkomment, ville han aldri ha blitt oppreist fra de døde — rettens ’dom’ ville ha gått ham imot. Men hans oppstandelse på den tredje dag beviste at hans verk var fullkomment utført, at det bestod den guddommelige ’doms’ prøve.»

Når vi ser hvilken sammenheng Hebreerne 9: 27 står i, er skriftstedet altså en beskrivelse av hvor overlegen Kristi prestetjeneste er.

Men det går også an å vise til Hebreerne 9: 27 når en kommer med en generell uttalelse om hvordan det går med menneskene. Adam og Eva hadde muligheten til å leve evig, men det har ikke deres etterkommere hatt. Det var først etter at Adam og Eva hadde syndet, at de fikk barn. Alle deres ufullkomne etterkommere ble derfor født med utsikt til å dø. (Romerne 5: 12; 6: 23) Nedarvet død rammer derfor menneskeheten bare én gang. Det blir tilfellet i framtiden også. Hvis en oppstanden person etter å ha nytt godt av Kristi gjenløsningsoffer for menneskeheten viser at han i løpet av Guds tusenårige dommens dag fortjener å bli tilintetgjort for alltid, vil hans død være en følge av hans egen ondskap og ikke av Adams synd. — Åpenbaringen 20: 13—15.

De som har dødd på grunn av nedarvet synd, men som etter oppstandelsen viser at de er trofaste, vil på den annen side få en gunstig dom og oppnå evig liv. — Åpenbaringen 21: 3—6.

Sett i sammenheng gjelder Hebreerne 9: 27 altså Jesu tjeneste som øversteprest som en motsetning til øversteprestene i Israel. Det er også blitt brukt for å beskrive hvordan det går med menneskene fordi de har arvet døden fra Adam. Men det støtter ikke den ubibelske skjebnetro, som går ut på at det var forutbestemt at Adam og Eva skulle dø, allerede før de var blitt skapt.

◼ Hvordan kommuniserte slangen med Eva i Edens hage da den fristet henne?

Første Mosebok 3: 1 sier: «Slangen var listigere enn alle ville dyr som [Jehova] Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: ’Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?’»

Det er blitt antydet forskjellige metoder som slangen kan ha benyttet i sin kommunikasjon med Eva, blant annet at den skal ha uttrykt seg ved hjelp av kroppsspråk eller gester. Den engelske teologen Joseph Benson har for eksempel kommet med denne kommentar: «Vi får ikke vite hvordan den talte til henne, men det later til å være mest sannsynlig at det skjedde ved hjelp av tegn av et eller annet slag. Noen har faktisk gått ut fra at det den gang var en kjent sak at slanger hadde fornuft og taleevne, og at Eva derfor ikke ble overrasket over at denne slangen resonnerte og talte, noe de mener at hun ellers måtte ha blitt, men dette finnes det ikke noe bevis for.»a

Noen har sagt at slangens nærvær og handlinger i seg selv kunne overbringe et budskap. Det var selvfølgelig ikke til dyrene, men til mennesket (Adam) at Gud sa: «Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1. Mosebok 2: 17, EN) Men slangen var jo kjent for å være meget listig eller ’forsiktig’ (NW), og når den befant seg i treet, kan Eva ha tenkt at treet ikke kunne være så farlig. Slangen kan også ha gjort overtalende bevegelser som tilsynelatende viste at den hadde hatt fordeler av å befatte seg med treet.

Men kroppsbevegelser alene kan neppe ha uttrykt alt det vi leser om i 1. Mosebok 3: 1—5, for eksempel det at slangen påstod at Eva skulle bli lik Gud og i stand til å avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt. Dessuten viser den inspirerte historiske beretning at slangen «sa til kvinnen . . .». Eva svarte derfor selvsagt muntlig. Deretter «sa slangen til kvinnen» noe i tillegg til det den før hadde sagt. Hvis vi i likhet med Joseph Benson gikk ut fra at slangen uttrykte seg bare ved hjelp av tegn og bevegelser, måtte vi også trekke den slutning at Eva svarte på samme måte, nemlig ved kroppsbevegelser.

Da apostelen Paulus henviste til dette opptrinnet i en advarsel til de kristne i Korint, sa han imidlertid: «Jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier.» Den faren han siktet til, kom fra «falske apostler, troløse arbeidere». Den truselen som disse «overapostlene» utgjorde, var ikke bare forbundet med gester og fremtreden; den hadde også tilknytning til deres tale, deres listige ord som ble sagt for å føre andre på avveier. — 2. Korinter 11: 3, 5, 13.

Men den bokstavelige slangen hadde vel ikke slike stemmebånd at den kunne fremføre tale? Det er ikke noe som tyder på at den hadde det. Men det trengte den heller ikke. Da Jehova talte til Bileam gjennom en eselhoppe, betydde ikke det at eselet hadde et slikt komplisert taleorgan som Bileam hadde. Vi leser: «Da gav [Jehova] eselet mål og mæle, og det sa til Bileam . . .» Bileam svarte på dyrets spørsmål og fikk høre en ny uttalelse fra dette dyret, som naturligvis ikke kunne tale som et menneske. (4. Mosebok 22: 26—31) Ved denne anledning åpnet Jehova Bileams øyne slik at han fikk se at det også var en engel, en overmenneskelig ånd, til stede. Da dette «umælende esel talte med et menneskes stemme», kom derfor initiativet og kraften til denne handlingen fra åndeverdenen. — 2. Peter 2: 16.

Kan man da si at Jehova benyttet seg av en slags mirakuløs buktale? Kanskje, men vi kan ikke med sikkerhet fastslå hvilken metode som ble anvendt. Johannes 8: 44 og Åpenbaringen 12: 9 viser at den som stod bak den bokstavelige slangen i Eden, var han som kom til å bli kalt «djevelen og Satan». Han er også en overmenneskelig ånd, men han er ond. — Se også 1. Samuelsbok 28: 7, 8, 15—19.

Selv om den bokstavelige slangen kan ha understreket sitt budskap til Eva ved sine bevegelser, er det altså tydelig at det også ble fremført virkelig tale — hørbare ord som Eva kunne oppfatte og reagere på. Og den som fikk dette i stand, var erkebedrageren Satan, som «skaper seg om til en lysets engel». — 2. Korinter 11: 14.

[Fotnote]