Et dyrebart forhold som fører til lykke

«DET er bedre å være en levende hund enn en død løve.» (Forkynneren 9: 4) Med disse få ordene slo fortidens kong Salomo fast den grunnleggende sannhet at livet er viktigere enn all verdens materielle eiendeler eller de ambisiøse mål vi har satt oss. Hvis vi ikke er i live, kan vi ikke ha utbytte av noe av dette. Ja, livet er av stor betydning i vår streben etter lykken.

Noe som er «bedre enn livet»

Selv om livet er dyrebart, er det likevel noe som er enda bedre. ’Er det mulig?’ undres du kanskje. ’Hva kan vel være mer dyrebart enn selve livet?’

Kong David i det gamle Israel gav oss svaret. Fylt av verdsettelse sa han til Skaperen, Jehova Gud: «For din miskunn [kjærlige godhet, NW] er bedre enn livet. Mine lepper skal synge din pris.» (Salme 63: 4) Davids inderlige ord viser at det å være gjenstand for Guds kjærlige godhet, noe en er hvis en står i et godkjent forhold til ham, er mer verdifullt enn selve livet. Hvorfor er det slik?

Det som gjør livet mulig

Forestill deg at du fikk en gave som du virkelig likte. Du ville selvsagt være veldig glad for gaven, og du ville kanskje også ha stor glede av å bruke den. Men du ville i aller høyeste grad være utakknemlig hvis du ikke sendte en tanke til den som hadde gitt deg gaven. Var det ikke slik at du fikk gaven på grunn av et nært, personlig forhold mellom deg og giveren? Hvis det ikke hadde vært et slikt forhold mellom dere, ville du ikke ha fått noen gave som du kunne glede deg over.

Slik forholder det seg også når det gjelder livet. Livet er dyrebart, og vi må derfor huske på hvem vi har fått livet av, og hvordan det er blitt opprettholdt. Det er så visst ikke noe vi har gitt oss selv, like lite som vi kan opprettholde det uavhengig av alle de vidunderlige foranstaltninger Jehova har skaffet til veie på jorden. (Salme 100: 3; Apostlenes gjerninger 14: 17) Den kjensgjerning at vi lever og uten tvil gleder oss over livet i en viss utstrekning, er et uttrykk for den store Skapers, Jehova Guds, kjærlige godhet. Skjønner vi ikke godt hvorfor kong David av hele sitt hjerte følte at Guds «kjærlige godhet er bedre enn livet»?

Det er en annen grunn til at det å stå i et rett forhold til Skaperen er viktigere enn selve livet — vår framtid avhenger av det. La oss se på hvorfor det forholder seg slik.

Er du ikke enig i at livet er kortvarig og usikkert? En person kan arbeide hardt i mange år for å nå noen materielle mål som han betrakter som verdifulle. Men så kommer døden og fratar ham alt det han har rukket å anskaffe seg. Det er slik som den vise kong Salomo sa: «Hva har da mennesket igjen for alt sitt slit og strev som han har plaget seg med under solen? Alle hans dager er fulle av smerte, og alt det han driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hans hjerte til ro. Også dette er tomhet.» — Forkynneren 2: 22, 23; jevnfør versene 3—11.

Trass i dette er det vår kjærlige Skapers hensikt at alle som elsker og adlyder ham, skal bli befridd for den håpløshet og formålsløshet vi føler i dag. Jehova gir oss dette vidunderlige løftet: «De skal ikke bygge så andre får bo, og ikke plante så andre får spise. De som hører til mitt folk, skal bli like gamle som trærne; de som jeg har utvalgt, skal få nyte frukten av sitt arbeid.» — Jesaja 65: 22.

Er ikke dette, som er et uttrykk for Guds kjærlige godhet, bedre enn det begrensede, usikre livet vi lever nå? Å bli gjenstand for Guds kjærlige godhet, ja, å få leve i den nye ordning og glede seg over et liv som har en hensikt og en mening, ville virkelig være det mest verdifulle mål en kunne ha. Hvis en skal få oppleve en slik lykkelig framtid, må en oppnå Jehovas godkjennelse nå og bevare et nært forhold til ham og hans folk.

Varige velsignelser bedre enn midlertidige fordeler

Med tanke på det vi nettopp har drøftet, ville det bestemt være kortsiktig og uforstandig av oss utelukkende å være opptatt av å strebe etter selviske mål, for eksempel å bli berømt, skape seg en formue, gjøre karriere, skaffe seg akademisk utdannelse, realisere seg selv eller hva som helst som denne tingenes ordning betrakter som verdifullt. Selv om det kanskje ikke er noe galt med slike mål i seg selv, kan de få oss til å glemme våre forpliktelser overfor Skaperen hvis vi lar noen av disse målene bli det viktigste i vårt liv. Det kan til slutt føre til at vi mister Guds godkjennelse og ikke får del i «det virkelige liv». — 1. Timoteus 6: 19; Lukas 9: 24.

Å slå inn på en slik vei kan sammenlignes med at en ungdom slutter på skolen og tar seg jobb som ufaglært arbeider bare for å få penger mellom hendene. Han føler kanskje at han endelig er fri for de plikter som skolen påla ham, og at han har det fint. Men er det ikke slik at han gir avkall på noe som vil være til hans eget beste på lengre sikt, på grunn av noen tvilsomme, midlertidige fordeler? Kan en ikke da også si at en person er kortsynt når han forsømmer sitt forhold til Skaperen fordi han er for opptatt med å strebe etter å nå et eller annet personlig mål?

Selv om vi alle er travelt opptatt, har vi vanligvis både tid og krefter til å gjøre det vi virkelig betrakter som viktig, ikke sant? Jesus viste at han hadde god kjennskap til menneskets natur da han med usvikelig sikkerhet slo fast: «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» — Matteus 6: 21.

Hvilken «skatt» har så du gjemt i ditt hjerte? Verdens glitter og stas kan virke svært tillokkende. Men spør deg selv: Kan jeg regne med å få noe varig utbytte av slike ting? Bringer de sann lykke? Eller bringer de bare midlertidig glede, akkurat som et rusmiddel, som gir uønskede eller til og med smertefulle ettervirkninger?

Treff et forstandig valg

Vi kan lære noe viktig av folk på Lots tid. «De spiste og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde,» sa Jesus. De var med andre ord travelt opptatt med å strebe etter det de betraktet som viktig, uten å vie Guds vilje noen oppmerksomhet. Hva ble resultatet? «Den dagen Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle.» Vi bør merke oss det Jesus deretter tilføyde: «Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg.» — Lukas 17: 28—30.

Alt tyder på at «den dagen» er nær. Jehova er interessert i vårt evige ve og vel, og han har derfor sendt ut gjentatte oppfordringer gjennom sitt Ord og sitt organiserte folk, som kommer fra alle nasjoner. Oppfordringen går ut på å slutte med selvisk streben og bli forent med Gud. Det ville virkelig være uforstandig av oss å bruke all vår tid og alle våre krefter på personlige interesser, slik at vi unnlater å reagere positivt på denne kjærlige oppfordringen. Vi burde i stedet innse at tiden er kort, slik Paulus sa: «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» — 2. Korinter 5: 20; 6: 2.

Kommer du til å være blant dem som vil ha håp om å få overleve enden på den nåværende tingenes ordning og komme inn i Guds rettferdige, lovte, nye ordning? Det avhenger av hva du betrakter som det viktigste i livet ditt nå, og hva du gjør for å komme til å stå i et godkjent forhold til Gud. Du må velge selv!

[Bilder på side 5]

Hvis du er takknemlig mot giveren . . .

. . . hva så med den største giveren, Jehova Gud?