Nyheter som gir grunn til ettertanke
Sykehus ønsker Jehovas vitner
Pressen melder at det er noen sykehus i California som nå går inn for å få Jehovas vitner som pasienter. En del sykehus har stilt seg uvillig til å operere Jehovas vitner fordi vitnene nekter blodoverføring av religiøse grunner. Hvorfor har sykehusene nå forandret holdning? Ettersom helsetjenesten har økonomiske problemer, ser de administrerende seg om etter nye inntektskilder. Men det oppgis en grunn til. «Nye medisinske fremskritt som gjør blodløs kirurgi — betegnelsen brukes for å beskrive operasjoner hvor det ikke blir overført blod eller blodbestanddeler — mindre risikofylt, har også gjort at vedkommende sykehus og leger er blitt mer villige til å operere Jehovas vitner,» stod det i Daily News, som kommer ut i Van Nuys i California. «De fleste kirurgiske inngrep kan foretas uten at det blir gitt blod, hvis du er svært forsiktig og tålmodig med pasienten,» innrømmer overlege dr. Sheldon N. Lipshutz.
Jehovas vitner godtar alternativer som ikke inneholder blod, for eksempel saltoppløsninger, men de nekter å ’kaste fra seg den gode samvittighet og lide skibbrudd på troen’ på grunn av en medisinsk behandlingsmåte som er i strid med Bibelen. (1. Timoteus 1: 19; Apostlenes gjerninger 15: 20) De har erfart at det også fra et medisinsk synspunkt er fornuftig å adlyde Guds lover. «For 15—20 år siden ville jeg ikke ha (Jehovas vitner) på mitt sykehus,» sa en sykehusbestyrer til Daily News. «I dag er det for mange tilfelle av AIDS og hepatitt som blir spredt gjennom blodoverføringer, til at en kan la være å spørre om det egentlig er ønskelig å foreta rutinemessige blodoverføringer. Jehovas vitners synspunkt blir mer og mer forståelig.»
Å lære å gjøre godt
Hvorfor satte enkelte i Nazi-Tyskland livet på spill for å redde eller hjelpe mennesker som ble forfulgt eller var i dødsfare, mens andre som kunne ha hjulpet, ikke gjorde det? Dr. Samuel Oliner, en sosiolog ved Humboldt statsuniversitet i Arcata i California, og hans medarbeidere forsøker å finne ut hvorfor. The New York Times melder at resultatene av de undersøkelsene de allerede har gjort, «munner ut i de formende opplevelsene folk har i barndommen, som synes å gjøre noen mer innstilt enn andre på å hjelpe de trengende mange år senere».
Ervin Staub, en psykolog ved University of Massachusetts, har kommet fram til det samme. «De foreldre som mest effektivt lærer barna sine å vise nestekjærlighet, er bestemt overfor barna,» sa dr. Staub. «Selv om de er kjærlige, lar de ikke barna få lov til alt. De bruker en kombinasjon av bestemthet, varme og resonnement. De forklarer barna hvilke følger det får for andre når de oppfører seg dårlig — og hvilke følger det får når de oppfører seg bra. Og de går aktivt inn for å hjelpe barna til å gjøre godt, dele med andre og være hjelpsomme.»
Det er derfor ikke noe rart at foreldre har fått formaning om å gi barna «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje», for «den som gjør det gode, er av Gud». — Efeserne 6: 4; 3. Johannes 11.
Ingen «sannhet»?
«Dere [skal] kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri,» sa Jesus i Johannes 8: 32. Men det blir stadig vanligere å tro at det er et uoppnåelig mål å kunne kjenne sannheten. Legg merke til hva biskop John S. Spong sa, ifølge The Sunday Star-Ledger, som kommer ut i Newark i New Jersey: «Vi må . . . slutte å tro at vi har sannheten, og andre må komme fram til det samme og innse at den hele og fulle sannhet ligger over det noen av oss kan fatte.» Han tilføyde: «Alle religiøse tradisjoner . . . kretser om et senter som ingen av oss til slutt kan gjøre krav på eller bemektige seg.» Biskopen talte til en forsamling på cirka 600 som bestod av episkopale prester og lekfolk, og satte spørsmålstegn ved «kristendommens tradisjonelle, imperialistiske påstander».
Men hvis en ikke kan finne den «hele og fulle sannhet», hvorfor sa da Jesus at vi må tilbe Gud «i ånd og sannhet»? Eller hvorfor sa han at hans etterfølgere skulle bli veiledet «til den fulle sannhet»? (Johannes 4: 23, 24; 16: 13) Og hvorfor sa apostelen Paulus at det er Guds vilje at alle skal «lære sannheten å kjenne»? (1. Timoteus 2: 3, 4) Eller hvorfor snakket han om at noen hadde «forlatt sannheten» fordi de holdt seg til falske læresetninger? (2. Timoteus 2: 18; 4: 3, 4) Det er innlysende at vi kan regne med at det i dag finnes en gruppe tilbedere som har sannheten, akkurat som tilfellet var med den første kristne menighet.