Går det mot et sammenstøt mellom religion og politikk?

DET var ikke Henrik VIII som fant på å samle den politiske og den religiøse makt hos én mann. På hans tid var dette allerede et gjennomprøvd politisk knep som ble benyttet for å sikre den nasjonale enhet.

I det gamle Egypt var det for eksempel mange guder. «Farao var en av gudene, og han var en sentral skikkelse i sine undersåtters liv,» sier The New Bible Dictionary. Romerriket hadde også et panteon av guder, hvor keiserne var medregent. En historiker omtaler keiserdyrkelsen som «den sterkest virkende kraft i den romerske verdens religion».

Men trass i at kompaniskap mellom kirke og stat er et fenomen som er mange hundre år gammelt, har kristenhetens politiske engasjement i nyere tid brakt den på kollisjonskurs med nettopp dem som den søker å oppnå gunst hos. Hva er grunnen til det? For å besvare det spørsmålet skal vi først se på hvordan det gikk til at kristenheten ble engasjert i politikk.

Sann kristendom — en kontrast

Jesus Kristus, kristendommens grunnlegger, avviste all politisk makt. I begeistring over de miraklene han utførte, prøvde folket en gang å føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Men han gikk «fra dem opp i fjellet, han alene». (Johannes 6: 15) Da den romerske landshøvdingen spurte ham om han var konge, svarte han: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene.» — Johannes 18: 36.

Jesus sa dessuten til disiplene: «Dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere.» (Johannes 15: 19) De første kristne lot seg ikke distrahere av sosiale eller politiske problemer. Slaveri var for eksempel et fremtredende problem på den tiden, men de kristne organiserte ikke noen kampanje for å avskaffe slaveriet. Kristne slaver fikk befaling om å adlyde sine herrer. — Kolosserne 3: 22.

I stedet for å blande seg opp i politikk gikk de første kristne i gang med å forkynne «om Guds rike». (Apostlenes gjerninger 28: 23) I løpet av bare noen få tiår ble budskapet forkynt i hele den dakjente verden. (Kolosserne 1: 23) Og hva førte det til? Tusener reagerte positivt og ble åndelige «søsken». (Matteus 23: 8, 9) Jøder og hedninger som ble kristne, sluttet å betrakte hverandre som fiender. Til og med store motsetninger mellom jøder og samaritaner ble borte fordi de kristne ’elsket hverandre inderlig’. — 1. Peter 4: 8.

De kristnes kjærlighet skulle også omfatte deres fiender. (Matteus 5: 44) De kristne nektet derfor å slutte seg til keiserens hærer. Men noen vil kanskje innvende: «Sa ikke Jesus: ’Gi keiseren hva keiserens er’?» Jo, det er riktig. Men snakket Jesus om militærtjeneste? Nei, han snakket om hvorvidt det var riktig «å betale skatt til keiseren». (Matteus 22:15—21) De kristne betalte skatt. Men de hadde innviet sitt liv til Gud og ville ikke skade sine medmennesker.

Vennskap med verden

«Men se på kristenheten i dag,» sier noen. «Den er håpløst splittet, dens medlemmer går i krig mot hverandre og dreper hverandre, og dens prester er innblandet i politikk. Hva har skjedd med kristendommen?» Jesus forutsa at det skulle bli «sådd» falske kristne blant de sanne kristne. (Matteus 13: 24—30) Og Paulus profeterte: «Jeg vet at . . . glupske ulver [vil] trenge inn hos dere . . . Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» — Apostlenes gjerninger 20: 29, 30.

Dette begynte å skje allerede i det første århundre. Disippelen Jakob fant det nødvendig å skrive: «Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» (Jakob 4: 4) Mange valgte å ignorere denne guddommelige veiledningen. I det fjerde århundre gikk det så langt at en «ulv i fåreklær» — keiser Konstantin — brakte den allerede korrupte «kristendom» i enda større vanry ved å gjøre den til Romerrikets offisielle religion. Men da «kristendommen» ble «verdens venn», ble den Guds fiende. Et framtidig sammenstøt ble uunngåelig.

På 1200-tallet hadde den katolske kirke under ledelse av sin «pave» eller «far» nådd «høyden av sin makt», og alt lå vel til rette for et enda nærere samarbeid mellom kirke og stat. Pave Innocens III ble overbevist om at «Herren ikke bare gav Peter herredømmet over den universelle kirke, men også herredømmet over hele verden». (Uthevet av oss) Professor i historie T. F. Tout sier videre i The Empire and the Papacy: «Innocens opptrådte som en geistlig statsmann . . . han innsatte og avsatte konger og keisere etter eget forgodtbefinnende.» Men Tout tilføyer: «Jo mer politisk pavemakten ble, jo vanskeligere var det å opprettholde dens prestisje som opphavet til lov, til moral, til religion.»

Religion og krig

Krig er en mer voldsom form for politikk. Pave Innocens III organiserte personlig et militært felttog mot albigenserne i Sør-Frankrike. Dette førte til at tusener av albigensere ble massakrert i Béziers i 1209, og inkvisisjonen brente senere mange albigensere på bålet. Et korstog som opprinnelig skulle til Palestina, ble omdirigert til å omfatte Konstantinopel på grunn av politiske intriger. «Kristne» riddere «plyndret, myrdet, levde i vellyst og krenket hellige ting i tre redselsfulle døgn». Og hvem var det dette gikk ut over? Andre «kristne»! En historiker sier: «Kirkene ble skånselsløst plyndret.»

Den katolske kirkes ukristelige metoder førte til at Martin Luther slo opp sine utfordrende teser på slottskirkedøren i Wittenberg i 1517 — og dermed var reformasjonen i gang. Men H. A. L. Fisher sier i History of Europe: «Den nye bekjennelsen var . . . svært avhengig av fyrstenes og myndighetenes gunst.» Tyskland ble delt langs politisk-religiøse linjer. I Frankrike pleide kalvinistene omgang med politiske ledere. De religionskrigene som fulgte, ble derfor ikke bare utkjempet for religionsfriheten, men også på grunn av «rivaliseringen mellom protestanter og romersk-katolske adelsmenn om herredømmet over kronen». Historien om religionen i Europa er i sannhet skrevet med blod!

Det 20. århundre ble innledet mens krigen mellom briter og boere raste i Sør-Afrika. Prester på begge sider av fronten pustet til ilden med «oppfordringer fra prekestolen». Historikeren R. Kruger sier: «De bønnene som ble sendt opp til himmelen fra begge sider under krigen, var like tallrike som trosretningenes forskjellige utlegninger.» Hvite «kristne» slaktet hverandre ned mens de bad Gud om hjelp til å gjøre det!

Dette mønstret ble gjentatt i kjempemessig målestokk i 1914, da tyske tropper marsjerte inn i Belgia med ordene «Gott mit uns» (Gud med oss) på beltespennene. Kirkesamfunn på begge sider bad inntrengende bønner til Gud om å gi dem seier og rettet krasse angrep mot fienden.

Mange mistet sine illusjoner som følge av den rolle religionen spilte under den første verdenskrig. Ateister og kommunister kalte religionen «opium for folket» og økte sterkt i antall. Men presteskapet fortsatte å blande seg opp i politikken og støttet slike fascistiske diktatorer som Mussolini og Franco. I 1933 inngikk den romersk-katolske kirke til og med et konkordat med nazistene. Kardinal Faulhaber skrev til Hitler: «Dette håndtrykket med pavedømmet . . . vil føre til umåtelige velsignelser . . . Gud bevare rikskansleren [Hitler].»

Ikke engang faren for at det skal komme en ny verdenskrig, har fått presteskapet til å holde seg borte fra politikken. I den senere tid har noen kirkesamfunn hatt en tendens til å helle til venstre i politiske spørsmål. En skribent sier: «Den siste generasjonen av teologer fra Latin-Amerika . . . holder på at marxismen er det uunngåelige politiske uttrykk for kristendommen.» Men Bibelen kommer med denne advarselen: «Vind sår de, og storm skal de høste.» — Hosea 8: 7.

De høster storm

Bibelen viser at det kommer til å finne sted et kraftig sammenstøt mellom religion og politikk. I Åpenbaringen, kapittel 17, blir den falske religions verdensrike omtalt som ’en stor skjøge som troner ved de veldige vann’, og som er tilflekket av blod. «Vannene» står for ’folk og nasjoner’. (Versene 1, 15) Denne skjøgen har navnet «Babylon den store, mor til skjøgene og all styggedom på jorden», og hun er «beruset av blodet fra de hellige». (Versene 5, 6) «Babylon» er et passende navn på organisert falsk religion, for mange av dens læresetninger skriver seg fra den gamle byen Babylon.a «Babylon den store» har utgytt mye blod ved å forfølge de sanne kristne opp gjennom århundrene.

Åpenbaringen sier videre at den falske religions verdensrike sitter på et dyr som har «sju hoder og ti horn», og at «de ti horn . . . er ti konger». (Versene 3, 12) Dette bladet har i tidligere artikler vist at dette «dyret» er en organisasjon som er blitt betrodd det ansvar å opprettholde freden i verden, nemlig De forente nasjoner. Det er en kjent sak at kirkesamfunnene har gitt denne organisasjonen sin fulle tilslutning. I oktober 1965 omtalte pave Paul VI FN som «det siste håp om å oppnå enighet og fred». I 1979 holdt pave Johannes Paul II en tale til FNs hovedforsamling. Han nevnte overhodet ikke Kristus eller hans rike, men omtalte FN som «det fremste forum for fred og rettferdighet».

Men hvorfor er denne foreningen mellom religion og FN så farlig? Fordi Bibelen sier at «de ti hornene . . . og dyret, de skal komme til å hate skjøgen, legge henne øde og gjøre henne naken . . . og brenne henne opp med ild». (Vers 16) Den falske religion nærmer seg derfor raskt et katastrofalt sammenstøt med politikken. Når den blir avkledd og dens fullstendige urenhet blir avslørt, blir den fullstendig tilintetgjort.

Dette vil danne opptakten til den ’store trengsel’, som Jesus talte om, og som vil kulminere i Harmageddon-slaget. Kristus og hans usynlige, himmelske hærer skal «knuse og gjøre ende på» hele Satans verdensomfattende system. De eneste som blir tilbake, er ’de saktmodige, som skal arve jorden’. Det kommer til å være de sanne kristne, som blant annet har tatt fullstendig avstand fra verdens splittende politikk. — Matteus 24: 21, EN; Daniel 2: 44; Salme 37: 10, 11; Matteus 5: 5, EN; Åpenbaringen 6: 2; 16: 14—16.

Hva bør du nå gjøre hvis du er en av dem som synes det er sjokkerende å se hvordan den falske religion har vanæret Guds navn? Bibelen sier: «Dra bort fra henne [den falske religion], mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder.» (Åpenbaringen 18: 4) Det er bare Jehovas vitner som oppfordrer folk til å følge denne befalingen. I likhet med de første kristne har de ikke noe å gjøre med kriger og politikk og kommer følgelig ikke til å bli tilintetgjort når religionen støter sammen med politikken. Sett deg i forbindelse med dem. De vil med glede vise deg hvordan du kan finne den ’smale port’, som ikke fører til tilintetgjørelse, men til evig liv. — Matteus 7: 13, 14; Johannes 17: 3.

[Fotnote]

[Bilde på side 6]

Fra trappen til Saint Paul’s Cathedral oppildner biskopen av London i 1914 britiske tropper til patriotisme