Mine ti år i Spanias militære fengsler

Fortalt av Fernando Marín

TI ÅR i fengsel i Francos Spania — ti år som beriket mitt liv. Dette høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men slik har det vært i mitt tilfelle. Ikke fordi disse årene var fulle av livets gleder. Jeg opplevde tvert imot den grusomme virkelighet slik den er i et militært fengsel. Men samtidig fikk jeg også tydelige beviser for at jeg fikk Guds beskyttelse, beviser som til sine tider var nokså forunderlige. Jeg kan huske disse begivenhetene som om de fant sted i går.

Jeg ble oppdratt som katolikk og gikk på katolske skoler i Barcelona. Jeg vokste opp med en sykelig frykt for helvetes pine og for skjærsilden. Da jeg var 16 år, studerte jeg Bibelen sammen med Jehovas vitner, og disse skremmende læresetningene ble visket ut av mitt sinn. Jeg så tydelig at Bibelen lærer at menneskene ikke har noen udødelig sjel. Hvordan kunne da sjelen bli pint og lutret? — Esekiel 18: 4, 20, GN; Forkynneren 9: 5, 6, 10.

I 1961, da jeg var 18 år, symboliserte jeg min innvielse til Gud ved å bli døpt i Paris, på det første store stevnet som jeg overvar. Jeg var én blant en liten gruppe spanjere som hadde greid å reise til Frankrike til tross for at vi hadde lite penger, og til tross for at Jehovas vitners virksomhet den gang var forbudt i Spania. Forkynnelsesarbeidet foregikk under jorden det meste av den tiden da Franco styrte (1939—1975).

Jeg var så takknemlig for at jeg hadde lært Jehova og hans sannhet gjennom Kristus Jesus å kjenne, at jeg innviet meg uten forbehold. Jeg ville bli pioner, en heltidsforkynner. Dette ønsket ble oppfylt i februar 1962. Jeg har vært i heltidstjenesten helt siden den gang — til og med da jeg var i fengsel. Men hvorfor kom jeg i fengsel?

Min første store prøve

I februar 1964, da jeg var 21 år gammel, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Jeg var forberedt på det som skulle komme. Akkurat som andre unge menn i menigheten hadde jeg lenge hatt to mål i livet — å bli pioner og å bevare min ulastelighet med hensyn til kristen nøytralitet. — Johannes 17: 16; 18: 36.

Da jeg drog hjemmefra for å gå til militærforlegningen, gikk jeg med en viss forventning, med en slags kald nervøsitet, men med min overbevisning helt tydelig for meg. Da jeg kom fram til kvarteret, forklarte jeg at jeg nektet å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner — noe som var vanskelig for andre spanjere å forstå den gangen, og som slett ikke ble tolerert. Jeg fikk et reisepass og beskjed om å møte opp ved forlegningen på Tenerife (en av Kanariøyene) — 1600 kilometer fra mitt hjemsted i Catalonia.

De militære myndighetene på Tenerife trodde at jeg var gal. Hvem ved sine fulle fem ville vel nekte å utføre militærtjeneste under et fascistisk diktatur? Jeg ble overført til et psykiatrisk sykehus for å få behandling! Heldigvis ble jeg undersøkt av en lege som kjente til Jehovas vitner, og dermed slapp jeg en behandling som kunne ha påført meg varige skader. De sperret meg snart inne i et militært fengsel. Hvor lenge skulle jeg bli der? Det hadde jeg ingen anelse om, for den gangen var det ingen fastsatt dom for militærnektere.

I årene som fulgte, fikk jeg erfare den indre tomhet som følger med ensomheten, og jeg fikk lære forsimplede medfangers nedverdigende tilstand å kjenne. Jeg overlevde livstruende situasjoner, og jeg fikk fristende tilbud for at jeg skulle bryte min ulastelighet og nøytralitet. Langsomt gikk det imidlertid opp for meg at den lille, rektangulære cellen også kunne være en verden hvis en stod i et fortrolig forhold til Gud. Jeg fikk fullstendig tillit til Jehova, min Gud. — Salme 23.

I enecelle

Fra Tenerife ble jeg sendt til det fryktede militære fengslet San Francisco del Risco i Las Palmas på øya Gran Canaria. Det var fryktet på grunn av den beryktede fengselskommandanten — en liten og kraftig sadist som frydet seg over personlig å slå fangene halvt fordervet. Han hadde fått klengenavnet Pisamondongo (Innvollstråkker).

Jeg ble satt i enecelle og fratatt alt jeg eide, deriblant Bibelen. Jeg fikk bare være ute en liten stund om kvelden, for å tømme latrinen og hente bollen med kveldsmat. Men i løpet av alle disse månedene i enecelle var jeg aldri helt alene. (Salme 145: 18) I likhet med misjonæren Harold King, som i mange år hadde sittet i enecelle i Kina, styrket jeg mitt forhold til Jehova. (Se Våkn opp! for 8. november 1963, sidene 14—19.)

En søndag fikk jeg blant annet en sitronskive til maten. Da jeg presset den over risen, dryppet noen dråper ned på det røde flisgulvet i cellen, slik at det ble en liten flekk på gulvet. Da fikk jeg den ideen at jeg kunne bruke sitronsaft til å skrive en tekst på gulvet. En gang i uken fikk jeg en sitronskive. Så litt etter litt kunne jeg skrive tvers over gulvet i cellen: «El nombre de mi Dios es Jehová» («Min Guds navn er Jehova»). Disse ordene var en stadig påminnelse om at jeg ikke var helt alene. Denne enkle sannheten nede ved føttene mine fikk meg til å tenke på dypere sannheter i forbindelse med menneskenes forhold til Gud. Senere brukte jeg voks fra et stearinlys til å bone hele gulvet med, til det ble så blankt som et speil.

Hva jeg risikerte ved å lese Bibelen

Brødre som satt i fengslet i El Aiiun i Vest-Sahara, fikk høre at jeg satt i enecelle, og at jeg ikke fikk lov til å ha noen bibel eller bibelsk litteratur. Ved hjelp av en annen fange som ble overført til det fengslet jeg satt i, klarte de å sende noen sider av et nummer av Vakttårnet og et av evangeliene. Men problemet var hvordan han skulle få gitt dette til meg når jeg satt i enecelle.

Da jeg gikk for å tømme latrinen den kvelden, var det noen som kastet en liten pakke over veggen på toalettet. Jeg grep fatt i den som en sulten mann som griper fatt i brød. Tilbake i cellen tilbrakte jeg natten med å lese disse sidene om og om igjen. Det var den første litteraturen om Jehova som jeg hadde sett på et år! Det ble morgen. Så «sulten» som jeg hadde vært, hadde jeg slukt disse artiklene og Jesu trøstende ord i evangeliet.

Da jeg neste kveld kom tilbake til cellen etter å ha hentet bollen med kveldsmat, så jeg at fengselskommandanten, don Gregorio, ventet på meg. Han hadde en truende mine, og den korte, tykke halsen hans svulmet av raseri. I hånden holdt han de sidene fra Vakttårnet som jeg hadde fått. Det stedet hvor jeg hadde gjemt den dyrebare bibelske litteraturen, var blitt oppdaget! Han forhånte Jehovas navn og truet meg på livet og befalte at jeg skulle komme bort til ham. Jeg rettet straks en inderlig og stille bønn til Jehova og bad ham om å hjelpe meg til å bære det som måtte komme, med den verdighet som passer seg for en sann kristen.

Kommandanten åpnet døren til cellen. Jeg løp bort i et hjørne av cellen og forsøkte å beskytte visse deler av kroppen mot det voldsomme angrepet som jeg visste måtte komme. I fullt sinne og med blodskutte øyne skrek han og kastet seg mot meg. Gulvet var nybont. Han skled og falt hodekulls. Vill av raseri forsøkte han å reise seg. Da han gjorde det, falt blikket hans på de ordene jeg hadde skrevet på gulvet: «El nombre de mi Dios es Jehová.» Han var svært overtroisk. Da han kom til Guds navn, hvisket han vantro: «Jehova!» Så hevet han stemmen, og han begynte å rope om og om igjen: «Jehova! Jehova! . . .» Så flyktet han fra cellen nesten på alle fire! Jeg var blitt spart for en omgang juling, og han plaget meg aldri igjen.

Denne opplevelsen styrket min tro på Jehovas beskyttende hånd. Her var jeg i enecelle, men likevel var jeg ikke forlatt. Jeg ble forfulgt, men ikke slått ut. — 2. Korinter 4: 7—10.

En menighet i fengslet

Med tiden ble jeg overført til fengslet Santa Catalina i Cádiz, hvor det snart var cirka 100 brødre. Vi organiserte en menighet — en av de største i Spania på den tiden! Vi holdt møter og foretok personlig studium til faste tider, og vi repeterte også programmene fra krets- og områdestevnene.

Det kunne ha vært lett å dramatisere vår situasjon og få den til å virke helt forskjellig fra alle andres. Men våre brødre og søstre utenfor fengslet ble også satt på prøve med hensyn til sin lojalitet og ulastelighet i sitt daglige liv. I noen tilfelle fikk de prøvelser som vi ikke fikk i fengslet. Vi følte i hvert fall ikke at vi hadde mistet kontakten med Jehova og hans organisasjon. Hans prinsipper var viktige for oss, særlig når vi følte oss psykisk utmattet, og dagene, som virket uendelige, kom over oss som ubarmhjertige hammerslag og knuste vår ungdoms blomst. Men vi lot oss ikke overvelde av fortvilelse. — Salme 72.

I våre trange omgivelser måtte vi leve sammen som kristne og bevare en god ånd blant oss, noe som ikke alltid var lett. Det var praktisk talt umulig å ha noe privatliv når en delte celle med flere andre, selv om vi var skilt fra de andre fangene. Dessverre var det en blant oss som gjorde seg skyldig i grov umoral. Vi måtte gå til handling for å holde menigheten ren. Vedkommende ble utstøtt. Men han måtte fortsette å være sammen med oss — vi kunne ikke få ham ut av fengslet, og vi ville heller ikke be om å få ham overflyttet til fengslets fellesavdeling på grunn av den vanære det ville bringe over Jehova og resten av oss. Vi lurte på hvordan vi skulle takle denne pinlige situasjonen. Men så fikk vi svar fra uventet hold.

Gjennom en skapdør

Omtrent på den tiden fikk vi et høyst kjærkomment besøk av Grant Suiter, som var medlem av det styrende råd. Han fikk lov til å besøke bare én fange på besøksrommet. Men vi ville gjerne treffe ham og høre ham alle sammen. Hvordan kunne vi få til det? På verkstedet hadde vi oppdaget en dør som ikke var i bruk lenger. Den førte inn til sovesalen vår, men var skjult bak tapetet. Vi bestemte oss for å kamuflere den helt ved å sette et skap uten bakvegg foran den. Dermed kunne en gå inn i skapet, åpne døren bak — og så befinne seg i en labyrint av treetasjes køyesenger!

Da bror Suiter var alene sammen med meg på besøksrommet, inviterte jeg ham med til verkstedet under påskudd av å vise ham noe av det vi hadde laget. Forestill deg hvor overrasket han ble da han ble bedt om å gå inn i et skap og så befant seg i en sovesal med over 100 brødre som ventet på ham der! Vi tok en sjanse, men for oss som tørstet etter å være sammen med noen utenfra, var det verdt det. Vi kunne nesten ikke tro at vi hadde et medlem av det styrende råd midt iblant oss.

Vi benyttet anledningen til å forklare ham problemet i forbindelse med ham som var utstøtt. Det svaret han gav, var klart og tydelig: Jehovas organisasjon og hans prinsipper kan ikke skyves til side av menneskers regler og bestemmelser. ’Organisasjonen er ikke i fengsel!’ sa han. Han foreslo: ’Hvorfor ikke snakke med kommandanten og be om å få den utstøtte overflyttet?’

Kommandanten, som kunne være nokså spydig, pleide å håne oss. Jeg forklarte ham: «Vi lar ikke syndere få være blant oss. Vi må holde vår organisasjon ren.» Hvordan reagerte han? Det var som om han hadde forstått et evig prinsipp som jeg hadde trodd lå utenfor hans horisont, og han forsøkte å trøste meg! Jeg ble helt paff! Han sa at han straks skulle gi ordre om at vedkommende skulle flyttes, og at han ikke skulle få komme tilbake til vår avdeling før vårt dømmende utvalg bad om det. Han roste oss til og med for vår lojalitet og vår respekt for høye prinsipper.

Amnesti og frihet

Den prøven vi ble satt på i fengslet, bestod ikke bare i at vi måtte sitte inne i så mange år, men også i at usikkerheten var så stor — vi visste aldri når vi ville bli løslatt, eller om vi ville bli det i det hele tatt. Hvorfor ikke? Jo, for hver gang vi hadde sont en dom, ble vi stilt for retten igjen og fikk en enda strengere dom. En av brødrene ble til sammen dømt til 26 års fengsel, og det bare for å ha nektet 18 måneders militærtjeneste! Hva var det som holdt oss oppe i løpet av denne lange prøven? Bønn var noe av det som hjalp oss mest til å bevare vår ulastelighet.

Fra 1972 av gikk det rykter om at den spanske regjering kanskje skulle gi militærnektere som hadde vært lenge i fengsel, amnesti. Få dager før amnestiet trådte i kraft, søkte 70 av de 100 som skulle bli løslatt, om å få utføre heltidstjeneste som pionerer. Det gir en et visst begrep om den store kristne ansvarsbevissthet vi hadde fått i løpet av de årene vi hadde sittet i fengsel. Vi betraktet ikke vår nye frihet som et påskudd til å leve livet og ta igjen alt det vi tydeligvis hadde gått glipp av. Vi ville isteden vise Jehova hvor takknemlige vi var for den beskyttelse vi hadde fått i årenes løp. Og dette var ikke bare en forbigående følelsesmessig reaksjon, for mange av disse brødrene er fremdeles pionerer. Over et dusin er krets- eller områdetilsynsmenn eller arbeider på Betel, slik jeg og min kone, Conchita, gjør.

Sløste jeg bort ti år av mitt liv mens jeg satt i fengsel? Det er aldri bortkastet å være ulastelig. Fordi hundrevis av trofaste brødre som satt fengslet i Spania, bevarte sin ulastelighet, ble Jehovas navn gjort kjent i de høyeste kretser i regjeringen, nasjonalforsamlingen og den katolske kirke. Til og med general Franco måtte anerkjenne denne ualminnelige gruppen av ubøyelige kristne. I 1970 ble Jehovas vitner anerkjent av hans regjering som en lovlig organisasjon.

I Spanias fengsler ble vår tålmodighet og utholdenhet satt på en lang prøve, som vi bestod. Men vi fikk samtidig en enestående anledning til å foreta et grundig personlig studium av Bibelen og til å utvikle et nært forhold til Jehova. Vi sløste ikke bort disse verdifulle årene. Det er grunnen til at så mange av oss var mye sterkere åndelig sett da vi kom ut av fengslet, enn da vi kom inn. Ja, i mange år ble vi «forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut». — 2. Korinter 4: 9.

[Uthevet tekst på side 20]

Selv om jeg satt i enecelle, ble jeg stadig minnet om at jeg ikke var alene

[Bilde på side 22]

Den nå avdøde Grant Suiter (i midten), som var medlem av Jehovas vitners styrende råd, besøkte det militære fengslet i Cádiz (oversetteren Bernard Backhouse til venstre og Fernando Marín til høyre)