Jeg har fulgt Jehovas veier

Fortalt av Arthur Worsley

I TRE dager hadde vi ikke sett solen. Vinden og sjøen pisket mot oss. Vi befant oss utenfor Nord-Carolinas beryktede Cape Hatteras på vei til vårt tildelte distrikt i Bahamas, hvor vi skulle forkynne. Det var november 1948. Vi var fire stykker, tre misjonærer som nettopp var uteksaminert ved Vakttårnets bibelskole Gilead, og jeg, og nå begynte vi å lure på om vi noen gang ville komme fram.

Jeg stod ved roret i Selskapet Vakttårnets 60-fots skonnert, «Sibia». Fra styrbord kom det med jevne mellomrom en lyd som når damp slippes ut gjennom en ventil. Det var høye bølger som skylte over båten, og vi ble gjennomvåte når de veltet inn over oss. Jeg ble holdt fast ved hjelp av tau som var viklet rundt beltet mitt og festet i ringbolter på dekk. Når vi rullet med vinden, gav riggen fra seg et uhyggelig stønn, og når vi rullet mot vinden, skrek den vilt.

I den største lugaren under dekk befant Stanley Carter og Ron Parkin seg. De var fryktelig sjøsyke. Og den 50 år gamle Gust Maki, som jeg nettopp hadde avløst ved roret, var fullstendig utkjørt. Før jeg overtok roret, laget jeg en eggepunsj med brandy og sa fra til Gust hvor han kunne finne den. Det var det siste jeg så til ham på nesten ti timer.

Jeg kommer aldri til å glemme den ensomheten jeg følte den natten. Jeg lyttet til den hylende vinden, kjempet med roret, som stadig slo tilbake, og håpet at sikkerhetstauet rundt livet ville holde. Hvordan var jeg kommet i denne situasjonen?

Barndom og oppvekst i England og Canada

Far var i den britiske marine, og jeg var alltid omgitt av marinefolk og andre militære. Da mor døde plutselig, ble jeg sendt ut som læregutt på sjøen. I 1923, da jeg var 16 år, gjorde jeg en tur jorden rundt om bord på et skoleskip.

Mens jeg var i Singapore, hørte jeg fra broren min at far hadde giftet seg igjen, og at familien nå bodde i Alberta i Canada. Så i 1924 flyttet jeg til familien min på en 130 hektar stor farm i nærheten av Lethbridge. Handelskammeret omtalte provinsen som «solrike, sørlige Alberta, landet med det gylne kornet», og denne beskrivelsen passet godt.

Et besøk som forandret mitt liv

En ting som det så ut til at handelskammeret hadde glemt å nevne, var prærievintrene. Temperaturen kunne av og til synke til -35 grader celsius, ja, den kunne bli enda lavere. På en slik dag vinteren 1926—1927 kom en gammel Ford T-modell osende inn på gårdsplassen og stoppet skjelvende så nær huset som mulig. Sjåføren, som ble invitert inn på kaffe og småkaker, fortalte at veien var blitt stengt på grunn av snøfonner, og at han ikke var sikker på hvor han var. Det ble fort oppklart, og så begynte han å snakke med oss om Bibelen. Jeg gav ham en dollar for boken Verdensbefrielsen og sju brosjyrer.

Foreldrene mine hadde dratt til byen for å handle, så broren min og jeg kikket litt her og der i litteraturen en stund. Og så ble den plassert i bokhyllen og glemt siden vi måtte ta oss av buskapen. Men noe av det jeg hadde lest, dukket stadig opp i tankene mine. Det hendte til og med at jeg våknet om natten og tenkte på det. Til slutt bestemte jeg meg for å undersøke det nærmere.

Jeg tok fram en tilfeldig valgt brosjyre, Kristi gjenkomst. Etter at alle hadde gått og lagt seg, leste jeg brosjyren og slo opp alle skriftstedene i familiebibelen vår. Fordi forklaringene forbauset meg og gjorde meg glad, begynte jeg å «forkynne» for familien ved frokosten neste morgen. Selv om det slett ikke gjorde noe inntrykk på dem, la ikke det noen demper på min begeistring.

Forkynnelse

Jeg skrev til Selskapet Vakttårnet og oppgav navn og adresse til dem som bodde på nabogårdene, og bad om at det måtte bli sendt eksemplarer av Kristi gjenkomst til dem. Senere oppsøkte jeg dem for å spørre om hvordan de likte brosjyren. Jeg ble overrasket over de negative svarene jeg fikk. De sa for eksempel: «En ungdom som deg skulle ikke rote seg bort i noe sånt», eller: «Det er russellisme. Slike folk blir satt i fengsel i De forente stater.»

Selv om jeg ble skuffet, gav jeg ikke opp. Jeg bestilte eksemplarer av all den litteraturen Selskapet Vakttårnet utgav, også noen ekstra som jeg kunne låne ut til andre. Jeg leste ved enhver anledning og tenkte på hvordan jeg kunne dele det jeg lærte, med andre. Selskapet fortalte meg at den nærmeste menighet eller «ekklesia» lå i Calgary, 160 kilometer unna, og det var for langt borte til at jeg kunne overvære møtene der.

I 1928 drog jeg hjemmefra for å ta meg arbeid. Det endte med at jeg dyrket et jordstykke på 65 hektar og avtalte å gi eierne en fjerdedel av avlingen hvert år. I desember 1929 skulle jeg ha ferie, så jeg drog for å besøke min far og min stemor, som hadde flyttet til Vancouver i Britisk Columbia. Noen dager etter at jeg hadde kommet, banket en kvinne på døren og tilbød litteratur som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Av henne fikk jeg vite hvor bibelstudentene (som Jehovas vitner ble kalt tidligere) hadde møter. Søndagen etter gikk jeg åtte kilometer i et kraftig regnvær for å komme på møtet.

Det var en stor glede å være til stede på et møte sammen med andre som hadde samme interesse for Bibelen som jeg. Uken etter arbeidet jeg sammen med denne gruppen i forkynnelsen fra hus til hus, og det gjorde jeg hver uke deretter. Og så kom The Watchtower for 15. januar 1930. Det inneholdt en oppfordring om å hjelpe til med arbeid på Selskapet Vakttårnets kontorer i Brooklyn, som ble kalt Betel. Jeg gav beskjed om at jeg stilte meg til tjeneste, og til min overraskelse ble jeg invitert til å komme. Det tok meg en stund å ordne alt det som skulle ordnes; i mellomtiden ble jeg døpt. Til slutt kom jeg til Betel, den 13. juni 1930.

Tjeneste på Betel

Jeg ble satt til å arbeide i bokbinderiet. Der betjente jeg stiftemaskinen som stiftet sammen brosjyrer. For en glede det var å arbeide med Kristi gjenkomst, akkurat den brosjyren som hadde bidratt til å forandre mitt liv. Snart holdt jeg på med å stifte den nye brosjyren Riket, verdens håp.

Det første stevnet jeg overvar, i Columbus i Ohio i juli 1931, var i høyeste grad minneverdig. Jeg kommer aldri til å glemme den enorme applausen da det ble kunngjort at vi fra da av skulle være kjent under navnet Jehovas vitner. Så ble brosjyren Riket, verdens håp frigitt. Den forklarte hvorfor dette navnet ble antatt. Etterpå leverte vi den til alle militære, politikere, forretningsfolk og offisielle representanter for religionssamfunnene. Selv fikk jeg i oppdrag å gjøre dette i nærheten av Betel i Brooklyn og på Governor’s Island.

Betel ligger like i nærheten av New York havn, og siden jeg var kjent med skip, ble havneområdet mitt spesielle distrikt hvor jeg forkynte. Men en dag sa en lekterfører til meg: «Ikke prøv å prakke disse bøkene på meg. Jeg har den eneste boken som forteller sannheten om Bibelen.»

«Vær så snill å vise meg hva det er du har,» sa jeg.

Han tok fram et slitt eksemplar av boken Fremtidens Regjering og sa: «Jeg fisket den opp av elven og tørket den. Det er den beste boken jeg noen gang har lest.»

Etter at jeg hadde vist ham at de bøkene jeg tilbød, kom fra de samme utgiverne som den boken han hadde, var det ingen kontaktvansker lenger. Vi hadde en veldig hyggelig prat sammen.

På den tiden var det forholdsvis få forkynnere, så vi prøvde alt for å få kunngjort det gode budskap for folk før Harmageddon. Det var bare én menighet i byen New York. I dag er det over 300 menigheter og om lag 30 000 forkynnere i denne byen, og i mange distrikter blir det forkynt hver måned!

Rutherford — et arbeidsjern

Joseph F. Rutherford, som var Selskapet Vakttårnets president i de første 11 årene jeg var på Betel, forbauset meg hele tiden på grunn av den enorme mengde arbeid han klarte å utføre. Han skrev mesteparten av vår bibelske litteratur, holdt en mengde bibelske foredrag og førte rettssaker, og i tillegg var han personlig interessert i Betel-familiens ve og vel, og den hadde da nærmere 200 medlemmer.

I 1932 bestemte han for eksempel at vi selv skulle produsere mer av vår egen mat, særlig kjøtt. Derfor ordnet han med å få bygd noen hønsehus på Selskapets seks hektar store gårdsbruk på Staten Island. På en eller annen måte fikk han kjennskap til at jeg visste litt om hønseoppdrett. Dette førte til at jeg tilbrakte noen helger sammen med ham for å planlegge byggingen av hønsehus og måle ut jordstykker der de skulle bygges.

Under ett av disse besøkene så det ut til at bror Rutherford var svært bekymret for et eller annet. Etter en stund tok jeg mot til meg og spurte om det var noe galt, og om jeg kunne gjøre noe for å hjelpe. Han sa et eller annet om at jeg ikke var i stand til å hjelpe. Men da vi fortsatte å gå mot hagen, sa han: «Det slår aldri feil. Hver gang jeg arbeider med et viktig spørsmål, oppstår det problemer, og akkurat nå holder jeg på med en av de viktigste artiklene som er blitt skrevet på flere år.» Jeg ble svært overrasket over at han nevnte det for meg, som var forholdsvis ny på Betel.

Noen uker senere fikk Jehovas folk numrene av The Watchtower for 15. august og 1. september 1932 [Vagttaarnet for 15. oktober og 1. november 1932] som inneholdt en artikkel i to deler med tittelen «Jehovas organisasjon». Disse artiklene gjorde det helt klart at det system som bestod i å velge eldste, var ubibelsk. Artiklene vakte nokså mye røre, men de var enda et skritt i retning av mer fullstendig teokratisk lederskap.

I denne tiden møtte bror Rutherford stor motstand fra dem som forsøkte å hindre ham i å tale i radio. Men han kjempet og gav aldri etter for sine religiøse motstandere.

Presset øker, og Rutherford dør

Forfølgelsen tiltok i 1930-årene. I Nazi-Tyskland ble mange sendt til konsentrasjonsleirer og drept på grunn av sin tro. I De forente stater ble noen brødre rullet i tjære og fjær; andre ble tvunget til å svelge lakserolje. Eiendommer ble rasert, og barn ble utvist fra skolen.

I 1941 begynte det å gå raskt nedover med bror Rutherfords helse, men han hadde fortsatt et utrolig pågangsmot og var en urokkelig leder. For dem av oss som kjente ham godt, var det dessverre ingen tvil om at han stadig ble dårligere. Han hadde gått så mye ned i vekt at klærne hang og slang på ham. Men selv om kroppen hans var døende, var han klar i tankene, og hans begeistring for sannheten og iver etter å kunngjøre Jehovas navn ble aldri svekket.

En morgen etter frokost sent på høsten i 1941 fortalte han familien at han skulle gjennomgå en stor operasjon. Han holdt en oppmuntrende tale til familien, og til slutt sa han: «Hvis det er Guds vilje, skal jeg få se dere igjen. Hvis ikke, vet jeg at dere gutter vil fortsette kampen.» Det var ikke et tørt øye i familien. Vi så ham aldri igjen. Den samme dagen drog han til California, hvor han døde den 8. januar 1942.

I årenes løp var det blitt rettet utallige ondsinnete angrep mot bror Rutherford, men slike anklager gjorde ikke noe inntrykk på oss som arbeidet sammen med ham og nesten hver dag hørte ham gi oss åndelig veiledning under drøftelsen av dagsteksten. Vi kjente ham som den han var — et av Jehovas vitner. Hva mer kunne sies?

Nye oppgaver

Ikke lenge etter at Nathan H. Knorr ble president, kalte han noen av oss til sitt kontor og la fram planer om å gjeninnføre den ordningen som bestod i at Selskapet sendte reisende representanter til menighetene. Han spurte oss om vi kunne tenke oss å være med på dette. Jeg tok imot oppgaven og begynte i denne tjenesten i 1942. Vi ble kalt «tjenere for brødrene», en betegnelse som senere ble forandret til «områdetjenere».

I mai 1948, under et områdestevne i Houston i Texas, kalte bror Knorr meg inn på sitt kontor. Etter noen innledende bemerkninger om min helse og om hvordan arbeidet gikk der i området, spurte han: «Har du tenkt å gifte deg?»

For å være helt ærlig kunne jeg ikke godt si nei, og av samme grunn kunne jeg ikke si ja. Derfor svarte jeg: «Bror, det har jeg tenkt på siden jeg var fem år.» På denne måten var jeg fortsatt i en slags nøytral stilling. Da fortalte bror Knorr at Selskapet hadde anskaffet en skonnert, og han spurte om jeg kunne tenke meg å dra ut i misjonærtjenesten om bord på den båten.

Slik gikk det til at jeg den stormfulle natten i november 1948 befant meg ved roret om bord på «Sibia» utenfor Cape Hatteras.

Forkynnelse på øyene

Etter noen dager kom vi fram til Bahamas, hvor vi fant mennesker som var svært gjestfrie, og som hungret etter Bibelens sannhet. Vi forkynte på alle de største øyene, og noen av dem besøkte vi flere ganger i løpet av de sju månedene vi var der. Så drog vi til Jomfruøyene og forkynte over hele denne øygruppen.

En kveld kom borgermesteren eller kommisjonæren på øya Saint Martin og sa: «Helt fram til for et par uker siden hørte du ikke at folk pratet om annet enn hanekamper og kvinner når du gikk rundt i byen. Overalt hvor jeg går nå, hører jeg at de snakker om Jehova og om Bibelen. Dere Jehova-gutter har gjort en bra jobb, og jeg takker dere for det.»

Jeg fikk gleden av å holde den aller første minnehøytidstalen på Saint Vincent. Etterpå sa en kvinne: «Herr Brown ville ha likt å høre den talen, men han bor langt unna.» Jeg fikk vite i hvilken retning han bodde, og tidlig neste morgen la jeg i vei for å finne landsbyen.

Det var ingen veier der, bare stier. Jeg gikk i mange timer og spurte etter retningen av og til. Fullstendig utkjørt kom jeg cirka klokken to om ettermiddagen til en liten rydning med noen hytter. Jeg bestemte meg for å gå bort til en av dem og hvile. Da jeg kom nærmere, så jeg at det stod over døren: «Jehovas vitners Rikets sal.» Trettheten forsvant som dugg for solen.

Like etter kom en mann og spurte om han kunne hjelpe meg. «Hvordan kan jeg komme i kontakt med dem som bygde denne lille salen?» spurte jeg.

«Jeg er en av dem,» sa han.

Jeg fortalte at jeg kom fra «Sibia», men det så ikke ut til at det sa ham noe. Derfor sa jeg: «Vet du ikke hva det er? Jehova-båten.» Da klarte han nesten ikke å styre sin begeistring. Han ble så glad. Det gikk ikke lenge før jeg fikk vite hvordan salen var blitt bygd.

«Da jeg drog til Trinidad,» sa han, «fortalte de meg om sannheten. Og så kom jeg tilbake og snakket med de andre om den.» Han spurte om jeg kunne tenke meg å holde et foredrag.

«Det vil jeg gjerne,» sa jeg. Så blåste han i en konkylie, og ganske snart var den lille salen full, og det stod også folk utenfor vindusåpningene. Jeg holdt foredraget, og deretter ble det arrangert et Vakttårn-studium. Det ble ledet på en flott måte! Etter alt dette inviterte broren meg hjem til seg for å spise. Solen stod nå ganske lavt på himmelen, og jeg sa at jeg måtte dra igjen. De fulgte meg tilbake en mye kortere vei. Etter at de hadde dratt igjen, hadde jeg fortsatt noen få kilometer å gå til båten, men det var en fin kveld.

Tilbake til Betel

Det første store stevnet på Yankee stadion ble holdt i 1950. Vi på «Sibia» ble invitert til å overvære det. Mens vi var i New York, fikk jeg på nytt i oppdrag å dra ut som reisende representant i De forente stater. Etter noen få år ble jeg syk, og jeg ble kalt inn til Betel i 1959. Helsen ble gradvis bedre, men jeg fortsatte å være på Betel.

En gang bror Knorr snakket om behovet for flere misjonærer i Afrika, foreslo jeg at han skulle sende meg dit. Men han minnet meg om min alder og alle de gangene jeg hadde vært på sykehus. Han sa at det var bedre for meg å bli der hvor jeg kunne bli tatt hånd om hvis jeg trengte det.

Nå i en alder av 79 år, etter nesten 56 år i heltidstjenesten, er det en glede å vite at jeg begynte i denne tjenesten i min ungdom. Ofte når jeg kommer hjem fra møtene eller fra arbeidet, sitter jeg i mitt trivelige rom på Betel og tenker tilbake på det jeg har opplevd i de forløpne 60 år. Jeg er virkelig blitt velsignet fordi jeg har fulgt Jehovas veier.

[Bilde på side 23]

Mens jeg forkynte i Alabama i 1934, byttet jeg bibelsk litteratur mot kyllinger