Er du vitebegjærlig?
VITEBEGJÆR blir definert som en sterk lyst til å få vite noe, til å få utvidet sin viten eller sine kunnskaper. Det kan få en person til å være ivrig etter å lære, etter å finne ut ting. Jehova har nedlagt denne iveren i oss, så nesten fra det øyeblikk vi ble født, har vi trang til å utforske verden omkring oss. Vår eksistens er en læreprosess som aldri tar slutt. Hvis vi skal bli modne, veltilpassede voksne, må vi tilfredsstille vårt ønske om å finne ut ting.
Det er særlig tilfellet i åndelig henseende. Våre utsikter til å oppnå evig liv er avhengige av at vi lærer Jehova Gud å kjenne. (Johannes 17: 3) Bibelen viser at han vil at vi skal finne ut ting om ham, at vi skal «føle og finne ham». (Apostlenes gjerninger 17: 23, 24, 27) Hvis vi undertrykker vårt vitebegjær eller ikke lar det få utvikle seg, vil vi gå svært sakte framover. Mangel på interesse for åndelige ting kan faktisk medføre døden. — Salme 119: 33, 34; Hosea 4: 6.
Jehovas folk har følgelig helt fra gammel tid av fått understreket hvor viktig det er å lære og å få undervisning for å tilfredsstille et rett ønske om å lære. (5. Mosebok 6: 6, 7; 31: 12; 2. Krønikebok 17: 9) Jesus, Messias, var den største lærer som noen gang har levd på jorden. (Matteus 9: 35) Disiplene hans fulgte hans eksempel. Selv om de møtte motstand, «fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet». (Apostlenes gjerninger 5: 42) Slik undervisning vakte interesse hos dem som var vitebegjærlige. Mange var lik innbyggerne i Berøa, som «tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte». — Apostlenes gjerninger 17: 11.
En god del av den kristne menighets virksomhet i vår tid dreier seg også om undervisning. Menigheten oppfyller dermed et av de viktigste formålene med at den er til, nemlig å fremme og tilfredsstille et ønske om å lære Jehova og hans hensikter å kjenne. Et slikt ønske er sunt og gagnlig.
Rette grenser for vårt vitebegjær
Noen ganger må barn imidlertid beskyttes mot sitt eget vitebegjær. Når et lite barn rekker ut hånden for å ta på noe varmt eller vitebegjærlig putter noe av glass i munnen for å finne ut hvordan det smaker, kan det bli skadet. Vi hemmer ikke barnets vekst når vi hindrer det i å få tilfredsstilt sitt vitebegjær på de områdene.
Når barn blir eldre, kan deres vitebegjær igjen føre til at de kommer opp i vanskeligheter. En gutt i tenårene er kanskje svært ivrig etter å få vite hva et pornoblad inneholder. Eller en jente i tenårene begynner kanskje å eksperimentere med tobakk eller narkotika. En gruppe ungdommer kommer kanskje sammen og drikker en masse øl for å prøve å bli fulle — bare for å se hvordan det er! Vi hemmer ikke en tenårings naturlige vekst og utvikling hvis vi gjør innvendinger mot den slags vitebegjær.
Finnes det noen områder hvor en moden kristens vitebegjær kan føre til at han kommer opp i vanskeligheter? Ja, det gjør det! Paulus advarte Timoteus mot dem som appellerte til en kristens vitebegjær i et forsøk på å bryte ned troen hans. Han sa: «Kjære Timoteus, ta vare på det som er overgitt deg! Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakk og fra innvendingene fra den såkalte erkjennelse; med urette bærer den dette navn. Visse folk har bekjent seg til den og har forvillet seg bort fra troen.» — 1. Timoteus 6: 20, 21.
I det andre brevet til Timoteus kom Paulus med en advarsel til: «De har forlatt sannheten og er kommet på avveier, for de sier at oppstandelsen allerede har funnet sted, og de bryter ned troen hos folk.» (2. Timoteus 2: 18) Kan du forestille deg hvordan slik tale må ha vakt nysgjerrighet? Ubetenksomme personer spurte kanskje seg selv: ’Hva er det de mener? Hvordan kan de si at oppstandelsen allerede har funnet sted?’ Fordi de ville finne ut dette, hørte de kanskje på dem. Hva ble resultatet? Hos noen av dem ble troen brutt ned. Å høre på slik tale var farlig, akkurat som det er farlig å eksperimentere med narkotika eller pornografi.
Betyr så dette at de kristne er trangsynte og uvillige til å høre på andres meninger? Nei, det er ikke det som er poenget. De blir isteden rådet til å unngå å åpne sitt sinn for ting som kan forårsake sorg senere. Tenk bare på hvor annerledes historien kunne ha vært hvis Eva hadde nektet å høre på den løgnen Satan Djevelen kom med! (1. Mosebok 3: 1—6) Apostelen Paulus advarte de eldste i Efesos mot «ulver» som skulle legge for dagen samme ånd som Satan hadde lagt for dagen overfor Eva, og som skulle «fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg». (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) De «farer med dikt og bedrag for å slå mynt på» oss, for å «utnytte» (EN) oss. Det de sier, uttrykker tanker som er giftige for en kristens åndelighet. — 2. Peter 2: 3.
Sett at du visste at en bestemt drikk var giftig. Ville du da drikke den for å finne ut hvordan den smakte, eller for å se om kroppen din var sterk nok til å tåle giften? Naturligvis ikke. Hva så med å åpne sitt sinn for ord som med hensikt blir sagt for å bedra en og få en bort fra sannheten? Er det klokt? Neppe!
Vær på vakt mot verdslig filosofi
Vitebegjær kan også skade oss hvis det fører til at vi undersøker verdslig filosofi. Filosofi er blitt definert som «menneskenes bestrebelser på å forstå og forklare hele det menneskelige erfaringsområde, virkelighetens grunnårsaker og prinsipper ved hjelp av fornuft og spekulasjon». Men de som er opptatt av menneskelig filosofi, viser seg til slutt å være lik dem som «stadig vil lære, men aldri lærer sannheten å kjenne». (2. Timoteus 3: 7) Det skyldes én grunnleggende feil: De stoler på menneskelig visdom istedenfor på visdom fra Gud.
Apostelen Paulus avslørte frimodig denne feilen. Han skrev til korinterne om «denne verdens visdom», som er «uforstand i Guds øyne». (1. Korinter 3: 19) Og han advarte romerne mot dem som ’med sine tanker endte i tomhet’. (Romerne 1: 21, 22) Jehova er kilden til alt vi har. Vi ser med rette hen til ham for at han skal gi oss «innsikt og dømmekraft» og åpenbare «dybdene i Gud» for oss. (Filipperne 1: 9; 1. Korinter 2: 10) Den viktigste kilden vi har til Guds visdom, er hans Ord, Bibelen.
Fordi menneskelig filosofi ignorerer Guds Ord, bør vi aldri undervurdere den fare den utgjør. Moderne filosofisk tenkning har forledet mange lærere i kristenheten til å godta utviklingslæren. De gir til og med avkall på sin tro på at Bibelen er inspirert, til fordel for historisk-kritisk bibelforskning i et forsøk på å oppnå intellektuell aktverdighet. Politiske og sosiale filosofier som legger vekt på personlig frihet, har ført til et høyt antall aborter, mye seksuell umoral, narkotikamisbruk og andre ødeleggende ting. En materialistisk tankegang får de fleste i dag til å måle lykke og suksess på grunnlag av materielle eiendeler.
Alle disse filosofiene representerer bestrebelser på å løse problemer eller oppnå lykke ved hjelp av menneskelig resonnement og uten Guds hjelp. De ignorerer alle den grunnleggende sannhet som Jeremia var klar over: «[Jehova], jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Vår lykke og vår frelse avhenger av at vi er lydige mot Jehova og stoler på ham. Vi gjør derfor klokt i å motstå fristelsen til å bli så vitebegjærlige at vi lar vårt sinn bli påvirket av menneskelige oppfatninger som kan forderve vår tenkemåte og til slutt føre til at vi blir blant dem som ikke har noe håp.
Den forestående enden
Helt siden Jehova i Edens hage åpenbarte at han hadde til hensikt å fjerne de onde virkningene av Satans opprør, har hans trofaste tjenere vært ivrige etter å få vite hvordan Guds hensikt skal bli gjennomført. Også englene har vist at de gjerne skulle vite dette. (1. Peter 1: 12) På Jesu tid var mange svært interessert i å få vite det nøyaktige tidspunkt for når Riket skulle komme. Men Jesus sa gjentatte ganger til dem at det var Jehovas vilje at de ikke skulle vite det. (Matteus 25: 13; Markus 13: 32; Apostlenes gjerninger 1: 6, 7) Ethvert forsøk på å fastsette en bestemt dato ville ha vært nytteløst. Han oppfordret dem isteden til å være opptatt av sine kristne forpliktelser og å våke hver dag. — Lukas 21: 34—36.
De begivenheter som finner sted i verden i dag, er et sterkt bevis for at enden er nær, og mange skulle gjerne vite når den kommer. Visse ting som har skjedd, har fått enkelte til å føle seg overbevist om at de har funnet ut dagen og timen. Når forventningene ikke er blitt innfridd, er de blitt temmelig fortvilt, kanskje i så høy grad at de har sluttet å tjene Gud. Det er langt bedre å legge det hele i Jehovas hender og stole på at han vil sørge for at enden kommer akkurat i rette tid. Alt vi trenger for å være rede, er blitt skaffet til veie.
Behovet for likevekt
Vitebegjær kan altså være både en velsignelse og en forbannelse, akkurat som så mye annet. Når det blir ledet på rette måte, kan det hjelpe oss til å finne uvurderlige «juveler», kunnskap som gir glede og virker stimulerende. Et sunt ønske om å få vite ting om vår Skaper, hans vilje og hans hensikter kan være svært tilfredsstillende og gagnlig. En ubehersket, usunn nysgjerrighet kan imidlertid lokke oss opp i et uføre med spekulasjoner og menneskelige teorier hvor sann tro og gudhengivenhet ikke kan overleve. Når ditt vitebegjær truer med å forlede deg til å gjøre noe tvilsomt, bør du derfor ’være på vakt, så du ikke faller ut av din faste stand’. — 2. Peter 3: 17.