Jeg har holdt meg nær til Jehovas organisasjon

Fortalt av John Barr

DET var helt på slutten av et besøk i mitt hjemland i juni i fjor. Vi satt i et fly på vei fra Glasgow til Aberdeen. Idet flyet gikk raskt opp over det grønne skotske landskapet og videre over den rolige elven Clyde, gikk tankene mine tilbake til 1906 og den lille landsbyen Bishopton, som lå et eller annet sted der nede sør for elven.

Det var nemlig der og da min bestemor Emily Jewell begynte å lese Charles T. Russells bok med tittelen «Guds verdensplan». Hun så straks at Bibelen ikke lærer at det finnes et brennende helvete. Hennes to voksne døtre, Bessie og Emily (Emily ble senere min mor), begynte også å se sannhetens lys skinne gjennom den tåke av falsk lære som var blitt utbredt av den forente frikirke i Skottland. I 1908 ble bestemor døpt som et symbol på at hun hadde innviet seg til å gjøre Guds vilje, og kort tid etter ble døtrene også døpt.

Far var sekretær i menighetsrådet i den forente frikirke i Bishopton. Han hadde alltid syntes at det var vanskelig å godta treenighetslæren, så presten tilbød seg å holde en spesiell preken for ham en søndag. Det gjorde utslaget. Etter at far hadde hørt på prestens forsøk på å komme med en forklaring, var han helt overbevist om at treenighetslæren var falsk. Han meldte seg ut av kirken og ble døpt i 1912 som et symbol på at han hadde innviet seg til Jehova. Kort tid etter dette flyttet far og mor nordover til Aberdeen med de to barna sine, Louie og James, og der ble jeg født i 1913.

Mens vi fløy over åser, elver og daler som jeg kjente så godt som barn, gikk tankene mine tilbake til disse årene og til alt det far og mor gjorde for å gi oss tre barna «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje». (Efeserne 6: 4) Hvor takknemlig var jeg ikke for denne opplæringen denne vakre, solfylte morgenen! Jeg visste at den hadde bidratt mye til at jeg alltid har holdt meg nær til Jehovas organisasjon.

Verdien av opplæring i ung alder

Vår familie var alltid lykkelig og forent. Hvis far og mor noen gang var uenig om noe, prøvde de i hvert fall å la være å vise oss barna det. Det førte ikke bare til at vi fikk respekt for dem, men også til at vi vokste opp i et hjem som var preget av trygghet og harmoni.

Noe av det jeg tenker tilbake på med størst glede, er hvordan familien var samlet om kveldene. Vi sørget selv for den underholdningen vi skulle ha. Vi sang og akkompagnerte oss selv, og vi spilte forskjellige spill, for eksempel monopol. Og uansett hvor travelt far hadde det, gikk det omtrent ikke en dag uten at han brukte noe tid til å lese høyt for oss fra Bibelen og Vakttårnets publikasjoner og også fra annen litteratur både av det lettere og det mer seriøse slaget. Alt dette bidrog til å holde familien sammensveist.

Vi var den eneste familien «i sannheten» i den nordlige delen av Skottland i disse årene. Det førte til at vi ofte fikk besøk av Selskapet Vakttårnets reisende representanter (pilegrimer, som de ble kalt den gangen), for eksempel Albert Lloyd, Herbert Senior og Fred Scott. Noen kom også fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York, deriblant W. E. Van Amburgh og A. H. Macmillan. Disse besøkene utgjorde milepæler i min barndom.

Fram til denne dag har jeg vært takknemlig for at mine foreldre viste så stor gjestfrihet. Det gjorde familielivet vårt rikere, og selv om jeg var ung, begynte jeg å verdsette hele samfunnet av brødre mer og mer. Foreldre kan virkelig gjøre mye for å framelske et kjærlighetens bånd mellom barna sine og det verdensomfattende samfunnet av brødre.

Et personlig problem

Da jeg kom opp i tenårene, ble jeg stadig mer sky og innesluttet. Jo eldre jeg ble, jo vanskeligere syntes jeg det var å treffe folk og snakke med dem. Denne skyheten var et stort problem på mange måter, men særlig når jeg skulle bevise min tro ved å forkynne det gode budskap om Riket.

Like etter den første verdenskrig ble bestemor og mor de første vitnene i Aberdeen som forkynte fra hus til hus. Vi barna var med på å dele ut traktater, men at jeg nå skulle snakke med folk i deres hjem — det var jo noe helt annet! Det var virkelig en utfordring! Men til slutt klarte jeg det. Jeg glemmer aldri den søndag ettermiddagen i november 1927 da jeg sa til far at jeg skulle bli med ham ut i tjenesten fra dør til dør. Det var den første gangen jeg så tårene renne nedover fars kinn — i dette tilfellet gledestårer!

En tragedie som hadde stor innvirkning på meg

Vår ubekymrede tilværelse fikk en brå slutt om kvelden den 25. juni 1929, da jeg var 16. Mor og søsteren min skulle skynde seg hjem for å lage mat til far etter å ha tilbrakt en dag i tjenesten. Plutselig ble mor påkjørt av en motorsykkel som drog henne med seg cirka 40 meter bortover gaten. Hun fikk så store hodeskader at man ikke regnet med at hun kom til å overleve. Men takket være mange måneders kjærlig stell som min søster, Louie, stod for, klarte hun seg. Mor levde faktisk et forholdsvis normalt liv helt til hun døde, i 1952.

Denne opplevelsen hadde stor innvirkning på meg — den fikk meg til å foreta en alvorlig vurdering av livet mitt og hva jeg gjorde ut av det. Den sommeren begynte jeg å studere Bibelen mye grundigere enn jeg hadde gjort før — jeg gjorde sannheten til en del av meg selv. Dette ble det store vendepunktet for meg, og jeg innviet meg til å tjene Jehova. Men det var først noen år senere at jeg fikk anledning til å symbolisere min innvielse ved å bli døpt i vann.

Heltidstjeneste

Da jeg var ferdig med skolen i 1932, gav jeg meg i kast med et kursus i maskinlære og elektroteknikk. I Storbritannia var det ikke vanlig på den tiden å oppmuntre de unge til å bli heltidsforkynnere, pionerer, slik som det er i dag. Men etter hvert som årene gikk, ble jeg klar over at jeg burde bruke mine krefter i heltidstjenesten.

Jeg husker som det var i går, noe vi studerte i begynnelsen av 1938 som gjorde det klart for meg at det er viktig å holde seg nær til Jehovas organisasjon og anvende dens veiledning på seg selv. Det var noen artikler i bladet Vakttårnet om Jona som forklarte de opplevelsene Jona hadde da han flyktet fra sitt tjenesteoppdrag. Jeg tok dette til meg og la meg det på hjertet. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle si nei til et oppdrag jeg fikk gjennom Jehovas organisasjon. Lite visste jeg da hvor mange teokratiske oppdrag jeg skulle komme til å få som en prøve på min beslutning.

Jeg bad om veiledning, og svaret kom i form av et overraskende brev fra Selskapets kontor i London. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å bli medlem av Betel-familien. Jeg grep ivrig muligheten til å gå inn gjennom denne døren til større tjenesteprivilegier. I april 1939 begynte jeg så å samarbeide med Harold King, som senere tjente som misjonær i Kina og tilbrakte mange år i et kommunistisk fengsel på grunn av sin forkynnervirksomhet. Vårt arbeid bestod i å montere grammofoner som ble brukt av forkynnere som spilte plater med prekener ved dørene i folks hjem.

Harold og jeg prøvde å forestille oss alle de ulike mennesketypene som ville komme til å få høre Rikets budskap ved hjelp av det utstyret vi laget. På den måten mistet vi aldri sluttresultatet av arbeidet vårt av syne. Siden da har jeg hatt mange ulike oppdrag på Betel, og jeg har alltid prøvd å bevare denne holdningen. Av den grunn har jeg alltid funnet glede i det jeg har holdt på med, og jeg har følt at jeg har hatt et meningsfylt arbeid, et arbeid som har fremmet forkynnelsesarbeidet.

Tjenesteprivilegier

Kort tid etter at jeg kom til Betel i London, ble jeg utnevnt til gruppetjener (som vi nå kaller presiderende tilsynsmann) i en menighet på godt og vel 200 forkynnere. Før hadde jeg vært tilsynsmann for en menighet på bare ti forkynnere! Så fikk jeg ansvaret for høyttaleravdelingen på et landsstevne som ble holdt i Leicester i 1941. Før det hadde jeg bare begrenset erfaring med høyttaleranlegg.

Senere ble jeg utnevnt til reisende tilsynsmann, til tjener for brødrene, som vi kalte det den gangen. Det svarer til det vi i dag kaller kretstilsynsmann. Det var bare seks slike tjenere i Storbritannia da dette arbeidet begynte, i januar 1943. Meningen var at jeg bare skulle tjene i én måned, men det endte med at jeg reiste rundt og besøkte menighetene i over tre år. I disse vanskelige årene under den annen verdenskrig hadde jeg overoppsyn med tre store stevner. Det var noe jeg aldri hadde hatt tidligere.

Det var noe helt annet å være reisende tilsynsmann på den tiden enn det er i dag. Vi var alltid på farten, og av og til kunne det være nokså vanskelig å reise rundt i Storbritannia i krigsårene. Mer enn én gang måtte jeg ty til sykkel for å komme meg fra menighet til menighet. I stedet for å besøke én menighet i uken, slik de reisende tilsynsmenn gjør i dag, kunne vi besøke opptil seks menigheter i løpet av en uke hvis de var små.

Her er en typisk dags timeplan: Opp kl. 5.30. Frokost og deretter reise til den neste menigheten for å begynne å gjennomgå menighetens opptegnelser kl. 8.00. Om ettermiddagen deltok jeg som oftest i felttjenesten. Om kvelden hadde jeg så en times møte med menighetens tjenere, og deretter holdt jeg en tale til menigheten. Jeg kom sjelden i seng før kl. 23.00. Det ble enda senere hvis jeg skrev ferdig dagens rapport om menigheten samme kveld. Hver mandag var satt av til å fullføre ukens rapporter, til personlig studium og til eventuelle forberedelser med tanke på kommende uke.

Synes du dette var en travel timeplan? Ja, det var det, men du verden så givende det var å vite at vi styrket brødrene i disse krigsårene, da de ikke alltid hadde så nær kontakt med organisasjonen. Vi hadde den tilfredshet å vite at vi hjalp menighetene til å bli «styrket i troen». — Apostlenes gjerninger 16: 5.

Tilbake til Betel

I april 1946 ble jeg bedt om å vende tilbake til Betel. Jeg var glad for å kunne gjøre det, men jeg følte at livet mitt var blitt rikere i åndelig henseende som følge av de tre og et halvt årene jeg hadde vært reisende tilsynsmann. Organisasjonen betydde mer for meg nå, og jeg følte det som om jeg hadde gjort det som vi leser om i Salme 48: 13, 14: «Gå rundt om Sion, gå helt omkring, tell tårnene i byen! . . . gå igjennom [inspiser, NW] borgene!» Det at jeg hadde ’gått omkring’ blant Guds folk mer enn før, hadde økt min kjærlighet til «hele samfunnet av brødre». — 1. Peter 2: 17, NW.

Da jeg kom tilbake til Betel i London, fikk jeg det privilegium å føre tilsyn med en god del av den trykkingen som ble utført ved trykkeriet der, og senere hadde jeg også mye å gjøre med produksjonen av trykkplater. I september 1977 fikk jeg så det enestående privilegium å bli medlem av Jehovas vitners styrende råd, som holder til i Brooklyn i New York.

Jeg må innrømme at jeg noen ganger har hatt mest lyst til å «rømme» fra noen av de mer vanskelige oppdragene jeg har fått. Men så har jeg tenkt på Jona og den feilen han begikk, og jeg har repetert for meg selv det vidunderlige løftet som står i Salme 55: 23: «Kast på [Jehova] det som tynger deg, han vil sørge for deg! Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle.» Hvor sanne har ikke de ordene vist seg å være!

Jehova ber aldri noen av oss om å gjøre noe som han vet at vi ikke klarer. Men det er bare med den styrke han gir, at vi klarer å gjøre det han ber oss om. Og en annen ting: Hvis du virkelig har kjærlighet til brødrene, vil de støtte deg og hjelpe deg og tjene «skulder ved skulder» sammen med deg for å hjelpe deg til å utføre den arbeidsbyrden du er blitt pålagt. — Sefanja 3: 9.

Dyrebart samarbeid

Det vil naturligvis alltid være noen kristne brødre som man føler seg spesielt knyttet til. En av dem som jeg satte spesielt stor pris på, var Alfred Pryce Hughes, som døde i 1978. Hans livshistorie stod i The Watchtower for 1. april 1963. Han tjente i en årrekke som avdelingstjener og senere som medlem av utvalget ved avdelingskontoret. De britiske brødrene satte stor pris på ham på grunn av hans store respekt for og lojalitet overfor Jehovas organisasjon og hans kjærlighet til alle brødrene. Han hadde også stor kjærlighet til felttjenesten. Den kjærligheten avtok aldri, uansett hvilke plikter han ble pålagt. Det har betydd svært mye for meg å kunne samarbeide med slike trofaste brødre som Pryce. Det har styrket meg i min beslutning om å holde meg nær til Jehovas organisasjon og være aktiv i tjenesten.

Den 29. oktober 1960 innledet jeg et spesielt dyrebart samarbeid med en nidkjær pioner som var blitt uteksaminert som misjonær fra Gileads 11. klasse, og som på dette tidspunkt tjente i Irland. Den dagen giftet Mildred Willett og jeg oss, og hele tiden siden har hun vært en trofast støtte for meg i tjenesten på Betel.

Før Mildreds mor døde i 1965, gav hun datteren det råd at hun aldri måtte være «sjalu på Jehova». Mildred har alltid husket morens ord, og det har ført til at hun aldri har vært misfornøyd når jeg ofte har måttet arbeide overtid. Det har hjulpet meg til å påta meg ekstra arbeidsoppgaver med glede. Vi har begge satt spesielt stor pris på opplevelser som vi har hatt i tjenesten sammen.

Et ungt par som vi studerte Bibelen med, gjorde hurtige fremskritt og innviet seg og ble døpt og deltok regelmessig i forkynnelsen. Vi var så glade! Men så, helt plutselig, tilsynelatende uten noen grunn, sluttet de å komme sammen med menigheten. Mildred og jeg var veldig skuffet, og vi lurte stadig på om vi hadde gått galt fram da vi lærte dem opp. Vi bad hele tiden til Jehova om at han måtte opplate deres hjerte for kjærlighet til sannheten. Tenk deg hvor glad vi ble da vi cirka ti år senere fikk et brev fra dem hvor de fortalte at de nå igjen var aktive i menigheten, og at hjemmet deres ble brukt som et bokstudiesenter!

Mannen, Will, skrev: «Jeg må få takke dere for all den hjelp og kjærlige omsorg dere gav oss . . . Det var min feil at jeg ble borte; jeg hadde ikke den rette verdsettelse . . . Vi er så glad for å være tilbake i Jehovas organisasjon . . . Det er så mange hyggelige minner som dukker opp i tankene mine nå i kveld mens jeg skriver til dere. Måtte Jehova fortsette å velsigne dere begge i deres tjeneste for ham.»

Vi fikk også et brev fra en mor som skrev til oss om sin sønn Mike: «Jeg er så glad for at englene anbrakte ham ved siden av dere.» Hva mente hun med det? Jo, Mike hadde kommet på et stevne sammen med moren og en yngre bror, men han var egentlig ikke interessert i sannheten. Mildred la merke til at han satt alene, og pratet med ham. Så inviterte vi ham og broren til å komme til Betel i London og se på det arbeidet som ble utført der.

Mike kom, og det han fikk se, vakte så stor interesse hos ham at han fortsatte å studere Bibelen. Hva førte det til? Han er nå en eldste i menigheten, og både han og hans kone og de to guttene deres er aktive i tjenesten. For en tid siden fikk vi et brev fra Mikes kone, hvor hun skrev: «[Mike] har ofte snakket om den gangen han traff dere . . . Det gjorde så sterkt inntrykk på ham at dere var så vennlige og interessert i ham.»

Når min kone og jeg får et hyggelig brev om slike som Will og Mike som vi har hatt det privilegium å hjelpe, blir vi fylt av takknemlighet overfor Jehova. Slike levende «anbefalingsbrev» er en stor lønn — og alt sammen hører med til den glede man oppnår ved å holde seg nær til Jehovas organisasjon. — 2. Korinter 3: 1—3.

Tjeneste ved hovedkontoret

«En egen nasjon.» Slik beskrev redaktøren av en avis som kommer ut i Brooklyn Heights, den store familien på over 3500 Jehovas vitner som holder til ved administrasjonssentret i Brooklyn i New York og på Watchtower Farms, som ligger cirka 160 kilometer lenger nord i staten New York. Ja, Jehovas salvede er en åndelig nasjon i Jehovas øyne! I dag trer store skarer fra verdens nasjoner fram og sier til dem som tilhører denne nasjonen: «La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.» — Sakarja 8: 23; 1. Peter 2: 9, NW.

Kan du forestille deg hvor spennende det var for min kone og meg å bli medlemmer av denne store Betel-familien? Uten å nøle vil jeg si at de siste åtte årene av mitt liv skiller seg totalt ut fra resten av mitt liv når det gjelder teokratisk erfaring. Her kan du kjenne Jehovas synlige organisasjon på pulsen; her blir den åndelige føden tilberedt og deretter sendt ut til jordens fire hjørner; her ser du hvordan Jehovas ånd leder viktige avgjørelser; og her mer enn noe annet sted merker du hvordan Jehova velsigner det arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler. Alle disse opplevelsene og inntrykkene fra den senere tid har gitt meg et enda sterkere ønske om alltid å holde meg nær til Jehovas folk.

Jeg har bare fortalt noen få av de tingene jeg har opplevd. Men de hjelper deg kanskje til å forstå hvorfor jeg takket Jehova for at jeg fremdeles tilhører vårt kjærlige, verdensomfattende samfunn av brødre, da flyet mitt landet på flyplassen i Aberdeen den solrike junimorgenen som jeg fortalte om innledningsvis. Under flyreisen tenkte jeg tilbake på de årene jeg har vært i sannheten, og det minnet meg igjen om hvor gagnlig det er at vi fra tid til annen tar oss tid til å tenke over alle de velsignelsene vi har fått fra Jehova. — Salme 40: 6.

Min søster, Louie, var på flyplassen for å ta imot meg. Hun er fremdeles trofast, nidkjær og lojal etter å ha tjent Jehova som et innviet vitne i over 60 år. Jeg takket Jehova for denne velsignelsen også, for sa ikke apostelen Paulus at «troskap» er den egenskapen Jehova ser etter hos sine «forvaltere»? (1. Korinter 4: 2) De som er i familie med hverandre, kan være til stor oppmuntring for hverandre ved å være trofaste!

Moses sa en gang i bønn: «Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!» (Salme 90: 12) Etter hvert som Mildred og jeg blir eldre, forstår vi stadig bedre hvor viktig det er at vi alltid stoler på Jehovas visdom, slik at vi bruker livet på en måte som vitner om kjærlighet til Jehova og til brødrene. Jehova viser oss på en kjærlig måte hvordan vi skal gjøre det, hvis vi holder oss nær til hans organisasjon.

[Bilde på side 28]

John Barr (foran til venstre) omkring 1930 sammen med sin bror, sin søster og sine foreldre

[Bilde på side 31]

John Barr i dag sammen med sin kone, Mildred