William Tyndales bibel for folket

DET var en maidag i år 1530.a St. Paul’s Cross i London var fylt til trengsel. Folkemengden var tydelig opphisset. De ruslet ikke rundt bodene hvor bokselgerne holdt til, for å høre siste nytt, slik de pleide. Et bål flammet opp midt på plassen. Men det var ikke noe vanlig bål. Noen menn tømte kurver fulle av bøker inn i flammene. Det var en bokbrenning!

Det var heller ikke vanlige bøker som ble brent. Det var bibler — William Tyndales oversettelse av Det nye testamente og av Pentateuken — de første som noen gang var blitt trykt på engelsk. Merkelig nok var det biskopen av London, Cuthbert Tunstall, som hadde gitt befaling om at disse biblene skulle brennes. Han hadde brukt en betydelig sum på å kjøpe opp alle de eksemplarer han kunne komme over. Hva var det egentlig som var galt med disse biblene? Hvorfor hadde Tyndale utgitt dem? Og hvorfor gikk myndighetene til et slikt drastisk skritt for å få dem fjernet?

Bibelen — en lukket bok

I de fleste deler av verden er det i dag en enkel sak å skaffe seg en bibel. Men slik har det ikke alltid vært. Så sent som i det 15. og i begynnelsen av det 16. århundre ble Bibelen betraktet som kirkens eiendom i England. Den skulle bare leses ved offentlige gudstjenester, og det var bare prestene som skulle forklare den. Det var dessuten vanlig å lese fra en latinsk bibel, noe vanlige folk verken forstod eller hadde råd til å kjøpe. Deres kjennskap til Bibelen begrenset seg derfor til de fortellinger og moralske normer som presteskapet trakk fram.

Men det var ikke bare alminnelige mennesker som var uvitende når det gjaldt Bibelen. På den tiden da kong Edward VI regjerte (1547—1553), var, ifølge biskopen av Gloucester, 168 av 311 prester ikke i stand til å gjengi De ti bud, og 31 visste ikke hvor de stod skrevet i Bibelen. Hele 40 klarte ikke å gjengi Fadervår, og omkring 40 visste ikke hvem som opprinnelig hadde bedt denne bønnen. John Wycliffe hadde riktignok oversatt Bibelen til engelsk i 1384, og parafraser av forskjellige deler av Bibelen, for eksempel evangeliene og Salmene, fantes på engelsk. Ikke desto mindre var Bibelen i virkeligheten en lukket bok.

Dette fikk Tyndale til å bestemme seg for å gjøre Bibelen tilgjengelig for dem som snakket engelsk. «Jeg innså at det var umulig å gjøre lekfolket grunnfestet i sannheten hvis ikke Skriften ganske enkelt ble lagt foran dem på deres eget morsmål,» skrev han.

Men da Tyndale gikk i gang med å oversette Bibelen til engelsk, pådrog han seg myndighetenes vrede. Hvorfor? Fordi allerede i 1408 hadde en gruppe prester kommet sammen i Oxford i England for å avgjøre hvorvidt folk i sin alminnelighet skulle få lov til å ha sitt personlige eksemplar av Bibelen på sitt eget språk. I avgjørelsen stod det blant annet: «Vi beslutter derfor at for framtiden skal ingen uten fullmakt oversette noen del av De hellige skrifter til engelsk eller til noe annet språk . . . under trussel om full ekskommunikasjon, til den nevnte oversettelsen er godkjent av biskopen i bispedømmet eller av et provinsråd hvis omstendighetene krever det.»

Over ti år senere støttet biskop Tunstall seg til dette dekretet da han brente Tyndales bibel, selv om Tyndale ved en tidligere anledning hadde søkt Tunstalls godkjennelse.b Tunstall hevdet at Tyndales oversettelse inneholdt omkring 2000 feil og derfor var «farlig, skandaløs og besnærende for de enfoldige». Men var det bare en unnskyldning fra biskopens side for å rettferdiggjøre bibelbrenningen? Var Tyndale i virkeligheten en dårlig oversetter som manglet de nødvendige kunnskaper i hebraisk, gresk og engelsk? Hvor dyktig var han egentlig som oversetter?

Tyndale — en dårlig oversetter?

Selv om kjennskapen til hebraisk og gresk ikke var den samme som i dag, mestret Tyndale disse språkene like bra som de fleste hebraisk- og greskkyndige på hans tid. Tyndales oversettelse skiller seg ut fra de andre ved at han ikke bare rådførte seg med den latiske oversettelsen Vulgata og Luthers tyske oversettelse, men han undersøkte også den greske grunntekst, som første gang var blitt utgitt i 1516 av Erasmus. Tyndale glemte heller ikke sitt løfte om å gjøre Skriften så lettlest at vanlige lekfolk, også «plogkaren», kunne lese den. Hans stil er derfor enkel og klar, men likevel kraftfull. Hans livlige rytme gjenspeiler uten tvil den glede han følte ved den oppgaven han hadde påtatt seg.

Det er derfor riktig å si at «Tyndale var en oversetter med uvanlig god dømmekraft. Han arbeidet under usedvanlig vanskelige forhold, på upløyd mark hva forståelsen av de bibelske språk på hans tid angikk, og utarbeidet oversettelser som ble et forbilde for alle engelske oversettere som fulgte etter ham». — The Making of the English Bible av Gerald Hammond, sidene 42, 43.

En nøyaktig oversettelse

Tyndale fulgte høye normer også når det gjaldt nøyaktigheten. Han forsøkte for eksempel å oversette hebraisk så bokstavelig som mulig samtidig som han brukte en enkel, lettflytende engelsk stil. Han var også nøye med å gjengi det hebraiske språkets uttrykksfullhet og dets stadige gjentagelse av ordet «og», som binder sammen mange setningsledd til en setning. (Se 1. Mosebok, kapittel 33, i King James Version, som nesten i sin helhet har beholdt Tyndales formuleringer.) Han viet sammenhengen stor oppmerksomhet og unngikk å legge noe til eller utelate noe fra den opprinnelige tekst, selv om de fleste oversettere på den tiden tydde til omskrivninger av teksten.

Tyndales ordvalg var også gjennomtenkt og omhyggelig. Han brukte for eksempel ordet «love» (kjærlighet) i stedet for «charity» (et gammelt, høytidelig engelsk ord som blant annet betyr kjærlighet), «congregation» (menighet) i stedet for «church» (kirke) og «elder» (eldste) i stedet for «priest» (prest), der hvor dette var passende. Dette gjorde kritikere som sir Thomas More rasende, for ord som var innarbeidet ved tradisjon, ble endret. Tyndale var nøye med å gjenta ord der hvor grunnteksten gjorde det. I 1. Mosebok 3: 15 står det for eksempel i hans oversettelse at både kvinnens ætt og slangen ’tråkker’.c

Tyndale innførte også bruken av Guds personlige navn, Jehova, i den engelske bibelen. Skribenten J. F. Mozley sier at Tyndale brukte Guds navn «over 20 ganger i [sine oversettelser av] Det gamle testamente».

I betraktning av de varige virkningene av Tyndales anstrengelser gir følgende vurdering et riktig bilde av hans arbeid: «Tindales ærlighet, oppriktighet og skruppelløse ulastelighet, hans enkle likeframhet, hans uforklarlig enkle uttrykksmåte og hans fine rytme har gitt hans formuleringer en autoritet som har påvirket alle senere utgaver. . . . Ni tideler av den autoriserte engelske oversettelsen av Det nye testamente [King James Version] er fremdeles Tindales, og det beste er fortsatt hans.» — The Bible in Its Ancient and English Versions, side 160.

Tyndales arbeid ikke forgjeves

For å unnslippe myndighetenes forfølgelse flyktet Tyndale til kontinentet hvor han fortsatte sitt arbeid. Men til slutt ble han grepet. Han ble dømt som kjetter og kvalt og brent på bålet i oktober 1536. Hans siste bønn var: «Herre, opplat kongen av Englands øyne.» Lite visste han da hvor fort situasjonen skulle endre seg. I august 1537, mindre enn ett år etter at Tyndale ble henrettet, godkjente kong Henry VIII en bibel som ble kjent som Matthew’s Bible. Han besluttet at den skulle selges fritt og leses i hele riket.

Hva slags bibel var dette? Professor F. F. Bruce forklarer: «En undersøkelse viser at den i det store og hele er Tyndales oversettelse av Pentateuken, Det gamle testamentes historiske bøker fram til 2. Krønikebok, . . . Coverdales oversettelse av resten av bøkene i Det gamle testamente samt de apokryfiske bøker og Tyndales oversettelse av Det nye testamente av 1535.» Forfatteren legger derfor til: «Det var et tegn på at rettferdigheten skulle skje fyllest . . . at den første engelske bibel som skulle bli utgitt med kongens tillatelse, var Tyndales bibel (den del Tyndale hadde rukket å oversette), selv om det ennå ikke var tilrådelig offentlig å knytte Tyndales navn til den.»

Få år senere var ringen sluttet. Da en utgave av en oversettelse som ble kalt «Great Bible» — en revidert utgave av Matthew’s Bible — ble utgitt i 1541, ble det bestemt at den skulle finnes i alle kirker i England. På tittelbladet stod det blant annet: «Gjennomlest og omhyggelig undersøkt på kongens befaling av biskopene Cuthbert av Durham og Nicholas av Rochester.» ’Biskopen av Durham’ var ingen annen enn Cuthbert Tunstall, tidligere biskop av London. Han som så iherdig hadde motarbeidet Tyndales arbeid, gav nå sin tillatelse til at Great Bible ble utgitt, en oversettelse som hovedsakelig var Tyndales.

Anerkjent til slutt

Det er kanskje overraskende å få vite hvor omstridt Bibelen har vært, og hvordan dens oversettere er blitt hatet. Men det er kanskje enda mer bemerkelsesverdig at motstanderne trass i iherdige anstrengelser ikke har klart å hindre Guds Ord i å nå folket. «Gresset tørker bort, og blomstene visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig,» sa profeten Jesaja. — Jesaja 40: 8.

Tyndale og andre arbeidet med fare for sitt liv. Men ved at de gjorde Bibelen tilgjengelig for mange mennesker på deres morsmål, kan de som leser den, ha håp om ikke å måtte dø, men å få leve evig. Som Jesus Kristus sa: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Johannes 17: 3) Måtte vi derfor verdsette og iherdig studere Guds Ord.

[Fotnoter]

[Bilderettigheter på side 21]

Fra et gammelt stikk i Frankrikes nasjonalbibliotek