Evangelister høster inn grøden verden over
«Nå som Harmageddon nærmer seg, trapper Jehovas vitner opp sin virksomhet for å redde så mange av oss som mulig fra den fryktede ødeleggelsen.» — Lederartikkel skrevet av Ian Boyne i «The Sunday Gleaner», 15. mars 1987 (Kingston i Jamaica).
HAN som skrev den artikkelen som er sitert ovenfor, har rett. Jehovas vitner tror at Harmageddon, når Gud skal ødelegge de ugudelige, er nær, og at menneskeheten lever i en tid da Gud skal dømme oss. (Åpenbaringen 14: 6, 7) Det er derfor nødvendig at folk gir akt på det gode budskap. Jesus Kristus, den største evangelist som noensinne har levd på jorden, opprettet en organisasjon som forkynte «like til jordens ender» i det første århundre. (Apostlenes gjerninger 1: 8; Kolosserne 1: 23) Han forutsa at det skulle utføres et lignende evangeliseringsarbeid i vår tid. (Matteus 24: 14) Den organisasjon som gjør det i dag, består av Jehovas vitner som ivrig forkynner det gode budskap om Guds rike i 210 land og øysamfunn.
Men Jehovas vitner er ikke bare en organisasjon som forkynner. De underviser også. Jesus gav sine etterfølgere i oppdrag å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene, og lære dem å holde alt det han hadde befalt dem’. (Matteus 28: 19, 20, NW) Du skal nå få møte noen av dem som har høstet gagn av forkynnelses- og undervisningsarbeidet deres.
Mexico
Virginia er 110 år og vil gjerne fortelle deg at «det aldri er for sent å lære Jehova å kjenne og tjene ham». Som ung kvinne var hun så innviet til sin religion at hun gikk med en spesiell religiøs klesdrakt i fire år. «Men det var noe som manglet,» sier hun. Det var ingen som kunne gi henne tilfredsstillende svar på hennes bibelske spørsmål. Da hun for eksempel spurte prestene i den kirken hun gikk i: «Hva er Guds navn?», svarte de: «Guds navn er Gud.»
Men da hennes barnebarn i 1983 begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, inntraff det en forandring. Hun besvarte Virginias spørsmål og sa at Guds navn er Jehova. (Salme 83: 19, NW) Dette ansporet Virginia til å ha sitt eget bibelstudium sammen med vitnene. To år senere, den 2. juni 1985, ble hun døpt i en alder av 108 år.
«Jeg tenker med glede tilbake på den dagen,» sier hun, «for da begynte jeg å leve. Selv om jeg er gammel, forkynner jeg fem—seks timer i måneden, og jeg tar en stokk til hjelp når jeg går. Jeg foretrekker å gå framfor å kjøre bil. På den måten holder jeg meg i god fysisk form.»
India
«Jeg var en bråkmaker og en lathans,» sier en mann som lå under for mange laster. «Jeg smuglet narkotika, spilte mutka (hasardspill) og røykte sigaretter som jeg fikk gratis av mine hemmelige kunder. Jeg hadde også dårlige alkoholvaner. Og dette trass i at jeg var et aktivt medlem av kirken.» Men da han fikk besøk av et av Jehovas vitner og begynte å studere Bibelen og følge dens veiledning, forandret han livsstil. (Ordspråkene 2: 1—22; 2. Timoteus 3: 16) Nå hjelper han og hans kone og deres to døtre andre til å bli kvitt slike laster.
Belgia
Et ungt ektepar mistet troen på Gud. Hvorfor? Deres første barn, en pike, døde ti dager etter fødselen. Deres andre barn ble født funksjonshemmet. Og det tredje, som virket både sterkt og friskt, døde uventet etter fem måneder. Moren kunne ikke forstå hvordan en kjærlig Gud kunne la noe slikt hende hennes familie, når så mange mennesker som lever et utsvevende liv, har friske barn.
Ikke lenge etter fikk hun besøk av et av Jehovas vitner som forkynte fra hus til hus i det distriktet hvor hun bodde. Vitnet snakket om Guds løfter om en lykkelig framtid for menneskeheten, men denne kvinnen var dypt uenig i at Gud er en kjærlig, himmelsk Far. (Salme 37: 10, 11) Hun tok likevel imot bibelsk litteratur. Etter at vitnet hadde besøkt henne gjentatte ganger, trengte Bibelens gode budskap etter hvert inn i hennes hjerte og bygde opp troen på Gud. Nå har både hun og hennes mann et sterkt håp om at Jehova ikke bare vil helbrede deres funksjonshemmede barn i det framtidige paradiset på jorden, men at han også vil oppreise de to andre barna deres fra døden. — Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 21: 1—4.
Portugal
En kvinne som en søndag formiddag kom bærende med en pose full av kolonialvarer, stoppet for å prate med et ektepar. Dette var første, men ikke siste gang de møttes. Ekteparet, som var to av Jehovas vitner, var opptatt i forkynnelsesarbeidet. De roste henne fordi hun sørget for å dekke familiens materielle behov. Men hvem kan dekke menneskehetens behov, spurte de. De svarte selv på spørsmålet ved å si at Gud kan gjøre det. (Salme 107: 8, 9; Jesaja 33: 24) «Har han noe som kan løse mitt problem?» spurte kvinnen. Vitnene svarte bekreftende, og hun inviterte dem hjem til seg. Det ble opprettet et bibelstudium, og mannen hennes, som merket at hun forandret innstilling til det bedre, begynte også å ta del i bibelstudiet. Kort tid etter forandret også han sin levemåte.
Senere fortalte denne kvinnen at hun to ganger hadde forsøkt å begå selvmord før hun traff dem den søndag formiddagen. Hun hadde vært svært oppbrakt fordi hun og mannen hennes skulle separeres. Nå gjør hun og mannen og barna deres i stedet fremskritt sammen og lærer om det gode budskap.
Thailand
En kvinne som bor i den nordlige delen av landet, var blitt plaget av demoner nesten hele livet. Da hun traff et av Jehovas vitner som var ute i forkynnelsesarbeidet, skaffet hun seg bibelsk litteratur og samtykket i at det ble opprettet et hjemmebibelstudium med henne. Etter å ha studert i to måneder forstod hun de bibelske grunnene for å fjerne alt hun hadde i huset som hadde forbindelse med falsk tilbedelse, for eksempel avgudsbilder. Hun forstod også at hun måtte ødelegge sitt høyt verdsatte åndehus, som var blitt bygd for å beskytte familien hennes mot onde ånder. (Apostlenes gjerninger 19: 19; 1. Korinter 10: 21; 1. Johannes 5: 21) Nå blir hun ikke lenger angrepet av demoner, og hun kan konsentrere seg om å hjelpe andre, slik at de kan lære om den eneste sanne Gud, Jehova.
Kenya
Da lederen for en forbryterbande ble fortalt at han ble betraktet som så farlig at politiet hadde ordre om å skyte ham når de så ham, lo han bare. Litt senere gjorde imidlertid banden hans et innbrudd som ikke gikk helt etter planen. Han var plutselig helt alene, omgitt av en rasende flokk mennesker som stod klar til å lynsje ham. Da kom politiet ham til unnsetning. De tok ham med seg og satte ham i varetektsfengsel.
Advokaten hans gav ham flere råd om hvordan han kunne benekte sin skyld. Men da han satt i fengselscellen, kom han til å tenke på de besøk han hadde hatt av et av Jehovas vitner for mange år siden. Han begynte å angre det ulovlige han hadde gjort, og bad til Gud om hjelp. Han brukte faktisk Jehovas navn i bønnen. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 10: 1, 2.) I retten innrømmet han, til dommerens store overraskelse, at han var skyldig. Så dommeren idømte ham en forholdsvis mild straff. I stedet for dødsstraff lød dommen på ti års fengsel under strengeste bevoktning.
Mens han satt bak lås og slå, leste han ivrig bibelsk litteratur og bad gjentatte ganger til Gud om å få redusert fengselsoppholdet hvis det var mulig, slik at han kunne tjene ham. Helt uventet fikk han vite at dommen hans var blitt halvert. Etter fem år i fengsel slapp han ut, og han begynte straks å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Ikke lenge etter ble han døpt, og nå har han som mål å bli heltidsforkynner.
Dette er bare noen få eksempler som viser hvordan Jehovas vitner utfører sitt oppdrag og oppfyller sin forpliktelse til å evangelisere «like til jordens ender». Det kunne fortelles tusenvis av slike opplevelser. Kan det være noen tvil om at Jehovas vitner er de sanne evangelister i dag?