Jeg fant rettferdighet — ikke i politikken, men i den sanne kristendom
Fortalt av Xavier Noll
URETTFERDIGHET! Det var noe jeg fikk erfare tidlig i livet, og jeg led på grunn av all urettferdigheten. Som ung spurte jeg meg selv: ’Er urettferdighet noe vi bare må finne oss i? Finnes det noen regjering på jorden som er i stand til å gjøre slutt på urettferdigheten? Hvor kan jeg finne rettferdighet?’ Jeg fant den til slutt, men ikke der jeg ventet å finne den.
På leting helt fra barndommen av
Jeg vokste opp i Wittelsheim, en liten by i et område i Nordøst-Frankrike som heter Alsace. I likhet med mange andre menn i det distriktet arbeidet min far i en kaliumgruve. I 1930-årene gjorde industriarbeiderne opprør. Jeg husker at jeg som barn deltok i arbeidernes demonstrasjoner. Vi kunne marsjere i gatene med oppløftede, knyttede never og synge arbeiderkampsanger, for eksempel den sosialistiske «Internasjonalen». Arbeiderne krevde rettferdighet og bedre livsvilkår.
Når gruvearbeiderne gikk til streik og okkuperte gruven, gikk jeg ned til far med mat. Jeg husker ennå hvor redd jeg var når jeg måtte passere sperringen av bevæpnede menn fra nasjonalgarden for å levere matboksen til far gjennom gjerdet. Jeg var imponert over bannerne med glødende slagord og de røde flaggene som blafret i vinden, noen av dem med hammer og sigd på.
Kvinnene stimlet sammen foran gruveinngangene og ropte slagord for å oppmuntre mennene sine til å fortsette kampen mot «utnytterne». Andre kvinner levde i konstant frykt for mennenes sikkerhet. Trass i sine antikapitalistiske følelser var det noen av mennene som i ly av mørket snek seg ned i gruven for å tjene såpass at de kunne forsørge familien sin. Min far gjorde også det til sine tider. Når han gjorde det, hadde han med seg våpen i vesken i tilfelle han skulle møte streikevakter som var ute etter streikebrytere.
Hitler invaderer Frankrike
Jeg var 17 år da krigen brøt ut. Et par måneder senere invaderte nazistene Frankrike. Ettersom de påstod at Alsace ikke bare var okkupert område, men en del av det tyske rike, skulle alle menn på min alder innrulleres i Hitlers hær. Derfor bandt jeg en koffert på ryggen, satte meg på sykkelen og flyktet før fienden kom. Av og til greide jeg å henge meg etter lastebiler som var på vei sørover. Folk som var på flukt, ble beskutt av tyske fly, så jeg kastet meg ned i grøften når jeg hørte dem komme.
Jeg kom til den midtre delen av Sør-Frankrike, som ikke var blitt okkupert av tyskerne. Men selv der opplevde jeg urettferdighet. Jeg arbeidet hardt med å feie gatene, bære likkister på kirkegårder eller bære 45-kilos tunge bører på en sementfabrikk. Noen ganger kunne jeg arbeide 12 timer om dagen for en slikk og ingenting. Det meste av den understøttelsen som vi flyktninger skulle ha hatt, ble stjålet av tjenestemenn som var satt til å distribuere den.
Mot slutten av 1940 bestemte jeg meg for å bli med i krigen for å befri landet mitt. Jeg drog til Algerie i Nord-Afrika og gikk inn i det som var igjen av den franske hæren der. Livet i hæren tilfredsstilte ikke mitt behov for rettferdighet, like lite som det sivile liv hadde gjort det. Men jeg ønsket likevel å delta i frigjøringen av Europa. Amerikanerne gikk i land i Nord-Afrika i slutten av 1942. Men en dag i 1943 mistet jeg tre av fingrene mine da en granattennladning som jeg håndterte, eksploderte. Derfor var jeg ikke i stand til å være med i troppene som skulle gjenerobre Europa.
Avsky for handel, politikk og religion
Den åpenbare utnyttelsen av arbeiderne som fant sted i Algerie, gjorde meg oppbrakt. En av arbeidskameratene mine døde fordi han hadde inhalert dødelig gass under de dårlige arbeidsforholdene. Kort tid etter var jeg nær ved å dø selv under de samme forhold. Denne bedriften tok absolutt ingen hensyn til sine ansattes liv eller helse. Jeg måtte slåss for å få erstatning. Jeg fikk fullstendig avsky for alt dette.
Enda jeg bare var 24 år, havnet jeg på et aldershjem, hvor jeg ble til krigen var slutt. Mens jeg var der, ble jeg kjent med noen franske kommunistforkjempere som hadde levd i eksil i Algerie fra begynnelsen av krigen. Vi kom godt overens, og de hadde ingen problemer med å få overtalt meg til å slå meg sammen med dem i deres kamp mot urettferdigheten.
Så snart krigen var over, vendte jeg tilbake til min hjemby i Alsace, sterkt opptatt av mine nye idealer. Men det gikk ikke slik som jeg hadde håpet. Jeg ble mest oppbrakt over å oppdage at medlemmene i kommunistpartiet ikke hadde vært gode patrioter under krigen. En dag sa et partimedlem til meg: «Du vet, Xavier, vi ville aldri komme noen vei hvis vi bare godtok dem som følger den harde linje.» Jeg gav uttrykk for at jeg var uenig og skuffet.
Jeg la også merke til at de som snakket høyest om idealer og rettferdighet, ødslet bort det meste av lønningene sine på alkohol nede i spisesalen i gruven, noe som førte til at deres familier måtte leve i fattigdom. Til tross for dette stemte jeg fremdeles på kommunistpartiet, ettersom jeg mente at kommunistene gjorde mest for å oppnå rettferdighet for arbeiderklassen.
I yngre dager hadde jeg vært messehjelper, så den katolske presten prøvde å overtale meg til å kjempe for kirken. Men jeg hadde mistet troen på presteskapet. Jeg var overbevist om at de stod på makthavernes side. Dessuten visste jeg at mange katolske prester hadde samarbeidet med tyskerne under okkupasjonen av Frankrike. Jeg husker også at prestene prekte om patriotisme da jeg var i hæren. Men jeg visste også at katolske feltprester gjorde det samme i den tyske hæren. Etter min mening var det en oppgave for politikere og militære ledere, ikke for kirkens prester.
Bitre erfaringer hadde dessuten gitt min tro på Gud et alvorlig knekk. Min søster ble drept av en granat den dagen hun fylte 20 år. Den gangen sa jeg til meg selv: ’Hvis det finnes en Gud, hvorfor tillater han all denne urettferdigheten?’ Jeg gledet meg imidlertid over den fred og ro som hersket i vår vakre natur. Jeg kunne si til meg selv: ’Alt dette kan ikke bare ha «blitt til av seg selv».’ I slike stunder pleide jeg å be.
Et håpets budskap
En søndag formiddag i 1947 kom det en mann og en dame i 30-årene til oss. De snakket med min far, som sa til dem: «Dere får heller snakke med sønnen min. Han leser alt han kommer over.» Det var sant. Jeg leste alt fra den kommunistiske avisen L’Humanité til den katolske dagsavisen La Croix. De besøkende fortalte meg om en fredelig og rettferdig verden, hvor jorden skulle bli et paradis. Alle skulle ha sitt eget hus, og sykdom og død skulle høre fortiden til. De underbygget alt de sa, med Bibelen, og jeg kunne se at de var helt overbevist.
Jeg var 25 år, og dette var første gang jeg holdt en bibel i hånden. Det de leste for meg, vakte min nysgjerrighet. Det syntes å være for godt til å være sant, og jeg ville ha klarhet i dette. De som besøkte meg, lovte å komme tilbake med en bibel, og de gav meg en bok som het «Verdensbefrielsen!», og en brosjyre med tittelen «’Gled eder, I nasjoner’».
Jeg begynte å lese brosjyren så snart de hadde gått. General de Gaulles niese hadde skrevet et brev om den rettskaffenhet de Jehovas vitner som satt i Ravensbrück, en konsentrasjonsleir for kvinner, la for dagen, og dette åpnet øynene mine. ’Hvis det finnes sanne kristne,’ sa jeg til meg selv, ’må det være dem.’ Jeg leste ut boken Verdensbefrielsen! før jeg gikk til sengs den kvelden. Endelig hadde jeg funnet svaret på et av de spørsmålene som hadde opptatt meg så lenge: «Hvorfor tillater en rettferdig Gud all urettferdigheten?»
Jeg tar standpunkt for sann rettferdighet
Som de hadde lovt, kom de tilbake med en bibel dagen etter. Jeg hadde bandasje på skulderen på grunn av et uhell jeg hadde hatt under sykling, så jeg kunne ikke gå på arbeid. Jeg hadde derfor god tid. Jeg leste hele Bibelen på en uke, og jeg fikk øynene opp for dens fine prinsipper om rett og rettferdighet. Mens jeg leste, ble jeg mer og mer overbevist om at denne boken kom fra Gud. Jeg begynte å forstå at kampen for å oppnå sann rettferdighet måtte være åndelig, ikke politisk. — Efeserne 6: 12.
Jeg var overbevist om at alle mine politiske venner ville bli henrykt over å høre det håpets budskap jeg nettopp hadde fått kjennskap til. Men for en skuffelse det var å oppdage at de viste alt annet enn begeistring! Jeg kunne for min egen del ikke annet enn å fortelle alle og enhver om det gode budskap. Jeg hadde spesiell glede av å sitere bestemte skriftsteder, for eksempel Jakob 5: 1—4, hvor de rike blir fordømt fordi de har utnyttet arbeiderne.
På den tiden arbeidet jeg som postmann. For ikke å irritere min far, som hadde sine egne oppfatninger, hadde jeg uniformsluen på meg både når jeg gikk hjemmefra, og når jeg kom tilbake. En dag sa min far til en venn: «Sønnen min har arbeidet mye overtid i det siste.» Sannheten var at jeg lot uniformsluen ligge hos en venn av meg når jeg skulle ut i forkynnelsesarbeidet, og så tok jeg den på meg igjen etterpå.
Før det hadde gått tre måneder etter mitt første møte med Jehovas vitner, drog jeg på egen hånd til Basel i Sveits for å overvære et stevne. Midt under dåpstalen nevnte jeg for det vitnet som satt ved siden av meg (og som var så vennlig å gi meg husrom under stevnet), at jeg gjerne ville la meg døpe, men at jeg ikke hadde badetøy med meg. Hun reiste seg straks og kom tilbake med en badebukse og et håndkle i god tid før talen var ferdig.
Utvidelse av tjenesten
Jeg brukte allerede omkring 60 timer i måneden til å besøke folk i deres hjem. Men da det ble lest opp et brev i Rikets sal som oppmuntret til pionertjeneste (heltidsforkynnelse), sa jeg til meg selv: ’Dette er noe for meg!’
I slutten av 1949 ble jeg sendt til den kjente middelhavsbyen Marseille for å være pioner der. Det var koselig i Marseille i etterkrigstiden. Det var en by hvor trikkeførerne kunne stoppe trikken for ikke å forstyrre dem som spilte pétanque (bowling) i gatene. De andre pionerbrødrene og jeg fant ikke noe annet sted å bo enn på et pensjonat som også ble brukt av prostituerte. Det var ikke det mest ideelle sted for kristne Ordets tjenere, men jeg må si at disse gledespikene aldri sa eller gjorde noe upassende i vårt nærvær, og de lyttet oppmerksomt til vårt budskap.
Vi hadde svært lite penger og stolte på at Jehova ville sørge for at vi fikk våre materielle behov dekket. Når vi kom hjem om kvelden, fortalte vi gjerne opplevelser vi hadde hatt. En gang jeg gikk fra dør til dør, traff jeg en jugoslavisk kvinne som til min store overraskelse hentet et svært krusifiks fra nattbordet sitt og kysset det inderlig for å vise hvor høyt hun elsket Gud. Hun tok imot tilbudet om et bibelstudium, og hun innså snart hvor meningsløst det var å tilbe bilder.
I november 1952 kom Sara Rodriguez, en pionersøster fra Paris, til Marseille for å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet. Alle vi pionerbrødre var glade for å kunne ha henne med oss når vi møtte kvinner som viste interesse for Bibelens sannheter. Til slutt «kidnappet» jeg henne, for å si det slik, for hun ble min kone.
I 1954, tre måneder etter at vi hadde giftet oss, inviterte Selskapet Vakttårnet oss til å reise til Martinique, en øy i Vestindia, som var under fransk herredømme. Vi ville bli de første vitner som forkynte på denne øya etter at misjonærer var blitt utvist i begynnelsen av 1950-årene. Etter en 17 dagers sjøreise kom vi endelig fram, og det var mye vi lurte på. Hvordan ville vi bli mottatt? Hvor skulle vi bo? Hva slags mat skulle vi spise? Hvor lang tid ville det gå før vi fant en passende Rikets sal til møtene våre?
Et nytt distrikt og et nytt liv
Innbyggerne på Martinique viste seg å være meget gjestfrie. Når vi gikk fra dør til dør, serverte folk oss ofte forfriskninger. Det var faktisk ikke uvanlig at vi ble invitert inn på et måltid mat. Vi leverte mye bibelsk litteratur, og selv om de fleste av øyboerne ikke hadde sin egen bibel, hadde de stor aktelse for denne boken.
Vårt første hjem var en hytte med blikktak. I regntiden hendte det at det kom plutselige regnskyll om natten, og vi våknet med et støkk fordi regnet trommet på taket. Vi kunne bare tappe vann to—tre ganger om dagen. Vi hadde ikke noe bad, men i den lille bakhagen vår kunne vi dusje ved å stå i et tomt oljefat mens vi helte vann over hverandre etter tur. Det var ganske primitivt, men veldig behagelig etter en lang dag ute i solen.
Sara måtte lære den lokale måten å lage mat på, blant annet å tilberede brødfrukt. Som barn hadde jeg alltid trodd at det hang brød ned fra grenene på brødfrukttrærne. Men frukten på disse trærne ligner mer på en grønnsak. Den kan tillages på samme måte som poteter. På den tiden spiste vi den ofte sammen med skilpaddeegg. Det var herlig, men i dag er slike egg ren luksus. Brødfrukt smaker også godt sammen med kjøtt eller fisk.
De økonomiske vanskelighetene var store, men ethvert problem ble rikelig oppveid av overveldende åndelige velsignelser. En dag da jeg kom hjem, sa jeg til Sara at jeg hadde funnet en Rikets sal med 100 sitteplasser. «Hvor mye koster det å leie den?» spurte hun. «Eieren bad meg foreslå et beløp,» svarte jeg. På det tidspunktet kunne vi bare tilby ham den latterlige sum av 10 franc i måneden. Mannen godtok heldigvis det.
Vi ventet at det skulle bli god møtedeltagelse, for folk sa alltid: «Hvis dere hadde hatt en sal, skulle vi ha kommet på møtene deres.» Men vi hadde en gjennomsnittlig møtedeltagelse på bare ti personer i mange måneder. Vår utholdenhet bar imidlertid frukt, og i dag er det 24 menigheter med til sammen 2000 vitner på den blomstrende øya, som Martinique blir kalt.
Rike velsignelser
Mot slutten av 1958 drog jeg til Fransk Guyana for å besøke en ung student som hadde tatt kontakt med meg. Etter en tidagers sjøreise med en liten båt som het «Nina», begynte jeg å forkynne i Saint Laurent, en havneby langs elven Maroni. Der traff jeg mange eksfanger som hadde blitt igjen der etter at straffekolonisystemet ble avskaffet av Frankrike i 1945. Deretter drog jeg til Cayenne, hvor jeg besøkte den unge mannen som jeg var kommet for å møte. Han og mange andre som tok imot tilbudet om å abonnere på bladene våre da jeg var i Fransk Guyana, er nå aktive vitner for Jehova.
Min kone og jeg er flere ganger blitt invitert til Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn for å delta i forskjellige kurser. Til sammen har vi vært der en periode på over et år. Der har jeg virkelig sett hvordan Bibelens prinsipper om rett og rettferdighet blir praktisert blant Guds folk. De som har ansvarsfulle oppgaver, spiser ved de samme bordene som ungdommer som arbeider i trykkeriet, og de mottar den samme, lille godtgjørelsen. Ja, rettferdighet og likhet — som var min drøm i guttedagene — er en levende realitet der.
Jeg er nå 65 år og har lagt 40 år i heltidstjenesten bak meg. Min kone og jeg brukte mange av disse årene til å dra omkring på Martinique på scooter for å forkynne det gode budskap om Jehovas nye ordning, som vil være grunnlagt på rettferdighet. Nå arbeider vi på avdelingskontoret, hvor vi har utsikt over den praktfulle bukta Fort-de-France. Alle disse årene i Guds organisasjon har lært oss noe viktig. Det er bare blant Guds folk at en kan finne sann rettferdighet, som er fri for religiøse, rasemessige eller stammemessige barrierer. Sammen med dem som vi har sett komme med i sannheten i årenes løp, har vi det håp at vi snart skal få leve på den nye jord, hvor rettferdighet bor. — 2. Peter 3: 13.