Hva vi kan lære av Bibelen: Klagesangene 1: 1 til 5: 22

Jehova gir de sørgende håp

JEHOVA er «håpets Gud», også for dem som sørger. (Romerne 15: 13) Dette kommer klart fram i boken Klagesangene, som ble fullført av Jehovas profet og vitne Jeremia i 607 f.Kr. La oss se nærmere på noe av det vi kan lære av denne boken.

Jerusalems sørgelige tilstand

Synd fører ikke til glede. Se! Den syndige byen Jerusalem, som en gang var Judas myldrende hovedstad, sitter ensom. Juda er lik en gråtende enkefyrstinne fordi landet er blitt lagt øde. Slike «elskere» som Egypt reddet henne ikke fra å bli erobret av Babylon i 607 f.Kr. Folk strømmer ikke lenger til Sion for å feire høytidene. Barna hennes er fanger, og fiendene ler fordi det er ute med henne. Urene fremmede har vanhelliget templet, og hennes folk har måttet gi fra seg verdigjenstander for å få mat. Alt dette skyldes synd! — 1: 1—11.

Jehova esr rettferdig når han straffer syndere. Dette innrømmer Jerusalem, som selv taler. Hun spør om det finnes en smerte lik den som Gud har latt ramme henne. Han sendte ild som ødela templet. Byens synder ble et åk, og blod fløt som saft da Gud tråkket «vinpressen» hennes. Sion strakk hendene ut i sorg og tryglet, men det var ingen som trøstet henne. Jehova var rettferdig da han straffet det trassige og ulydige Jerusalem. Måtte han gjøre med hennes triumferende fiender som han gjorde med henne. — 1: 12—22.

’Jehovas vrede’

De som har ansvar, har skyld hvis de ikke fordømmer synd. Gud kastet Jerusalem «fra himmelen ned på jorden» og tillot at hun og hans «fotskammel», templet, ble ødelagt. (Salme 132: 7) På den måten ’vanæret han Juda rike’. Som om templet bare var en hytte, ble det ødelagt av fiender som ropte triumferende som på en høytidsdag. Døende barn tryglet mødrene sine om å få mat. Men hvem hadde i første rekke skyld? Falske profeter som kom med villedende uttalelser istedenfor å fordømme Jerusalems synd. (Jeremia 14: 13) Det er på sin plass å be, for mange har dødd på denne «[Jehovas] vredesdag»! — 2: 1—22.

Jehovas barmhjertighet tar ikke slutt

Vi bør tålmodig vente på Jehova. Jeremia gjør dette klart når han taler som en som representerer det sørgende folket. Gud hindrer bønnen hans, og fiendene (NW) synger spottende om ham. Det ser ut til å være slutt på hans ’håp til Jehova’. Men han vil «være innstilt på å vente» (NW), for «[Jehova] er god mot dem som venter på ham». — 3: 1—27.

Oppriktig anger fører til at Gud viser barmhjertighet. Jeremia, som er overbevist om dette, sier: «La oss . . . vende om til [Jehova].» På grunn av folkets synder har Gud stengt veien for bønner ved å omgi seg med vredesskyer. Men Jeremia ber: «[Jehova], . . . jeg [ropte] ditt navn . . . ’Du må ikke lukke ørene for min bønn om befrielse.’» Fiender som ikke angrer, vil selvfølgelig bli tilintetgjort. — 3: 28—66.

«Vend oss om til deg»

Vi kan føre ødeleggelse over oss selv ved å begå forsettlig synd. «Sions gjeve sønner» ble sett på som verdiløse potteskår på grunn av Judas synd. De som falt for sverd under beleiringen, var bedre stilt enn dem som sakte sultet i hjel. Gud hadde virkelig ’utøst sin brennende vrede’. Tilsølte profeter og prester streifet blindt omkring, og kong Sidkia — «[Jehovas] salvede» — var blitt tatt til fange. Nå skulle Gud rette sin oppmerksomhet mot det syndige Edom. — 4: 1—22.

Jehova gir virkelig håp til dem som sørger. Jeremia var klar over dette, for han bad: «[Jehova], tenk på hva som har hendt oss.» ’Utlendinger bor i husene våre. Vi bærer straffen for våre fedres skyld, og gutter må utføre tvangsarbeid og bære vedbører.’ Likevel håper Jeremia på at Gud vil vise barmhjertighet. Han ber: «[Jehova], vend oss om til deg, så vi kan komme tilbake.» — 5: 1—22.

Tenk nå over hva vi kan lære av Klagesangene: Synd fører ikke til glede, Gud er rettferdig når han straffer syndere, og de som har ansvar, har skyld hvis de ikke fordømmer synd. Vi bør tålmodig vente på Jehova i tillit til at oppriktig anger fører til at Gud viser barmhjertighet. Vi kan på den annen side føre ødeleggelse over oss selv ved å begå forsettlig synd. Denne inspirerte boken overbeviser oss også om at Jehova gir virkelig håp til dem som sørger.

[Ramme på side 27]

SKRIFTSTEDER UNDERSØKES

◻ 1: 15 — ’Jehova hadde tråkket vinpressen som tilhører jomfruen, Judas datter’ (NW), fordi han hadde bestemt og tillatt det som skjedde. «Jomfruen, Judas datter», var Jerusalem, som ble regnet for å være lik en ukrenket kvinne. Da babylonerne ødela Judas hovedstad i 607 f.Kr., fløt det mye blod. Det kan sammenlignes med saften som blir presset ut av druene i en vinpresse. Jehova vil på lignende måte sørge for å knuse Jerusalems motstykke, kristenheten.

◻ 2: 6 — Guds «hytte» var templet i Jerusalem. Da templet ble ødelagt av babylonerne, tillot han at det ble «herjet» som om det bare var en hytte i en hage. Dette midlertidige vern mot den hete solen ble revet ned.

◻ 3: 16 — En ulykke som Jehova lot komme over det troløse Jerusalem som en følge av at byen falt for babylonerne, blir beskrevet med ordene: «Han knuste mine tenner, han gav meg småsten å ete.» (EN) Israelittene måtte tydeligvis bake brød i hull som var gravd ut i bakken, da de var på vei til sin landflyktighet. Derfor kom det småstein i brødet, og en som spiste slikt brød, kunne knekke av deler av tennene sine.

◻ 4: 3 — Mødrenes hjerteløshet overfor barna sine blir her stilt opp som en kontrast til sjakalenes moderlige omsorg. Selv om sjakalene blir betraktet som villdyr, holder selv de «juret fram, så ungene får suge». På grunn av at det var stor matmangel i det beleirede Jerusalem, ble utsultede jødiske kvinner hjerteløse fordi de ikke hadde melk å gi barna sine, og de spiste faktisk sine egne barn for å kunne overleve. (Klagesangene 2: 20) Slik ble kvinnene også lik strutser, som legger egg og forlater dem.

◻ 5: 7 — Jødene på Jeremias tid måtte bære straffen for sine fedres skyld. Men dette betyr ikke at Jehova direkte straffer barn for foreldrenes synder. Senere generasjoner merker imidlertid de dårlige følgene av synd. (Jeremia 31: 29, 30) Vi gjør derfor vel i å huske at vi personlig må avlegge regnskap for Gud. — Romerne 14: 12.