Pionertjeneste langs Amazonas

AMAZONAS’ jungel! Så godt som alle har hørt om den. Men det er få som har hatt mulighet til å reise dit og se den. I løpet av vårt århundre har imidlertid noen pionerer eller heltidsforkynnere gjort nettopp det. Og noe som er enda viktigere, de har brakt med seg det gode budskap om Guds rike. De har reist med Selskapet Vakttårnets båt «El Refugio» (Tilflukten) på kryss og tvers i Amazonas’ jungel på det nettverk av elver som finnes i den nordøstlige delen av Peru.

For et interessant distrikt det har vært! Spredt rundt omkring i dette vidstrakte området holder mange indianerstammer til. Små chacras eller gårder ligger her og der langs elvebreddene og på bortgjemte steder dypt inne i jungelen. Selv om disse menneskene bor avsides til, må også de få høre Bibelens budskap om liv. — Matteus 24: 14; 28: 19, 20.

I nærheten av byen Iquitos inne i jungelen, løper to store elver — den strie og lumske Ucayali og Marañón — sammen og danner den mektige elven Amazonas. Buktende og brusende eter disse elvene seg innover bredden og velter kjempetrær ut i den glupske elvestrømmen. Sandbanker dannes over natten og forandrer retningen av elvestrømmene.

På vei nedover Ucayali gikk «El Refugio» på grunn og satte seg fast i en skjult sandbanke. Det uventede støtet kastet mannskapet overende, men de fikk grepet tak i rekkverket rundt båten og unngikk å bli kastet over bord. Skipperen slo bakk, men til ingen nytte. Båten hadde kjørt seg fast. De seks brødrene som var om bord, kledde av seg til de stod i bare underbuksen, hoppet ut på sandbanken og begynte å losse 40 kartonger med litteratur for å gjøre båten lettere. Plutselig ropte en av dem: «Se opp! En kvelerslange klatrer om bord!» Og ganske riktig, en lysgrønn slange på nesten to meter var på vei opp langs båtsiden. Noen rapp med den ene åren fikk den raskt ut i elven igjen. Lossingen gjorde båten lettere, og snart kom den løs og kunne gå videre.

Organisert forkynnelse

«El Refugio» er ingen stor båt, og den er heller ikke av de raskeste. Det går heller langsomt framover der den arbeider seg igjennom de virvlende elvestrømmene. For å rekke over et større område hadde pionerene utarbeidet en handlingsplan. Før de forlater utgangspunktet i Iquitos, forsøker de å finne ut hva som venter dem i det distriktet de har planer om å gjennomarbeide. De spør slike som er godt kjent i området, og kan på den måten tegne opp en grov kartskisse av landsbyene og chacraene i området. Små elver og kanaler blir avmerket med tanke på mindre utflukter. Hvis det er mange landsbyer i området, kan de la båten ligge i ro i én eller to uker på samme sted. Vanligvis oppsøker fire av de seks pionerene de spredte gårdene, mens skipperen på båten og den gjenværende pioneren reiser dypt inn i jungelen, til steder som det ikke er mulig å nå med båt. De ordner det slik at de får være med et av oljeselskapenes fly når disse flyene drar ut til en leir.

Disse leirene ligger i rydninger dypt inne i jungelen hvor det drives kontinuerlig prøveboring etter olje. Det kan være over hundre mann i en slik leir. Vitnene gjør en avtale om å tale til arbeiderne på den tiden da de spiser kvelds, etter arbeidstid. I én slik leir viste det seg at den hytten hvor måltidene ble inntatt, var et utmerket auditorium. Mennene lyttet oppmerksomt, og etterpå stilte de mange spørsmål angående de moralske problemer de blir stilt overfor når de bor så langt borte fra familien. Det var en fin anledning til å forklare hva Bibelen sier om moralsk renhet. Etter den delen av programmet som bestod av spørsmål og svar, spurte mange av mennene etter bibler og hjelpemidler til å studere Bibelen. Pionerene fikk navnet og adressen til flere av dem, og senere ble det startet studier med noen av disse og familiene deres i Iquitos. Fire slike leirer med oljearbeidere ble gjennomarbeidet på denne måten — tre av dem måtte pionerene reise til med fly, mens de kunne bruke «El Refugio» for å komme fram til den siste.

Overalt hvor pionerene kunne skimte en caserío, en liten landsby, fortøyde de båten på det første og beste sted hvor den kunne ligge. En av dem undersøker bredden før han går i land. Den tilsynelatende harde jordryggen som elven avleirer langs bredden, ser trygg ut, men kan være full av overraskelser. Plutselig kan den som hopper i land, stå til livet i gjørme!

Straks de har fått trygg grunn under føttene, skynder brødrene seg forbi den nysgjerrige og skravlende flokken av barn som tar imot dem overalt, og forsøker å finne landsbyhøvdingen. De forklarer ham ganske kort hva som er hensikten med besøket, og ber om lov til å bruke skolehytten eller landsbyens vanlige møtested for å holde et bibelsk foredrag. Vanligvis får de lov til det. Foredraget blir bekjentgjort ved at barna løper rundt og sørger for å invitere alle som én. Samme dag som foredraget skal holdes, forkynner pionerene fra hytte til hytte. Folk er vennlige og gjestfrie og tar ivrig imot bibelsk litteratur. Hvis de ikke har penger, blir bøkene byttet mot skilpadder, apekatter, høner, papegøyer, frukt eller nydelige orkideer.

I den utstrekning tiden tillater det, blir ettermiddagen brukt til å gå på gjenbesøk. De som viser spesiell interesse, blir bedt om å ta med mecheros eller beholdere med parafin og en veke så de kan ha lys. Når klokken blir sju om kvelden, er vanligvis alle kommet med lampen i den ene hånden og Bibelen i den andre. Etter foredraget strømmer spørsmålene på. Tror Jehovas vitner på et helvete? Hvordan skiller det Jehovas vitner tror, seg ut fra katolisismen? De fleste setter pris på å finne svarene i sin egen bibel.

Opplevelser som gjør en varm om hjertet

Etter et av disse foredragene kom en mann og hans kone fram til pioneren med tårer i øynene. «Brødre, vi har ventet lenge på å få høre det dere har sagt i kveld,» sa mannen. «Vi elsker dette stedet og liker tanken på at det vil bli et paradis på jorden hvor vi kan bo. Hvem er det så som ifølge dere skal til himmelen?» Det gjør en virkelig varm om hjertet å finne slike velvillige mennesker så langt ute i Amazonas’ jungel, milevis fra «sivilisasjonen».

Pionerene forsøker å levere sett med bøker, siden det kan bli lenge til de vil få anledning til å komme tilbake til landsbyene. I Iquitos ble en av brødrene en dag stoppet av en arbeider på en elvebåt som spurte om et nytt sett på åtte bøker. Hvor var det blitt av de første åtte bøkene? Han hadde fått besøk av slektninger, og de hadde lånt alle bøkene hans. Det er vanskelig å få tak i lesestoff dypt inne i jungelen. På denne måten har litteraturen funnet veien til steder pionerene aldri får besøkt. Ved sin ånd sørger Jehova med andre ord for at kristne publikasjoner kommer i de rette hender.

I en landsby ble to av brødrene igjen ved båten mens de andre fulgte en sti gjennom jungelen. Enorme trekroner høyt oppe hindret det meste av sollyset i å trenge igjennom, og fugler i alle regnbuens farger fløy fram og tilbake i det grønne løvverket. Etter 15 minutters gange kom vitnene fram til en ganske stor rydning. Det tok omkring en time å besøke alle hyttene. Da brødrene var klar til å dra videre, kom en mann bort til dem og bad dem innstendig om å bli natten over, siden han hadde mange spørsmål. En av pionerene ble derfor igjen mens de andre drog tilbake til båten.

Pioneren foreslo at han kunne holde et bibelsk foredrag samme kveld. Barna ble straks sendt av gårde. De fulgte stier som brødrene hadde oversett, for å få dem som bodde i nærheten, til å komme. I mellomtiden ledet pioneren et bibelstudium i landsbyen ved hjelp av kapitler i boken Den sannhet som fører til evig liv som besvarte de spørsmålene den gjestfrie mannen stilte. Da kvelden kom og det ble kjølig, ble det et voldsomt leven i en klynge med bambusrør. Som på et signal begynte hundrevis av parakitter å skrike, tilsynelatende for å ønske den kjølige kvelden velkommen.

Tidlig på kvelden hadde 20 voksne og mange barn samlet seg rundt taleren. En gasslykt sørget for utmerket leselys, men det tiltrakk seg også hundrevis av insekter fra jungelen. Da taleren var halvveis i foredraget, svelget han ett av insektene! Etter et voldsomt spetakkel, der noen dunket ham i ryggen, mens andre lo eller uttrykte sin medfølelse, kunne han fortsette. Da han var ferdig, var alt som het forlegenhet, forsvunnet, og en livlig drøftelse begynte.

Da alle naboene hadde dratt hjem, satte den interesserte mannen opp et moskitonett i det ene hjørnet av en platting i tilknytning til huset. Plattingen stod ute i friluft og hvilte på pæler halvannen meter over bakken. Da pioneren la seg til å sove under moskitonettet, samlet mannen sammen dyrene sine og tjoret dem fast under plattingen for å beskytte pioneren mot bander som holder til i jungelen. Mens broren bad til Jehova og takket for hans omsorg, ble han lullet i søvn av jungellydene.

Det virket bare som om det var gått et øyeblikk, da broren brått satte seg opp. Han hadde hørt en hane gale, og det hørtes ut som om den befant seg rett under ham, noe den da også gjorde. Hanen ble avløst av en hund som gjødde. Deretter buldret en kalkun, og så fulgte en geit opp med høylytt mekring. Deretter satte alle fuglene i gang med skvaldringen sin. En ny dag hadde begynt.

Etter en overveldende frokost drog broren av gårde nedover stien for å slutte seg til vennene sine igjen. Plutselig lå noe som lignet et stort tre, over stien foran ham. Da han tok det nærmere i øyesyn, så han at det var en minst åtte meter lang kvelerslange. Pioneren tok forsiktig en omvei rundt den og kom trygt fram til båten.

Motarbeidet av presteskapet

I den neste landsbyen ble de ikke så vennlig mottatt. Idet båten sakte gled inn mot et sted de kunne fortøye, ble de overrasket over å se en stor ansamling av mennesker på land. Med en katolsk prest i spissen vinket de båten vekk og ropte at de ikke trengte bibelsk litteratur. Brødrene fortsatte derfor litt videre og la til land like nedenfor landsbyen.

Snart la en flåte som fraktet bananer, ut fra landsbyen. Da den nærmet seg, ropte brødrene til de tre mennene som staket flåten, at de skulle legge inn til «El Refugio». Tre av pionerene gikk om bord og begynte å forkynne. Eieren av flåten ville vite hvorfor presten ikke ønsket at pionerene skulle gå i land i landsbyen, og pionerene svarte at de kunne ikke forstå hvorfor en prest ikke ønsket at folk skulle forstå Bibelen. Hvilke dårlige resultater kunne det vel for eksempel gi å lese Min bok med fortellinger fra Bibelen? Da mennene begynte å bla i boken, klarte de ikke å legge den fra seg.

Neste dag satte flere kanoer kursen mot «El Refugio». Min bok med fortellinger fra Bibelen hadde vakt stor oppsikt i landsbyen. Brødrene fikk vite at hvis de gikk et lite stykke innover land, ville de komme inn på en sti som førte til landsbyen. Da de kom til landsbyen og gikk fra dør til dør, ble de tatt mye bedre imot. Mange av innbyggerne i landsbyen kjøpte sett med bøker, til prestens store fortvilelse.

En Rikets sal blir bygd på et avsidesliggende sted

Med tiden kom de fryktløse pionerene fram til det stedet hvor grensene til tre land møtes i Amazonas. Tre landsbyer, Caballococha i Peru, Leticia i Colombia og Tabatinga i Brasil, som alle ligger like i nærheten av hverandre, danner et travelt handelssentrum her. Det er lett å komme inn i alle disse landsbyene, siden man ikke er så nøye med passkontrollen så dypt inne i jungelen.

To pionersøstre arbeidet i Tabatinga. De hadde samlet en liten gruppe som gjerne ville holde møter, men de hadde ikke noe sted de kunne samles. De to søstrene bad innstendig brødrene om å bli for å holde foredrag på stedet, noe de gjorde med glede. I løpet av de etterfølgende drøftelsene kom det fram at gruppen hadde nok penger til å kjøpe tømmer med tanke på å føre opp en liten bygning på et område de hadde fått som gave. Søstrene hadde allerede funnet et sagbruk lenger oppe langs elven, der en mann hadde lovt å selge dem tømmer til en rimelig pris. «El Refugio» fraktet materialene i to vendinger. I løpet av 15 dager bygde villige arbeidere en Rikets sal med plass til 80 personer. Mannskapet på båten gav dem sin egen atril eller talerstol, og i tillegg gav de dem flere benker, slik at den begeistrede gruppen fikk noe å sitte på. Hvor glade var de ikke for endelig å ha sitt eget møtelokale!

Det er fremdeles store områder langs Amazonas og dens bielver som må gjennomarbeides. De som reagerer positivt på oppfordringen til å forkynne det gode budskap på disse avsidesliggende stedene, blir rikelig velsignet. (Apostlenes gjerninger 16: 9, 10) Nå har «El Refugio» en ny besetning av pionerer, som også har fullstendig tillit til at Jehova vil lede og beskytte dem når de utfører hellig tjeneste.

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

COLOMBIA

Leticia

PERU

Iquitos

Amazon

Marañón

Ucayali

BRASIL

Tabatinga

[Bilder på side 26]

Pionerer om bord i «El Refugio» forkynner livgivende sannheter til folk langs Amazonas