’Den tro og kloke tjener’ og dens styrende råd
«Hvem er en tro og klok tjener, en som herren har betrodd oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid?» — MATTEUS 24: 45.
1. Hvorfor er Jehova villig til å delegere myndighet, og hvem er det han har delegert størst myndighet til?
JEHOVA er en ordens Gud. Han er også Kilden til all rettmessig myndighet. Fordi han har tillit til sine trofaste skapningers lojalitet, er han villig til å delegere myndighet. Den han har delegert størst myndighet til, er sin Sønn, Jesus Kristus. Ja, Gud «la alt under hans føtter og gav ham som hode over alle ting til menigheten». — Efeserne 1: 22, EN.
2. Hva omtaler Paulus den kristne menighet som, og hvem har Kristus delegert myndighet til?
2 Apostelen Paulus omtaler den kristne menighet som «Guds hus» og sier at Jehovas trofaste Sønn, Jesus Kristus, ble satt over dette hus. (1. Timoteus 3: 15; Hebreerne 3: 6) Kristus delegerer myndighet videre til dem som tilhører Guds hus. Det fremgår av Jesu ord i Matteus 24: 45—47. Der sier han: «Hvem er en tro og klok tjener, en som herren har betrodd oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.»
Husholderen i det første århundre
3. Hvem utgjør ’den tro og kloke tjener’, og hva blir de kalt som enkeltpersoner?
3 Ut fra vårt grundige studium av Bibelen vet vi at de åndssalvede medlemmer av Guds hus på et hvilket som helst gitt tidspunkt kollektivt utgjør ’den tro og kloke tjener’, «forvalter» eller «husholder». Som enkeltpersoner blir de som tilhører Jehovas hus, omtalt som «de andre tjenerne» eller som «tjenestefolk». — Matteus 24: 45; Lukas 12: 42; se EN.
4. Hvilket spørsmål reiste Jesus kort tid før han døde, og hvem sammenlignet han seg med?
4 Noen måneder før sin død reiste Jesus det spørsmålet som er nedskrevet i Lukas 12: 42: «Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rette tid?» Senere, bare noen dager før han døde, sammenlignet han seg selv med en mann som skulle reise utenlands, og som kalte til seg sine tjenere og overlot dem alt han eide. — Matteus 25: 14.
5. a) Når gav Jesus andre i oppdrag å ta hånd om det han eide? b) Hvilket utvidet oppdrag gav Kristus dem som skulle bli en del av hans kollektive husholder?
5 Når satte Jesus Kristus andre til å ta hånd om det han eide? Det var etter sin oppstandelse. De kjente ordene i Matteus 28: 19, 20 viser at han gav dem som skulle bli en del av hans kollektive husholder, et utvidet oppdrag når det gjaldt å undervise og gjøre disipler. Ved at tjenerne forkynte «like til jordens ender», skulle de utvide den misjonsmarken som Kristus hadde begynt å bearbeide i løpet av sin jordiske tjeneste. (Apostlenes gjerninger 1: 8) Dette innebar at de skulle virke som «ambassadører i Kristi sted». Som «forvaltere av Guds hemmeligheter» skulle de gjøre disipler og gi dem åndelig føde. — 2. Korinter 5: 20, NW; 1. Korinter 4: 1, 2.
Husets styrende råd
6. Hva gjorde forvalterklassen i det første århundre under Guds inspirasjon?
6 De åndssalvede kristne skulle i fellesskap utgjøre herrens forvalter eller husholder, som var satt til å dele ut betimelig åndelig føde til hver enkelt av dem som tilhørte Guds hus. Mellom år 41 og år 98 e.Kr. skrev medlemmer av forvalterklassen i det første århundre under inspirasjon fem historiske beretninger, 21 brev og Åpenbaringsboken til gagn for sine brødre. Disse inspirerte skriftene inneholder verdifull åndelig føde for ’tjenestefolkene’, det vil si de enkelte salvede, i Guds hus.
7. Hvorfor valgte Kristus ut et lite antall menn fra tjenerklassen?
7 Mens alle salvede kristne i fellesskap utgjør Guds hus, er det rikelig med vitnesbyrd om at Kristus utvalgte et lite antall menn fra tjenerklassen som skulle tjene som et synlig, styrende råd. Menighetens tidligste historie viser at de 12 apostler, deriblant Mattias, utgjorde grunnvollen for det styrende råd i det første århundre. Det vi leser i Apostlenes gjerninger 1: 20—26, tyder på det. I forbindelse med at Judas Iskariot skulle erstattes, ble det talt om «hans tilsynsembete» og hans «tjeneste» og «apostelembete».
8. Hva innbefattet det ansvar som det styrende råd i det første århundre hadde?
8 Dette tilsynsembete innbefattet apostlenes ansvar for å utnevne kvalifiserte menn til tjenestestillinger og deres ansvar for å organisere tjenesten. Men det innebar også noe mer. Det innebar undervisning og klargjøring av lærepunkter. Som en oppfyllelse av Jesu løfte i Johannes 16: 13 skulle «sannhetens Ånd» gradvis veilede den kristne menighet til den fulle sannhet. De som tok imot ordet og ble døpte, salvede kristne, holdt seg helt fra begynnelsen av trofast til «apostlenes lære». Ja, grunnen til at sju anbefalte menn ble utnevnt til å ta seg av den nødvendige oppgaven å dele ut materiell mat, var at «de tolv» skulle kunne fortsette å ’vie seg til bønnen og Ordets tjeneste’. — Apostlenes gjerninger 2: 42; 6: 1—6.
9. Hvordan ble det styrende råd redusert til 11 medlemmer, men hva var øyensynlig grunnen til at man ikke straks sørget for at det igjen ble 12 medlemmer?
9 Det ser ut til at det styrende råd først utelukkende bestod av Jesu apostler. Men skulle det fortsette å være slik? Omkring år 44 ble apostelen Jakob, bror av Johannes, henrettet av Herodes Agrippa I. (Apostlenes gjerninger 12: 1, 2) Det later ikke til at man fant en ny apostel som erstatning for ham, slik det ble gjort i tilfellet med Judas. Hvorfor ikke? Uten tvil fordi Jakob døde trofast, som den første av de 12 apostlene som led døden. Judas derimot var en ond frafallen og måtte erstattes for at det igjen skulle være 12 grunnsteiner i det åndelige Israel. — Efeserne 2: 20; Åpenbaringen 21: 14.
10. Når og hvordan ble det styrende råd i det første århundre utvidet, og hvordan brukte Kristus det for å lede Guds hus?
10 De opprinnelige medlemmer av det styrende råd i det første århundre var apostler, menn som hadde vandret sammen med Jesus og vært vitne til hans død og oppstandelse. (Apostlenes gjerninger 1: 21, 22) Men denne situasjonen kom til å forandre seg. Etter hvert som årene gikk, var det andre kristne menn som hadde nådd den nødvendige åndelige vekst og ble utnevnt som eldste i menigheten i Jerusalem. Senest i år 49 var det styrende råd blitt utvidet til å omfatte en del eldste i Jerusalem i tillegg til de gjenlevende apostlene. (Apostlenes gjerninger 15: 2) Sammensetningen av det styrende råd var altså ikke strengt fastlagt, men Gud ledet tydeligvis begivenhetenes gang slik at det styrende råd ble tilpasset hans folks situasjon. Kristus, menighetens aktive Hode, brukte dette utvidede styrende råd til å avgjøre et viktig lærespørsmål, spørsmålet om hvorvidt ikke-jødiske kristne måtte bli omskåret og holde Moseloven. Det styrende råd skrev et brev hvor det redegjorde for sin beslutning, og sendte ut forskrifter som menighetene skulle følge. — Apostlenes gjerninger 15: 23—29.
En regnskapets tid for husholderen
11. Satte brødrene pris på det styrende råds faste ledelse? Hva er det som viser at Jehova velsignet denne ordningen?
11 De første kristne satte pris på det styrende råds faste ledelse, både som enkeltpersoner og som menigheter. Etter at menigheten i Antiokia i Syria hadde lest brevet fra det styrende råd, gledet de seg over den oppmuntring dette gav dem. Etter hvert som andre menigheter mottok de samme opplysningene og fulgte forskriftene, ble de «styrket i troen og vokste i tall for hver dag». (Apostlenes gjerninger 16: 5) Det er tydelig at Gud velsignet denne ordningen. — Apostlenes gjerninger 15: 30, 31.
12, 13. Hvilke begivenheter forutsa Jesus i lignelsen om pundene og i lignelsen om talentene?
12 Men la oss nå se på en annen side ved dette viktige emnet. I sin lignelse om pundene sammenlignet Jesus seg selv med en mann av høy ætt som reiste til et land langt borte for å bli innsatt som konge og deretter vendte tilbake. (Lukas 19: 11, 12) Som følge av sin oppstandelse i år 33 ble Jesus Kristus opphøyd til Guds høyre hånd, hvor han skulle sitte til hans fiender ble lagt som skammel for hans føtter. — Apostlenes gjerninger 2: 33—35.
13 I en parallell illustrasjon — lignelsen om talentene — sa Jesus at da lang tid var gått, kom herren for å holde regnskap med sine tjenere. Til de tjenerne som hadde vært trofaste, sa herren: «Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!» Men om den utro tjeneren sa han: «[Han] skal bli fratatt selv det han har. Og kast så denne unyttige tjener ut i mørket utenfor.» — Matteus 25: 21—23, 29, 30.
14. Hva ventet Jesus av sine åndssalvede tjenere?
14 Da lang tid var gått — nesten 1900 år — fikk Jesus kongemakt. Det skjedde i 1914, ved slutten av «nasjonenes fastsatte tider». (Lukas 21: 24, NW) Kort tid etter kom han og ’holdt regnskap’ med sine tjenere, de åndssalvede kristne. (Matteus 25: 19) Hva ventet Kristus av dem som enkeltpersoner og som gruppe betraktet? Forvalterens oppdrag var det samme som det hadde vært helt siden det første århundre. Kristus hadde gitt enkeltpersoner talenter — «etter det hver enkelt hadde evne til». Han ventet derfor resultater som stod i forhold til dette. (Matteus 25: 15) Her gjelder regelen i 1. Korinter 4: 2: «Nå kreves det av forvaltere at de viser troskap.» Å gjøre bruk av talentene innebar å tjene trofast som ambassadører for Gud ved å gjøre disipler og overbringe dem åndelige sannheter. — 2. Korinter 5: 20, NW.
’Tjeneren’ og dens styrende råd da endens tid nærmet seg
15. a) Hva ventet Kristus av sin kollektive husholder? b) Hva er det som tyder på at Kristus ventet at tjenerklassen skulle gjøre dette før han kom for å holde regnskap med sine tjenere?
15 Kristus ventet at de salvede kristne som gruppe betraktet skulle tjene som en trofast forvalter og gi hans tjenestefolk «mat i rette tid». (Lukas 12: 42) Ifølge Lukas 12: 43 sa han: «Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han!» I dette ligger det at i en tid før Kristus kom for å holde regnskap med sine åndssalvede tjenere, ville de ha vært opptatt med å dele ut åndelig føde til medlemmene av den kristne menighet, Guds hus. Hvem fant Kristus i ferd med å gjøre dette da han kom tilbake med kongemakt i 1914 og begynte å inspisere Guds hus i 1918? — Malaki 3: 1—4; Lukas 19: 12; 1. Peter 4: 17.
16. Hvorfor fant ikke Kristus at kristenhetens kirkesamfunn gav åndelig føde i rette tid, da han kom for å inspisere Guds hus i 1918?
16 Da Jesu lange ventetid ved Jehovas høyre hånd nærmet seg slutten, ble det etter hvert tydelig hvem det var som gav Kristi tjenestefolk åndelig føde også i tiden før 1914. Var det kristenhetens kirkesamfunn? Nei, det var det så visst ikke, for de var sterkt engasjert i politikk. De hadde vært villige redskaper for kolonimaktenes ekspansjon og hadde forsøkt å overgå hverandre for å bevise sin patriotisme. Derved hadde de fremmet nasjonalismen. Dette førte snart stor blodskyld over dem i og med at de gav sin aktive støtte til politiske styremakter som var med i den første verdenskrig. Hva det åndelige angår, så var deres tro blitt svekket av modernismen. Det oppstod en åndelig krise fordi mange geistlige var blitt et lett bytte for den historisk-kritiske bibelforskning og utviklingslæren. Ingen åndelig føde kunne ventes å komme fra kristenhetens presteskap!
17. Hvorfor forkastet Kristus noen salvede kristne, og hvilke følger fikk det for dem?
17 Det kom heller ikke noen nærende åndelig føde fra de salvede kristne som var mer opptatt av sin egen, personlige frelse enn av å gjøre bruk av sin herres «talent». De viste seg å være «late» og uskikket til å ta hånd om det herren eide. De ble derfor kastet ut i «mørket utenfor», hvor kristenhetens kirkesamfunn fortsatt befinner seg. — Matteus 25: 24—30.
18. Hvem var det herren fant opptatt med å gi hans tjenestefolk åndelig mat i rette tid, og hva er det som viser det?
18 Da herren Jesus Kristus kom for å inspisere sine tjenere i 1918, hvem var det da han fant opptatt med å gi hans tjenestefolk mat i rette tid? Vi kan spørre: Hvem var det på den tiden som hadde gitt oppriktige, sannhetssøkende mennesker den riktige forståelsen av gjenløsningsofferet, Guds navn, Kristi usynlige nærvær og betydningen av året 1914? Hvem hadde vist at treenighetslæren er falsk, at menneskesjelen ikke er udødelig, og at det ikke finnes noe brennende helvete? Og hvem hadde advart mot de farer som var forbundet med utviklingslæren og spiritismen? Kjensgjerningene viser at det var den gruppen av salvede kristne som var knyttet til utgiverne av det bladet som i dag heter «Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike».
19. Hvordan hadde en tro og klok tjenerklasse åpenbart seg før 1918, ved hjelp av hva hadde den delt ut åndelig mat, og siden når?
19 I nummeret for 15. oktober 1945 sa Vagttaarnet: «Således fantes det i året 1878, 40 år innen Herren kom til templet i året 1918, en skare oppriktige, innviede kristne, som hadde brutt med de prestelige organisasjoner, og som søkte å utøve kristendom . . . For at de sannheter som Gud gav gjennom Kristus Jesus som ’mat i rette tid’, regelmessig kunne bli hele hans husfolk av innviede barn til del, begynte man året etter, i juli 1879, å utgi dette tidsskrift, Vagttaarnet.»
20. a) Hvordan trådte et styrende råd i vår tid inn på skueplassen? b) Hva gjør medlemmene av det styrende råd, og under ledelse av hvem?
20 I en utredning om hvordan det styrende råd i nyere tid ble til, forklarte Vakttårnet for 1. mars 1972: «Fem år senere [i 1884] ble Zion’s Watch Tower Tract Society opprettet og begynte å tjene som et redskap hvis oppgave skulle være å sørge for at tusenvis av oppriktige mennesker som ønsket å lære Gud å kjenne [og] forstå hans ord . . . fikk åndelig føde. Innvigde, døpte, salvede kristne ble knyttet til dette selskap ved hovedkontoret i Pennsylvania. Enten de tilhørte styret eller ikke, var de villige til å utføre den ’tro og kloke tjener’-klasses spesielle arbeid. De hjalp til med å gi føde til og lede ’tjener’-klassen, og på denne måten ble et styrende organ [råd] til. Det skjedde tydeligvis under ledelse av Jehovas usynlige, virksomme kraft eller hellige ånd og under ledelse av hodet for den kristne menighet, Jesus Kristus.»
21. a) Hvem var det Kristus fant var opptatt med å dele ut åndelig mat, og hvordan belønnet han dem? b) Hva hadde den tro og kloke tjener og dens styrende råd i vente?
21 Da Jesus Kristus i 1918 inspiserte dem som hevdet at de var hans tjenere, fant han altså en internasjonal gruppe kristne som utbredte Bibelens sannheter både i menigheten og i det offentlige forkynnelsesarbeid. I 1919 gikk det virkelig som Kristus hadde forutsagt: «Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.» (Matteus 24: 46, 47) Disse sanne kristne gikk inn til sin herres glede. Fordi de hadde vært «tro i lite», ble de ’satt over mye’ av sin herre. (Matteus 25: 21) Den tro og kloke tjener og dens styrende råd var på plass og var klar for et utvidet oppdrag. Hvor glade bør vi ikke være for at det var tilfellet, for lojale kristne høster virkelig stort gagn av det trofaste arbeid som blir utført av den tro og kloke tjener og dens styrende råd!
Hovedpunkter vi bør huske
◻ Hvem er Hodet for Guds hus, og hvem har han delegert myndighet til?
◻ Hvilket oppdrag gav Kristus den kollektive tjenerklasse?
◻ Hvilken annen kollektiv gruppe bestod tjenerklassen av, og spesielt hvilke plikter hadde den?
◻ Hvem var det som gav dem som tilhørte Guds hus, åndelig mat, da Kristus kom for å inspisere Guds hus?
◻ Hvordan ble et styrende råd i vår tid til?
[Bilde på side 10]
’Tjeneren’ i det første århundre hadde et styrende råd som bestod av apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem