Mesjasteinen — ødelagt, men ikke tapt

MESJASTEINEN eller Moabittsteinen, som den også blir kalt, ble med vilje ødelagt innen et år etter at den var blitt oppdaget i 1868. Den var nesten 3000 år gammel. Den var et polert stykke svart basalt med en pent avrundet topp og var omkring 1,1 meter høy, cirka 70 centimeter bred og 36 centimeter tykk. En tid etter at den var blitt ødelagt, ble to store og 18 mindre fragmenter funnet igjen, men en tredjedel av steinen var gått tapt for alltid.

Hvordan gikk det til at denne usedvanlige minnesteinen nesten gikk tapt for godt? Og hvor verdifull er den for dem som studerer Bibelen?

Intriger og mistillit

F. A. Klein var den første europeer som fikk se steinen hel. Den lå blant ruinene av Diban nordøst for Dødehavet. Han laget noen skisser over deler av innskriften, som gikk over 34 linjer og var skrevet innenfor den opphøyde kanten. Da han kom tilbake til Jerusalem, meldte han fra om funnet til sin prøyssiske overordnede. Det ble straks fastslått at skriften var fønikisk, og man forstod at innskriften var viktig. Et museum i Berlin skaffet penger for å kjøpe steinen, men snart kjempet andre interesserte parter om den. De lokale sjeikene ble klar over hvor verdifull den var, så de gjemte den og krevde en latterlig høy pris for den.

En fransk arkeolog klarte å få et papiravtrykk av innskriften, men fordi avskriften måtte rives vekk før den var tørr, ble avtrykket knapt leselig. I mellomtiden kom det ordrer fra Damaskus om at beduinene skulle gi fra seg steinen til representanter for myndighetene. Beduinene bestemte seg for å ødelegge steinen istedenfor å følge denne ordren. De tente derfor bål rundt den dyrebare levningen fra fortiden og tømte vann på den flere ganger. Da steinen sprakk, ble fragmentene raskt fordelt blant de innfødte familiene, som plasserte dem i kornkamrene, tilsynelatende for å sikre at avlingene deres ble velsignet. Det var også den beste måten for enkeltpersoner å forhandle om salget av de spredte fragmentene på.

Det blir brakt liv i bibelhistorien

Ved hjelp av gipsavstøpninger og papiravtrykk ble innskriften på steinen til slutt gjenvunnet. Da den fullstendige teksten ble åpenbart, ble de lærde forbløffet. Den gamle minnesteinen ble på den tiden omtalt som «den mest bemerkelsesverdige monolitt som noen gang er blitt oppdaget».

Kong Mesja av Moab stilte denne steinen opp for sin gud Kamos til minne om at Mesja hadde gjort slutt på Israels herredømme, som han sier hadde vart i 40 år, og som Kamos hadde tillatt fordi han var «vred på sitt land». Dette opprøret som moabittene gjorde, oppfattes vanligvis som en begivenhet som har sammenheng med de begivenhetene som omtales i det tredje kapitlet i 2. Kongebok. På monumentet skryter Mesja av at han er svært religiøs, av at han har bygd byer og anlagt en hovedvei, og av at han har vunnet en seier over Israel. Han gir sin gud Kamos æren for alt dette. Mesjas nederlag og det at hans egen sønn ble ofret — noe Bibelen forteller om — er som en kunne vente, utelatt i denne selvforherligende innskriften.

Mange av de stedene Mesja sier at han inntok, er nevnt i Bibelen, for eksempel Medeba, Atarot, Nebo og Jahsa. Steinen underbygger dermed de bibelske beretningenes nøyaktighet. Men noe som er spesielt, er Mesjas bruk av tetragrammet, JHWH, navnet på Israels Gud, i den 18. linjen. Der skryter Mesja: «Herfra [fra Nebo] førte jeg Jahves [kar] og slepte dem fram for Kamos.» Utenom Bibelen er dette sannsynligvis det tidligste vitnesbyrd om bruken av Guds navn.

I 1873 ble Mesjasteinen restaurert. Gipsavstøpninger av den teksten som manglet, ble føyd til, og steinen ble utstilt i Louvre i Paris, hvor den er den dag i dag. En nøyaktig kopi står i British Museum i London.

[Bilder på side 31]

(Over) Landet Moab

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

(Til venstre) Den restaurerte Mesjasteinen

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

(Til høyre) Tetragrammet på Mesjasteinen

[Rettigheter]

The Bible in The British Museum