Hvordan jeg overvant mine svakheter

Fortalt av Thomas Addison

DA JEG var gutt, kunne bare det at jeg så en liten fugl på veien, være nok til at jeg skyndsomt tok en stor omvei. Når slektninger eller venner kom på besøk, fant de et umeddelsomt barn som gjemte seg bak morens skjørt. Den måten jeg vanligvis reagerte på overfor besøkende, var at jeg trakk meg tilbake til soverommet så fort som mulig. Jeg ble helt stum i nærheten av noen som utøvde myndighet, særlig skolelærere.

Hva var det som fikk meg til å forandre meg? Hva er det som har gjort at en ung gutt som var så sjenert, senere kunne bli i stand til å tale til flere tusen tilhørere på store stevner?

Foreldrenes positive påvirkning

Mine foreldre — særlig min far, som var en mager, handlekraftig skotte — syntes at jeg var et vanskelig barn å forstå. Far mistet foreldrene sine da han var 13 år gammel, og var som en uslepen diamant. Han lærte i ung alder å stå på egne ben. Mor derimot, var bondedatter, og hun var mildheten selv. Den opplæring jeg fikk fra den spede barndom av, var vennlig og fast, men jeg ble ikke overbeskyttet.

Da jeg var seks år gammel, i 1945, hadde jeg mitt første oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen. Jeg holdt min første tale i lyset fra en parafinlampe, i en liten menighet i Australia som bare bestod av tre familier. Far hjalp meg i god tid med forberedelsene og redegjorde for fordelene ved å tale improvisert. Han la også vekt på at jeg aldri måtte være redd for hva andre mennesker sier eller tror. Som han sa det: «Vi mennesker er alle sammen bare hauger av støv. Noen hauger er litt større enn andre, det er det hele.» Knærne mine skalv, jeg kjente svetten i hendene mine, og halvveis ut i talen ble jeg helt stum og ute av stand til å fullføre.

Jeg må ha vært om lag ti år gammel da far tok meg og min yngre bror, Robert, med ut på hovedgaten i byen, like utenfor kinoen på stedet. Der holdt vi opp bladene Vakttårnet og Våkn opp!, slik at alle kunne se dem, også klassekameratene våre. Bladene føltes så tunge som bly, og noen ganger holdt jeg dem bak ryggen. Jeg forsøkte fortvilt å gjøre meg så liten som mulig.

Når jeg så det mot far viste, og det eksempel han var for oss, ble jeg imidlertid veldig oppmuntret. Han sa alltid at det å trekke seg tilbake var å gi etter for Satan og for menneskefrykt. Jeg ble stilt på en ny prøve på skolen. Dette var ikke så lenge etter at den annen verdenskrig var slutt, og nasjonalismen gjorde seg fortsatt sterkt gjeldende i Australia. Min søster Ellerie og jeg ble sittende når nasjonalsangen ble spilt på skolen. Jeg følte det som en virkelig prøve å måtte handle annerledes, men igjen hjalp mine foreldres stadige støtte og oppmuntring meg til ikke å inngå kompromiss.

Fars gode eksempel

Far var virkelig svært tålmodig med meg, hans bakgrunn og temperament tatt i betraktning. Han begynte å arbeide i kullgruvene i England da han var en gutt på bare 13 år. Da han var i begynnelsen av 20-årene, emigrerte han til Australia for å søke et bedre liv. Den økonomiske depresjonen i 30-årene hadde imidlertid innfunnet seg, og han påtok seg arbeid under forferdelige forhold for å forsørge sin familie.

Far var skuffet over forholdene i sin alminnelighet og over politikken i særdeleshet, så da han leste Selskapet Vakttårnets bøker og deres fryktløse avsløring av det politiske, kommersielle og religiøse hykleri, vant det gjenklang hos ham. Det gikk ikke lang tid før han innviet seg til Jehova for å tjene ham, noe mor hadde gjort like før ham. Trass i at far hadde en ødelagt lunge som følge av en gruveulykke og ikke var faglært, tok han familien vår med til steder hvor vi kunne tjene for å dekke et åndelig behov. Hans tillit til Jehova gjorde et dypt inntrykk på meg.

Jeg kan for eksempel huske at vi drog til en liten kullgruveby, hvor de eneste vitnene var to eldre søstre som begge hadde ikke-troende ektemenn. Det var vanskelig å skaffe husrom, men vi klarte til slutt å få leid et gammelt hus som lå flere kilometer utenfor byen. Den eneste måten vi kunne komme fra ett sted til et annet på, var ved å gå til fots eller bruke sykkel. Tidlig en morgen, mens vi tre barna var hos noen venner, brant huset som vi bodde i, ned til grunnen. Foreldrene våre unnslapp med livet i behold, men ingen av eiendelene våre ble berget. Vi hadde ingen forsikring og ingen penger.

Far nevnte dette like før han døde i 1982. Han sa: «Kan du huske hvor fortvilt situasjonen så ut til å begynne med, men at Jehova stod oss bi? For etter brannen sendte brødrene i Perth møbler, klær og penger. Fordi de var så gavmilde, var vi bedre stilt etter brannen enn vi var før!» Til å begynne med trodde jeg at far overdrev litt når han snakket så mye om hvordan Jehova hjalp oss i livet. Men tilfellene av det som han omtalte som guddommelig hjelp, ble for mange til at de kunne forklares på noen annen måte.

Mors positive tankegang

Et av mine store problemer har alltid vært en negativ tankegang. Mor spurte ofte: «Hvorfor ser du alltid den mørke siden av livet?» Det eksempel hun selv foregikk med ved å se den lyse siden, tilskyndte meg til å fortsette å bestrebe meg på å tenke mer positivt.

Mor fortalte nylig om noe som fant sted i en liten landsby like etter at vi flyttet dit. Noe som legen på stedet hadde sagt, moret henne. Han hadde antatt at foreldrene våre var velstående, ettersom han hadde lagt merke til at de var pent kledd og velstelt. Sannheten var at hjemmet vårt var en stor låve, hvor rommene var atskilt med sekkestrie. Det var ikke noe elektrisitet, gass eller rennende vann. En dag forsøkte en okse å bryte seg gjennom hoveddøren. Du kan tenke deg hvor jeg befant meg — under sengen!

Mor bar vannet vi trengte, fra en brønn som lå 200 meter borte, og brukte et par 15-liters bøtter som var festet til et åk over skuldrene hennes. Hun hadde en egen evne til å se det komiske ved ulempene, og med litt oppmuntring fra far betraktet hun enhver vanskelig situasjon som en utfordring som skulle overvinnes, i stedet for som en hindring. Hun pleide å understreke at selv om vi ikke hadde mye materielt sett, kunne vi glede oss over mange velsignelser.

Vi hadde for eksempel mange glederike dager da vi reiste til avsidesliggende områder for å forkynne, og vi overnattet under åpen himmel og stekte egg og bacon over åpen ild, og underveis sang vi Rikets sanger. Far sørget for musikken med trekkspillet sitt. Ja, i disse henseender var vi virkelig rike. I noen landsbyer leide vi små lokaler og bekjentgjorde offentlige foredrag, som vi holdt søndag ettermiddag.

På grunn av fars stadig tilbakevendende helseproblemer måtte mor av og til ta seg verdslig arbeid for å supplere inntekten hans. I flere år pleide hun sin mor og bestefar, og til sist pleide hun far. Hun gjorde det uten å klage. Jeg hadde fremdeles periodiske anfall av depresjon og hadde ofte en negativ innstilling, men mors eksempel og vennlige oppmuntring gav meg et ønske om ikke å gi opp.

Jeg overvinner depresjonen

Da jeg var i slutten av tenårene, opplevde jeg at alle de svakheter som jeg hadde som barn, og som jeg trodde jeg var kvitt, kom tilbake for fullt. Spørsmål om livet gjorde meg forvirret. Jeg spurte meg selv: ’Har alle mennesker lik anledning til å kjenne og tjene Jehova?’ Hvordan var det for eksempel med et barn som ble født i India eller i Kina? Et slikt barn måtte da ha langt mindre mulighet til å lære Jehova å kjenne enn et barn som var begunstiget ved å bli oppdratt av foreldre som var Jehovas vitner. Dette virket urettferdig! Arv og miljø, som et barn ikke har noen kontroll over, måtte også spille en viktig rolle. Livet syntes urettferdig på så mange måter. Jeg diskuterte slike spørsmål i timevis med mine foreldre. Jeg bekymret meg også for mitt utseende. Det var mange ting jeg ikke likte ved meg selv.

Når jeg grublet over disse tingene, ble jeg deprimert, og depresjonen kunne vare i flere uker. Det gikk ut over hele mitt ytre. En rekke ganger overveide jeg i hemmelighet å begå selvmord. Til sine tider fikk jeg en følelse av tilfredshet ved å drukne meg i selvmedlidenhet. Jeg så på meg selv som en misforstått martyr. Jeg ble reservert, og en gang, uten noe forutgående varsel, opplevde jeg plutselig å få en skremmende følelse. Alt omkring meg syntes uvirkelig, som om jeg så ut gjennom et uklart vindu.

Denne hendelsen rystet meg slik at jeg ble klar over at det ligger en fare i selvmedlidenhet. I bønn til Jehova bestemte jeg meg for å gjøre bevisste anstrengelser for ikke å gi etter for selvmedlidenhet igjen. Jeg begynte å konsentrere meg om positive, bibelske tanker. Fra da av leste jeg med mer enn vanlig oppmerksomhet alle artikler i bladene Vakttårnet og Våkn opp! som redegjorde for karakteregenskaper, og arkiverte dem deretter i en samlemappe. Jeg merket meg også nøye punkter i Vår tjeneste for Riket som omtalte hvordan en kan samtale med andre.

Mitt første mål var å forsøke å føre en samtale så lenge som mulig med én person på hvert kristent møte. Til å begynne med varte hver av disse samtalene bare om lag ett minutt. Det førte til at jeg mange ganger var fortvilt når jeg kom hjem. Ved å være utholdende opplevde jeg imidlertid at min evne til å føre en samtale med andre sakte bedret seg.

Jeg begynte også å foreta en hel del forskning angående de spørsmålene som hadde skapt tvil hos meg. Jeg viet dessuten mitt kosthold oppmerksomhet og fant ut at det både hjalp på humøret og styrket motstandskraften å ta et kosttilskudd. Senere erfarte jeg at andre faktorer kunne forårsake depresjon. Jeg ble for eksempel noen ganger så oppslukt av en spesiell interesse at jeg følelsesmessig sett kom i en veldig opprømt stemning. Dette førte uvegerlig til at jeg havnet langt nede igjen, noe som resulterte i tap av handlekraft og deretter i depresjon. Løsningen bestod i å være vedvarende interessert i noe, men ikke å bli altfor oppslukt av det. Selv i dag må jeg være på vakt mot dette.

Det neste skrittet var å nå det mål som mine foreldre alltid hadde holdt fram for oss barna, nemlig heltidstjenesten. Det at min søster standhaftig holdt fast på denne privilegerte pionertjenesten i over 35 år, virker fortsatt stimulerende på meg.

Jeg blir stilt overfor min sønns problemer

Etter at jeg hadde vært enslig pioner i noen år, giftet jeg meg med en annen pioner, Josefa. Hun har vært en god medhjelper for meg på alle måter. Med tiden fikk vi tre barn. Craig, vårt eldste barn, ble født i 1972 med alvorlig cerebral parese. Hans tilstand har vært en virkelig utfordring, ettersom han ikke er i stand til å gjøre noe selv, bortsett fra at han på en ubehjelpelig måte kan få i seg mat med en skje. Vi er naturligvis veldig glad i ham, så jeg lot ikke noe være uprøvd for å hjelpe ham til å klare seg selv i større utstrekning. Jeg laget en rekke hjelpemidler til bruk for ham når han skulle gå. Vi rådførte oss med mange spesialister, men med vekslende hell. Det har overbevist meg om at noen forhold i dette liv bare må godtas.

I løpet av de første 12 årene av sitt liv kunne Craig plutselig stoppe å spise og drikke. Dette skjedde samtidig med at han ufrivillig kastet opp. Grunnen til dette ble antatt å være nerveskader. Han begynte bokstavelig talt å svinne hen for øynene på oss. Bønn hjalp oss til å mestre situasjonen, og legemidler som er blitt foreskrevet, har bidratt til å holde problemet under kontroll. Craig kom seg heldigvis akkurat i siste øyeblikk, og han kunne atter glede oss ved sitt vinnende smil og sitt endeløse repertoar av sanger.

Josefa hadde til å begynne med meget vanskelig for å tilpasse seg denne ulykkelige situasjonen. Men hun klarte det etter hvert ved å sørge for å dekke alle Craigs behov med kjærlighet og tålmodighet. Dette har betydd at vi har vært i stand til å fortsette å flytte til steder hvor behovet for kristen hjelp er større. Med Josefas støtte og praktiske hjelp kunne jeg ha deltidsarbeid i en rekke år, noe som gav meg anledning til å tjene som hjelpepioner samtidig som jeg forsørget familien.

Behovet for å tenke positivt

Når Craig er deprimert på grunn av vedvarende sykdom eller frustrert på grunn av sine begrensninger, styrker vi ham med et av mine yndlingsskriftsteder: «Vi er ikke av dem som trekker seg tilbake.» (Hebreerne 10: 39) Han kan det utenat, og det har alltid en oppmuntrende virkning på ham.

Helt fra Craig var ganske liten, har han hatt en spesiell kjærlighet til felttjenesten. Ved å benytte seg av en spesiell rullestol er han ofte i stand til å være med oss. Han er særlig glad over å kunne være med oss når jeg fra tid til annen tjener andre menigheter som assisterende kretstilsynsmann. Det at han kommer med sine begrensede kommentarer under bokstudiet, og det at han alltid snakket om fortellinger fra Bibelen på den spesialskolen som han gikk på, har hatt en virkning som vi som ikke har noe handikap, ikke hadde kunnet skape. Craig har på den måten minnet meg om at uansett hvilke begrensninger vi har, kan Jehova bruke oss for å fremme hans vilje og hensikt.

For en tid siden hadde jeg det privilegium å være lærer ved Rikets tjenesteskole. Selv om jeg hadde mange år i tjenesten bak meg, var jeg fortsatt nervøs til å begynne med. Men ved å stole på Jehova ble jeg snart roligere, og jeg følte atter en gang Jehovas opprettholdende kraft.

Når jeg ser tilbake på de 50 årene jeg har levd, er jeg overbevist om at bare Jehova i sin kjærlighet kunne lære opp et slikt menneske som meg og gjøre det til et åndelig menneske.