Er du punktlig?

EN KRISTEN tilsynsmann i en søramerikansk menighet hadde mange fine egenskaper. Men hans nærmeste venner kalte ham for spøk for Harmageddon. Hvorfor? «Vi vet at han kommer, men det er bare Gud som vet når!» pleide de å si.

Ja, punktlighet — eller mangel på det — har mye å si for ens omdømme. Den vise kong Salomo illustrerte det på denne måten: «Giftige fluer får salvelagerens salve til å lukte ille og gjære; endog et lite grann dårskap ødelegger en mann som utmerker seg ved visdom eller ære.» (Forkynneren 10: 1, EN) En kristen kan ha mange fine egenskaper, men han får en plett på navnet sitt hvis han ikke er tidsbevisst.

«Punktlige mennesker inngir tillit,» sa en tilsynsmann. «Det er dem jeg helst vil samarbeide med.» De blir også satt pris på i arbeidslivet. «Kom på arbeidet i tide; vær presis på møter; innlevér rapporter når tiden til det er inne,» sier Emily Post’s Etiquette. En ny bok om skikk og bruk (The New Etiquette, 1987) sier likeledes at de som kommer for sent, som regel er uhøflige mennesker. Forfatterne tilføyer: «Gudstjenester er også anledninger da det er upassende å komme for sent.»

Vi setter alle pris på at andre er punktlige. Apostelen Paulus gjorde åpenbart det, for han skrev til de kristne i Kolossæ: «Jeg gleder meg over å se den orden . . . som rår blant dere.» (Kolosserne 2: 5) Og vi føler det på samme måte som kong David uttrykte det i Salmene, når det gjelder Jehovas løfter: «Min Gud, dryg ikke!» — Salme 40: 18, EN; 70: 6, EN.

«Ha Gud som forbilde»

Jehova dryger aldri; han er aldri sen. Ingen er som han når det gjelder tidsbevissthet. Det vitner alle hans skapergjerninger om. Fra det endeløse univers til de minste levende ting fungerer alt som om det ble styrt av en usynlig klokke. I nærheten av Japan finnes det for eksempel en sjøliljeart som frigjør sine kjønnsceller én gang i året, i oktober, i tretiden om ettermiddagen den dagen månen er i første eller i siste kvarter. En liten sølvsidefisk ved californiakysten, grunionen, beregner tiden for når den skal gyte om våren, og gyter i løpet av noen få minutter under springflo.

Jehova er også nøye med tiden når det gjelder å oppfylle sine løfter. Vi leser for eksempel i 2. Mosebok 12: 41 at «på dagen da de 430 årene var til ende, drog alle [Jehovas] hærer ut av Egypt». På den måten holdt Jehova det løfte han hadde gitt Abraham flere hundre år tidligere. — 1. Mosebok 15: 13—16; Galaterne 3: 17.a

Jehova sendte sin Sønn, Messias, ut på nøyaktig det tidspunkt profeten Daniel hadde forutsagt over 500 år tidligere. Kristus døde derfor «til fastsatt tid for ugudelige». (Romerne 5: 6; Daniel 9: 25, EN) Når det gjelder enden for denne tingenes ordning, viser Bibelen at Jehova kjenner «den dag og time». (Matteus 24: 36) Han dryger ikke. Jehova er punktlig, og vi gjør vel i å ha ham som forbilde. — Efeserne 5: 1.

«Til fastsatt tid»

Jehova har alltid ventet av sine tjenere at de er tidsbevisste, særlig når det gjelder tilbedelsen av ham. En ’daglig plan’ ble fulgt når israelittene frembar sine offer. Jehova befalte dem: «Til fastsatt tid må dere sørge for å bære fram for meg mine offergaver.» Han gav også Moses dette påbudet i forbindelse med møter: «Hele forsamlingen må holde sin avtale.» — 3. Mosebok 23: 37, NW; 4. Mosebok 10: 3, NW; 28: 2.

Senere overholdt jødene «den time det ble ofret røkelse». (Lukas 1: 10, NW) «Den niende time, som [var] bønnetime», ble overholdt av både jøder og andre. (Apostlenes gjerninger 3: 1; 10: 3, 4, 30) Og Paulus skrev om kristne møter: «Alt må gå sømmelig og ordentlig for seg!» — 1. Korinter 14: 40.

Hva innebar alt dette for israelittene og de første kristne? Det innebar at de måtte være punktlige med hensyn til avtaler, særlig når det gjaldt tilbedelsen. Vi har ingen grunn til å tro at Jehova skulle vente noe mindre av sine tjenere i vår tid.

Hvorfor noen synes det er vanskelig

Folks syn på tiden varierer betraktelig fra den ene delen av verden til den andre. En misjonær forteller at i en liten by i Sør-Amerika var det noen ganger bare hans kone som hadde kommet når han ved begynnelsen av et kristent møte opplyste om hvilken sang som skulle synges. Men når han opplyste om den avsluttende sangen, pleide det å være 70 der. På den annen side har vi et vesteuropeisk land hvor omkring 1000 mennesker ble spurt: «Hvis du ble innbudt til middag kl. 19.00, burde du da komme fem—ti minutter for tidlig, fem—ti minutter for sent eller komme presis?» De fleste svarte at «høflighet tilsier at en viser absolutt respekt for verten og kommer på minuttet».

Det å være punktlig er imidlertid ikke bare et spørsmål som har å gjøre med hva folk på stedet foretrekker. Det er en vane, omtrent på samme måte som det å være renslig, velstelt eller høflig har med vane å gjøre. Vi er selvfølgelig ikke født med slike vaner; vi må tillegge oss dem. Hvis du allerede som barn lærte å være punktlig, er du heldig. Mange har en bakgrunn hvor det sjelden var tidsfrister som måtte overholdes, og hvor det var lite behov for å samordne egne bestrebelser med andres. Behovet for punktlighet blir først en realitet for dem når de blir en del av den kristne menighet og deltar i dens møter og i den offentlige tjeneste. De synes kanskje det er vanskelig å forandre på den vanen som de har tillagt seg tidlig i livet, og som gjør at de ofte er sent ute. Men kjærlighet til Jehova Gud og nesten kan motivere en til å forandre seg. Hvorfor bør en så foreta en slik forandring?

Hvorfor være punktlig?

«Elsker du livet, så ødsl ei tiden bort! Den er det tøy, hvorav livet er gjort,» skrev Henrik Wergeland. Vi erkjenner alle sannheten i denne uttalelsen. For de kristne er det like viktig at de ikke sløser bort andres tid. «Det later til at en som er for sent ute, ved sin handlemåte sier: ’Min tid er mer verdifull enn din, så du kan vente til jeg er klar’,» sier en misjonær. En som ikke er punktlig, virker ikke bare upålitelig og uorganisert, men også noe egoistisk og lite hensynsfull. Sanne kristne ønsker å la være å ’gjøre noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet’. De vil heller ’være ydmyke og sette de andre høyere enn seg selv’. — Filipperne 2: 3.

Noen sier kanskje at de ikke liker å være slave av klokken, at klokken skal styre alt de foretar seg. Men det å være punktlig er ikke bare et spørsmål om å være under klokkens kontroll. Det er et spørsmål om å være opptatt av andres ve og vel, om ’ikke bare å tenke på sitt eget beste, men på de andres’. — Filipperne 2: 4.

Tenk for eksempel på Bibelens veiledning: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss.» (Romerne 15: 7) Det er klart at det er vanskeligere for oss å ta imot hverandre på møtene hvis vi har for vane å komme for sent. Når du er tidlig ute, kan du i større grad bidra til den kjærlige og vennlige atmosfæren på møtene. Og du vil også selv ha fordeler av ikke å komme for sent. Når du kommer tidlig, får du være med på den innledende sangen og bønnen — en viktig del av menighetens forente tilbedelse. Det at du får høre temaet opplyst, vil gjøre det lettere for deg å følge med etter hvert som programmet skrider framover.

Når du er punktlig, blir det mulig for andre å samordne sine bestrebelser, og resultatet kan bli at mye blir utrettet. Da Josva angrep byen Ai, sendte han noen menn av sted for å lokke fienden bort fra byen, mens resten av styrkene lå i bakhold for å innta byen. Så, i det avgjørende øyeblikk, gav Josva signalet. Da mennene hans så at han rakte ut spydet, «reiste de seg straks fra sitt skjulested og løp fram», og byen falt for dem. Kan du tenke deg hva som ville ha skjedd hvis de ikke hadde gått punktlig til handling? — Josva 8: 6—8, 18, 19.

Kristne forkynnere i vår tid har mange grunner til å være tidsbevisste. Vi må samordne våre handlinger med andres både når vi samarbeider med andre i forkynnelsen av Riket, når vi øver til poster på stevner eller møter, og når vi gjør rent i Rikets sal. Når vi er punktlige, kan vi utrette mer. Det gjelder også så enkle saker som å rapportere felttjenesten i slutten av måneden. Når alle samarbeider ved å være snar til å rapportere, kan det utarbeides nøyaktige og oppmuntrende menighetsrapporter og verdensrapporter.

Å være punktlig innebærer også å holde avtaler og ta hensyn til frister, og dem er det mange av hver dag. Noen avtaler er viktige. Bryllupet ditt bør for eksempel begynne til fastsatt tid. Andre ting er mindre vesentlige. Du liker kanskje at egget er kokt i akkurat så og så mange minutter. En som er punktlig, behøver ikke å fare febrilsk fra det ene til det andre, for sent ute til alt. Nei, han er rolig og organisert. Han får mer unna, for han planlegger dagen og begynner i tide eller til og med litt tidligere enn absolutt nødvendig.

Det er virkelig mange grunner til at de kristne bør være tidsbevisste. Vi bør framfor alt huske at vi blant annet på denne måten kan vise at vi har uselvisk kjærlighet til våre kristne trosfeller og respekterer den teokratiske ordning for den sanne tilbedelse.

Hvordan kan en så gjøre det til en vane å være punktlig?

’Kjenn de faste tider’

«Selv storken . . . kjenner sine faste tider»; den vet når den skal trekke. Og mauren ’sørger for mat om sommeren’ for å ha om vinteren, sier Bibelen. (Jeremia 8: 7; Ordspråkene 6: 8) Her ligger hemmeligheten ved å være punktlig og få tingene unna.

Også vi må ’kjenne våre faste tider’. Selv om vi ikke skal være uelastiske eller fanatiske, bør vi være tidsbevisste. Vi trenger å vite ikke bare hva vi må gjøre, men også når vi må gjøre det. Vi må gjøre det til en vane å tenke framover, gi rom for mulige utsettelser eller forsinkelser og være villig til å ta tid fra andre gjøremål til viktigere ting, for eksempel møtene våre, felttjenesten og annen teokratisk virksomhet.

I denne forbindelse er det nødvendig at familien samarbeider. Det er blitt lagt merke til at faren i familien ofte overlater til moren å gjøre familien klar. Han går ut av døren alene og roper over skulderen: «Skynd deg, ellers kommer vi for sent!» Jakob var ikke slik. Han var hjelpsom og «satte sine barn og koner opp på kamelene» da tiden var inne til å dra av gårde. — 1. Mosebok 31: 17.

Hvordan kan så faren hjelpe familien? Han kan lære barna å sørge for at de får tid til å gjøre seg klar til viktige ting istedenfor å vente til siste minutt. Han kan hjelpe dem til å utvikle ansvarsfølelse og stolthet når det gjelder å gjøre ting i tide. Familien kan sammen drøfte bibelske eksempler som viser hvor viktig det er å gjøre seg klar og gjøre ting i tide. (1. Mosebok 19: 16; 2. Mosebok 12: 11; Lukas 17: 31) Men aller best lærer barna gjerne ved at foreldrene foregår med et godt eksempel.

Kristne tilsynsmenn kan også hjelpe menigheten ved å foregå med et godt eksempel. De ville ikke ha blitt utnevnt hvis de ikke hadde vært ’ordentlige’. (1. Timoteus 3: 2, NW) Andre brødre og søstre vil sannsynligvis komme mer presis på møtene hvis de vet at de eldste er der og hilser på dem og tar ledelsen. Samvittighetsfulle tilsynsmenn vil derfor bestrebe seg på å komme til Rikets sal tidlig og hjelpe menigheten. Menighetstjenere som kommer tidlig for å hilse på brødrene og stå til tjeneste, blir satt stor pris på.

Det krever selvkontroll og disiplin å være punktlig. Vi er ikke punktlige for å oppnå militær presisjon, men fordi vi elsker våre medkristne og respekterer den teokratiske ordning. Dette er en del av den nye personlighet som vi bestreber oss på å ta på oss. (Kolosserne 3: 10, 12) Framfor alt ønsker vi å være lik vår himmelske Far, Jehova Gud, som lærer oss at «alt har sin faste tid». — Forkynneren 3: 1.

[Fotnote]