Spennende rapport fra Sovjetunionen

Gledelig høydepunkt etter 100 års forkynnelse

«FOR å registrere vedtektene for administrasjonssentret til de religiøse organisasjonene for ’Jehovas vitner i SSSR’.»

Slik kan de første russiske ordene i det dokumentet som er avbildet på denne siden, oversettes. Disse ordene utgjør virkelig svaret på mange bønner. Dokumentet ble undertegnet og beseglet i Moskva av en høytstående embetsmann i justisdepartementet i RSFSR (Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk). Det betyr at Jehovas vitner er en anerkjent religiøs organisasjon i hele Sovjetunionen. Dermed er et vendepunkt nådd i deres 100 år lange historie i dette enorme landet.

En sped begynnelse

Hundre år lang historie? Ja. Den første som forkynte det gode budskap i dette landet i nyere tid, var etter det vi vet, Charles Taze Russell, som var på besøk der i 1891. I Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence for september 1891 fortalte han at han drog til Kisjinev under en europareise. Der traff han en Joseph Rabinowitch, som trodde på Kristus og prøvde å forkynne for jødiske familier i det området. Russell fortalte utførlig om sitt besøk hos Rabinowitch og deres dype, interessante samtaler om Guds rike.

Det gode budskap blir hørt igjen

Etter Russells besøk har en hørt lite om forkynnelse i det som nå er Sovjetunionen, men det betyr ikke at det ikke ble utrettet noe. I 1927 sendte tre menigheter i landet rapporter om minnehøytiden til Selskapet. Men det ser ikke ut til at det gikk raskt framover før den annen verdenskrig brøt ut. Krigen førte til en dramatisk forflytning av mange mennesker i Europa. Én uforutsett følge av denne forflytningen var at det kom mange forkynnere av Riket til Sovjetunionen.

Vakttårnet for 15. juni 1946 sier for eksempel: «Mer enn tusen forkynnere som før drev sin forkynnervirksomhet i det ukrainske språk i den østlige del av Polen, [er nå] blitt overført til det indre av Russland. . . . Dertil kommer at hundrevis av venner som levde i Bessarabia, før en del av Romania, nå er blitt russiske innvånere og fortsetter med sitt verk å gjøre disipler av alle nasjoner.»

Under den annen verdenskrig var det også mange sovjetiske borgere som led i nazistiske konsentrasjonsleirer. For noen av dem førte denne vonde opplevelsen til uventede velsignelser. Én rapport forteller om en rekke unge sovjetiske kvinner som satt i Ravensbrück konsentrasjonsleir. Der traff de Jehovas vitner. De reagerte positivt på sannheten og gjorde slike fremskritt at de kunne bli døpt. Noe lignende skjedde i andre leirer. Da disse nydøpte vitnene ble løslatt etter krigen, tok de det gode budskap om Riket med seg tilbake til Sovjetunionen. På den måten førte den annen verdenskrig til en rask økning i antall Rikets forkynnere i sovjetisk distrikt. I 1946 ble det anslått at det var 1600 forkynnere som var aktive der.

Forkynnelse i fengsel

Fengsler fortsatte å spille en vesentlig rolle i utbredelsen av det gode budskap i Sovjetunionen. Etter krigen betraktet myndighetene med urette Jehovas vitner som en trussel, og mange ble kastet i fengsel. Men det stanset ikke deres forkynnelse. Hvordan kunne det det, når de var overbevist om at budskapet om Guds rike er det beste budskap menneskene kan høre? For mange av dem ble derfor fengslet deres forkynnerdistrikt, og en rekke fanger som hørte dem, reagerte positivt. En rapport fra 1957 lyder: «Vi har kommet fram til at 40 prosent av alle dem vi vet er i sannheten i Sovjetunionen i dag, har fått sannheten i fengsler og leirer.»

Ble vitnene motløse på grunn av denne konstante frykten for å bli kastet i fengsel? På ingen måte! En rapport fra 1964 sier: «Flere Jehovas vitner i disse leirene er der for andre eller tredje gang, ettersom de ikke har sluttet med å forkynne budskapet etter at de er blitt løslatt.» Det sies videre i rapporten at andre var forbrytere som ble satt i fengsel eller leir og traff vitnene der. De tok imot sannheten, gjorde fremskritt og ble døpt før de ble løslatt.

Presset letter

I midten av 1960-årene antok myndighetene en mindre streng holdning til Jehovas vitner. De innså nok at Jehovas folk på ingen måte er en trussel for offentlig lov og orden. Så selv om virksomheten til disse ydmyke kristne fortsatt ikke var lovlig, opplevde de færre arrestasjoner og husundersøkelser, og de var takknemlige for at presset minket på den måten. Det de ønsket mest av alt, var å fortsette å leve et kristent liv og arbeide på en rolig, mild og fredelig måte, så langt det stod til dem. — Romerne 12: 17—19; 1. Timoteus 2: 1, 2.

I 1966 ble alle som var blitt landsforvist til Sibir og hadde vært der i lang tid, satt fri og fikk dra hvor de ville innenfor landets grenser. Atskillige vendte hjem igjen etter mange lange år, men noen valgte å bli i dette området, som bar god frukt. Og ikke alle som drog hjem igjen, valgte å bli der. En søster som i ung alder var blitt deportert til Sibir sammen med familien, vendte tilbake til den vestlige delen av Russland sammen med foreldrene sine. Men hun ble der bare en kort stund. Hun var så glad i det ydmyke, gjestfrie folket i Sibir at hun forlot familien og flyttet østover igjen for å fortsette å forkynne for disse lydhøre menneskene.

En typisk opplevelse i denne tiden dreier seg om en bror som flyttet fra én by til en annen. Etter en stund traff han to andre Jehovas vitner. Disse tre bad Jehova om hjelp, og kort tid senere fikk de kontakt med en ung kvinne som hadde gresk-ortodoks bakgrunn. Hun tok snart imot sannheten og fikk brødrene til å besøke to andre interesserte — moren hennes og den yngre søsteren hennes. Rapporten avslutter: «I dag er det 40 mennesker som kommer sammen med disse brødrene, og 30 av dem lærte sannheten å kjenne i løpet av de siste seks månedene.»

Ikke desto mindre ble Jehovas vitners virksomhet hemmet fordi de ikke var juridisk anerkjent. De måtte vise stor forsiktighet både når det gjaldt møtevirksomhet og forkynnelse. De risikerte fortsatt å bli fengslet, og det var umulig å forkynne åpent fra hus til hus. Men til tross for dette fortsatte disse lojale sovjetiske kristne å tjene sin Gud trofast og å være gode sovjetborgere. (Lukas 20: 25) Den holdning de hadde, kom til uttrykk i det en av dem skrev: «Det er et stort privilegium å utholde alle prøver og forbli trofast mot Jehova Gud og gjennom hele livet lovprise Gud for å få evig liv av ham gjennom Jesus Kristus.» Ved sin utholdenhet og trofasthet har disse sovjetiske vitnene virkelig vært gode eksempler.

Endelig juridisk anerkjent!

I 1988 begynte situasjonen å forandre seg i land som hadde tilknytning til Sovjetunionen. Et klima med større frihet begynte å gjøre seg gjeldende, og land som hadde pålagt Jehovas vitners virksomhet restriksjoner, begynte å forandre holdning. Polen, Ungarn, Romania og andre land gav disse oppriktige kristne juridisk anerkjennelse; de lot dem få virke åpent uten å behøve å være redd for straff. For noen lykkelige år de tre siste årene har vært i Øst-Europa! Brødrene har virkelig utnyttet sin nye frihet til å utbre det fredelige budskapet om Riket. Og Jehovas vitner i resten av verden har gledet seg med dem.

De sovjetiske vitnene har allerede hatt gagn av sin større frihet. Tusenvis var til stede på de epokegjørende stevnene i Polen i 1989 og 1990. Noen av dem kom helt fra Asias stillehavskyst. I 1990 var det 17 454 sovjetiske vitner på stevnet i Warszawa. Tenk på de minnene de tok med seg hjem! De fleste av dem hadde aldri vært sammen med flere enn en håndfull trosfeller for å tilbe. Nå hadde de vært sammen med titusener av andre!

De drog tilbake til et hjemland som ble mer og mer tolerant. Jehovas vitner verden over fulgte med i det som hendte, og spurte seg selv: Når kommer Jehovas vitner til å bli juridisk anerkjent i Sovjetunionen? Vel, det skjedde i 1991 — nøyaktig 100 år etter at Charles Taze Russell hadde vært på besøk! Den 27. mars 1991 ble «Administrasjonssentret for de religiøse organisasjonene til Jehovas vitner i SSSR» registrert i et dokument som ble undertegnet i Moskva av justisministeren i RSFSR. Hva slags frihet var det vitnene fikk?

Vedtektene til dette nyregistrerte trossamfunnet innbefatter følgende erklæring: «Formålet med den religiøse organisasjonen er å utføre det religiøse arbeid som består i å gjøre kjent Jehova Guds navn og de kjærlige tiltak han har truffet for menneskeheten gjennom sitt himmelske rike ved Jesus Kristus.»

Hvordan skal dette gjøres? Det nevnes flere måter: ved å forkynne offentlig og oppsøke folk i deres hjem, ved å lære dem som er villige til å lytte, bibelske sannheter, ved å lede gratis bibelstudier med dem ved hjelp av bibelske publikasjoner og ved å sørge for oversettelse, innførsel, utgivelse, trykking og distribusjon av bibler.

Dokumentet skisserer også hvordan Jehovas vitner er organisert under det styrende råd; at de har menigheter med eldsteråd, et presiderende sjumannsutvalg (utvalget ved avdelingskontoret) og krets- og områdetilsynsmenn.

Jehovas vitner kan nå virke like fritt og åpent i Sovjetunionen som i mange andre land. Fem av de sju medlemmene av det presiderende utvalget og fem andre som har vært eldste i mange år, hadde det privilegium å undertegne dette historiske dokumentet. Forestill deg den glede de følte da de gjorde det og var vitne til at det ble beseglet av sjefen for departementet for registrering av offentlige og religiøse foreninger! Milton Henschel og Theodore Jaracz, som er medlemmer av Jehovas vitners styrende råd, var også til stede for å være vitne til denne viktige begivenheten. Av de gruppene som ble godkjent av RSFSR, var Jehovas vitner den første gruppen som fikk sitt offisielle registreringsdokument. For en belønning disse trofaste sovjetiske brødrene fikk etter tålmodig å ha holdt ut i så mange år!

Jehovas vitner overalt er takknemlige mot de sovjetiske myndigheter for at de har anerkjent dem juridisk. De takker spesielt Jehova av hele sitt hjerte for den nye frihet deres sovjetiske brødre har fått. De gleder seg sammen med sine trosfeller i Sovjetunionen og i de andre østeuropeiske landene som nå kan tjene Jehova Gud så mye mer åpent. Måtte Jehova velsigne dem rikt når de bruker denne friheten fullt ut ved å lovprise hans hellige navn.

[Bilde på side 9]

Kreml, Moskva

[Bilde på side 10]

Sovjetiske brødre og søstre på et stevne utenfor Sovjetunionen i 1990