Å følge Jehovas vei er den beste levemåten
FORTALT AV ERKKI KANKAANPÄÄ
HELT fra jeg var barn, var målet mitt å få tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Finland, eller Betel, som det kalles. Så da en reisende tilsynsmann sommeren 1941 spurte meg: «Hvilke planer har du for framtiden?», svarte jeg: «Jeg har alltid hatt lyst til å begynne på Betel.»
«Den drømmen får du heller gi opp. Du kommer aldri til å bli innbudt,» sa han. Først ble jeg dypt skuffet, men så bestemte jeg meg for ganske enkelt å overlate saken i Jehovas hender. Få måneder senere mottok jeg en innbydelse til å tjene på Betel.
Det var en sjenert, 17 år gammel gutt fra landet som ringte på dørklokken til avdelingskontoret i Helsinki en kald, klar novemberdag i 1941. Jeg ble snart ønsket velkommen av Kaarlo Harteva, avdelingstilsynsmannen. På den tiden førte avdelingskontoret tilsyn med 1135 Jehovas vitner i Finland.
En kristen arv
I 1914 hadde min far mottatt et eksemplar av Selskapet Vakttårnets bok Guds Verdensplan. Men kort etter brøt den første verdenskrig ut, og han fikk ikke lest boken.
Finlands kamp for nasjonal selvstendighet skapte problemer. Det ble dannet to mektige grupper — de «hvite» og de «røde». De «hvite» representerte kapitalistene og middelklassen, mens de «røde» representerte arbeiderne. Far prøvde å være nøytral ved å holde seg helt borte fra begge gruppene. Likevel førte begge gruppene ham opp på sin liste over mistenkelige personer.
Det endte med at far ble dømt til døden to ganger, først av de «hvite» og så av de «røde». En gang da en mann var blitt myrdet og morderen ikke kunne pågripes, ble ti unge menn, deriblant min far, dømt til døden. En av fars lærere, som var medlem av juryen, anmodet om at han måtte få slippe, og anmodningen ble tatt til følge. De ni andre unge mennene ble henrettet.
Ved en annen anledning fikk far igjen omgjort en dødsdom. Etter det bestemte han seg for bokstavelig talt å gå under jorden. Han og broren hans laget et tilfluktsrom, der de bodde til krigen var slutt. De holdt seg i live takket være de yngre brødrene deres, som skaffet dem mat og drikke.
Etter at krigen var slutt i 1918, giftet far seg og bygde et hus i nærheten av det tilfluktsrommet. Jeg ble senere godt kjent der, for jeg hadde det som lekeplass. Far fortalte meg at han hadde bedt mye mens han gjemte seg der nede under jorden. Han lovte Gud at hvis han noen gang lærte hvordan han skulle tjene ham, ville han gjøre det.
Kort tid etter at far og mor hadde giftet seg, bestemte far seg for å ta med seg noe lesestoff på en forretningsreise. På loftet fant han Guds Verdensplan, som han hadde kjøpt noen år tidligere. Han åpnet den og begynte å lese kapitlet «Herrens dag». Hele tiden sa han til seg selv: «Dette er sannheten, dette er sannheten.» Da han kom ned fra loftet, sa han til mor: «Jeg har funnet den sanne religion.»
Far begynte nesten med én gang å forkynne for andre om det han hadde lært. Først snakket han med slektningene og naboene sine. Så begynte han å holde offentlige foredrag. Snart sluttet andre der på stedet seg til ham. Etter at far fikk kontakt med bibelstudentene, som Jehovas vitner kalte seg den gang, ble han døpt i 1923. Da vi barna kom til verden — det ble etter hvert fire stykker av oss — unnlot far ikke å undervise oss. Etter at det ble opprettet en menighet, forlangte han at vi også var til stede på hvert eneste møte.
Tidlige minner
Mitt første minne er et stevne som ble arrangert hjemme i menigheten i 1929, da jeg var fem år gammel. Mange fra omkringliggende menigheter kom sammen, og en representant for avdelingskontoret var også til stede. Den gang var det vanlig, i hvert fall i Finland, å velsigne barn på stevner. Så broren fra Betel velsignet barna, akkurat som Jesus gjorde i løpet av sin tjeneste. Det har jeg aldri glemt. — Markus 10: 16.
Et annet tidlig minne er antagelsen av navnet Jehovas vitner i 1931. Min far, som var oppmerksom på betydningen av denne begivenheten, leste høytidelig kunngjøringen om det nye navnet vårt opp for menigheten.
Så langt tilbake jeg kan huske, var jeg med far ut i forkynnelsen. Til å begynne med bare lyttet jeg til det han sa, men etter hvert tok jeg selv del i forkynnelsesarbeidet. Da en reisende tilsynsmann besøkte oss i 1935, gikk jeg rundt til alle naboene våre og inviterte dem til møtet. Jeg tilbød dem også brosjyrer, og noen tok imot tilbudet.
Skolegang og en viktig beslutning
Vi fire barna var de eneste på skolen som hadde foreldre som var Jehovas vitner, og vi ble ofte hånt fordi vi ikke hadde samme ukristne oppførsel som andre ungdommer. Selv om skolekamerater prøvde å lokke meg til å røyke, gjorde jeg det aldri. Vi ble også hånlig kalt for russellitter (Russell var Selskapet Vakttårnets første president) eller hartevitter (Harteva var den gang avdelingstilsynsmann i Finland). Jeg er glad for å kunne fortelle at noen ungdommer som en gang hånte oss, etter hvert ble Jehovas vitner.
Læreren min oppmuntret meg til å ta en utdannelse, og på et tidspunkt overveide jeg å bli ingeniør. Men så holdt Jehovas vitner et stevne i Pori våren 1939 som viste seg å bli et vendepunkt i mitt liv. Både min yngre bror, Tuomo, og jeg innviet oss til Jehova og symboliserte dette ved vanndåpen på dette stevnet, den 28. mai 1939. I begynnelsen av september brøt så den annen verdenskrig ut.
Forholdene i Europa forandret seg dramatisk. Situasjonen mellom Finland og Sovjetunionen ble kritisk. Far understreket at Harmageddon nærmet seg, og oppmuntret oss til å bli pionerer. I desember 1940 begynte broren min og jeg derfor som pionerer i det nordlige Finland.
Pionertjeneste og Betel-tjeneste
Mens vi var pionerer, bodde vi mesteparten av tiden hos Yrjö Kallio, en bror som var blitt bibelstudent i Pennsylvania i USA omkring 30 år tidligere. Yrjö var en veldig hjertelig mann, og han gjorde sitt beste for å gjøre det hyggelig for oss. Hans kjødelige bror, Kyösti Kallio, var Finlands president fra 1937 til 1940. Yrjö fortalte oss at han hadde avlagt et grundig vitnesbyrd for sin bror og forklart ham at Guds rike er vårt eneste håp om et godt styre og om varig, verdensomfattende fred.
Etter hvert som tiden gikk, ble mitt ønske om å bli medlem av Betel-familien sterkere. Trass i den reisende tilsynsmannens advarsel mot å ha for store forhåpninger ble Betel-søknaden min heldigvis innvilget. Den første tiden jeg var på Betel, arbeidet jeg som bud. Snart fikk jeg imidlertid det privilegium å jobbe på trykkeriet. Der arbeidet jeg i mange avdelinger, blant annet i det lille maskinrommet vårt og i ekspedisjonen.
Jeg bevarer min nøytralitet
I 1942, da jeg var 18 år gammel, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Ettersom jeg nektet å gjøre militærtjeneste, ble jeg utsatt for langvarige forhør. Ved to anledninger fikk jeg en pistol rettet mot meg under møtet. Andre ganger ble det brukt fysisk vold. I den perioden da forhørene pågikk, ble jeg dessuten holdt i en uoppvarmet fengselscelle der kulden gikk gjennom marg og ben.
Til slutt, i januar 1943, kom tiden da jeg og andre Jehovas vitner skulle dømmes. Den offiseren som hadde avhørt oss, krevde minimum ti års fengsel. Feltpresten ville ha en enda strengere straff og skrev et brev der han krevde ’dødsstraff eller at disse forræderne blir sendt til Russland som rekognoserende fallskjermhoppere [nærmest ensbetydende med den sikre død], noe som er til pass for dem’.
Det ble holdt en falsk rettssak. Jeg ble kalt fram og fikk dødsdom. Dette viste seg imidlertid bare å være et nytt forsøk på å skremme meg, for senere på dagen ble jeg trukket for retten igjen og idømt tre og halvt års fengsel. Jeg anket dommen og fikk nedsatt straffen til to år.
I fengselet var det smått med mat, og jeg ble utsatt for sjikane og trusler fra andre fanger. To ganger ble jeg angrepet av homoseksuelle, men klarte heldigvis å slippe unna. En av dem truet med å drepe meg hvis jeg ikke ville etterkomme kravene hans. Men som under alle andre prøvelser bad jeg til Jehova, og han hjalp meg. Trusselen fra denne fangen var ikke bare tomme ord, for han hadde drept noen før. Etter at mannen ble løslatt, begikk han et nytt mord og havnet i fengsel igjen.
Det var uten tvil fordi Jehovas vitner er kjent for å være pålitelige, at jeg snart ble en betrodd fange. Jobben min bestod i å dele ut matrasjoner til andre fanger, og jeg fikk lov til å gå fritt omkring på fengselsområdet. Derfor hadde jeg ikke bare mat nok til meg selv, men var også i stand til å sørge godt for mine kristne brødre. Det var til og med en bror som la på seg atskillige kilo i fengselet, noe som forekom svært sjelden på grunn av matmangelen.
Jeg ble løslatt fra fengselet i september 1944, samme dag som bror Harteva. Løslatelsen var ensbetydende med at jeg skulle tilbake til Betel-tjenesten. Jeg tenkte ved meg selv: ’En 16 timers arbeidsdag på Betel er langt å foretrekke framfor fengselslivet.’ Siden den gang har jeg aldri vært arbeidssky.
Forskjellige tjenesteprivilegier
Senere det året traff jeg Margit, en pen ung pioner, som gjengjeldte min interesse for henne, og vi giftet oss den 9. februar 1946. Det første året vi var gift, tjente jeg på Betel mens Margit arbeidet som pioner i Helsinki. I januar 1947 ble vi så sendt ut i kretstjenesten.
I kretstjenesten bodde vi ofte hos familier der vi alle måtte dele ett rom. Vi visste at de gav oss det beste de hadde, og vi klaget aldri. Kretsene var små den gangen, og i noen menigheter var det ingen døpte Jehovas vitner i det hele tatt!
I 1948 ble vi innbudt til Betel-tjeneste igjen. To år senere kom Wallace Endres til Finland fra USA, og kort etter ble han utnevnt til avdelingstilsynsmann. Han oppmuntret oss sterkt til å lære mer engelsk, og det gjorde vi. Vi ble derfor innbudt til den 19. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i New York, som begynte i februar i 1952.
Etter uteksamineringen ble vi sendt tilbake til Finland. Før vi forlot USA, fikk jeg imidlertid opplæring i å arbeide med trykkpressene ved Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York.
Da vi kom tilbake til Finland, ble jeg først reisende tilsynsmann, men så i 1955 ble vi igjen innbudt til å tjene ved det finske avdelingskontoret. Det året ble jeg trykkeritilsynsmann, og to år senere, i 1957, ble jeg utnevnt til avdelingstilsynsmann. Siden 1976 har jeg tjent som koordinator for utvalget ved det finske avdelingskontoret.
Begge foreldrene mine forble heldigvis trofaste mot Jehova helt til de døde. Med tiden ble over 100 av fars slektninger Jehovas vitner. Og fram til denne dag har søsknene mine og deres familier alle sammen tjent Jehova. En av søstrene mine er pioner.
Et rikt og givende liv
Årene har bestått av arbeid og atter arbeid, men fordi det er Guds arbeid, har det virkelig vært rikt og givende. (1. Korinter 3: 6—9) Livet mitt har ikke bare vært en dans på roser. Det har også vært vanskeligheter og motgang. Jeg innså tidlig i livet at en må lære å tukte seg selv. En kan ikke alltid gjøre akkurat som en har lyst til. Jeg ble ofte irettesatt, og gradvis lærte jeg den rette måten å leve på.
De prøvelser og den nød som jeg opplevde under krigen, lærte meg for eksempel å leve uten luksusartikler. Jeg lærte å skjelne mellom de ting som virkelig var nødvendige, og de som ikke var det. Jeg har fremdeles for vane å spørre meg selv om jeg virkelig trenger det eller det. Og hvis jeg så innser at en bestemt ting tross alt ikke er så viktig, lar jeg være å kjøpe den.
Det er helt tydelig at Jehova har ledet det hele gjennom sin organisasjon. I løpet av de årene jeg har vært ved det finske avdelingskontoret, har jeg hatt gleden av å se antallet av Jehovas vitner vokse fra 1135 til over 18 000! Jeg kan virkelig se at arbeidet mitt er blitt velsignet, men jeg vet også at grunnen er at det er Jehovas arbeid, ikke vårt. (1. Korinter 3: 6, 7) Jeg valgte tidlig i livet å følge Jehovas vei, og det har i sannhet vist seg å være den beste levemåten.
[Bilde på side 23]
Erkki Kankaanpää i dag, sammen med sin kone, Margit