Forkynnelse i en av verdens største havner — en utfordring
ROTTERDAM, som ligger der hvor Europas mest trafikkerte elv, Rhinen, munner ut i Nordsjøen, har æren av å være en av verdens største havnebyer. De rundt 500 rederiene som er representert i Rotterdam, sørger for direkte båtforbindelse til mer enn 800 destinasjoner verden over. Den er virkelig en internasjonal havneby.
Denne 650 år gamle nederlandske havnebyen er imidlertid mer enn et knutepunkt for skipsruter. Den er også et treffpunkt for mennesker. Hvert døgn ankommer en strøm av sjøfolk fra alle kanter av verden. Jehovas vitner i Nederland har ikke unnlatt å vie disse sjøfolkene oppmerksomhet. I likhet med sine trosfeller alle andre steder er de på utkikk etter muligheter til å forkynne det beste budskap i verden — at Guds rike snart vil gjøre jorden til et paradis — for alle slags mennesker, deriblant sjøfolk. — Daniel 2: 44; Lukas 23: 43; 1. Timoteus 4: 10.
«Som et omvendt misjonærdistrikt»
For noen år siden bad Selskapet Vakttårnet i Nederland seks pionerer, heltidsforkynnere, om å gjennomarbeide havneområdet i Rotterdam fra båt til båt. Pionerene grep ivrig denne muligheten. De samlet inn data fra havnemyndighetene, skaffet seg oversikt over havnene og ble snart klar over at distriktet utgjorde en utfordring.
«Det er som et omvendt misjonærdistrikt,» sier Meinard, som koordinerer forkynnelsen på havnen. Hva mener han med det? «Vanligvis foretar en misjonær en lang reise for å komme til beboerne i sitt tildelte distrikt, men i vårt tilfelle er det beboerne som reiser langt for å komme til oss.» Han tilføyer: «Vårt distrikt er antagelig det mest internasjonale distriktet noen kan ha.» Rotterdam Europoort Yearbook 1985 opplyser at i 1983, det året pionerene begynte dette spesielle arbeidet, var det 30 820 sjøgående fartøyer fra 71 forskjellige land som anløp Rotterdam havn. Dette er internasjonalt!
Det passer derfor godt at «havnemisjonærene», som sjøfolkene snart begynte å kalle pionerene, har internasjonal bakgrunn. Geert, Peter og hans kone, Karin, er nederlandske, Daniël og Meinard kommer fra Indonesia, og Solomon er etiopisk. Med sin europeiske, asiatiske og afrikanske bakgrunn behersker de til sammen åtte språk, men det er ikke bare språkbarrierer de har måttet overvinne for å lykkes i dette arbeidet.
«Den syklende kirke»
«Du kan ikke bare spasere langs en brygge, gå oppover en landgang og stige om bord i et skip,» sier 32 år gamle Peter, som er tidligere sjømann. «Du må ha tillatelse til å ferdes i havneområdet.» Det vil si tillatelse til å ferdes på brygger og til å gå om bord i skip. «Det var veldig byråkratisk,» forteller Peter. «Men da vi hadde fått åtte tillatelser, med bilder av oss selv, offisielle stempler og alt det andre som måtte til, var vi klar til å sette i gang for fullt.» De inndelte de 37 kilometerne med kaier i tre seksjoner og lot to pionerer ta hånd om hver seksjon.
Men hvordan skulle en hamle opp med det mangfold av språk som snakkes av sjøfolk fra så mange forskjellige land? Selv om pionerene hadde bibelsk litteratur på 30 språk og tok med seg så mye som mulig på syklene sine, hadde de aldri nok. «Du vet aldri helt sikkert hvilke språk du vil trenge litteratur på,» forteller 30 år gamle Solomon med et smil. «Det hender ofte at sjøfolk ønsker litteratur på akkurat det språket du ikke tok med deg litteratur på, og så forteller deg at båten deres går om cirka tre timer.» For ikke å skuffe sjøfolkene stikker en av pionerene av gårde, får tak i de aktuelle bøkene, forter seg tilbake og leverer dem til sjømannen, som venter spent. «Da det samme problemet dukket opp mens vi forkynte i områder av havnen som det tar tre timer å sykle til, var det tydelig at vi måtte løse det på en annen måte,» sier Peter.
En dag overrasket noen Jehovas vitner som bor i nærheten av havnen, pionerene med to sykkeltilhengere, hver på størrelse med en vaskebalje. Pionerene lastet tilhengerne fulle med litteratur på alle tilgjengelige språk, hektet dem på syklene og satte kursen mot havnen. Tilhengerne ble snart et kjent syn. «De er blitt visittkortene våre,» sier en av pionerene. «Når en portvakt ser oss komme, åpner han porten, vinker oss igjennom og roper: ’Der kommer den syklende kirke!’» Andre ganger når en vakt ser «den syklende kirke» komme, åpner han porten og roper: ’To polske og en kinesisk!’ Slike nyttige hint om båtenes nasjonalitet gjør det mulig for pionerene å gå om bord med litteratur på de rette språkene. Men de må også komme på det rette tidspunktet. Hvorfor det?
Betimelige besøk med et betimelig budskap
Pionerene får bare snakke med besetningsmedlemmene når disse har kaffepause om formiddagen og om ettermiddagen, eller i lunsjpausen. Kokken har imidlertid forskjellige arbeidstider, og kapteinen og de andre offiserene kan treffes hele dagen. For øvrig fikk pionerene kjennskap til at britiske skip som ankrer opp i Rotterdam, følger britisk tid (en time i tidsforskjell fra nederlandsk tid), slik at besetningen der setter kursen mot messen når besetningen på andre båter går tilbake til arbeidet. Det sier seg selv at for en havnepioner er en pålitelig klokke en nødvendighet.
Er sjøfolkene så villige til å bruke pausene sine til bibelske drøftelser? «Som regel er de åpne for Rikets budskap,» sier 31 år gamle Geert. «Det er kanskje fordi de ser menneskelige regjeringers feilgrep på nært hold.» Noen sjøfolk fortalte for eksempel Geert at de haugene med kornsekker som de hadde losset til sultende etiopiere, fremdeles lå på kaien da de vendte tilbake flere måneder senere, bare med den forskjell at da var kornet råttent, og sekkene myldret av rotter. «Det er ikke så rart at mange sjøfolk har mistet troen på politikk,» konstaterer Geert. «Så Bibelens løfte om én regjering for hele menneskeheten tiltaler dem.»
Peter er enig. «En tysk kaptein sa at for ti år siden ville besetningen hans ha sendt meg fra borde, men de skiftende verdensforholdene vi har i dag, hadde vakt deres interesse for Bibelens betimelige budskap.» En koreansk skipskokk fortalte at under krigen mellom Iran og Irak ble den supertankeren han jobbet om bord på, truffet av en rakett og satt i brann i Persiabukta. Han lovte høyt og hellig at hvis han slapp fra det med livet, ville han søke etter Gud. Han overlevde. Da pionerene senere traff ham i Rotterdam, ville han ha all den litteraturen på koreansk de kunne skaffe ham.
De fleste båter blir liggende i havnen noen dager. Det gjør det mulig for pionerene å gå tilbake to, tre eller flere ganger for å fortsette bibelske drøftelser etter arbeidstid. Når en båt har maskinskade, kan den imidlertid bli liggende i tre uker. «Det er trist for rederiet, men bra for arbeidet vårt,» sier en av pionerene og smiler bredt. I tillegg til å fortsette de bibelske drøftelsene viser pionerene da også et av Selskapets lysbildeprogrammer, «Bibelen — en bok for vår generasjon», i messen. Noen av sjøfolkene kommer også på møtene i Jehovas vitners mange fremmedspråklige grupper i Rotterdam. Dette holder de på med til maskinen er i gang igjen. Da må biblene lukkes. Trossene kastes, og båten forsvinner ut av havnebassenget — men ikke ut av pionerenes tanker.
Oppmuntrende sjømannshistorier
Ved hjelp av lister i avisene eller havnemyndighetenes offentlig tilgjengelige datasystem skaffer havnepionerene seg opplysninger om ankomst og avreise for skip de har vært om bord i. Så snart et av skipene er i havn igjen, er pionerene ivrige etter å besøke sjøfolkene og finne ut av hva som har skjedd siden sist. Det er virkelig oppmuntrende historier sjøfolkene forteller!
En sjømann delte ut eksemplarer av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord til fem av arbeidskameratene sine da skipet var i sjøen igjen, og disse seks studerte Bibelen sammen. Han leste også inn kapitlet om familieliv på en lydbåndkassett, som han spilte i messen til gagn for hele besetningen. På en annen båt var det en sjømann som hadde besøkt en Rikets sal i havnebyen Antwerpen i nærheten. På en av veggene i messen hengte han opp et banner der det stod med store bokstaver: Rikets sal — Jehovas vitner. Så inviterte han besetningsmedlemmene til å komme dit når han ledet et bibelsk møte. Før han tok ned banneret, inviterte han besetningen til det neste møtet. Neste uke var både banneret og besetningen på plass igjen.
Pionerene oppdaget også at noen sjøfolk aldri la bort bøkene sine. «Da vi kom inn i lugaren til Isaac, en vestafrikansk radiotelegrafist, var det vanskelig å finne en sitteplass,» forteller Meinard. «Selskapets blad, bøker og oppslagsverk lå oppslått overalt.» Isaac hadde også en liste med bibelske spørsmål parat, for han hadde ventet på at pionerene skulle komme tilbake.
Men noen sjømenn venter ikke på at pionerene skal komme til dem. En natt etter at Geert for lengst hadde sovnet, ringte telefonen.
«Hvem i all verden kan dette være?» mumlet han mens han famlet etter røret.
«Hallo, dette er din venn!» opplyste en munter stemme.
Geert forsøkte å komme på hvem det kunne være.
«Din venn fra skipet,» fortsatte stemmen.
«Klokken er tre om morgenen!» sa Geert.
«Ja, men du bad meg ringe deg så snart skipet mitt kom til Rotterdam igjen. Så her er jeg!» Litt senere var Geert på vei til sin venn som var interessert i Guds Ord.
«Kast ditt brød på vannet»
Sjøfolkenes verdsettelse av bibelsk litteratur kommer også til uttrykk i brev som de har sendt pionerene. Her følger noen eksempler:
’Jeg har begynt å lese boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord . . . Nå forstod jeg mye som jeg ikke skjønte tidligere. Jeg håper skipet vårt kommer tilbake til Rotterdam.’ — Angelo.
’Jeg leser boken, og jeg sender dere hermed noen spørsmål, som dere kan besvare i brevene deres.’ — Alberta.
’Jeg leser nå Bibelen hver dag. Jeg er glad for å få være deres venn. Det at jeg har funnet venner som leder meg til Gud, er det beste som har hendt meg i livet.’ — Nickey.
Slike hjertevarmende brev minner pionerene om det Bibelen sier i Forkynneren 11: 1: «Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen.» De gleder seg spesielt når de hører at noen av sjømennene har tatt standpunkt for Jehova.
Ett eksempel er Stanislav, en polsk sjømann, som var begeistret for det han lærte ut fra Selskapet Vakttårnets bøker. Han skaffet seg snart et helt lite bibliotek av bibelsk litteratur, og mens han var til sjøs, studerte han alle bøkene. «Da jeg hørte fra ham igjen,» forteller Meinard, «skrev han at han var blitt døpt.»
Folkert, en skipper i innenriksfart, hørte første gang Rikets budskap i Rotterdam. Annenhver måned var han tilbake i havnen i én uke og studerte da Bibelen sju dager på rad. Så, før han reiste av gårde på en ny tomåneders tur, gav pionerene ham en liste med adresser til Rikets saler på ruten hans. Folkert gikk på møter på disse stedene og ble rørt over den varme velkomsten han fikk. Det varte ikke lenge før denne skipperen ble døpt, og nå tjener han nidkjært Jehova.
Mike, en britisk marineoffiser, hadde vært i kontakt med Jehovas vitner før og hadde studert Bibelen mens han var til sjøs. En gang da den fregatten han arbeidet på, ankret opp i Rotterdam, brukte han kombisykkelen sin for å komme til en Rikets sal. Den kjærlighet og enhet han så, gjorde inntrykk på ham, og han fortalte vennene at han hadde bestemt seg for å slutte i jobben sin. Selv om det bare var fire år igjen til han kunne gå av med en bra pensjon, holdt han fast ved sin beslutning og ble senere døpt.
Meinard sier: «Den iver som Mike, Stanislav, Folkert og andre viser for å tjene Jehova, ansporer oss til å fortsette å lete etter sjøfolk som dem.»
Kan du ha en andel i dette arbeidet?
De seks «havnemisjonærene», som kan se tilbake på nesten ti års forkynnelse i en av verdens største havner, er alle enige om at distriktet deres har vært utfordrende, men givende. «Hver dag når vi er ferdig med å forkynne, sykler vi hjem med følelsen av at noen av sjøfolkene hadde ventet på vårt besøk,» sier Meinard.
Bor du i nærheten av en havn, der det kan være sjøfolk som venter på besøk? Kanskje de eldste i menigheten kan ordne det slik at du kan ha en andel i dette utfordrende, men givende arbeidet.
[Ramme på side 20]
BIBELENS BUDSKAP NÅR UT TIL OMRÅDER DER ARBEIDET ER FORBUDT
Et av de siste årene var mer enn 2500 av de skipene som kom til Rotterdam, fra land der Jehovas vitners arbeid er forbudt. Og havnepionerene betraktet dette som en anledning til å nå ut til disse områdene med Bibelens budskap.
På et av de første asiatiske skipene hvor pionerene forkynte, leverte de hele beholdningen sin på 23 bøker, og da de gikk fra borde, var noen av besetningsmedlemmene oppbrakt fordi de ikke hadde fått tak i en bok. En byssegutt på et annet asiatisk skip var noe mer forbeholden. Etter å ha tatt imot en bok av en pioner leverte han den tilbake innpakket i et stykke papir som det var skrevet en adresse på. Pioneren oppfattet poenget. Det var for risikabelt for gutten å ta boken med seg. Samme dag ble boken sendt i posten til Det fjerne østen.
På et skip fra Afrika kom en sjømann med en liste over bøker som vitnene på hjemstedet hans ønsket seg. Siden da har kofferten hans vært stappfull med litteratur hver gang han drar hjemover. En sjømann fra et annet afrikansk land var dypt skuffet over at den pioneren som studerte med ham, bare kunne skaffe ham tre eksemplarer av boken Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv. «Det er jo ingenting!» utbrøt sjømannen og slo oppgitt ut med armene. «Brødrene hjemme trenger 1000 bøker!» Av hensyn til hans egen sikkerhet overtalte brødrene ham til bare å ta med 20 eksemplarer om gangen.
Det mest rørende var kanskje den gang pionerene fikk kjennskap til at det hadde kommet et skip fra et land der Jehovas vitner ble forfulgt på grunn av sin tro, og der mange hadde mistet sitt arbeid og sine eiendeler. Da de fant ut at stuerten om bord var et av Jehovas vitner, kontaktet de kapteinen og bad om tillatelse til å sende nødhjelpspakker med skipet. Kapteinen gav sitt samtykke, og få dager senere var hundrevis av store sekker med klær, sko og andre varer underveis til vitnene i det landet.
[Ramme på side 21]
FORKYNNELSE FRA BÅT TIL BÅT — SETT MED EN KVINNES ØYNE
«Først nølte jeg med å bli med Peter, for jeg hadde hørt historier om at sjøfolk ofte er plumpe og fulle,» forteller Karin, den eneste av pionerene som er kvinne. «Men jeg har erfart at de fleste er høflige. Ofte er det slik at når en sjømann får høre at vi er gift, tar han fram et bilde av kone og barn og begynner å prate om familien. På den måten har vi fått levert mange eksemplarer av boken Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv.»
Det at mann og kone forkynner sammen på båtene, gjør det også lettere å få kontakt med besetningsmedlemmenes koner og med andre kvinner som noen ganger arbeider som sykepleiere. «Vanligvis er de reserverte overfor fremmede,» sier Karin, «men når de får øye på meg, føler de seg mer fri til å delta i samtalen.»
Hva var den største utfordringen for henne i dette spesielle distriktet? «Taustiger,» svarer Karin. «Jeg kan ikke fordra de ustø greiene.» Overvant hun frykten sin? «Ja. En gang jeg nølte med å klatre oppover en taustige, var det en flokk sjøfolk fra Paraguay som så på og ropte: ’Du klarer det. Bare stol på Gud!’ Etter den kommentaren hadde jeg selvsagt ikke noe valg, men måtte bare klatre i vei,» sier Karin med et smil. «Fire år og masser av taustiger senere klatrer hun nå som en sjømann,» forteller hennes mann, Peter, med beundring i stemmen.
Karin og Peter gjennomgikk den 89. klassen på Vakttårnets bibelskole Gilead i USA. Den 28. september 1990 reiste de til sitt nye distrikt i Ecuador, et land som også har en stor havneby. De burde føle seg hjemme der.
[Ramme på side 22]
HAR DU SJØEN SOM ARBEIDSPLASS?
Har du lyst til å overvære et av Jehovas vitners engelskspråklige møter når skipet ditt kaster anker i en av verdens større havnebyer? Da bør du ta vare på denne listen med møtetider og adresser til Rikets saler:
Hamburg, Schellingstr. 7-9; lørdag kl. 16.00; tlf. 040-4208413
Hongkong, 26 Leighton Road; søndag kl. 9.00; tlf. 5774159
Marseilles, 5 Bis, rue Antoine Maille; søndag kl. 10.00; tlf. 91 79 27 89
Napoli, Castel Volturno (40 kilometer nord for Napoli), Via Napoli, på hjørnet av Via Salerno og Parco Campania; søndag kl. 14.45; tlf. 081/5097292
New York, 512 W. 20 Street; søndag kl. 10.00; tlf. 212-627-2873
Rotterdam, Putsestraat 20; søndag kl. 10.00; tlf. 010-41 65 653
Tokyo, 5-5-8 Mita, Minato-ku; søndag kl. 16.00; tlf. 03-3453-0404
Vancouver, 1526, Robson Street; søndag kl. 10.00; tlf. 604-689-9796