Hvordan løper du i løpet for livet?
«Vet dere ikke at løperne i et løp alle sammen løper, men bare én får seiersprisen? Løp på en slik måte at dere kan vinne den.» — 1. KORINTER 9: 24.
1. Hva sammenligner Bibelen vår kristne løpebane med?
BIBELEN sammenligner våre anstrengelser for å oppnå evig liv med et løp. Da apostelen Paulus nærmet seg slutten av sitt liv, sa han om seg selv: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen.» Han oppfordret sine medkristne til å gjøre det samme da han sa: «La også oss avlegge alt som tynger, og den synd som lett vikler seg om oss, og la oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss.» — 2. Timoteus 4: 7; Hebreerne 12: 1.
2. Hvilken oppmuntrende start i løpet for livet har vi vært vitne til?
2 Sammenligningen er treffende fordi et løp dreier seg om en start, en bestemt distanse og en målstrek, et mål. Slik er det også med den prosessen som består i de åndelige framskritt vi bestreber oss på å gjøre med tanke på å oppnå evig liv. Som vi har sett, er det hvert år flere hundre tusen mennesker som får en god start i løpet for livet. I løpet av de siste fem årene er det for eksempel 1 336 429 mennesker som formelt har startet i løpet ved å innvie seg og la seg døpe i vann. En slik god start er meget oppmuntrende. Men det viktigste er å holde ut i løpet til målet er nådd. Gjør du det?
Løpet for livet
3, 4. a) Hvordan viste Paulus hvor viktig det er å holde ut i løpet? b) Hvordan har noen unnlatt å gi akt på Paulus’ oppfordring?
3 For å understreke betydningen av å holde ut i løpet kom Paulus med denne formaningen: «Vet dere ikke at løperne i et løp alle sammen løper, men bare én får seiersprisen? Løp på en slik måte at dere kan vinne den.» — 1. Korinter 9: 24.
4 Ja, i fortidens idrettsleker var det bare én som kunne få seiersprisen. Men i løpet for livet kan alle oppnå seiersprisen. Det er bare nødvendig å fullføre løpet! Det er en glede å vite at mange trofast har holdt ut i løpet til slutten av sitt liv, slik apostelen Paulus gjorde. Og millioner av mennesker fortsetter å løpe. Men noen har unnlatt å kjempe seg videre eller arbeide seg framover mot målstreken. De har latt seg hindre av andre ting, slik at de enten har brutt løpet eller er blitt diskvalifisert på en eller annen måte. (Galaterne 5: 7) På grunn av dette bør vi alle undersøke hvordan vi løper i løpet for livet.
5. Mente Paulus at løpet for livet i alle henseender kan sammenlignes med en idrettskonkurranse? Forklar.
5 Følgende spørsmål vil kanskje oppstå: Hva mente Paulus da han sa at «bare én får seiersprisen»? Som tidligere nevnt mente han ikke at bare én av alle dem som starter i løpet for livet, vil få den belønningen som består i evig liv. Det sier seg selv at det ikke kan være slik, for han slo fast gang på gang at det er Guds vilje at alle slags mennesker skal bli frelst. (Romerne 5: 18; 1. Timoteus 2: 3, 4; 4: 10; Titus 2: 11) Nei, han hevdet ikke at løpet for livet er en konkurranse hvor hver enkelt deltager forsøker å slå alle de andre. Korinterne visste bare så altfor godt at en slik konkurranseånd rådet blant deltagerne i deres isthmiske leker, som skal ha vært enda gjevere på den tiden enn de olympiske leker. Hva var det da Paulus hadde i tankene?
6. Hva viser sammenhengen med hensyn til Paulus’ uttalelser om løperen og løpet?
6 Da Paulus benyttet illustrasjonen med en løper, snakket han i første rekke om sine egne utsikter til frelse. I de foregående versene forklarte han hvordan han hadde arbeidet hardt og anstrengt seg på mange måter. (1. Korinter 9: 19—22) I vers 23 sa han så: «Men alt gjør jeg for det gode budskaps skyld, for at jeg kan bli en som deler det med andre.» Han var klar over at hans frelse ikke var garantert bare fordi han var utvalgt til å være en apostel, eller fordi han hadde brukt mange år til å forkynne for andre. For å bli delaktig i det gode budskaps velsignelser måtte han fortsette å gjøre alt som stod i hans makt, for det gode budskaps skyld. Han måtte løpe med sikte på å vinne, og han måtte anstrenge seg like hardt som om han deltok i et løp under de isthmiske leker, hvor «bare én får seiersprisen». — 1. Korinter 9: 24a.
7. Hva må til for at vi kan ’løpe på en slik måte at vi kan vinne seiersprisen’?
7 Vi kan lære mye av dette. Selv om alle som deltar i løpet, ønsker å vinne, så er det bare de som er fast besluttet på å vinne, som kan ha utsikt til å gjøre det. Vi bør derfor ikke føle oss trygge bare fordi vi har begynt å delta i løpet. Vi bør ikke føle at alt vil ordne seg fordi vi er ’i sannheten’. Vi kaller oss kanskje kristne, men har vi en livsførsel som viser at vi er kristne? Gjør vi for eksempel det som vi vet at en kristen burde gjøre — går vi på kristne møter, deltar vi i felttjenesten, og så videre? Det er i så fall rosverdig, og vi bør anstrenge oss for å fortsette å ha slike utmerkede vaner. Men er det mulig at vi kan få mer ut av det vi gjør? Er vi for eksempel alltid forberedt til å yte noe på møtene? Bestreber vi oss på å anvende det vi lærer, i vårt personlige liv? Går vi inn for å oppnå større dyktighet, så vi kan avlegge et grundig vitnesbyrd trass i de hindringene vi møter på feltet? Er vi villige til å ta imot den utfordringen det er å gå tilbake til interesserte og lede hjemmebibelstudier? «Løp på en slik måte at dere kan vinne den,» sa Paulus. — 1. Korinter 9: 24b.
Vis selvkontroll i alt
8. Hva kan ha fått Paulus til å oppfordre sine medkristne til å ’vise selvkontroll i alt’?
8 I sin levetid hadde Paulus sett mange som hadde saktnet farten, drevet bort eller gitt opp i løpet for livet. (1. Timoteus 1: 19, 20; Hebreerne 2: 1) Derfor minnet han stadig sine medkristne om at de er med i en anstrengende og vedvarende kamp. (Efeserne 6: 12; 1. Timoteus 6: 12) Han gikk et skritt videre med illustrasjonen som gjaldt en løper, og sa: «Og enhver som deltar i en konkurranse, viser selvkontroll i alt.» (1. Korinter 9: 25a) Da Paulus sa dette, hentydet han til noe som de kristne i Korint var godt kjent med, nemlig den beinharde treningen som deltagerne i de isthmiske leker måtte drive.
9, 10. a) Hvordan lyder en beskrivelse av deltagerne i de isthmiske leker? b) Hva er det særlig viktig å merke seg i denne beskrivelsen?
9 Her følger en malende beskrivelse av en slik deltager i treningsperioden:
«Tilfreds og uten å kny underkaster han seg de regler og restriksjoner som gjelder i den ti måneder lange treningsperioden, for hvis han ikke gjennomgår den, kan han like gjerne la være å delta i konkurransen. . . . Han er stolt av sine små strabaser og utmattelser og savn og betrakter det som en ære å avstå samvittighetsfullt fra alt som selv i den ringeste grad kunne redusere hans vinnersjanse. Han ser andre menn som tilfredsstiller sin appetitt, som hviler mens han peser av utmattelse, som slapper av i badet, og som nyter livet og har det behagelig; men han streifes knapt av en misunnelig tanke, for hans hjerte er opptatt av seiersprisen, og hard trening er ikke til å komme utenom. Han vet at han ikke lenger har noen sjanser hvis han på noe tidspunkt eller ved noen anledning slakker av på den strenge disiplinen.» — The Expositor’s Bible, bind 5, side 674.
10 En særlig interessant bemerkning er at en som trener, «betrakter det som en ære» å følge en slik streng rutine med stadig selvfornektelse. Ja, han «streifes knapt av en misunnelig tanke» når han ser hvor behagelig og komfortabelt andre har det. Kan vi lære noe av dette? Ja, absolutt.
11. Hvilken urett holdning må vi være på vakt mot når vi deltar i løpet for livet?
11 Husk at Jesus sa at «bred og vid er den vei som fører til tilintetgjørelsen, og mange er de som går inn på den; men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den». (Matteus 7: 13, 14) Når du anstrenger deg for å gå på den ’smale vei’, misunner du da folk på den andre veien for den frihet og makelighet som de tilsynelatende nyter? Føler du at du går glipp av visse ting som du ser andre gjør, og som ikke later til å være så galt i seg selv? Det kan være lett for oss å ha slike følelser hvis vi ikke hele tiden husker hvorfor vi gjør det vi gjør. «De gjør det jo naturligvis for å få en forgjengelig krone, men vi en uforgjengelig,» sa Paulus. — 1. Korinter 9: 25b.
12. Hvordan kan man si at den ære og berømmelse mange har strebet etter, er lik den forgjengelige krans som vinnerne fikk ved de isthmiske leker?
12 En vinner ved de isthmiske leker fikk en krans laget av kvister fra et isthmisk bartre eller en annen plante, som sannsynligvis visnet i løpet av noen dager eller uker. Det var selvfølgelig ikke den forgjengelige kransen idrettsutøverne kjempet for, men den heder, ære og berømmelse som fulgte med den. En kilde opplyser at en vinner ble tatt imot som en seirende helt ved tilbakekomsten til sitt hjemsted. Ofte ble bymurene revet ned for å gi plass for prosesjonen hans, og det ble reist statuer til hans ære. Men til tross for alt dette var hans ære forgjengelig. I dag er det ikke mange som har noen anelse om hvem disse seierherrene var, og de fleste bryr seg egentlig ikke om det heller. De som ofrer sin tid, sine krefter, sin helse og til og med familiens lykke for å oppnå makt, berømmelse og rikdom i verden, men som ikke er rike overfor Gud, vil oppdage at deres materialistiske «krone» er forgjengelig, akkurat som deres liv. — Matteus 6: 19, 20; Lukas 12: 16—21.
13. Hvilken forskjell i levemåte er det mellom en deltager i løpet for livet og en idrettsmann?
13 Deltagere i idrettsleker er nok villige til å godta et hardt treningsopplegg med slike krav som er beskrevet ovenfor, men bare i en begrenset periode. Når lekene er over, begynner de å leve normalt igjen. De trener nok fremdeles en del for å holde sine ferdigheter ved like, men de følger ikke lenger det samme program med streng selvfornektelse, iallfall ikke før neste konkurranse nærmer seg. Slik er det ikke med dem som deltar i løpet for livet. For dem må trening og selvfornektelse være en levemåte. — 1. Timoteus 6: 6—8.
14, 15. Hvorfor må en deltager i løpet for livet vise selvkontroll på alle områder?
14 Jesus sa til en flokk disipler og andre som samlet seg rundt ham: «Hvis noen vil følge meg, må han fornekte seg selv [si nei til seg selv, Charles B. Williams oversettelse] og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Markus 8: 34) Når vi tar imot denne innbydelsen, må vi være innstilt på å gjøre det «stadig», ikke fordi det er noe spesielt fortjenstfullt ved å fornekte seg selv, men fordi et øyeblikks tankeløshet, det at vi ved en enkelt anledning unnlater å vise god dømmekraft, kan ødelegge alt vi har bygd opp, ja, til og med sette vår evige velferd i fare. Åndelig framgang skjer gjerne forholdsvis sakte, men vi kan raskt komme tilbake til utgangspunktet hvis vi ikke stadig er på vakt.
15 Paulus sa dessuten at vi må vise selvkontroll «i alt», det vil si, vi må gjøre det konsekvent i alle forhold i livet. Dette er fornuftig, for hvis en som trener, spiser og drikker for mye eller lever tøylesløst, hvilken nytte vil han da ha av alle de fysiske påkjenningene og den fysiske utmattelsen han utsetter seg for? I vårt løp for livet må vi også vise selvkontroll i alt. Noen viser kanskje selvkontroll når det gjelder drukkenskap og utukt, men verdien av dette svekkes hvis de er hovmodige og stridslystne. Eller hvordan er det hvis de er tålmodige og vennlige mot andre, men begår en eller annen hemmelig synd i sitt private liv? Den som ønsker å ha fullstendig gagn av å vise selvkontroll, må gjøre det «i alt». — Jevnfør Jakob 2: 10, 11.
Løp ikke «på en usikker måte»
16. Hva vil det si å løpe på en måte som ikke er «usikker»?
16 Fordi Paulus forstod hvor hardt han måtte anstrenge seg for å fullføre løpet for livet, sa han videre: «Jeg løper derfor ikke på en usikker måte; jeg retter mine slag på en slik måte at jeg ikke slår i luften.» (1. Korinter 9: 26) Det ordet som er gjengitt med «usikker», betyr bokstavelig «ikke tydelig» (Kingdom Interlinear), «ikke synlig, umerket» (Lange’s Commentary). Når noen løper på en måte som ikke er «usikker», betyr det derfor at enhver iakttager helt tydelig bør kunne se hvilket mål løperen tar sikte på å nå. I en bibeloversettelse blir det gjengitt med «ikke i siksak». (The Anchor Bible) Hvis du var på en strand og oppdaget fotspor og så at de gikk oppover og nedover og rundt i ring og noen ganger til og med bakover, ville du neppe regne med at opphavsmannen hadde løpt, og langt mindre at han hadde noen mening om hvor han skulle. Men hvis du oppdaget fotspor som gikk i en lang, rett linje, og så at hvert fotavtrykk var avsatt rett foran det foregående og med jevne mellomrom mellom alle, da ville du trekke den slutning at fotsporene tilhørte en som visste nøyaktig hvor han skulle.
17. a) Hvordan viste Paulus at han ikke løp «på en usikker måte»? b) Hvordan kan vi etterligne Paulus i denne henseende?
17 Paulus’ liv viser tydelig at han ikke løp «på en usikker måte». Han hadde satt spor etter seg som viste at han var en kristen Ordets tjener og en apostel. Han hadde bare ett mål, og han anstrengte seg kraftig hele sitt liv for å nå det. Han lot seg aldri avspore for å oppnå berømmelse, makt eller rikdom eller av hensyn til sin bekvemmelighet, selv om han kanskje kunne ha oppnådd hva som helst han måtte ønske av dette. (Apostlenes gjerninger 20: 24; 1. Korinter 9: 2; 2. Korinter 3: 2, 3; Filipperne 3: 8, 13, 14) Når du ser tilbake på ditt livsløp, hva slags løpebane ser du da? Ser du en rett linje som går i en bestemt retning, eller en som tyder på at du har vandret uten mål og med? Er det noe som vitner om at du deltar i løpet for livet? Husk at vi deltar i dette løpet for å komme i mål, og ikke bare for å dilte med.
18. a) Hvordan kan vi komme til å ’slå i luften’? b) Hvorfor er det farlig å følge en slik handlemåte?
18 Paulus trakk også en parallell til en annen idrettsgren: «Jeg retter mine slag på en slik måte at jeg ikke slår i luften.» (1. Korinter 9: 26b) I vår kamp for livet har vi mange fiender, deriblant Satan, verden og vår egen ufullkommenhet. I likhet med en bokser i gammel tid må vi kunne slå ned disse fiendene med velrettede slag. Vi er i den heldige stilling at Jehova Gud trener oss og hjelper oss i kampen. Han veileder oss gjennom sitt Ord, gjennom publikasjoner som er basert på Bibelen, og på kristne møter. Hvis vi leser Bibelen og de andre publikasjonene og går på møter, men unnlater å praktisere det vi lærer, må vi ikke da si at vi anstrenger oss forgjeves og «slår i luften»? Hvis vi gjør det, kommer vi i en farlig stilling. Vi innbiller oss at vi kjemper, og får derved en falsk trygghetsfølelse, men vi beseirer ikke våre fiender. Derfor kom disippelen Jakob med denne formaningen: «Bli ordets gjørere og ikke bare dets hørere, idet dere bedrar dere selv ved et falskt resonnement.» Akkurat som vi ikke setter våre fiender ut av spillet ved at vi «slår i luften», gjør vi heller ikke Guds vilje hvis vi bare er ordets «hørere». — Jakob 1: 22; 1. Samuelsbok 15: 22; Matteus 7: 24, 25.
19. Hvordan kan vi gardere oss mot å bli forkastet på en eller annen måte?
19 Til slutt fortalte Paulus hva som var hemmeligheten ved hans gode resultat: «Jeg slår løs på kroppen min og fører den som en slave, for at jeg, etter at jeg har forkynt for andre, ikke selv på en eller annen måte skal bli forkastet.» (1. Korinter 9: 27) I likhet med Paulus må vi også få herredømme over vårt ufullkomne kjød i stedet for å la det være herre over oss. Vi må luke bort kjødelige tendenser, lengsler og begjær. (Romerne 8: 5—8; Jakob 1: 14, 15) Det kan være smertefullt å gjøre dette, for det ordet som er oversatt med ’slå løs på’, betyr bokstavelig ’slå under øyet’ (Kingdom Interlinear). Men er det ikke bedre å pådra seg et blått øye, billedlig talt, og få leve, enn å gi etter for det falne kjøds begjær og dø? — Jevnfør Matteus 5: 28, 29; 18: 9; 1. Johannes 2: 15—17.
20. Hvorfor er det nå spesielt viktig å undersøke hvordan vi løper i løpet for livet?
20 I dag nærmer vi oss slutten av løpet, målstreken. Tiden er snart inne til at seiersprisene skal deles ut. For de salvede kristne er seiersprisen «Guds kall oppad ved Kristus Jesus». (Filipperne 3: 14) For dem som tilhører den store skare, er seiersprisen evig liv på en paradisisk jord. Når det gjelder så mye, la oss da være like besluttsomme som Paulus, så vi ikke «på en eller annen måte skal bli forkastet». Måtte vi alle legge oss denne formaningen på hjertet: «Løp på en slik måte at dere kan vinne den.» — 1. Korinter 9: 24, 27.
Husker du?
◻ Hvorfor passer det å sammenligne en kristens liv med et løp?
◻ I hvilken forstand er løpet for livet forskjellig fra et løp i en idrettskonkurranse?
◻ Hvorfor må vi til enhver tid vise selvkontroll «i alt»?
◻ Hvordan løper en som ikke løper «på en usikker måte»?
◻ Hvorfor er det farlig å ’slå i luften’?
[Bilde på side 16]
En seierskrans visner, og det gjør også den ære og berømmelse som følger med den