Bør du la deg døpe?

I LØPET av de siste tre årene er nesten en million mennesker blitt døpt av Jehovas vitner. Det er et gjennomsnitt på 824 hver dag, eller fire for hvert sjuende minutt. Er dette bare en etterligning av den religiøse glød som rådde på 1400- og 1500-tallet?

Nei, disse menneskene ble ikke døpt med makt, som et ledd i en masseomvendelse, eller som et resultat av at en vekkelsespredikant hadde appellert til følelsene deres. De lot seg døpe fordi Jesus Kristus, de kristnes Herre og Leder, har gitt befaling om dette. De hadde fulgt den framgangsmåten som Jesus beskrev, og som ble fulgt av apostlene, som han selv hadde utvalgt og gitt opplæring.

Før Jesus fór opp til himmelen etter at han var blitt oppreist fra de døde, gav han sine etterfølgere følgende oppdrag: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matteus 28: 19, 20) Fra da av var dette den eneste vanndåpen som hadde Guds godkjennelse.

I samsvar med dette forteller Bibelen at disse Kristi første etterfølgere ble «vitner om [ham] både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden». (Apostlenes gjerninger 1: 8) Som Jesus hadde sagt, medførte deres forkynnelses- og undervisningsarbeid dåp av troende, som også ble Kristi etterfølgere.

Første gang dette skjedde, var i Jerusalem på pinsedagen i år 33. Det fortelles da at apostelen Peter «reiste seg sammen med de elleve» og talte til den store folkemengden om Jesus, Messias. Beretningen sier at talen hans ’stakk dem i hjertet’, og de spurte hva de skulle gjøre. «Vis anger, og la dere døpe, hver og en av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder,» svarte Peter. Det førte til at «de som av hjertet tok imot hans ord, ble . . . døpt, og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til». (Apostlenes gjerninger 2: 14—41) Senere beretninger bekrefter at nye disipler først ble døpt etter at de hadde hørt det kristne gode budskap, trodd på det og angret. — Apostlenes gjerninger 8: 12, 13, 34—38; 10: 34—48; 16: 30—34; 18: 5, 8; 19: 1—5.

Dåp — på hvilken måte?

Men på hvilken måte skulle disse nye disiplene døpes i vann? Var det ved vievannsstenkning, ved infusjon (å øse vann over hodet) eller ved immersjon (fullstendig neddykking)? Hva viser Bibelens beretning? Ettersom Jesus etterlot oss et eksempel for at vi skulle «følge nøye i hans fotspor», kan vi spørre: På hvilken måte ble han døpt? — 1. Peter 2: 21.

Bibelen viser at Jesus ble døpt i Jordan, en stor elv. Etter at han var blitt døpt, kom han «opp av vannet». (Markus 1: 10; Matteus 3: 13, 16) Ja, Jesus var faktisk blitt fullstendig neddykket i Jordan-elven. Han ble døpt av Johannes, og da Johannes så etter et egnet sted hvor han kunne døpe, valgte han et sted i Jordan-dalen i nærheten av Salim «fordi det var rikelig med vann der». (Johannes 3: 23) Den etiopiske evnukken sa noe som bekrefter at fullstendig neddykking i vann var den vanlige døpemåten blant Jesu etterfølgere. Han reagerte positivt på Filips undervisning, og det fikk ham til å utbryte: «Se, her er det vann; hva hindrer meg i å bli døpt?» Så legger vi merke til at «de gikk begge ned i vannet», og at de etterpå kom «opp av vannet». — Apostlenes gjerninger 8: 36—39.

Viser også verdslig historie at de kristne praktiserte dåp ved fullstendig neddykking? Ja, absolutt. Det er også interessant å merke seg at det i en rekke land ennå finnes mange store dåpsbassenger som er beregnet på dåp ved fullstendig neddykking. «De arkeologiske vitnesbyrd viser helt tydelig at fullstendig neddykking var den vanlige døpemåten i de første ti til fjorten århundrene,» sier bladet Ministry. Det tilføyer: «Blant ruinene av tidlige kristne byggverk, og også i gamle kirker som fremdeles er i bruk, kan man følge den kristne dåps historie. Malerier i katakomber og kirker, mosaikker på gulv og vegger og i tak, utskårne relieffer og tegninger i gamle nytestamentlige manuskripter gir oss mange detaljer i denne historien . . . Dette kommer i tillegg til de vitnesbyrd som finnes overalt i kirkefedrenes skrifter om at fullstendig neddykking var den vanlige døpemåten i urkirken.»

Et katolsk oppslagsverk erkjenner: «I urkirken foregikk dåpen åpenbart ved fullstendig neddykking.» (New Catholic Encyclopedia) Det er derfor ikke overraskende at vi kan finne avisoverskrifter som disse: «Katolikker gjeninnfører dåp ved fullstendig neddykking» (The Edmonton Journal, Canada, 24. september 1983), «Dåp ved fullstendig neddykking slår an blant katolikkene her» (St. Louis Post-Dispatch, 7. april 1985), «Mange katolikker velger dåp ved fullstendig neddykking» (The New York Times, 25. mars 1989) og «Dåp ved fullstendig neddykking får nytt liv» (The Houston Chronicle, 24. august 1991).

Dåp — i hvilken hensikt?

Hvorfor krevde Jesus at disiplene hans skulle la seg døpe? Jo, det var et passende symbol på at de helhjertet hadde innviet seg til Gud. Det «gode budskap» skulle forkynnes over hele jorden, og det skulle gjøres disipler av «mennesker av alle nasjonene». (Matteus 24: 14; 28: 19) Det betydde at Gud ikke lenger handlet utelukkende med den jødiske nasjon, som bestod av mennesker som var innviet til ham fra fødselen av. Kornelius og hans familie var de første hedninger, eller ikke-jøder, som tok imot sannheten om Jesus Kristus og ble døpt.

Når de som ble døpt, ble dukket under vann, viste det at de hadde dødd med hensyn til en livsførsel som hadde vært sentrert om dem selv. Når de ble reist opp av vannet, symboliserte det at de nå var levende med hensyn til å gjøre Guds vilje, og at de satte hans vilje først i sitt liv, slik Jesus hadde gjort. (Matteus 16: 24) Det at de ble døpt «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn», viste at de hadde lært og tatt imot sannheten om hver av disse, at de anerkjente dem for det de er. (Matteus 28: 19; jevnfør Apostlenes gjerninger 13: 48.) Dåpen var bare et innledende skritt når det gjaldt å vise lydighet mot Gud og underordne seg under hans vilje.

Bibelen støtter ikke den utbredte religiøse oppfatning at dåpen er et sakrament, en religiøs seremoni som medfører fortjeneste — nåde, hellighet eller åndelig gagn — for den som blir døpt. Den pavelige bullen fra pave Eugenius IV som ble sitert i den forrige artikkelen, sa for eksempel videre om dåpen: «Dette sakramentets virkning er tilgivelse av all synd, nedarvet og nåværende, og dermed også ettergivelse av all straff som skyldes synd. De som døpes, blir derfor ikke pålagt å sone for tidligere synder. Hvis de dør før de har begått noen synd, kommer de øyeblikkelig til himmelens rike og får se Gud.»

Men Jesus ble døpt selv om han ’ikke begikk noen synd’. (1. Peter 2: 22) Ifølge Bibelen kan man dessuten bare få tilgivelse for synder gjennom Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Ananias sa til Saulus fra Tarsus: «Reis deg, bli døpt og vask dine synder bort ved at du påkaller [Jesu] navn.» (Apostlenes gjerninger 22: 12—16) Ja, vi kan oppnå frelse bare ved hjelp av Jesu utgytte blod og ved at vi «påkaller hans navn» i tro. — Hebreerne 9: 22; 1. Johannes 1: 7.

Hva så med Peters ord i 1. Peter 3: 21? Der sier han: «Det som svarer til dette, frelser nå også dere, nemlig dåpen (ikke avleggelsen av kjødets urenhet, men anmodningen til Gud om en god samvittighet), ved Jesu Kristi oppstandelse.» Peter sammenlignet dåpen med det at Noah ble ’ført gjennom vannet’ i vannflommen. (Vers 20) Noah viste stor tro på Gud og bygde arken for at hans familie skulle bli bevart. (Hebreerne 11: 7) På lignende måte kan mennesker i dag bli frelst fra den nåværende, onde verden ved å vise tro på Jehova Gud og hans ordning for frelse ved Kristus Jesus. De må også handle i samsvar med denne troen. Ved at de angrer sine synder, vender om fra en gal kurs og innvier seg uforbeholdent til Jehova Gud i bønn, anmoder de Gud om en god samvittighet. Men grunnlaget for å kunne få tilgivelse for synder og oppnå frelse er Jesu offer og hans oppstandelse, som gjorde det mulig for ham å framstille verdien av dette offeret for Gud i himmelen. — 1. Peter 3: 22.

Hva vil du gjøre?

Er du en av dem som i en tid har kommet sammen med Jehovas vitner? Du har kanskje allerede gjort nødvendige forandringer i ditt liv i samsvar med Bibelens prinsipper, men har ikke innviet deg og latt deg døpe. Du ønsker kanskje å gjøre Guds vilje, men er redd for at dåpen vil legge forpliktelser på deg. Derfor foretrekker du kanskje å slippe et slikt ansvar en stund. I fjor var det nesten 11,5 millioner til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid. Men samme års høydepunkt i antall forkynnere av det gode budskap var under 4,5 millioner. Det betyr at omkring sju millioner viser en viss verdsettelse av Guds sannhet, selv om de ikke er døpte vitner for Jehova. Noen av disse er naturligvis små barn og nyinteresserte. Men også noen av dem som tar del i forkynnelsesarbeidet, er ennå ikke døpt. Det er mange som har tilegnet seg nøyaktig kunnskap ut fra Bibelen, men som ennå ikke fullt ut har dratt nytte av Guds ordning for frelse og latt seg døpe.

Det er viktig å huske at det er kunnskapen om hva Gud krever av oss, som gir oss ansvar. Jakob 4: 17 sier: «Hvis noen vet hvordan han skal gjøre det som er rett, og likevel ikke gjør det, da er det en synd for ham.» Esekiel 33: 7—9 viser at en som blir gjort kjent med Guds bud og krav, har ansvar for å rette seg etter dem. Spørsmålet er derfor om en har oppriktig kjærlighet til Gud og et sant ønske om å behage ham. En som virkelig har en slik kjærlighet og ønsker å stå i et spesielt forhold til Jehova Gud, vil ikke nøle med villig å innvie sitt liv til ham. Dåpen er bare et ytre symbol på denne innvielsen. Den er et nødvendig skritt for å kunne oppnå frelse. Sanne troende lar seg døpe. — Apostlenes gjerninger 8: 12.

De storslagne utsiktene som Gud holder fram for trofaste, innviede tjenere i den kommende, nye verden, oppveier rikelig alle midlertidige fordeler som denne onde tingenes ordning tilsynelatende kan gi. Frykten for medmennesker forsvinner når vi tenker på Guds mektige hånd. (1. Korinter 10: 22; 1. Peter 5: 6, 7) Ja, tiden er nå inne til at du spør deg selv, slik den etiopiske evnukken spurte Filip: «Hva hindrer meg i å bli døpt?»

[Bilde på side 7]

Spør du deg selv, slik den etiopiske evnukken spurte: «Hva hindrer meg i å bli døpt?»