Føy gudhengivenhet til deres utholdenhet

«[Dere skal] til deres tro føye . . . utholdenhet, til deres utholdenhet gudhengivenhet.» — 2. PETER 1: 5, 6.

 1, 2. a) Hva skjedde med Jehovas vitner i land hvor nazistene hadde makten, fra 1930-årene og utover, og hvorfor? b) Hvordan klarte Jehovas vitner seg?

DET var en mørk periode i det 20. århundres historie. Fra 1930-årene av var tusener av Jehovas vitner i land hvor nazistene hadde makten, blitt arrestert og kastet i konsentrasjonsleirer. Hvorfor? Fordi de våget å innta en nøytral holdning og nektet å si «Heil Hitler!» Hvordan ble de behandlet? «Ingen annen gruppe av fanger . . . var i samme grad som bibelstudentene [Jehovas vitner] utsatt for SS-soldatenes sadisme. Det var en sadisme som var kjennetegnet av en uopphørlig kjede av fysiske og mentale pinsler som ikke kan beskrives på noe språk i verden.» — Karl Wittig, som tidligere hadde hatt en høy stilling i den tyske statstjenesten.

² Hvordan klarte vitnene seg? Dr. Christine E. King skrev: «Bare overfor vitnene [i motsetning til overfor andre grupper] kom myndighetene til kort.» (The Nazi State and the New Religions: Five Case Studies in Non-Conformity) Ja, Jehovas vitner som gruppe betraktet holdt stillingen, selv om det for mange hundre av dem innebar at de måtte holde ut til døden.

 3. Hva er det som har satt Jehovas vitner i stand til å holde ut under harde prøvelser?

³ Hva er det som har satt Jehovas vitner i stand til å utholde slike prøvelser, ikke bare i Nazi-Tyskland, men over hele verden? Deres himmelske Far har hjulpet dem til å holde ut på grunn av deres gudhengivenhet. «Jehova [vet] å utfri gudhengivne mennesker av prøvelse,» forklarer apostelen Peter. (2. Peter 2: 9) Tidligere i det samme brevet hadde Peter gitt de kristne dette rådet: «[Dere skal] til deres tro føye . . . utholdenhet, til deres utholdenhet gudhengivenhet.» (2. Peter 1: 5, 6) Utholdenhet er følgelig nøye knyttet til gudhengivenhet. Ja, hvis vi skal holde ut til enden, må vi ’jage etter gudhengivenhet’ og legge denne egenskapen for dagen. (1. Timoteus 6: 11) Men hva er egentlig gudhengivenhet?

Hva gudhengivenhet er

 4, 5. Hva er gudhengivenhet?

⁴ Det greske substantivet for «gudhengivenhet» (eu·seʹbei·a) kan oversettes bokstavelig med «det å ære vel».a (2. Peter 1: 6, The Kingdom Interlinear) Det betegner en varm, inderlig følelse for Gud. W. E. Vine sier om adjektivet eu·se·besʹ, som bokstavelig betyr «svært gudhengiven», at det betegner «den virkelyst som, ledet av hellig ærefrykt for Gud, kommer til uttrykk i hengiven virksomhet». — 2. Peter 2: 9, The Kingdom Interlinear.

⁵ Uttrykket «gudhengivenhet» sikter følgelig til den ærefrykt eller hengivenhet for Jehova som ansporer oss til å gjøre det som behager ham. Og det gjør vi selv under vanskelige prøvelser, fordi vi elsker Jehova av hjertet. Vi føler en lojal, personlig hengivenhet for ham, og den kommer til uttrykk i den måten vi lever på. De sanne kristne blir oppfordret til å be om at de må «kunne fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet». (1. Timoteus 2: 1, 2) Ordboksforfatterne J. P. Louw og E. A. Nida sier at «[eu·seʹbei·a] i 1. Tim. 2.2 kan på en rekke språk oversettes med ’å leve slik Gud vil at vi skal leve’, eller ’å leve slik Gud har sagt at vi skal leve’».

 6. Hvilken sammenheng er det mellom utholdenhet og gudhengivenhet?

⁶ Vi kan nå bedre se sammenhengen mellom utholdenhet og gudhengivenhet. Fordi vi lever slik Gud vil at vi skal leve — med gudhengivenhet — utsetter vi oss for verdens hat, noe som uvegerlig medfører trosprøver. (2. Timoteus 3: 12) Men vi ville ikke bli ansporet til å utholde slike prøvelser hvis det ikke var for den personlige hengivenhet vi føler for vår himmelske Far. Og Jehova reagerer positivt på en slik inderlig hengivenhet. Prøv bare å forestille deg hvordan han føler det når han ser ned fra himmelen og ser mennesker som på grunn av sin hengivenhet for ham bestreber seg på å behage ham trass i alle former for motstand. Han sier da også at han vil «utfri gudhengivne mennesker av prøvelse».

 7. Hvorfor er gudhengivenhet noe som må framelskes?

⁷ Gudhengivenhet er imidlertid ikke noe vi er født med, og det er heller ikke en egenskap vi automatisk får i arv fra gudfryktige foreldre. (1. Mosebok 8: 21) Gudhengivenheten må framelskes. (1. Timoteus 4: 7, 10) Vi må arbeide for å føye gudhengivenhet til vår utholdenhet og til vår tro. Peter sier at det krever «oppriktig anstrengelse». (2. Peter 1: 5) Hvordan kan vi så få gudhengivenhet?

Hvordan får vi gudhengivenhet?

 8. Hva er nøkkelen til gudhengivenhet, ifølge apostelen Peter?

⁸ Apostelen Peter forklarte hva som er nøkkelen til å tilegne seg gudhengivenhet. Han sa: «Måtte ufortjent godhet og fred bli dere rikere til del ved nøyaktig kunnskap om Gud og om Jesus, vår Herre, ettersom hans guddommelige makt fritt har gitt oss alt som vedrører liv og gudhengivenhet, ved den nøyaktige kunnskap om ham som kalte oss ved herlighet og dyd.» (2. Peter 1: 2, 3) For å kunne føye gudhengivenhet til vår tro og vår utholdenhet må vi derfor vokse i nøyaktig, det vil si fullstendig, kunnskap om Jehova Gud og Jesus Kristus.

 9. Hvordan kan vi illustrere at det å ha nøyaktig kunnskap om Gud og Kristus, er noe mer enn bare å vite hvem de er?

⁹ Hva vil det si å ha nøyaktig kunnskap om Gud og Kristus? Det er innlysende at det innebærer mer enn bare å vite hvem de er. Vi kan illustrere dette med et eksempel. Du vet kanskje hvem din nærmeste nabo er, og du bruker navnet hans når du hilser på ham. Men ville du låne ham en stor pengesum? Ikke hvis ikke du virkelig vet hva slags person han er. (Jevnfør Ordspråkene 11: 15.) Å kjenne Jehova og Jesus, å ha nøyaktig eller fullstendig kunnskap om dem, innebærer følgelig mer enn bare å tro at de er til, og å vite hva de heter. For at vi skal være villige til å utholde prøvelser for deres sak like til døden, må vi virkelig kjenne dem personlig. (Johannes 17: 3) Hva innebærer det?

10. Å ha nøyaktig kunnskap om Jehova og Jesus innebærer hvilke to ting, og hvorfor?

¹⁰ Nøyaktig, eller fullstendig, kunnskap om Jehova og Jesus innebærer to ting: (1) å kjenne dem som personer — å kjenne deres egenskaper, deres følelser og deres måte å være på — og (2) å følge deres eksempel. Gudhengivenhet innebærer at vi føler oss inderlig og personlig knyttet til Jehova, og det kommer til uttrykk i vår livsførsel. For å få gudhengivenhet må vi derfor lære Jehova personlig å kjenne og sette oss grundig inn i hans vilje og veier, så langt det er mulig for oss som mennesker. For virkelig å kjenne Jehova, i hvis bilde vi er skapt, må vi bruke denne kunnskapen og bestrebe oss på å være lik ham. (1. Mosebok 1: 26—28; Kolosserne 3: 10) Og ettersom Jesus på en fullkommen måte etterlignet Jehova i alt det han sa og gjorde, vil det at vi har nøyaktig kunnskap om Jesus, være en verdifull hjelp til å framelske gudhengivenhet. — Hebreerne 1: 3.

11. a) Hvordan kan vi få nøyaktig kunnskap om Gud og Kristus? b) Hvorfor er det viktig å meditere over det vi leser?

¹¹ Hvordan kan vi så få en slik nøyaktig kunnskap om Gud og Kristus? Ved at vi iherdig studerer Bibelen og publikasjoner som er basert på Bibelen.b Men for at vårt personlige bibelstudium skal kunne føre til at vi tilegner oss gudhengivenhet, er det viktig at vi tar oss tid til å meditere, det vil si reflektere over eller grunne på det vi leser. (Jevnfør Josva 1: 8.) Hvorfor er det så viktig? Husk at gudhengivenhet er en varm, inderlig følelse for Gud. I Bibelen blir det å meditere gjentatte ganger satt i forbindelse med det symbolske hjerte — med det indre menneske. (Salme 19: 15, NW; 49: 4, NW; Ordspråkene 15: 28, NW) Når vi grunner på det vi leser, med verdsettelse, trenger det inn i vårt indre menneske og rører ved våre følelser og påvirker vår tankegang. Bare på den måten kan studium bidra til at vi blir sterkere knyttet til Jehova Gud, og anspore oss til å leve på en måte som behager ham, selv under store utfordringer og vanskelige prøvelser.

Gudhengivenhet overfor våre nærmeste

12. a) Hvordan kan en kristen ifølge Paulus praktisere gudhengivenhet overfor sine nærmeste? b) Hvordan viser de sanne kristne omsorg for sine tilårskomne foreldre?

¹² Gudhengivenhet bør først praktiseres overfor våre nærmeste. Apostelen Paulus sier: «Hvis en enke har barn eller barnebarn, så la disse først lære å praktisere gudhengivenhet i sin egen husstand og fortsette å betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne.» (1. Timoteus 5: 4) Det å ta seg av sine tilårskomne foreldre er, som Paulus sier, et uttrykk for gudhengivenhet. De sanne kristne drar omsorg for sine foreldre ikke bare av plikt, men av kjærlighet. De erkjenner dessuten hvor stor vekt Jehova legger på omsorg for familien. De er klar over at hvis de vendte sine foreldre ryggen når de trenger dem, ville det være det samme som å ’fornekte den kristne tro’. — 1. Timoteus 5: 8.

13. Hvorfor kan det være en utfordring for voksne barn å praktisere gudhengivenhet overfor sine foreldre, men hvilken tilfredshet gir det?

¹³ Det skal imidlertid innrømmes at det ikke alltid er så lett for voksne barn å praktisere gudhengivenhet overfor sine foreldre. De bor kanskje langt fra foreldrene. De har kanskje egne barn å ta seg av i tillegg til at de har økonomiske problemer. Den form for omsorg eller grad av omsorg som en av foreldrene har behov for, kan bli en fysisk, mental eller følelsesmessig belastning for den som står for omsorgen. På den annen side gir det sann tilfredshet å vite at det at en tar seg av sine foreldre, ikke bare er et «passende vederlag», men også behager Ham «som enhver familie i himmel og på jord skylder sitt navn». — Efeserne 3: 14, 15.

14, 15. Hvordan har noen vist sin gamle og syke far kjærlig omsorg?

¹⁴ La oss se på et rørende eksempel. Det er en stor utfordring for Ellis og fem av hans søsken å ta seg av sin far hjemme. «I 1986 fikk far slag og ble helt lam,» forteller Ellis. De seks barna deler på omsorgsoppgavene, som varierer fra å vaske ham til å sørge for at han blir snudd regelmessig, så han ikke skal få liggesår. «Vi leser for ham, snakker med ham, spiller musikk for ham. Vi er ikke helt sikker på om han er klar over hva som foregår omkring ham, men vi behandler ham som om han skjønner alt.»

¹⁵ Hvorfor tar disse barna seg av sin far på denne måten? Ellis forteller videre: «Etter at mor døde i 1964, oppdrog far oss alene. Den gang var vi mellom 5 og 14 år gamle. Han stilte opp for oss da; vi stiller opp for ham nå.» Det er klart at det ikke alltid er like lett, og det hender at barna blir nedtrykt. «Men vi innser at fars tilstand er et midlertidig problem,» sier Ellis. «Vi ser fram til den tid da far vil få helsen tilbake og vi kan bli gjenforent med mor.» (Jesaja 33: 24; Johannes 5: 28, 29) En slik kjærlig omsorg for en syk far gleder uten tvil hjertet til Ham som har befalt barn å ære sine foreldre!c — Efeserne 6: 1, 2.

Gudhengivenhet og tjenesten

16. Hva bør være vårt viktigste motiv for det vi gjør i tjenesten?

¹⁶ Når vi tar imot Jesu innbydelse til ’stadig å følge ham’, blir vi pålagt å forkynne det gode budskap om Riket og gjøre disipler. (Matteus 16: 24; 24: 14; 28: 19, 20) De kristne er helt klart forpliktet til å delta i tjenesten nå i de «siste dager». (2. Timoteus 3: 1) Men det må ikke bare være pliktfølelse som driver oss til å forkynne og undervise. En inderlig kjærlighet til Jehova må være den viktigste grunnen til det vi gjør i tjenesten, og hvor mye vi gjør. «Av hjertets overflod taler munnen,» sa Jesus. (Matteus 12: 34) Ja, når vårt hjerte strømmer over av kjærlighet til Jehova, føler vi oss ansporet til å forkynne om ham for andre. Når vårt motiv er kjærlighet til ham, blir vår tjeneste et meningsfylt uttrykk for vår gudhengivenhet.

17. Hvordan kan vi framelske det rette motiv i tjenesten?

¹⁷ Hvordan kan vi framelske det rette motiv i tjenesten? Ved å tenke med verdsettelse over tre grunner Jehova har gitt oss til å elske ham. (1) Vi elsker Jehova på grunn av det han allerede har gjort for oss. Han kunne ikke ha vist større kjærlighet enn den kjærlighet han viste ved å tilveiebringe gjenløsningen. (Matteus 20: 28; Johannes 15: 13) (2) Vi elsker Jehova på grunn av det han gjør for oss nå. Vi har frimodighet til å tale til Jehova, som besvarer våre bønner. (Salme 65: 3; Hebreerne 4: 14—16) Når vi setter Rikets interesser på førsteplassen, får vi de nødvendige ting til livets opphold. (Matteus 6: 25—33) Vi mottar en jevn forsyning av åndelig føde som hjelper oss til å løse de problemene vi møter. (Matteus 24: 45) Og vi har den velsignelse at vi kan tilhøre et verdensomspennende, kristent brorskap, noe som virkelig skiller oss ut fra resten av verden. (1. Peter 2: 17) (3) Og vi elsker Jehova på grunn av det han vil gjøre for oss i framtiden. På grunn av hans kjærlighet har vi «et fast grep om det virkelige liv» — evig liv i framtiden. (1. Timoteus 6: 12, 19) Når vi tenker på den kjærlighet Jehova viser oss, vil vårt hjerte drive oss til å gjøre vårt ytterste med hensyn til å fortelle andre om ham og hans hensikter. Andre vil ikke behøve å si oss hva vi skal gjøre eller hvor mye vi skal gjøre i tjenesten. Vårt hjerte vil drive oss til å gjøre det vi kan.

18, 19. Hvilken hindring klarte en søster å overvinne for å kunne delta i tjenesten?

¹⁸ En som har gudhengivenhet i hjertet, vil føle seg drevet til å tale selv under store utfordringer. (Jevnfør Jeremia 20: 9.) Tenk på Stella, en kristen kvinne som var ualminnelig sjenert. Da hun begynte å studere Bibelen, tenkte hun: ’Jeg kommer aldri til å kunne gå fra hus til hus!’ Hun sier: «Jeg var alltid veldig stille. Jeg kunne aldri henvende meg til noen for å innlede en samtale.» Etter hvert som hun studerte videre, vokste hennes kjærlighet til Jehova, og hun fikk et sterkt ønske om å snakke med andre om ham. «Jeg husker at jeg sa til henne som studerte Bibelen med meg: ’Jeg vil så gjerne snakke, men jeg klarer det simpelthen ikke, og det plager meg virkelig.’ Jeg glemmer aldri hva hun svarte: ’Stella, vær takknemlig for at du vil snakke.’»

¹⁹ Det gikk ikke lang tid før Stella var i gang med å forkynne for sin nærmeste nabo. Så tok hun det som for henne var et kolossalt stort skritt — hun tok del i tjenesten fra hus til hus for første gang. (Apostlenes gjerninger 20: 20, 21) Hun forteller: «Jeg hadde skrevet opp det jeg skulle si. Men jeg var så vettskremt at selv om jeg holdt notatene foran meg, var jeg for nervøs til å se på dem!» Nå, over 35 år senere, er Stella fremdeles veldig sjenert av natur. Men hun er glad i felttjenesten og har en meningsfylt andel i den.

20. Hvilket eksempel viser at ikke engang forfølgelse eller fengsling kan få trofaste vitner for Jehova til å tie?

²⁰ Ikke engang forfølgelse eller fengsling kan få ivrige vitner for Jehova til å tie. Tenk for eksempel på Ernst og Hildegard Seliger i Tyskland. De satt til sammen over 40 år i nazistiske konsentrasjonsleirer og kommunistiske fengsler for sin tros skyld. I leirene og fengslene forkynte de for andre fanger. Hildegard fortalte: «Fengselsmyndighetene regnet meg for å være spesielt farlig, for, som en av de kvinnelige vokterne sa, snakket jeg om Bibelen hele dagen. Derfor ble jeg satt i en celle i kjelleren.» Etter at bror og søster Seliger omsider hadde fått friheten tilbake, brukte de hele sin tid i den kristne tjeneste. De tjente begge trofast til de døde, bror Seliger i 1985 og hans kone i 1992.

21. Hva må vi gjøre for å føye gudhengivenhet til vår utholdenhet?

²¹ Når vi iherdig studerer Guds Ord og tar oss tid til å meditere over det vi lærer, med verdsettelse, vil vi vokse i nøyaktig kunnskap om Jehova Gud og Jesus Kristus. Det vil igjen føre til at vi tilegner oss et større mål av den dyrebare egenskapen gudhengivenhet. Uten gudhengivenhet er det umulig å holde ut de forskjellige prøvelsene som kommer over oss som kristne. La oss derfor følge apostelen Peters råd og fortsette å ’føye utholdenhet til vår tro og gudhengivenhet til vår utholdenhet’. — 2. Peter 1: 5, 6.

[Fotnoter]

Hva svarer du?

◻ Hva er gudhengivenhet?

◻ Hvilken sammenheng er det mellom utholdenhet og gudhengivenhet?

◻ Hva er nøkkelen til gudhengivenhet?

◻ Hvordan kan en kristen praktisere gudhengivenhet overfor sine nærmeste?

◻ Hva må være det viktigste motivet for det vi gjør i tjenesten?

[Bilde på side 18]

Vitner for Jehova som satt i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, viste utholdenhet og gudhengivenhet