Den vanskelige kunsten å lære å vente

DET å lære å vente på noe vi gjerne vil ha, er kanskje noe av det vanskeligste vi mennesker kan bli bedt om å gjøre. Små barn er av naturen utålmodige. De vil gjerne ha alt det de ser, og de vil ha det straks. Men som erfaringen har lært deg, er det slik her i livet at vi ikke kan få alt det vi har lyst på. Selv når det gjelder berettigede ønsker, må vi lære å vente til tiden er inne til at vi kan få oppfylt dem. Mange lærer å gjøre dette. Andre lærer det aldri.

Folk som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, har spesielt gode grunner for å lære å vente. Jeremia, en av Jehovas tjenere i førkristen tid, understreket dette: «Det er godt å være stille og vente på hjelp fra [Jehova].» Senere sa den kristne disippelen Jakob: «Vis derfor tålmodighet, brødre, inntil Herrens nærvær.» — Klagesangene 3: 26; Jakob 5: 7.

Jehova har sitt eget tidsskjema for når hans hensikter skal fullføres. Hvis vi ikke kan vente til hans tid er inne til å gjennomføre forskjellige gjerninger, vil vi bli skuffet og misfornøyd, og det vil kvele vår glede. En Guds tjener som mangler glede, vil bli åndelig svak, slik det framgår av noe Nehemja sa til sine landsmenn: «Gleden i [Jehova] er deres styrke.» — Nehemja 8: 10.

Hvorfor det er klokt å lære å vente

Det er naturlig at enslige ønsker å gifte seg, og at barnløse ektepar gjerne vil ha barn. Og det er ikke noe galt i å ville tilfredsstille passende ønsker eller materielle behov. Men mange kristne har bestemt seg for å vente til et mer beleilig tidspunkt med å få oppfylt noen av disse ønskene, fordi de tror at dagene er talte for den nåværende tingenes ordning, og at Gud i den kommende, nye ordning vil ’åpne sin hånd og mette alt som lever, med det som godt er’. — Salme 145: 16.

Folk som ikke har et slikt velbegrunnet kristent håp, kan derimot ikke se at det er noen særlig god grunn til utsettelser. Fordi de mangler tro på Jehova, som «enhver god gave og enhver fullkommen gave» kommer fra, tviler de på at det er klokt å utsette noe til en usikker framtid. De følger ordtaket: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø.» — Jakob 1: 17; 1. Korinter 15: 32; Jesaja 22: 13.

I industrilandene blir den tydelige trangen til øyeblikkelig tilfredsstillelse utnyttet av dem som driver markedsføring. Folk blir oppfordret til å unne seg det beste. Produsentene vil ha oss til å tro at moderne innretninger og bekvemmeligheter er absolutte nødvendigheter. Hvorfor klare seg uten, heter det, særlig når kredittkort, avbetalingsordninger og tilbud om «å kjøpe nå og betale senere» gjør det mulig å få alt, og det med én gang? Videre sier de: ’Du fortjener det beste; vær god mot deg selv. Slå til nå — nå eller kanskje aldri.’ Slik lyder populære slagord.

Samtidig er titalls millioner mennesker i utviklingslandene henvist til å leve på et eksistensminimum — eller mindre enn det. Finnes det noe som bedre kan illustrere ufullkommenheten og urettferdigheten i menneskenes politiske og økonomiske systemer?

At det er klokt å lære å vente, kan vi forstå når vi ser at millioner av mennesker som ikke er villig til å gjøre det — eller som iallfall ikke ser noen grunn til å gjøre det — har satt seg i stor gjeld for å oppfylle sine umiddelbare ønsker. Uforutsette begivenheter, for eksempel sykdom eller arbeidsledighet, kan få katastrofale følger. Den tyske avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung forklarer hvorfor en million mennesker i Tyskland er hjemløse: «De som er hjemløse, er ofte blitt det etter at de har mistet arbeidet sitt, eller har stiftet for stor gjeld.»

Mange som er i en slik uheldig situasjon, mister ofte hjem og eiendeler fordi de ikke klarer å betale regningene sine. Altfor ofte fører også påkjenningene til problemer i familien. Vaklende ekteskap begynner å gå i oppløsning. Depresjon og andre lidelser rammer flere og flere. Når kristne mennesker får slike problemer, kan deres åndelighet bli svekket, og det kan igjen føre til en feilaktig tenkemåte og en urett oppførsel. Når folk er uforstandige og vil ha alt, kan det ende med at de så å si ikke har noe.

En ny utfordring for mange

Jesus gjorde det klart at vi må passe oss så ikke «de bekymringer som hører denne tingenes ordning til, og rikdommens bedragerske makt og begjæret etter de andre ting trenger inn og kveler ordet, og det blir uten frukt». (Markus 4: 19) Vi må huske at ikke noe politisk system har klart å eliminere de bekymringer som Jesus snakket om, blant annet økonomiske bekymringer.

Det kommunistiske system som de østeuropeiske landene nå har forkastet, var et forsøk på å skape utjevning ved hjelp av en statskontrollert økonomi. Dette systemet gav folk i disse landene en viss økonomisk trygghet som kapitalismen ofte unnlater å gi når alt er overlatt til det private initiativ. Men de bekymringene Jesus snakket om, eksisterte likevel fordi det var mangel på forbruksvarer, og den personlige frihet var begrenset.

Mange av disse landene innfører nå markedsøkonomi, og derved blir borgerne presentert for en ny utfordring. I en rapport av forholdsvis ny dato heter det: «Ønsket om å oppnå Vestens forbruksmønster i en fart er forbundet med naivitet.» For å nå dette målet «er et voksende antall mennesker i de nye statene i det østlige Tyskland i ferd med å hensette seg i en gjeld de kanskje aldri kan komme ut av». I rapporten heter det videre: «Etter at den første ekstasen over den nye økonomiske friheten har avtatt, griper nå frykt og fortvilelse om seg.» Bekymringene består, men nå er de innhyllet i kapitalismens drakt.

En større politisk og økonomisk frihet har åpnet nye muligheter til forbedringer på det økonomiske området. Mange mennesker kan derfor føle seg fristet til å overveie om de skal starte sin egen virksomhet eller flytte til et annet land med bedre arbeidsvilkår.

Slike avgjørelser står det til den enkelte å treffe. Det er ikke galt av en kristen å ville forbedre sin økonomiske situasjon. Hans motiv kan være et ønske om å sørge for familien, for han vet at «hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro». — 1. Timoteus 5: 8.

Det er derfor ikke riktig å kritisere andres avgjørelser. Men samtidig bør kristne mennesker huske at det er uforstandig å søke økonomisk framgang ved å oppta så store lån at de blir gjeldsslaver. Det vil også være galt å søke økonomisk framgang på en måte som innebærer at de forsømmer åndelige forpliktelser og interesser.

Dra nytte av andres erfaring

I årene etter den annen verdenskrig emigrerte tusenvis av tyskere fra det krigsherjede Europa til andre land, særlig til Australia og Canada. Mange ble på den måten i stand til å bedre sine økonomiske kår, men ingen av dem kunne bli helt fri for slike økonomiske bekymringer som Jesus snakket om. Det at økonomiske problemer ble løst, skapte av og til nye problemer — hjemlengsel og det at de måtte lære et nytt språk, venne seg til fremmed mat og fremmede skikker og tilpasse seg til nye venner eller til uvante holdninger.

Noen av disse emigrantene var Jehovas vitner. De fleste av dem skal ha ros for at de ikke lot problemene i forbindelse med utvandringen få lov til å kvele deres åndelighet. Men det fantes unntagelser. Noen lot seg forføre av rikdommens bedragerske makt. Deres teokratiske framgang holdt ikke tritt med deres økonomiske velstand.

Dette viser hvor forstandig det er at vi tenker nøye igjennom vår situasjon før vi treffer avgjørelser som kan vise seg å være ukloke. Materialistiske tendenser kan hemme vår innsats i et spesielt arbeid som de kristne er pålagt å utføre. Dette arbeidet består i å gjøre disipler, og det er et arbeid som aldri vil bli gjentatt. Dette gjelder uansett hvor vi bor, siden det ikke finnes noe land hvor folk er fri for økonomiske bekymringer.

Strid den gode strid

Paulus gav Timoteus denne formaningen: «Jag etter rettferdighet, gudhengivenhet, tro, kjærlighet, utholdenhet, et mildt sinn. Strid troens gode strid, få et fast grep om det evige liv, som du ble kalt til.» Til de kristne i Korint sa han: «Bli standhaftige, urokkelige, idet dere alltid har rikelig å gjøre i Herrens gjerning.» — 1. Timoteus 6: 11, 12; 1. Korinter 15: 58.

Ved å følge dette gode rådet kan vi oppnå de beste resultater i vår kamp mot materialismen, og de kristne har virkelig rikelig å gjøre. I noen land hvor det er forholdsvis få kristne, er det mange mennesker som bare har hatt begrenset adgang til å lære sannheten å kjenne. Jesus kom med denne nøyaktige forutsigelsen: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» — Matteus 9: 37.

Jehovas vitner lar seg ikke avspore av de økonomiske bekymringene i disse landene så de forsømmer det åndelige arbeidet som må utføres. De gjør heller det beste ut av de situasjoner og muligheter som oppstår. Mange som er arbeidsledige en tid, trapper opp sin forkynnervirksomhet. Deres tjeneste bidrar både til økt lovprisning av Jehova og til at de selv får den glede de trenger for å kunne mestre sine egne økonomiske problemer.

Disse vitnene prioriterer forkynnelsesarbeidet og lar økonomiske vanskeligheter komme i annen rekke, noe som viser deres brødre verden over at de stoler ubetinget på at Jehova vil sørge for dem. Han har gitt oss dette løftet: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» — Matteus 6: 33.

Siden den sanne tilbedelse ble gjenopprettet i 1919, har Jehova ikke sviktet sitt folk. Han har beskyttet dem gjennom alvorlig forfølgelse og når de enkelte steder har vært nødt til å arbeide under jorden i flere tiår. Jehovas vitner er fast besluttet på at det Djevelen ikke oppnådde ved hjelp av forfølgelse, skal han heller ikke få oppnå ved hjelp av materialismens lumske snare.

Lær å vente i alle henseender

Rommelige Rikets saler, kostbare høyttaleranlegg, stevnehaller og vakre Betel-hjem er til ære for Gud og utgjør et vitnesbyrd om at han velsigner sitt folk. Jehovas vitner i land hvor arbeidet tidligere har vært forbudt i lengre tid, føler kanskje at de har mye å ta igjen i denne henseende. Men det som er av størst betydning, er at de fortsetter å gjøre framskritt på det åndelige området. De ytre tegnene på Guds velsignelse på det materielle området, vil komme når tiden er inne.

Jehovas innviede tjenere må passe seg for å legge så stor vekt på sine personlige interesser at de begynner å føle at de har klart seg uten visse materielle ting lenge nok. Lengselen etter å overvinne økonomisk og sosial ulikhet er forståelig, men Jehovas folk glemmer ikke at alle Guds tjenere lengter etter bedre forhold. De blinde lengter etter å kunne se, de kronisk syke lengter etter å bli friske, de deprimerte lengter etter å få et lysere syn på livet, og de som har mistet noen som står dem nær, lengter etter å få se dem igjen.

På grunn av forskjellige forhold må alle de kristne i en eller annen henseende vente på Jehovas nye verden for å få løst sine problemer. Vi bør derfor spørre oss selv: ’Hvis jeg har mat og klær og husly, burde jeg ikke da være tilfreds med disse ting og være villig til å vente på det å få slippe økonomiske problemer?’ — 1. Timoteus 6: 8.

Kristne som stoler helt og fullt på Jehova, kan være sikker på at alle deres rettmessige ønsker og behov snart vil bli tilfredsstilt hvis de bare er villige til å vente. Ingen vil ha ventet forgjeves. Vi gjentar Paulus’ ord: «Bli standhaftige, urokkelige, idet dere alltid har rikelig å gjøre i Herrens gjerning, og idet dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i forbindelse med Herren.» — 1. Korinter 15: 58.

Burde det da egentlig være så vanskelig å lære å vente?

[Bilde på side 10]

Det kan være livreddende å lære å vente