Jehova styrker sitt folk både i øst og i vest
I OMRÅDER hvor forkynnelsesarbeidet er forbudt, i land som er splittet av vold, og i land hvor restriksjoner nylig er blitt opphevet — ja, over hele verden — fortsetter Jehova å gi sine vitner «den kraft som er over det normale». — 2. Korinter 4: 7.
Åndelig velstand til tross for forbud
I et øyrike i Det fjerne østen har forkynnelsesarbeidet nå vært forbudt i 17 år. Har Jehovas vitner mistet motet av den grunn? Nei, slett ikke. I mai i fjor nådde de et høydepunkt på 10 756 forkynnere. Av disse var 1297 opptatt i heltidstjenesten. Etter hvert som verdensforholdene blir verre, blir folk i dette øyriket stadig mer villige til å lytte til sannhetens budskap. Forkynnerne leder derfor 15 654 bibelstudier hjemme hos interesserte. Og på høytiden til minne om Jesu død, som de feiret i all stillhet, var det 25 397 til stede.
Under områdestevnene med temaet «Opplært av Gud», som også ble holdt på en diskré måte på grunn av forholdene, kunne brødrene glede seg over at alle de publikasjonene som var blitt frigitt i USA, også ble frigitt på det lokale språket. Oversetterne, korrekturleserne og andre hadde villig arbeidet overtid for å få den viktigste publikasjonen, som var på mange hundre sider, ferdig i tide. Og et samarbeidsvillig verdslig trykkeri utførte med glede trykkingen og innbindingen. Stevnedeltagerne var svært glade for å få denne vakre boken, som har over tusen bilder. Mange myndighetspersoner respekterer Jehovas vitner; det er hovedsakelig kristenhetens presteskap som øver motstand. En håper at forbudet snart blir opphevet.
Hva med det amerikanske kontinent?
Jehovas vitner i disse vestlige landene takler modig problemene sine i likhet med sine brødre i øst, og Jehovas hellige ånd hjelper dem til å mestre vanskelige situasjoner. Ta for eksempel følgende rapport fra et latinamerikansk land hvor narkotikakartellene har sine faste ruter gjennom jungelen.
En gruppe Jehovas vitner tok bussen til et isolert distrikt. Da de gikk av bussen, la de merke til en smal sidevei som førte ut av landsbyen. De fem brødrene lot søstrene og barna bli igjen for å forkynne i landsbyen og gikk selv av sted for å finne ut hvor den smale grusveien førte hen. En av dem forteller:
«Da vi hadde gått i to timer langs veien, hadde vi fremdeles bare sett noen ganske få hus. Plutselig kom åtte bevæpnede menn som hadde hette over hodet, ut av skogen. Noen av dem hadde maskingeværer, andre hadde macheter. Hva hadde vi kommet ut for? Vi spurte hva de ville, men fikk beskjed om å tie stille og begynne å gå. Det gjorde vi! Etter å ha gått ytterligere to timer inn i den tette jungelen kom vi til en lysning hvor det tydeligvis lå en væpnet leir. Det krydde av vakter med skytevåpen. Midt i leiren stod det et ordentlig hus, og det var dit vi ble ført.
Da vi hadde satt oss, henvendte han som øyensynlig var lederen for leiren, seg til oss. Han var pent kledd, velutdannet og ganske høflig. Han pekte på en av oss og bad ham om å reise seg. Så spurte han: ’Hva mener du om gruppen [vår]?’ Broren var fullstendig klar over hvor vi var, og svarte: ’Vi kjenner til gruppen deres, men vi er ikke interessert i den eller i noen politisk gruppe. Den eneste grunnen til at vi er her, er at vi ønsker å forkynne om Jehova Guds rike med Jesus Kristus som konge. Det skal snart ødelegge alle politiske styremakter i denne verden og bringe fantastiske velsignelser til folk her på jorden under paradisiske forhold, noe som ingen mennesker eller noen gruppe av mennesker er i stand til å gjøre.’
Mannen forandret innstilling. Han begynte å stille spørsmål. ’Hvor har du lært alt dette? Hvordan har det seg at du kan snakke slik?’ I løpet av én og en halv time fikk vi avlagt et godt vitnesbyrd om verdensforholdene og fikk fortalt at Bibelen viser hva som er menneskehetens eneste håp. Ut fra Romerne, kapittel 13, forklarte vi også at vi adlyder de myndighetene som sitter ved makten, men at når de krever noe av oss som er i strid med Jehovas Ord, adlyder vi først og fremst vår Gud, Jehova. Til slutt tilbød vi ham de bøkene vi hadde. Han tok imot tre bøker og en bibel og gav overraskende nok et bidrag for dem. Han sa at han skulle lese dem.
Dernest gjorde lederen tegn til at en av mennene skulle føre oss ut av leiren. Snart var vi på vei tilbake, og vi takket Jehova for den seieren han hadde gitt oss i forkynnelsen på et nytt område.»
I det krigsherjede Afrika
Mellom Det fjerne østen og «Det fjerne vesten» ligger det afrikanske kontinent. Stammefeider har gjort enkelte land der til områder som er herjet av vold. I Liberia har en oppblussing av borgerkrigen nok en gang gått hardt ut over Jehovas folk. Det startet med kamper i og omkring hovedstaden i oktober og november 1992. Etter hvert som krigen spredte seg innover i landet, ble hele menigheter oppløst fordi brødrene flyktet inn i jungelen sammen med resten av befolkningen. De har imidlertid bevart sin nidkjærhet; de har forkynt på de stedene de har flyktet til, og har på den måten avlagt et godt vitnesbyrd på de mest avsidesliggende steder i landet.
En menighet som bestod av Jehovas vitner som hadde vært nødt til å flykte fra sine hjem, bygde en midlertidig Rikets sal midt inne i en gummiplantasje. Plantasjen lå tett opp til en by som befant seg nær fronten, og sivilbefolkningen i byen pleide å flykte inn i gummiplantasjen om dagen for å unnslippe luftangrepene. De forkynnerne som holdt til der (deriblant mange som hadde flyktet fra hovedstaden, Monrovia), organiserte felttjeneste, og man kunne ofte se dem forkynne for de mange tusen menneskene som søkte ly under gummitrærne. Hver gang et fly nærmet seg, hoppet brødrene og søstrene ned i nærmeste grøft, og når faren var over, fortsatte de å forkynne.
Forbløffende nok har de vel tusen menighetsforkynnerne som klarer å få rapportene sine sendt til Selskapet, brukt gjennomsnittlig 18,1 timer i felttjenesten hver måned, og de leder 3111 bibelstudier — alt dette til tross for de vanskelige forholdene under borgerkrigen.
I løpet av de fire siste årene har 18 land i Afrika opphevet restriksjonene på Jehovas vitners arbeid. Spesielt gledelig var det at det forbudet Jehovas vitner i Malawi har vært underlagt siden oktober 1967, ble opphevet den 12. august. Forkynnelsen av det gode budskap har hatt framgang hele tiden mens den har pågått under jorden, men nå kan forkynnerne fortsette i frihet, selv om de vil måtte vente på oppstandelsen før de kan få treffe igjen sine mange kjære trosfeller som ble myrdet av undertrykkerne.
I Mosambik trådte en fredsavtale i kraft den 4. oktober 1992. Brødrene når nå distrikter som var utilgjengelige i de 16 årene med krig og ødeleggelser. I et område som heter Carioco, ble for eksempel forbindelsen gjenopprettet med 375 brødre og søstre som ikke hadde hatt noen kontakt med organisasjonen på sju år. Det ble arrangert en spesiell stevnedag i Milange, hovedstaden i distriktet, en by som tidligere var kjent for sin konsentrasjonsleir og sitt senter for «omskolering» av Jehovas vitner, som for en stor del var flyktninger fra Malawi. Overraskende nok var det hele 2915 til stede. Blant dem var borgermesteren, som ønsket Jehovas vitner velkommen. Så det tidligere sentret for «omskolering» ble et senter for bibelsk undervisning den dagen.
En misjonær skriver: «En representant for UNHCR (FNs høykommissariat for flyktninger) gjorde en interessant iakttagelse angående våre brødre i flyktningeleirer i provinsen Tete. Han sa at Jehovas vitner hadde organisert sine egne leirer atskilt fra andre grupper. ’Leiren deres er den eneste som er ordentlig organisert,’ sa han og tilføyde: ’Jehovas vitner er renslige, velorganiserte og velutdannede mennesker.’ Han tilbød seg å ta meg med på en flytur over bushen så jeg kunne se selv. Flygeren pekte ut to leirer fra luften. Den ene var skitten og uryddig med hus av leire som var planløst plassert nesten oppå hverandre. Den andre var anlagt etter en plan, med husene i rekker atskilt av veier. Husene så pene ut — enkelte av dem var til og med malt med hjemmelaget maling — og gårdsplassene var feid. ’Gjett hvilken leir som tilhører dere!’ sa flygeren. Det var en stor glede for meg å treffe brødrene og søstrene i denne leiren. Det er nå åtte menigheter i denne landsbyen for Jehovas vitner.»
I «ørnens land»
Med dette sikter vi ikke til USA, men til Albania. På albansk heter landet Shqipëria, som betyr «ørnens land». Et nådeløst, 50 år gammelt forbud mot Jehovas vitner ble nylig opphevet i dette landet, og Jehovas folk der kan nå bli forent med sine brødre i øst og i vest og glede seg over å ha religionsfrihet. Det kan virkelig sies at de ’kjøper den beleilige tid’. (Efeserne 5: 16) Det første stevnet i Albanias historie, et éndagsstevne, ble holdt i nasjonalteatret i hovedstaden, Tirana, søndag den 21. mars. Lørdag ettermiddag hadde 75 Jehovas vitner forvandlet det forfalne møtelokalet til en skinnende ren stevnehall. Ledelsen ble målløs. Det skal også nevnes at bare rundt 20 av de 75 frivillige arbeiderne var døpt.
Været kunne ikke ha vært bedre. De utenlandske stevnedeltagerne fikk en hjertelig velkomst — hovedsakelig i form av gester og omfavnelser — som gjorde den spesielle stevnedagen til en meget spesiell dag. Med hendene løftet mot himmelen innledet bror Nasho Dori med bønn. Denne broren, som ble døpt i 1930, er i dag nesten blind. Programmet ble holdt på albansk, og det var utenlandske spesialpionerer som framførte de fleste postene. Sangen «Kristen innvielse» var en av de seks sangene som var oversatt til albansk for anledningen. De 585 som var til stede, sang den mens 41 nye brødre og søstre gikk ut til et basseng som besøkende greske brødre hadde montert i Rikets sal. For en forandring som hadde funnet sted! Tidligere var det å eie en bibel ensbetydende med å risikere å bli sendt til en arbeidsleir, og møtene var begrenset til bare å omfatte to—tre personer.
Dagen etter stevnet fikk Selskapet Vakttårnet en telefon fra teaterdirektøren. Vanligvis interesserer han seg ikke for hvem som bruker teatret. Det er visedirektøren som ordner med det. Men han sa: «Jeg var bare nødt til å ringe og takke dere. Jeg har aldri sett teatret så rent før. Hvis jeg skulle beskrive det, måtte jeg si at det kom et pust fra himmelen inn i teatret vårt i går. Dere er hjertelig velkommen til å bruke anlegget vårt igjen når dere enn måtte ønske det. Vi vil la dere gå foran alle andre. Ja, vi burde jo egentlig la dere få låne teatret gratis hver tredje måned.»
Forkynnerne drog styrket og takknemlige tilbake til hjembyene sine og begynte å forberede seg til høytiden til minne om Jesu død. Bare to uker senere, tirsdag den 6. april, feiret de minnehøytiden på sju forskjellige steder. Det var første gang de kunne gjøre det åpenlyst.
I byen Berat har antall til stede på møtene økt til hele 170, og stedets prest er rasende. Av de 33 forkynnerne i Berat ble 21 døpt på stevnet. Menigheten i Berat rapporterte 472 til stede på minnehøytiden. Det var også svært mange til stede på minnehøytiden andre steder, noe som for en stor del var et resultat av spesialpionerenes gode innsats.
I den mest katolske byen i Albania, Shkodër, hvor det er en basilika, begynte kirken å utgi et menighetsblad én gang i måneden, og hvert eneste nummer inneholdt en artikkel som het «Hvordan man kan unngå Jehovas vitner». I et av numrene stod det: «Jehovas vitner har overtatt Shkodër»! En «stor hær» på to forkynnere samlet 74 høflige, alvorlig tenkende personer til minnehøytiden. Etter talen var det 15 familier som bad om å få et hjemmebibelstudium. I byen Durrës, hvor det er en «hær» på fire forkynnere, var det hele 79 til stede.
I fjellandsbyen Kalmeti i Vogel truet noen katolske ungdommer med å jage vitnene vekk ved å kaste stein på dem. Minnehøytiden ble derfor feiret hjemme hos en bror. Det var 22 til stede, og møtet ble holdt uten forstyrrelser. Det er fem forkynnere i denne gruppen. Tre av dem ble døpt på stevnet i Tirana.
I Vlorë fikk to unge menn et nummer av Vakttårnet, leste det og skrev følgende til Selskapet: «Nå kaller vi oss Jehovas vitner, fordi vi har lært sannheten å kjenne gjennom Vakttårnet. Vær så snill å sende oss hjelp.» Selskapet sendte to spesialpionerer dit, og en av de unge mennene kvalifiserte seg raskt til å bli forkynner. Han gledet seg over å være en av de 64 som var til stede på minnehøytiden i Vlorë.
En albansk bror som hadde lært sannheten å kjenne i USA, kom i 1950-årene tilbake til sin hjemby, Gjirokastër, hvor han tjente i størst mulig utstrekning til sin død. Han sådde sannhetens sæd i sin sønns hjerte. Da forbudet ble opphevet, bad sønnen Selskapet Vakttårnet om hjelp. En annen interessert person i en landsby litt lenger nord hadde også skrevet og bedt om hjelp, så det ble sendt fire spesialpionerer dit. Dagen etter minnehøytiden ringte en av dem Selskapets kontor i Tirana og sa: «Jeg kunne ikke la være å ringe for å fortelle dere hvor mye Jehovas ånd har gjort. Vi er så glade! Minnehøytiden var svært vellykket.» Det var 106 til stede, innbefattet de sju forkynnerne i denne gruppen.
Hvor mange var det så til stede på minnehøytiden i alt? I 1992, da det var bare 30 Rikets forkynnere i landet, var det 325 til stede. I 1993 var det 131 forkynnere, og de samlet 1318 til minnehøytiden. Begge årene har antall til stede vært ti ganger så stort som antall forkynnere. Så fantastisk det er å se «den minste . . . bli til en ætt på tusen» på så kort tid! — Jesaja 60: 22.
«Spenn ut dine teltduker»
I forbindelse med at Jehovas vitners forkynnelsesarbeid når stadig lenger ut mot alle verdenshjørner, lyder befalingen: «Gjør plassen større for ditt telt, spenn ut dine teltduker, spar ikke på dem, gjør snorene lange, slå pluggene fast! For du skal bre deg ut til høyre og til venstre.» (Jesaja 54: 2, 3) Denne utvidelsen av Guds store «telt» — den verdensomfattende menighet av tilbedere av ham — har virkelig vært iøynefallende i Øst-Europa, særlig i de områdene som tidligere utgjorde Sovjetunionen. Jehova har allerede holdt sine vitner oppe i flere tiår med undertrykkelse. Nå gir han dem den dynamiske kraft de trenger for å utvide og styrke organisasjonen.
I Moskva var 23 743 samlet på Lokomotiv stadion fra 22. til 25. juli for å overvære det internasjonale stevnet med temaet «Opplært av Gud». Stevnet var en milepæl. Hvem hadde vel så sent som for to år siden trodd at dette ville bli mulig? Men der var de! Det kom over 1000 stevnedeltagere fra Japan og Korea, nesten 4000 fra USA og Canada og i tillegg mange tusen fra over 30 land i det sørlige Stillehavet, Afrika, Europa og andre steder — i sannhet et møte mellom øst og vest. Så oppmuntrende det var for alle disse at de fritt kunne omgås over 15 000 av sine russiske brødre og søstre! Gleden kjente ingen grenser.
Et forbløffende antall av 1489 nye Jehovas vitner ble døpt. Dåpen fikk stor publisitet i media verden over; for eksempel hadde avisen The New York Times et stort bilde på forsiden. Det var tordnende applaus under dåpen. Under den avsluttende talen nådde applausen nye høyder etter at taleren hadde takket de 4752 frivillige arbeiderne og de myndighetspersonene som hadde bidratt til at stevnet ble så vellykket, og sa: «Framfor alt takker vi Jehova!» Ja, Jehovas ånd hadde holdt tilbake den sterke motstanden fra ortodokse religionsutøvere og gitt våre brødre den kraft som var så avgjørende for at det glederike og oppmuntrende stevnet skulle bli en realitet.
Men det var ikke alt. I byen Kiev i Ukraina skulle det holdes et stevne fra 5. til 8. august. Nok en gang pusset villige arbeidere opp et stadion fra øverst til nederst. Høydepunktet i antall til stede på det store stadionet var 64 714. Også denne gang kom det Jehovas vitner fra både øst og vest og mange andre steder. De viktigste talene ble tolket til 12 språk. Omkring 53 000 kom med kollektive transportmidler, og de ble møtt på jernbanestasjoner og flyplasser og brakt til sitt losji — hoteller, skoler, private hjem og elvebåter. Alt dette ble gjennomført på en så økonomisk, knirkefri og effektiv måte at politiet i byen gav uttrykk for forbløffelse og beundring.
Høydepunktet på det glederike stevnet var dåpen. Den varte i to og en halv time, og i alt 7402 nye brødre og søstre symboliserte sin innvielse til Jehova mens applausen gav gjenlyd over det store stadionet. Dette overgikk det tidligere høydepunktet i antall døpte, 7136, som ble nådd i 1958, da 253 922 stevnedeltagere var samlet i New York.
Etter hvert som den domsperioden vi nå lever i, nærmer seg sin avslutning, blir sauelignende mennesker fra øst og vest, ja, fra «den fjerneste del av jorden», samlet inn og blir en del av et brorskap som savner sidestykke i menneskehetens historie. Ja, en «stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» slutter seg til det åndelige Israel og kunngjør sin tro på Jesu dyrebare gjenløsningsoffer, som er grunnlaget for alt som blir utrettet med tanke på opphøyelsen av Jehovas overherredømme. — Apostlenes gjerninger 1: 8; Åpenbaringen 7: 4, 9, 10.
[Bilde på sidene 8 og 9]
Øst og vest møtes i Moskva og Kiev