Er Jehovas vitner en kult?
JESUS KRISTUS ble anklaget for å være en drukkenbolt og en fråtser, for å bryte sabbaten, for å vitne falskt og for å være en gudsbespotter og en representant for Satan. Han ble også anklaget for å være revolusjonær. — Matteus 9: 34; 11: 19; 12: 24; 26: 65; Johannes 8: 13; 9: 16; 19: 12.
Etter Jesu død og oppstandelse ble disiplene på lignende måte utsatt for alvorlige beskyldninger. Én gruppe av kristne i det første århundre ble slept fram for byens styresmenn av folk som ropte: ’Disse mennene har vendt opp ned på den bebodde jord.’ (Apostlenes gjerninger 17: 6) Ved en annen anledning ble apostelen Paulus og hans medarbeider Silas ført fram for myndighetene og anklaget for å ha skapt stor uro i byen Filippi. — Apostlenes gjerninger 16: 20.
Paulus ble senere anklaget for å være «en pest og en som egger til opprør blant alle jødene på hele den bebodde jord», og for å ha forsøkt «å vanhellige templet». (Apostlenes gjerninger 24: 5, 6) Jødenes fremste menn i Roma kom med en nøyaktig beskrivelse av Jesu etterfølgeres situasjon da de sa: «Om denne sekten vet vi i sannhet at den blir motsagt overalt.» — Apostlenes gjerninger 28: 22.
Det er tydelig at noen holdt denne nye gruppen som Jesus Kristus hadde opprettet, for å være en religiøs gruppe med radikale synspunkter og skikker som var i strid med datidens oppfatning av hva som var normal sosial atferd. Mange i vår tid ville utvilsomt ha betraktet de første kristne som en destruktiv kult. Anklagerne var ofte framstående, respekterte medlemmer av samfunnet, og det ser ut til at dette gav påstandene deres større vekt. Mange trodde på de anklagene som ble rettet mot Jesus og hans disipler. Men som du sikkert vet, var alle disse anklagene falske. Det at folk sa slike ting, betydde ikke at det var sant.
Hvordan er det i vår tid? Vil det være riktig å omtale Jehovas vitner som en religiøs gruppe med radikale synspunkter og skikker som er i strid med det som går for å være normal sosial atferd? Er Jehovas vitner en kult?
Hva kjensgjerningene viser
En representant for myndighetene i St. Petersburg i Russland fortalte: «Jehovas vitner ble framstilt for oss som en slags sekt som arbeidet under jorden, og som satt i mørket og drepte barn og tok livet av seg selv.» Men det russiske folk er i den senere tid blitt bedre kjent med vitnene, så nå vet de hvordan de egentlig er. Etter å ha samarbeidet med Jehovas vitner i forbindelse med et internasjonalt stevne sa den samme mannen: «Nå ser jeg normale og smilende mennesker som til og med er bedre mennesker enn mange jeg kjenner. De er fredelige og rolige, og de er svært glad i hverandre.» Han la til: «Jeg kan ikke forstå hvorfor folk forteller slike løgner om dem.»
Jehovas vitner holder ikke rituelle møter. Deres tilbedelse er heller ikke omgitt av hemmelighetskremmeri. Forfatteren Julia Mitchell Corbett, som ikke er et av Jehovas vitner, kommer med følgende bemerkning: «Når de møtes, vanligvis mer enn én gang i uken, i sine Rikets saler (de kaller ikke møtestedene sine for kirker), bruker de det meste av tiden til å studere og drøfte Bibelen.» Møtestedene deres er tydelig merket med et skilt. Møtene er åpne, og folk som ikke er Jehovas vitner, innbys til å komme. Også de som kommer uanmeldt, er hjertelig velkommen.
«Vitnene har ry på seg for å være ærlige, høflige og arbeidsomme,» tilføyer Corbett i sin bok Religion in America. Mange som ikke er Jehovas vitner, erkjenner villig at det ikke er noe eksentrisk eller bisart ved Jehovas vitner. Det de gjør, er ikke i strid med det som går for å være normal sosial atferd. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica kommer med den korrekte iakttagelsen at vitnene «holder fast ved høye moralnormer i sin oppførsel».
Lederen for avdelingen for nyheter og spesielle prosjekter ved en amerikansk TV-stasjon skrev et brev til Jehovas vitner etter en tendensiøs reportasje om vitnene i nyhetsprogrammet «60 Minutes». Han sa: «Hvis flere levde slik som dere, ville ikke dette landet ha vært i den forfatning det er i. Jeg er én nyhetsmedarbeider som vet at organisasjonen deres er grunnlagt på kjærlighet og en sterk tro på Skaperen. Jeg vil at dere skal vite at ikke alle i nyhetsbransjen er så forutinntatt.»
Et velkjent trossamfunn
Er det riktig å si at Jehovas vitner er en liten, perifer religiøs gruppe? Jehovas vitner er riktignok få i antall sammenlignet med mange andre trossamfunn. Men husk hva Jesus sa: «Trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matteus 7: 13, 14.
Likevel er Jehovas vitner langt fra en liten, perifer gruppe. Våren 1993 var over 11 millioner mennesker til stede ved deres feiring av høytiden til minne om Kristi død. Men noe som er av større betydning enn antallet, er deres moralske styrke og eksemplariske oppførsel, som har ført til at de er blitt rosende omtalt verden over. Dette har uten tvil også bidratt til at mange land har gitt dem offisiell anerkjennelse som et trossamfunn med ærlige hensikter.
En avgjørelse som Den europeiske menneskerettighetsdomstol nylig traff, er et slående eksempel på dette. Domstolen erklærte at vitnene har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, og at de har rett til å snakke om sin tro og til å lære andre om den. Den ville neppe ha kommet med en slik erklæring hvis Jehovas vitner var kjent for å bruke uærlige, uetiske metoder for å verve medlemmer, eller hvis de manipulerte medlemmene for å få kontroll over deres sinn.
Millioner av mennesker verden over kjenner godt til Jehovas vitner. Vi vil gjerne rette følgende spørsmål til de millioner av mennesker som ikke er Jehovas vitner, men som studerer Bibelen sammen med dem nå, eller som har gjort det tidligere: Er det blitt gjort noe forsøk på å hjernevaske deg? Har vitnene benyttet en spesiell teknikk for å få kontroll over sinnet ditt? Du svarer utvilsomt ettertrykkelig nei. Det er klart at hvis de brukte slike metoder, ville mange ha vært utsatt for det, og det ville ha motbevist alt som blir sagt til fordel for Jehovas vitner.
«Svært opptatt av å hjelpe andre»
Kultmedlemmer isolerer seg ofte fra familie, venner og samfunnet for øvrig. Gjør Jehovas vitner det? «Jeg er ikke et av Jehovas vitner,» skrev en tsjekkisk journalist. Men han la til: «Det er tydelig at de [Jehovas vitner] har stor moralsk styrke. . . . De anerkjenner myndighetene, men tror at bare Guds rike er i stand til å løse alle de problemene menneskene står overfor. Men de er ikke fanatikere — vær oppmerksom på det. Dette er mennesker som er svært opptatt av å hjelpe andre.»
Og de bor ikke i lukkede samfunn hvor de isolerer seg fra slektninger og andre. Jehovas vitner er klar over at det er deres bibelske plikt å vise familien kjærlighet og omsorg. De omgås og arbeider sammen med folk av alle raser og fra alle religioner. Når det inntreffer katastrofer, er de raskt på pletten med hjelpeforsyninger og annen humanitær hjelp.
Noe som er av enda større betydning, er at de er engasjert i et enestående undervisningsarbeid. Hvor mange trossamfunn er organisert med tanke på å besøke alle som bor i deres distrikt? Jehovas vitner gjør det i over 200 land og på over 200 språk! Ja, det er tydelig at Jehovas vitner er «svært opptatt av å hjelpe andre».
De holder seg strengt til Bibelen
Det skal innrømmes at Jehovas vitners lære skiller seg ut fra det kirkesamfunnene lærer. Jehovas vitner tror at Jehova er den allmektige Gud, og at Jesus er hans Sønn, ikke en del av en treenig guddom. Deres overbevisning henger nøye sammen med troen på at det bare er Guds rike som kan bringe lindring til den lidende menneskehet. De gjør folk oppmerksom på at ødeleggelsen av denne fordervede tingenes ordning er nær forestående. De forkynner om Guds løfte om et jordisk paradis til gagn for lydige mennesker. De viser ikke ærbødighet for korset. De feirer ikke jul. De tror at sjelen kan dø, og at det ikke finnes noe brennende helvete. De spiser ikke blod og tar ikke imot blodoverføring. De engasjerer seg ikke i politikk og deltar ikke i krigføring. Har du noen gang spurt deg selv om hvorfor Jehovas vitners lære er så annerledes?
Avisen Daily Hampshire Gazette forklarer at Jehovas vitners «strenge bibeltolkning forbyr dem å gjøre mye som andre tar for gitt at de kan gjøre . . . , alt dette fordi de ønsker å følge det eksempel de kristne i det første århundre foregikk med, og Bibelens ord». Oppslagsverket The Encyclopedia of Religion sier seg enig i at «alt det de tror på, er basert på Bibelen. De underbygger nesten alle uttalelser om trosspørsmål med skriftsteder og godtar ubetinget Bibelen som autoritet. Bibelen fortrenger tradisjonen fullstendig». Boken Religion in America sier: «Gruppen har aldri vaklet med hensyn til det å legge vekt på bibelstudium, og dens lære underbygges av et detaljert system av henvisninger til Skriften.»
Hvem er deres leder?
Det er nettopp fordi Jehovas vitner holder seg nøye til Bibelens lære, at en slik ærbødighet for og dyrking av menneskelige ledere som er så karakteristisk for vår tids kulter, ikke eksisterer blant dem. De avviser tanken om et skille mellom presteskap og lekfolk. The Encyclopedia of Religion sier med rette om Jehovas vitner: «En presteklasse og spesielle titler er forbudt.»
De følger Jesus Kristus som sin Leder og som Hodet for den kristne menighet. Det var Jesus som sa: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre. Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske. Dere skal heller ikke la dere kalle ’ledere’, for én er deres Leder, Kristus.» — Matteus 23: 8—12.
Det er tydelig at Jehovas vitner er like langt fra å være en kult som Jesus var fra å være en drukkenbolt eller en fråtser. Det skal innrømmes at ikke alle som ble påvirket av de falske ryktene om Jesus og disiplene, gikk i den fellen å bakvaske ham. Noen av dem var kanskje rett og slett feilinformert. Hvis du har spørsmål om Jehovas vitner og deres tro, hvorfor ikke da lære dem bedre å kjenne? Dørene til deres Rikets saler står vidåpne for alle som ønsker å lære sannheten å kjenne.
Også du kan høste gagn av deres omhyggelige søken etter nøyaktig bibelkunnskap og lære hvordan du kan tilbe Gud i harmoni med Jesu ord: «Den time kommer, og den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere.» — Johannes 4: 23.