Guds ord utretter «mirakler»
FORTALT AV THÉRÈSE HÉON
En dag i 1965 gikk jeg inn i en forretning og tilbød bladene Vakttårnet og Våkn opp! til dem som arbeidet der. Idet jeg snudde meg for å gå, hørte jeg et smell. En kule traff gulvet like ved føttene mine. «Sånn skal man gjøre med Jehovas vitner,» sa en av dem hånlig.
DENNE opplevelsen skremte meg, men ikke så mye at jeg gav opp heltidstjenesten. De bibelske sannhetene jeg hadde lært, var altfor verdifulle til at jeg ville la noe som helst få meg til å gi avkall på min tjeneste. La meg forklare hvorfor jeg kan si dette.
Etter at jeg var født, i juli 1918, bosatte mine foreldre seg i Cap-de-la-Madeleine, en liten by i Quebec i Canada som er kjent som «miraklenes sted». Hit strømmet besøkende til for å hylle jomfru Maria ved hennes helligdom. Det kan ikke bevises at de mirakuløse gjerningene Maria skal ha utført, virkelig har funnet sted, men Guds Ord har derimot utrettet de reneste mirakler i livet til mange mennesker i denne byen, som etter hvert har fått over 30 000 innbyggere.
Da jeg var omkring 20 år gammel, la far merke til at jeg var interessert i religion, og gav meg bibelen sin. Jeg begynte å lese i den og ble sjokkert da jeg i 2. Mosebok, kapittel 20, oppdaget at billeddyrkelse fordømmes i så klare ordelag. Jeg mistet straks min tillit til den katolske kirkes lære og sluttet å gå til messe. Jeg hadde ikke lyst til å tilbe statuer. Fortsatt kan jeg høre fars stemme for mitt indre øre: «Thérèse, skal du ikke i kirken?» «Nei,» svarte jeg. «Jeg leser i Bibelen.»
Bibellesning fortsatte å være en del av mitt liv også etter at jeg giftet meg i september 1938. Min mann, Rosaire, arbeidet ofte om kvelden, og jeg fikk for vane å lese i Bibelen når han var på arbeid. Jeg trakk snart den slutning at Gud måtte ha et folk, og jeg begynte å lete etter dette folket.
Min søken etter Guds folk
På grunn av det jeg hadde lært i kirken da jeg var liten, var jeg engstelig for å gå og legge meg, for jeg var redd for å våkne i helvete. Jeg pleide å bekjempe denne frykten ved å si til meg selv at en kjærlig Gud ikke ville la noe så forferdelig skje. Jeg fortsatte tillitsfullt å søke sannheten ved å lese i Bibelen. Jeg var som den etiopiske evnukken som leste, men ikke forstod. — Apostlenes gjerninger 8: 26—39.
Min bror André og hans kone, som bodde i leiligheten under oss, begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner omkring 1957. Jeg bad min svigerinne om å gi oss et hint ved å dunke i taket når vitnene kom for å forkynne i bygningen. Slik visste jeg når jeg skulle la være å åpne. Men en dag glemte hun å advare meg.
Den dagen lukket jeg opp og traff Kay, en pioner, som heltidstjenere blant Jehovas vitner kalles. Hun fortalte meg om Guds navn og forklarte at Gud har et personlig navn, nemlig Jehova. Da hun var gått, så jeg etter i bibelen min for å være sikker på at det hun hadde fortalt, virkelig hadde støtte i Guds Ord. Jeg ble svært glad over det jeg fant. — 2. Mosebok 6: 3, Douay-oversettelsen, fotnoten; Matteus 6: 9, 10; Johannes 17: 6.
Neste gang Kay kom, snakket vi om den katolske læren om treenigheten, som går ut på at Gud er tre personer i én. Senere foretok jeg en omhyggelig gransking i min egen bibel for å bli helt sikker på at det ikke står noe i Bibelen om treenighetslæren. (Apostlenes gjerninger 17: 11) Mine undersøkelser bekreftet at Jesus ikke er like stor som Gud. Han ble skapt. Han har en begynnelse, noe Jehova ikke har. (Salme 90: 1, 2; Johannes 14: 28; Kolosserne 1: 15—17; Åpenbaringen 3: 14) Jeg likte det jeg lærte, og fortsatte med glede de bibelske drøftelsene.
En snøværsdag i november 1958 bad Kay meg med til et kretsstevne som skulle holdes samme kveld i et leid lokale. Jeg ble med og satte pris på programmet. Etterpå kom et av vitnene bort til meg, og i samtalens løp spurte jeg: «Må en sann kristen forkynne fra hus til hus?»
«Ja,» svarte han, «det gode budskap må gjøres kjent, og Bibelen viser at det å oppsøke folk i deres hjem er en viktig forkynnelsesmetode.» — Apostlenes gjerninger 20: 20.
Dette svaret likte jeg! Det gjorde meg overbevist om at jeg hadde funnet Guds folk. Hvis han hadde sagt: «Nei, det er ikke nødvendig», ville jeg ha tvilt på at jeg hadde funnet sannheten, for jeg visste hva Bibelen sa om det å forkynne fra hus til hus. Fra da av gjorde jeg raske åndelige framskritt.
Etter dette kretsstevnet begynte jeg å gå på Jehovas vitners møter i nabobyen Trois-Rivières. Kay og pionerpartneren hennes, Florence Bowman, var de eneste vitnene som bodde i Cap-de-la-Madeleine på den tiden. En dag sa jeg: «I morgen blir jeg med dere ut for å forkynne.» De lot meg med glede få bli med dem.
Jeg forkynner i min hjemby
Jeg trodde alle ville ta imot Bibelens budskap, men jeg forstod snart at slik var det ikke. Da Kay og Florence fikk i oppdrag å tjene et annet sted, var jeg den eneste i byen som forkynte Bibelens sannhet fra hus til hus. Jeg fortsatte ufortrødent å forkynne alene, og omkring to år senere, den 8. juni 1963, ble jeg døpt. Samme dag meldte jeg meg til å være det som da ble kalt feriepioner.
Jeg fortsatte å være feriepioner i et år. Da lovte Delvina Saint-Laurent å komme til Cap-de-la-Madeleine og samarbeide med meg én gang i uken hvis jeg ble alminnelig pioner. Dermed fylte jeg ut en søknad om å få utføre pionertjeneste. Men så skjedde det noe sørgelig: Bare to uker før jeg skulle begynne i heltidstjenesten, døde Delvina. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde jo fylt ut søknaden, og jeg hadde ikke lyst til å trekke meg nå. I oktober 1964 begynte jeg derfor min løpebane i heltidstjenesten. De neste fire årene gikk jeg fra hus til hus alene.
De ivrige katolikkene i Cap-de-la-Madeleine var ofte fiendtlig innstilt. Noen tilkalte politiet i et forsøk på å hindre meg i å forkynne. Og som jeg nevnte til å begynne med, skjedde det en dag at en kjøpmann prøvde å skremme meg ved å skyte mot føttene mine. Dette skapte litt av et oppstyr i byen. Den lokale TV-stasjonen kalte det et korstog mot Jehovas vitner. Alt i alt førte hendelsen til at det ble avlagt et godt vitnesbyrd. Det kan legges til at en slektning av ham som skjøt, ble et av Jehovas vitner ti år senere.
«Mirakler» som er blitt utrettet
I årenes løp har jeg sett hvordan motstanden mot Bibelens sannhet gradvis har smuldret bort her i Cap-de-la-Madeleine. Omkring 1968 flyttet det andre Jehovas vitner hit, og lokalbefolkningen begynte å reagere positivt på sannheten i Bibelen. I begynnelsen av 1970-årene skjedde det en veritabel eksplosjon i antall bibelstudier. Det kom til det punkt at jeg måtte be andre forkynnere om å overta flere av de bibelstudiene jeg ledet, slik at jeg fortsatt kunne ha en andel i tjenesten fra hus til hus også.
En dag tok en ung dame imot bibelstudieboken Den sannhet som fører til evig liv av meg. Hun hadde en kjæreste som het André — en ung forbryter med et råbarket utseende. Han kom med i samtalen, og hans interesse ble vakt. Det ble startet et bibelstudium med ham, og straks etter begynte han å snakke med vennene sine om det han lærte.
På et tidspunkt studerte jeg Bibelen med fire kriminelle, hvorav én ikke sa stort, men lyttet desto mer. Han het Pierre. En natt ved totiden hørte min mann og jeg at det banket på døren. Prøv å se situasjonen for deg: Der står det fire kriminelle og vil stille meg noen spørsmål! Heldigvis beklaget Rosaire seg aldri over slike uventede besøk.
Til å begynne med kom alle fire på møtene, men det var bare André og Pierre som fortsatte. De innrettet sitt liv etter Guds normer og ble døpt. Begge to har nå tjent Jehova trofast i over 20 år. Da de begynte å studere, var de beryktede forbrytere som ble holdt under oppsikt av politiet. Av og til kom politiet for å se etter dem etter at vi hadde studert Bibelen, eller under et menighetsmøte. Jeg er glad for at jeg har forkynt for «alle slags mennesker» og på den måten med egne øyne har fått se hvordan Guds Ord kan forårsake forandringer som virkelig fortoner seg mirakuløse. — 1. Timoteus 2: 4.
Hvis noen hadde kommet til meg da jeg begynte min tjeneste, og sagt at det ville komme en Rikets sal i Cap-de-la-Madeleine, og at den ville være fylt av Jehovas folk, hadde jeg ikke trodd det. Men til min glede er den ene lille menigheten i nabobyen Trois-Rivières nå blitt til seks blomstrende menigheter med tre Rikets saler, og en av disse er i Cap-de-la-Madeleine.
Jeg har hatt gleden av å hjelpe omkring 30 personer fram til innvielse og dåp. Nå, 78 år gammel, kan jeg oppriktig si at jeg er lykkelig for at jeg innviet mitt liv til Jehova. Jeg må innrømme at jeg riktignok har følt meg nedtrykt fra tid til annen. Men jeg har klart å komme meg ut av slike perioder ved å åpne Bibelen og lese skriftsteder som gir meg stor styrke. Det er utenkelig for meg å la det gå en dag uten at jeg leser i Guds Ord. Johannes 15: 7 er særlig oppmuntrende. Det er der det står: «Hvis dere blir i forening med meg og mine uttalelser blir i dere, så be om hva dere vil, og det skal skje for dere.»
Det er mitt håp at jeg vil få treffe Rosaire igjen i den nye verden, som nå er så nær. (2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4) Rett før han døde i 1975, var han i ferd med å gjøre fine framskritt med sikte på dåpen. Hva meg selv angår, er jeg fortsatt fast besluttet på å holde fram i heltidstjenesten og stadig glede meg i Jehovas gjerning.