Til støv igjen — hvordan?

«STØV er du, og til støv skal du vende tilbake.» Da det første menneske, Adam, hørte disse ordene, visste han hva han hadde i vente. Han var skapt av jordens støv, og han skulle bli til støv igjen. Han skulle dø, fordi han hadde vært ulydig mot sin Skaper, Jehova Gud. — 1. Mosebok 2: 7, 15—17; 3: 17—19.

Bibelen viser at mennesker er av støv. Den sier også: «Den sjel som synder — den skal dø.» (Esekiel 18: 4; Salme 103: 14) Døden har voldt millioner av mennesker sorg, og menneskene har stadig spurt seg om hvordan de skulle ta hånd om et lik.

Skikker før og nå

Hvordan tok Guds folk i gammel tid hånd om et lik? I begynnelsen av Bibelen blir det nevnt flere forskjellige måter å ta hånd om døde på, for eksempel det å begrave dem i jorden. (1. Mosebok 35: 8) Patriarken Abraham, hans kone, Sara, deres sønn, Isak, og deres sønnesønn Jakob ble begravet i Makpela-hulen. (1. Mosebok 23: 2, 19; 25: 9; 49: 30, 31; 50: 13) De israelittiske dommerne Gideon og Samson ble gravlagt ’på sine fedres gravsteder’. (Dommerne 8: 32; 16: 31) Dette tyder på at man blant Guds folk i gammel tid foretrakk å ha familiegravsteder. Da Jesus Kristus døde, i det første århundre av vår tidsregning, ble han lagt i en gravhule som nylig var blitt hogd ut. (Matteus 27: 57—60) Folk ble altså vanligvis gravlagt i jorden eller i en hule. Det er fremdeles dette som er vanligst rundt omkring på jorden.

Noen steder er det imidlertid nå alvorlig plassmangel, og et jordstykke er ofte så dyrt at det blir stadig vanskeligere å skaffe et gravsted. Derfor er det noen som vurderer andre måter å ta hånd om et lik på.

Det blir mer og mer vanlig å spre asken etter kremasjon. I England blir nå omkring 40 prosent av de døde tatt hånd om på denne måten. I Sverige, hvor over 80 prosent av alle som dør i urbane strøk, blir kremert, er det bestemte skogsområder som er satt av til spredning av aske. Og i Shanghai og et par andre kystbyer i Kina dekker myndighetene utgiftene til massespredning av aske til havs flere ganger i året.

Hvor kan man spre asken? Ikke hvor som helst. Noen frykter kanskje at spredning av aske skader miljøet. I virkeligheten blir imidlertid enhver fare for spredning av smittestoffer fullstendig fjernet ved kremasjon. I noen gravlunder i England og USA er det satt av gressplener eller blomsterhager til spredning av aske. Nå er selvsagt en kristen i første rekke opptatt av hva som er det bibelske syn på kremasjon og spredning av aske.

Hva sier Bibelen?

I en kunngjøring som var rettet mot «Babylons konge», sa profeten Jesaja: «Du er blitt kastet bort uten at det er noe gravsted til deg.» (Jesaja 14: 4, 19) Vil det være riktig å sammenligne spredning av aske med en slik ydmykelse? Nei, for dette skriftstedet sier ingenting om kremasjon og oppbevaring eller spredning av asken.

En gang da Jesus Kristus snakket om den jordiske oppstandelse fra de døde som skal finne sted under hans tusenårige styre, sa han: «Alle de som er i minnegravene, skal høre [min] røst og komme ut.» (Johannes 5: 28, 29) Det er imidlertid ikke nødvendig med et bestemt gravsted for at en person skal få en oppstandelse, noe som framgår av en annen profetisk beskrivelse av oppstandelsen. Åpenbaringen 20: 13 sier: «Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og Hades gav tilbake de døde som var i dem.» Det som er av betydning, er altså ikke hvor og hvordan et menneske ’vender tilbake til støv’, men at Gud husker på vedkommende og oppreiser ham til liv. (Job 14: 13—15; jevnfør Lukas 23: 42, 43.) Jehova er selvsagt ikke avhengig av et imponerende gravsted for å huske et menneske. Kremasjon forhindrer ikke Jehova i å gi et menneske en oppstandelse. Og hvis spredningen av asken blir gjort av et rett motiv og uten seremonier som er forbundet med falsk religion, vil ikke dette være i strid med Bibelen.

De som vurderer spredning av asken, må naturligvis forvisse seg om at de følger landets lover. Det vil også være på sin plass at de tar de pårørendes og andres følelser i betraktning. Jehovas tjenere vil gjøre vel i å være forsiktige, så de ikke benytter seg av sin kristne frihet på en slik måte at de bringer skam over de kristnes gode navn og rykte. Dette er spesielt viktig i land hvor myndighetene tillater kremasjon og spredning av asken, men hvor en slik framgangsmåte ennå ikke er helt akseptert i lokalsamfunnet. Dessuten vil en kristen naturligvis holde seg langt borte fra alle ritualer eller skikker som bygger på troen på menneskesjelens udødelighet.

Fullstendig frihet fra graven!

Noen av dem som ivrer for den skikk å spre asken, sier at den innebærer at man slipper å ligge i en grav. Men det som kommer til å gi virkelig frihet, er oppfyllelsen av følgende løfte i Bibelen: «Som den siste fiende skal døden bli gjort til intet.» — 1. Korinter 15: 24—28.

Da kommer både gravsteder og kremasjon med eventuell spredning av asken til å høre fortiden til. Døden skal rett og slett ikke være mer. Apostelen Johannes skrev under inspirasjon: «Da hørte jeg en høy røst fra tronen si: ’Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.’» — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Alt dette kommer til å skje under Guds rikes styre, når det blir gjort slutt på at mennesker dør som følge av Adams synd. Da kommer ikke den lydige menneskehet lenger til å stå overfor utsiktene til å vende tilbake til støvet.

[Bilder på side 29]

Vanlige måter å ta hånd om et lik på

[Bilde på side 31]

Spredning av aske i Sagamibukten i Japan

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Koueisha, Tokyo