Far og eldste — to oppgaver som må ivaretas

«Hvis en mann ikke vet hvordan han skal lede sin egen husstand, hvordan skal han da kunne ta hånd om Guds menighet?» — 1. TIMOTEUS 3: 5.

 1, 2. a) Hvordan var ugifte tilsynsmenn og gifte tilsynsmenn uten barn i det første århundre i stand til å tjene sine brødre? b) Hvordan er Akvilas og Priskilla eksempler for mange ektepar i vår tid?

TILSYNSMENNENE i den første kristne menighet kunne være ugifte menn, gifte menn uten barn eller gifte menn med barn. Noen kristne menn var i stand til å følge det rådet apostelen Paulus kom med i kapittel 7 i det første brevet til korinterne, og forble ugift. Jesus hadde sagt: «Det er evnukker som har gjort seg selv til evnukker for himlenes rikes skyld.» (Matteus 19: 12) Slike enslige menn ville i likhet med Paulus og kanskje noen av hans reisefeller være fri til å foreta reiser for å hjelpe sine brødre.

² Bibelen sier ikke noe om hvorvidt Barnabas, Markus, Silas, Lukas, Timoteus og Titus var enslige. Hvis de var gift, var de tydeligvis såpass fri for familieforpliktelser at de kunne reise en god del i forbindelse med forskjellige oppdrag. (Apostlenes gjerninger 13: 2; 15: 39—41; 2. Korinter 8: 16, 17; 2. Timoteus 4: 9—11; Titus 1: 5) Det kan være at de hadde sin kone med seg, slik Peter og «de andre apostlene», som etter alt å dømme tok sin kone med seg når de reiste fra sted til sted. (1. Korinter 9: 5) Akvilas og Priskilla er et eksempel på et ektepar som var villig til å skifte bosted; de fulgte Paulus fra Korint til Efesos og flyttet så til Roma og deretter tilbake til Efesos igjen. Bibelen sier ikke noe om hvorvidt de hadde barn eller ikke. Deres nidkjære tjeneste for brødrene førte til at «alle menighetene blant nasjonene» følte takknemlighet mot dem. (Romerne 16: 3—5; Apostlenes gjerninger 18: 2, 18; 2. Timoteus 4: 19) I vår tid er det utvilsomt mange ektepar som i likhet med Akvilas og Priskilla kunne ha tjent andre menigheter, kanskje ved å flytte til et sted hvor behovet er større.

Far og eldste

 3. Hva er det som tyder på at mange eldste i det første århundre var familiefedre?

³ Det kan se ut til at de fleste kristne eldste i det første århundre var gifte menn som hadde barn. Da Paulus nevnte hvilke kvalifikasjoner en mann måtte ha for å ’trakte etter en stilling som tilsynsmann’, sa han at en slik kristen burde være «en mann som leder sin egen husstand på en god måte og har barn som underordner seg med alt alvor». — 1. Timoteus 3: 1, 4.

 4. Hva måtte gifte eldste som hadde barn, gjøre?

⁴ Som vi har sett, var ikke en tilsynsmann nødt til å ha barn, og han var heller ikke nødt til å være gift. Men hvis han var gift, måtte han for å være kvalifisert til å være eldste eller menighetstjener være sin kones overhode på en rett og kjærlig måte og vise at han var i stand til å få sine barn til å underordne seg slik de skulle. (1. Korinter 11: 3; 1. Timoteus 3: 12, 13) Enhver alvorlig svakhet i den måten en bror styrte sitt hus på, ville føre til at han ikke var kvalifisert til å ha spesielle privilegier i menigheten. Hvorfor? Paulus forklarer: «Hvis en mann ikke vet hvordan han skal lede sin egen husstand, hvordan skal han da kunne ta hånd om Guds menighet?» (1. Timoteus 3: 5) Hvis hans egen familie ikke var villig til å underordne seg under hans tilsyn, hvordan ville da andre reagere?

«Som har troende barn»

 5, 6. a) Hvilket krav angående barn nevnte Paulus for Titus? b) Hva ventes det av eldste som har barn?

⁵ Da Paulus påla Titus å utnevne tilsynsmenn i menighetene på Kreta, sa han: «Hvis det er noen som er fri for anklage, én hustrus mann, som har troende barn som ikke er beskyldt for utsvevelser eller er uregjerlige. For en tilsynsmann må som Guds forvalter være fri for anklage.» Hva ligger det egentlig i kravet om å ’ha troende barn’? — Titus 1: 6, 7.

⁶ Når det står «troende barn», så sikter det til barn som allerede har innviet sitt liv til Jehova og er blitt døpt, eller til barn som gjør framskritt mot innvielse og dåp. Menighetens medlemmer venter at de eldstes barn normalt er veloppdragne og lydige. Det bør være tydelig at en eldste gjør alt han kan, for å bygge opp barnas tro. Kong Salomo skrev: «Lær opp en gutt i samsvar med den vei han skal gå; ikke engang når han blir gammel, kommer han til å vike fra den.» (Ordspråkene 22: 6) Men hva om en ungdom som har fått slik opplæring, ikke vil tjene Jehova eller til og med begår en alvorlig overtredelse?

 7. a) Hvorfor er det innlysende at Ordspråkene 22: 6 ikke uttrykker en fast regel? b) Hvorfor vil ikke en eldste automatisk miste sine privilegier hvis et av barna hans ikke velger å tjene Jehova?

⁷ Det er innlysende at det ovennevnte ordspråket ikke uttrykker en fast regel. Det opphever ikke prinsippet om den frie vilje. (5. Mosebok 30: 15, 16, 19) Når en sønn eller datter er blitt gammel nok til å ta ansvar for sine egne handlinger, må han eller hun treffe en personlig avgjørelse med hensyn til innvielse og dåp. Hvis en eldste tydelig har gitt nødvendig åndelig hjelp, rettledning og tukt, men den unge ikke velger å tjene Jehova, blir ikke faren automatisk betraktet som uskikket til å tjene som tilsynsmann. Hvis en eldste på den annen side har flere mindreårige barn boende hjemme og det ene barnet etter det andre blir åndelig syk og kommer opp i vanskeligheter, kan det være at han ikke lenger blir betraktet som «en mann som leder sin egen husstand på en god måte». (1. Timoteus 3: 4) Poenget er at det bør være tydelig at en tilsynsmann gjør sitt beste for å ha «troende barn som ikke er beskyldt for utsvevelser eller er uregjerlige».a

Gift med en «ikke-troende hustru»

 8. Hvordan bør en eldste behandle sin kone hvis hun er ikke-troende?

⁸ Angående kristne menn som er gift med en ikke-troende, skrev Paulus: «Hvis en bror har en ikke-troende hustru og hun likevel samtykker i å bo sammen med ham, skal han ikke forlate henne . . . For . . . den ikke-troende hustru er helliget i forbindelse med broren; ellers ville jo deres barn være urene, men nå er de hellige. For . . . hvordan vet du, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» (1. Korinter 7: 12—14, 16) Ordet «ikke-troende» her sikter ikke til en hustru som ikke har noen religion, men til en som ikke er innviet til Jehova. Hun kunne ha vært jøde eller en som trodde på hedenske guder. I vår tid kan det være at en eldste er gift med en kvinne som utøver en annen religion enn ham, eller en som er agnostiker eller ateist. Hvis hun er villig til å bli hos ham, skal han ikke forlate henne bare fordi de har forskjellig tro. Han skal fortsette å ’leve sammen med henne i samsvar med kunnskap, idet han viser henne ære som et svakere kar, det kvinnelige’, og leve i håpet om å frelse henne. — 1. Peter 3: 7; Kolosserne 3: 19.

 9. Hva bør en eldste gjøre hvis loven gir både moren og faren rett til å påvirke barna med hver sin religion, og hvordan vil dette berøre hans privilegier?

⁹ Hvis en tilsynsmann har barn, vil han utøve den myndighet han har som far og familiens overhode, på rette måte ved å oppdra barna «i Jehovas tukt og formaning». (Efeserne 6: 4) I mange land gir loven begge ektefellene rett til å gi barna opplæring i religion. Da kan det være at hustruen forlanger å gjøre bruk av sin rett til å påvirke barna med sin tro og sine religiøse skikker, og det kan være at hun tar dem med til sin kirke.b Når barna har en samvittighet som er oppøvd i samsvar med Bibelen, og de ikke vil være med på falske religiøse seremonier, bør de naturligvis følge sin samvittighet. Som familiens overhode vil faren gjøre bruk av sin egen rett til å studere med barna og ta dem med til møtene i Rikets sal når det er mulig. Når de blir gamle nok til å treffe sine egne avgjørelser, bestemmer de selv hvilken vei de skal følge. (Josva 24: 15) Hvis hans medeldste og de andre i menigheten kan se at han gjør alt det som loven tillater ham å gjøre, for å gi barna god opplæring i sannhetens vei, vil han ikke bli betraktet som uskikket til å tjene som tilsynsmann.

’Som leder sin husstand på en god måte’

10. Hvilke forpliktelser er viktigst hvis en familiefar er eldste?

¹⁰ En eldste som er familiefar, vil erfare at det ikke er lett å fordele sin tid og oppmerksomhet på rette måte mellom kone, barn og menighetsanliggender, heller ikke når hans kone er en medkristen. Bibelen viser helt klart at en kristen far er forpliktet til å ta seg av kone og barn. Paulus skrev: «Hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.» (1. Timoteus 5: 8) I det samme brevet sa Paulus at gifte menn på forhånd må ha vist at de er gode ektemenn, og gode fedre hvis de har barn, for å kunne bli anbefalt som tilsynsmenn. — 1. Timoteus 3: 1—5.

11. a) På hvilke måter skal en eldste ’sørge for sine egne’? b) Hvordan kan dette hjelpe en eldste til å innfri de forpliktelsene han har overfor menigheten?

¹¹ En eldste skal ’sørge for sine egne’ ikke bare materielt sett, men også åndelig og følelsesmessig sett. Den vise kong Salomo skrev: «Ta hånd om ditt arbeid utendørs, og gjør deg ferdig med det ute på marken. Deretter må du også bygge opp din husstand.» (Ordspråkene 24: 27) En tilsynsmann passer følgelig på at hans kone og barn får dekket sine materielle og følelsesmessige behov og behovet for avkobling, men han bør også bygge dem opp åndelig sett. Dette tar tid — tid som han ikke vil kunne vie til menighetsanliggender. Men det er tid som kan gi betydelige resultater i form av familielykke og en åndelig sterk familie. Hvis familien er åndelig sterk, vil han i det lange løp kanskje trenge mindre tid på å ta seg av familieproblemer. Dermed blir han mer fri til å ta seg av ting som har med menigheten å gjøre. Hans eksempel som en god ektemann og en god far er til åndelig gagn for menigheten. — 1. Peter 5: 1—3.

12. I hvilken familiesammenheng bør fedre som er eldste, være gode eksempler?

¹² ’Å lede sin husstand på en god måte’ innbefatter å sette av tid til å lede et familiestudium. Det er særlig viktig at de eldste er gode eksempler i så måte, for sterke familier gir sterke menigheter. En tilsynsmann bør ikke regelmessig bruke så mye tid på andre tjenesteprivilegier at han ikke har tid til å studere med sin kone og sine barn. Hvis det har vært slik, bør han revurdere hvordan han bruker tiden. Det kan være at han må forandre sin timeplan eller redusere den tiden han bruker til andre ting, og til og med takke nei til visse privilegier fra tid til annen.

Likevektig tilsyn

13, 14. Hvilken veiledning har «den tro og kloke slave» kommet med til eldste som er familiefedre?

¹³ Det er ikke første gang det blir gitt veiledning angående den likevekt det bør være mellom familieforpliktelser og forpliktelser i menigheten. «Den tro og kloke slave» har i en årrekke kommet med veiledning til de eldste i dette spørsmålet. (Matteus 24: 45) For nesten 37 år siden stod det i Vakttårnet for 1. februar 1960, på side 57: «Er ikke dette i virkeligheten et spørsmål om å bringe likevekt i alle disse krav som legger beslag på vår tid? For å oppnå en slik likevekt må vi tillegge vår families interesser den rette vekt. Jehova Gud vil selvfølgelig ikke vente at en mann skal bruke all sin tid til menighetens virksomhet, til å hjelpe sine brødre og andre mennesker til å bli frelst, men ikke sin egen familie. Det er en manns første plikt å ha omsorg for sin hustru og sin familie.»

¹⁴ I Vakttårnet for 1. november 1986, på side 22, stod det: «Når dere tar del i felttjenesten som en familie, blir dere nærere knyttet til hverandre, men barnas spesielle behov krever også en del av dere i følelsesmessig henseende og en del av den tiden dere har for dere selv. Dere må derfor passe på at det er likevekt mellom hvor mye tid dere skal bruke til . . . oppgaver i menigheten, og hvor mye tid dere skal bruke til å ta dere av ’deres nærmeste’ i åndelig, følelsesmessig og materiell henseende. [En kristen] ’må først lære å vise [sin] gudsfrykt i [sin] egen familie’. (1. Timoteus 5: 4, 8)»

15. Hvorfor trenger en eldste som har kone og barn, visdom og skjelneevne?

¹⁵ Et bibelsk ordspråk lyder: «Ved visdom bygges en husstand opp, og ved skjelneevne vil den vise seg å være grunnfestet.» (Ordspråkene 24: 3) Ja, for at en tilsynsmann skal kunne utføre sine teokratiske plikter og samtidig bygge opp sin husstand, trenger han avgjort visdom og skjelneevne. Ifølge Bibelen har han mer enn ett tilsynsområde. Han har forpliktelser både overfor familien og overfor menigheten. Han trenger skjelneevne for å finne den rette likevekt mellom disse. (Filipperne 1: 9, 10) Han trenger visdom for å se hva han skal prioritere. (Ordspråkene 2: 10, 11) Uansett hvor mye han føler seg ansvarlig for å ta hånd om sine privilegier i menigheten, bør han være klar over at som ektemann og far har han først og fremst forpliktelser overfor familien; hans viktigste gudgitte ansvar gjelder familiens omsorg og frelse.

Gode fedre så vel som gode eldste

16. Hvilken fordel har en eldste hvis han også er far?

¹⁶ En eldste som har veloppdragne barn, kan være et virkelig aktivum. Hvis han har lært å ta seg godt av familien, er han bedre i stand til å hjelpe andre familier i menigheten. Han forstår deres problemer bedre og kan komme med råd ut fra egen erfaring. Det er hyggelig å konstatere at det finnes tusenvis av eldste verden over som fyller sine roller som ektemenn, fedre og tilsynsmenn på en god måte.

17. a) Hva bør en mann som er både far og eldste, aldri glemme? b) Hvordan bør de andre i menigheten vise empati?

¹⁷ For at en familiefar skal kunne bli eldste, må han være en moden kristen som i tillegg til å ta seg av kone og barn kan innrette seg slik at han kan vie andre i menigheten tid og oppmerksomhet. Han bør aldri glemme at hans hyrdegjerning begynner hjemme. Når menighetens medlemmer husker på at eldste som har kone og barn, har forpliktelser både overfor sin egen familie og overfor menigheten, vil de prøve ikke å legge unødig beslag på tiden deres. Det kan for eksempel være at en eldste ikke alltid kan bli igjen en stund etter møtene om kvelden fordi han har barn som skal tidlig på skolen neste dag. Andre i menigheten bør ha forståelse for dette og vise samfølelse. — Filipperne 4: 5.

Vi bør sette pris på våre eldste

18, 19. a) Hva har vår drøftelse av 1. Korinter, kapittel 7, hjulpet oss til å se? b) Hvordan bør vi betrakte slike kristne menn?

¹⁸ Nå som vi har undersøkt kapittel 7 i Paulus’ første brev til korinterne, kan vi se at det er mange ugifte menn som følger Paulus’ råd og bruker sin frihet til å tjene Rikets interesser. Det finnes også tusenvis av gifte brødre uten barn som samtidig med at de vier sin kone oppmerksomhet, tjener som gode tilsynsmenn i områder, kretser og menigheter og på Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer. Deres koner fortjener ros fordi de samarbeider på en god måte. Og i de nesten 80 000 menighetene av Jehovas folk finnes det mange fedre som ikke bare tar seg av kone og barn på en kjærlig måte, men som også tar seg tid til å tjene sine brødre som omsorgsfulle hyrder. — Apostlenes gjerninger 20: 28.

¹⁹ Apostelen Paulus skrev: «De eldste som presiderer på en god måte, skal regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning.» (1. Timoteus 5: 17) Ja, eldste som presiderer på en god måte hjemme og i menigheten, fortjener vår kjærlighet og respekt. Vi bør virkelig ’fortsette å sette pris på den slags menn’. — Filipperne 2: 29.

[Fotnoter]

Som en repetisjon

◻ Hvordan vet vi at mange eldste i det første århundre var familiefedre?

◻ Hva kreves av gifte eldste som har barn, og hvorfor?

◻ Hva ligger det i det å ha «troende barn», men hva om en eldste har et barn som ikke velger å tjene Jehova?

◻ I hvilke henseender bør en eldste ’sørge for sine egne’?

[Bilde på side 23]

Sterke familier gir sterke menigheter