«Kom i hu de gamle dager» — hvorfor?

«KOM i hu de gamle dager.» Det var apostelen Paulus som kom med denne oppfordringen til de jødekristne i Judea omkring år 61. (Hebreerne 10: 32, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930) Hva var det som fikk ham til å si det? Hvorfor var det nødvendig at de som tilbad Jehova i det første århundre, ikke glemte det som hadde skjedd i den tiden som var gått? Kan vi ha gagn av å følge en lignende oppfordring i vår tid?

Bibelskribentene har i århundrenes løp advart gjentatte ganger mot å ignorere eller la være å ta hensyn til det som har skjedd før. Man skulle huske og ta hensyn til tidligere hendelser. Jehova sa: «Husk de første ting fra fordums tid, at jeg er Den Guddommelige, og at det ikke er noen annen Gud, og at ingen er meg lik.» (Jesaja 46: 9) La oss undersøke tre viktige grunner til at vi bør gi akt på denne oppfordringen.

Motivasjon og oppmuntring

Det kan for det første bidra mye til at vi blir motivert og oppmuntret. Da Paulus skrev sitt brev til hebreerne, skrev han til kristne mennesker som hver dag opplevde at deres tro ble satt på prøve på grunn av motstand fra jødene. Paulus så at de trengte å utvikle utholdenhet, og sa: «Husk stadig på de første dager, da dere, etter at dere var blitt opplyst, utholdt en stor kamp under lidelser.» (Hebreerne 10: 32) Når de tenkte på hvordan andre i tidligere tider hadde bevart sin lojalitet i den åndelige krigføring, ville det gi dem mot til å fullføre løpet. Profeten Jesaja skrev noe lignende: «Husk dette, så dere kan samle mot.» (Jesaja 46: 8) Det var den samme ønskede virkningen Jesus Kristus hadde i tankene da han sa til menigheten i Efesos: «Husk derfor hva du er falt fra [den kjærlighet du først hadde], og vis anger og gjør de tidligere gjerninger.» — Åpenbaringen 2: 4, 5.

Innholdet i formaningen «husk de gamle dager, tenk på de år som er gått fra generasjon til generasjon», gikk stadig igjen i de talene Moses holdt for israelittene når han oppfordret dem til å være fryktløse og være lojale mot Jehova. (5. Mosebok 32: 7) Legg merke til hva han sa ifølge 5. Mosebok 7: 18: «Du [skal] ikke være redd for dem [kanaanittene]. Du skal under enhver omstendighet huske hva Jehova din Gud gjorde med farao og hele Egypt.» Når de tenkte på de frelsesgjerninger Jehova hadde gjort til gagn for sitt folk, ville det anspore dem til trofast å fortsette å holde Guds lover. — 5. Mosebok 5: 15; 15: 15.

Men israelittene begikk dessverre ofte den synd at de glemte. Hva førte det til? «Gang på gang satte de Gud på prøve, ja, Israels Hellige voldte de smerte. De husket ikke hans hånd, den dag da han løskjøpte dem fra motstanderen.» (Salme 78: 41, 42) Til slutt ble de forkastet av Jehova fordi de stadig glemte hans bud. — Matteus 21: 42, 43.

En av salmistene var et godt eksempel med hensyn til å huske. Han skrev: «Jeg skal minnes Jahs handlinger; for jeg vil minnes din underfulle gjerning i fordums tid. Og jeg skal i sannhet meditere over all din virksomhet, og dine gjerninger vil jeg tenke på.» (Salme 77: 11, 12) Når vi følger salmistens eksempel og tenker på Jehovas kjærlige handlinger, vil det gi oss den motivasjon, oppmuntring og verdsettelse som vi trenger. Det at vi ’husker de gamle dager’, kan også hjelpe oss til å skyve tretthet til side og anspore oss til å gjøre vårt ytterste og trofast holde ut.

Lær av tidligere feil

Det at vi ikke glemmer, kan for det andre hjelpe oss til å lære av tidligere feil og de konsekvenser de har fått. Med dette i tankene sa Moses til israelittene: «Husk: Glem ikke hvordan du har vakt Jehova din Guds harme i ødemarken. Fra den dagen da du drog ut av Egypts land, inntil dere kom til dette stedet, har dere vist dere å ha en opprørsk oppførsel overfor Jehova.» (5. Mosebok 9: 7) Som Moses sa, førte israelittenes ulydighet til at ’Jehova deres Gud lot dem vandre førti år i ødemarken’. Hvorfor ble de oppfordret til å huske det? Det var for å ydmyke dem. Det skulle dessuten tjene som en tilrettevisning på grunn av deres opprørske oppførsel, så de ’holdt Jehova sin Guds bud ved å vandre på hans veier og ved å frykte ham’. (5. Mosebok 8: 2—6) De skulle lære i den forstand at de ikke skulle gjenta sine tidligere feil.

En forfatter gjorde denne iakttagelsen: «En som er forsiktig, lærer av personlig erfaring, mens en som er vis, lærer av andres erfaring.» Moses oppfordret israelittene til å lære ved å tenke på sine egne tidligere feil, mens apostelen Paulus oppfordret andre — den kristne menighet i det første århundre og i utvidet forstand også oss — til å lære av den samme historiske beretning. Han skrev: «Nå fortsatte disse ting å skje med dem [israelittene] som eksempler, og de ble skrevet som en advarsel for oss, som enden på tingenes ordninger er kommet til.» (1. Korinter 10: 11) Jesus Kristus tenkte på enda en bibelsk hendelse fra gammel tid som vi kan lære av, da han sa: «Tenk på Lots hustru.» (Lukas 17: 32; 1. Mosebok 19: 1—26) Den engelske poeten og filosofen Samuel Taylor Coleridge skrev: «Hva kunne vi ikke ha lært hvis menneskene kunne dra lærdom av historien!»

Beskjedenhet og takknemlighet

Det at vi husker, kan for det tredje hjelpe oss til å framelske slike egenskaper som beskjedenhet og takknemlighet, egenskaper som behager Gud. Når vi gleder oss over de mange trekkene ved vårt verdensomspennende åndelige paradis, må vi aldri glemme at det er bygd på visse byggesteiner. De er blant annet lojalitet, kjærlighet, selvoppofrelse, frimodighet under motstand, utholdenhet, langmodighet og tro — egenskaper som ble lagt for dagen av våre kristne brødre og søstre som for flere tiår siden startet forkynnelsesarbeidet i mange land. Jehovas vitners årbok for 1995 sa i avslutningen på rapporten om Guds folks historie i nyere tid i Mexico: «Prøvelsene til dem som startet opp arbeidet i Mexico, kan virke overraskende på dem som nettopp har begynt å komme sammen med Jehovas vitner. De er vant til et åndelig paradis hvor det er en overflod av åndelig føde og flere hundre tusen gudfryktige medkristne, og hvor tjenesten for Gud blir utført på en velorganisert måte.»

De som utførte det banebrytende arbeidet, tjente ofte alene eller i små isolerte grupper. De var ensomme og fattige, og deres ulastelighet ble stilt på mange harde prøver når de forkynte budskapet om Guds rike. Mange av disse tjenerne fra den første tiden er ikke lenger blant oss, men hvor godt er det ikke å vite at Jehova husker deres trofaste tjeneste! Apostelen Paulus bekreftet dette da han skrev: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn.» (Hebreerne 6: 10) Når Jehova husker dem og verdsetter det de gjorde, skulle ikke da også vi huske dem og være takknemlige for deres gode eksempler?

De som nylig er blitt kjent med sannheten, kan tilegne seg dette historiske perspektiv ved å lese boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike.a Og hvis vi er så heldige å tilhøre en familie eller en kristen menighet hvor det finnes eldre brødre eller søstre som har tjent Jehova i lang tid, bør vi følge oppfordringen i 5. Mosebok 32: 7: «Husk de gamle dager, tenk på de år som er gått fra generasjon til generasjon; spør din far, og han kan fortelle deg; dine gamle menn, og de kan si deg det.»

Ja, når vi husker hvordan folk som har levd før, har vist gudhengivenhet, kan det anspore oss til å fortsette å holde ut med glede i den kristne tjeneste. Historien kan fortelle mye som vi trenger å lære. Og når vi mediterer over det åndelige paradis som vi befinner oss i, hjelper det oss til å framelske slike tiltalende egenskaper som beskjedenhet og takknemlighet. Ja, «kom i hu de gamle dager».

[Fotnote]