Akvilas og Priskilla — et eksemplarisk ektepar
«OVERBRING mine hilsener til Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, som har våget sin egen hals for min sjel, og som ikke bare jeg, men også alle menighetene blant nasjonene takker.» — Romerne 16: 3, 4.
De ovenstående ordene, som er en del av det apostelen Paulus skrev til den kristne menigheten i Roma, vitner tydelig om den store aktelse han hadde for dette ekteparet, og den varme hengivenhet han nærte for dem. Han passet på at han ikke utelot dem da han sendte hilsener til den menigheten de tilhørte. Men hvem var disse to medarbeiderne av Paulus, og hvorfor var de så avholdt av ham og av menighetene? — 2. Timoteus 4: 19.
Akvilas var en av jødene i diasporaen (jødene i fremmede land). Han hadde vokst opp i Pontos, et område i den nordlige delen av Lilleasia, men senere hadde han slått seg ned i Roma sammen med sin kone, Priskilla (Priska). Der hadde det vært en betydelig jødisk koloni i hvert fall siden Pompeius inntok Jerusalem i år 63 f.v.t., da mange fanger ble ført til Roma som slaver. Romerske innskrifter viser faktisk at det fantes minst et titall synagoger i antikkens Roma. En rekke jøder fra Roma befant seg i Jerusalem på pinsedagen i år 33 og fikk da høre det gode budskap. Kanskje det var de som først brakte den kristne lære til Romerikets hovedstad. — Apostlenes gjerninger 2: 10.
I år 49 eller tidlig i år 50 ble imidlertid jødene utvist fra Roma etter ordre fra keiser Claudius. Derfor var det i den greske byen Korint apostelen Paulus møtte Akvilas og Priskilla. Da Paulus kom dit, tilbød de ham vennlig både husrom og arbeid. De hadde nemlig samme håndverk — de var teltmakere. — Apostlenes gjerninger 18: 2, 3.
Teltmakere
Dette var ikke noe lett arbeid. For å lage telt måtte man skjære til og sy sammen stykker av lær eller annet materiale som var tungt å håndtere. Ifølge historikeren Fernando Bea var det «en virksomhet som krevde dyktighet og nøyaktighet», for teltmakerne arbeidet med «grove, stive stoffer som ble brukt når man slo leir under reiser og ville ha ly for sol og regn, eller som ble brukt til innpakking av varer i lasterommene på skip».
Dette reiser et spørsmål. Sa ikke Paulus at han var blitt ’oppdratt ved Gamaliels føtter’, noe som ville gi ham mulighet til å oppnå en prestisjefylt karriere senere i livet? (Apostlenes gjerninger 22: 3) Jo, det er sant nok, men jødene i det første århundre betraktet det som passende å lære gutter et håndverk, selv om det var meningen at de skulle få en høyere utdannelse. Derfor er det sannsynlig at både Akvilas og Paulus lærte teltmakerfaget mens de var unge. Det viste seg senere å være til god nytte for dem. Men som kristne så de ikke på slikt verdslig arbeid som et mål i seg selv. Paulus sa at det arbeidet han utførte i Korint sammen med Akvilas og Priskilla, bare var et middel til å fremme hans viktigste virksomhet, nemlig å forkynne det gode budskap uten å «legge en dyr byrde på noen». — 2. Tessaloniker 3: 8; 1. Korinter 9: 18; 2. Korinter 11: 7.
Akvilas og Priskilla var tydeligvis glad for alt de kunne gjøre for å hjelpe Paulus i hans misjonærtjeneste. Det kan godt være at de tre vennene mange ganger tok en pause i arbeidet for å forkynne uformelt for kunder eller forbipasserende. Og selv om teltmakerfaget hadde lav status og var slitsomt, var de fornøyd med å utøve det, ja, de arbeidet «natt og dag» for å fremme Guds interesser — akkurat som mange kristne i vår tid forsørger seg selv ved hjelp av deltidsarbeid eller sesongarbeid for å kunne vie det meste av den resterende tiden til forkynnelsen av det gode budskap. — 1. Tessaloniker 2: 9; Matteus 24: 14; 1. Timoteus 6: 6.
Eksempler ved sin gjestfrihet
Paulus brukte sannsynligvis huset til Akvilas som base for sin misjonærvirksomhet i de 18 månedene han oppholdt seg i Korint. (Apostlenes gjerninger 18: 3, 11) Etter alt å dømme hadde Akvilas og Priskilla også gleden av å ha Silas (Silvanus) og Timoteus som gjester da disse kom ned fra Makedonia. (Apostlenes gjerninger 18: 5) Paulus’ to brev til tessalonikerne, som senere ble en del av den bibelske kanon, ble muligens skrevet mens Paulus bodde hos Akvilas og Priskilla.
Det er lett å tenke seg at hjemmet til Priskilla og Akvilas på denne tiden var preget av travel teokratisk virksomhet. Trolig kom mange kjære venner innom — Stefanas og hans familie, som var de første som ble kristne i provinsen Akaia, og som Paulus selv døpte; Titius Justus, som lot Paulus holde taler hjemme hos seg; Krispus, en synagogeforstander som tok imot sannheten sammen med hele sin husstand. (Apostlenes gjerninger 18: 7, 8; 1. Korinter 1: 16) Videre var det Fortunatus og Akaikus; Gaius, som muligens lot menigheten holde møter hjemme hos seg; Erastus, byens forvalter; Tertius, den sekretæren som skrev ned Paulus’ brev til romerne; Føbe, en trofast søster i menigheten i Kenkreai, som lå i nærheten av Korint. Det var sannsynligvis Føbe som brakte Paulus’ brev fra Korint til Roma. — Romerne 16: 1, 22, 23; 1. Korinter 16: 17.
Tjenere for Jehova i vår tid som har fått mulighet til å vise gjestfrihet mot reisende tilsynsmenn, vet hvor oppmuntrende og minneverdig det kan være. De oppbyggende opplevelsene som blir fortalt under slike besøk, kan være en kilde til fornyet åndelig styrke for alle. (Romerne 1: 11, 12) Og de som i likhet med Akvilas og Priskilla stiller hjemmet sitt til disposisjon for møter, for eksempel et menighetsbokstudium, finner glede og tilfredshet i å være med på å fremme den sanne tilbedelse på den måten.
Så nært var det vennskapet Akvilas og Priskilla hadde med Paulus, at de ble med ham da han forlot Korint om våren i år 52, og de fulgte ham helt til Efesos. (Apostlenes gjerninger 18: 18—21) Der ble de værende og la grunnlaget for Paulus’ neste besøk. Siden de var dyktige til å undervise andre i det gode budskap, «tok de seg av» den veltalende Apollos og fikk gleden av å hjelpe ham til å forstå «Guds vei mer nøyaktig». (Apostlenes gjerninger 18: 24—26) Da Paulus så kom tilbake til Efesos på sin tredje misjonsreise omkring vinteren 52/53, var det åkerlandet som dette driftige ekteparet hadde bearbeidet, allerede modent for innhøsting. I omkring tre år forkynte Paulus i Efesos og lærte andre om «Veien», og menigheten holdt i denne tiden møter hjemme hos Akvilas. — Apostlenes gjerninger 19: 1—20, 26; 20: 31; 1. Korinter 16: 8, 19.
Senere, da disse to vennene av Paulus vendte tilbake til Roma, fortsatte de å ’følge gjestfrihetens vei’ og stille hjemmet sitt til disposisjon for kristne møter. — Romerne 12: 13; 16: 3—5.
De «våget sin egen hals» for Paulus
Kanskje Paulus også var gjest hos Akvilas og Priskilla mens han oppholdt seg i Efesos. Bodde han hos dem på det tidspunktet da sølvsmedene laget oppstyr i byen? Beretningen i Apostlenes gjerninger 19: 23—31 sier at de håndverkerne som laget templer av sølv, protesterte mot forkynnelsen av det gode budskap, og at brødrene måtte holde Paulus tilbake fra å sette livet på spill ved å gå inn til den rasende folkemengden i teatret. Noen bibelkommentatorer har lansert den teori at det nettopp var i en slik farlig situasjon Paulus følte seg ’usikker endog med hensyn til sitt liv’, og at Akvilas og Priskilla på en eller annen måte grep inn og «våget sin egen hals» for ham. — 2. Korinter 1: 8; Romerne 16: 3, 4.
Da ’oppstyret hadde lagt seg’, forlot Paulus klokt nok byen. (Apostlenes gjerninger 20: 1) Uten tvil ble også Akvilas og Priskilla utsatt for motstand og latterliggjøring. Ble de nedtrykt av den grunn? Nei, Akvilas og Priskilla fortsatte modig i sin kristne tjeneste.
De stod hverandre nær
Etter at Claudius’ regjeringstid var over, vendte Akvilas og Priskilla tilbake til Roma. (Romerne 16: 3—15) Men den siste gangen de blir nevnt i Bibelen, befinner de seg igjen i Efesos. (2. Timoteus 4: 19) På nytt blir de nevnt samtidig, i likhet med alle de andre gangene de er omtalt i Skriftene. For et nært og godt forhold disse ektefellene hadde til hverandre! Paulus kunne ikke tenke på den avholdte broren Akvilas uten å bli minnet om det gode samarbeidet han hadde med sin trofaste kone. Og for et godt eksempel dette er for kristne ektepar i dag! De som får støtte fra en lojal ektefelle, kan utrette mye «i Herrens gjerning», ja i noen tilfeller mer enn de kanskje kunne ha klart som enslige. — 1. Korinter 15: 58.
Akvilas og Priskilla tjente i flere forskjellige menigheter. Akkurat som dem har mange nidkjære kristne i vår tid vært villige til å flytte til et sted der behovet er større. De erfarer også glede og tilfredshet ved å se Rikets interesser ha framgang og få mulighet til å utvikle varme og dyrebare vennskap med andre kristne.
Ved sitt fremragende eksempel når det gjaldt kristen kjærlighet, høstet Akvilas og Priskilla anerkjennelse fra Paulus og andre. Men noe som var viktigere, var at de også fikk et godt navn hos Jehova. Bibelen forsikrer oss: «Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.» — Hebreerne 6: 10.
Vi har kanskje ikke mulighet til å bruke livet vårt på samme måte som Akvilas og Priskilla gjorde, men vi kan likevel etterligne deres strålende eksempel. Vi oppnår stor tilfredshet når vi vier våre krefter og vårt liv til hellig tjeneste og aldri glemmer «å gjøre godt og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag». — Hebreerne 13: 15, 16.