Jeg har ventet tålmodig på Jehova helt fra min ungdom av
FORTALT AV RUDOLF GRAICHEN
Da jeg var bare tolv år gammel, rammet tragedien familien min plutselig som lyn fra klar himmel. Først ble far kastet i fengsel. Deretter ble søsteren min og jeg med tvang tatt hjemmefra og plassert blant fremmede. Senere ble mor og jeg arrestert av Gestapo. Jeg kom i fengsel, og hun havnet i en konsentrasjonsleir.
ALLE disse hendelsene var bare innledningen til en periode med hard forfølgelse som jeg opplevde i min ungdom fordi jeg var et av Jehovas vitner. Nazistenes beryktede Gestapo og senere Stasi i Øst-Tyskland forsøkte å knekke min ulastelighet overfor Gud. Nå, etter at jeg har tjent ham trofast i over 50 år, kan jeg si som salmisten: «Lenge nok har de vist fiendtlighet mot meg, helt fra min ungdom av; men de har ikke fått overtaket over meg.» (Salme 129: 2) Jeg er full av takknemlighet mot Jehova.
Jeg ble født den 2. juni 1925 i den lille byen Lucka i nærheten av Leipzig. Allerede før jeg ble født, forstod mine foreldre, Alfred og Teresa, at de bibelske publikasjonene til bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden, hadde sannhetens rene klang. På veggene hjemme hang det bilder med bibelske motiver, og jeg kan huske at jeg så på dem hver dag. Et bilde forestilte ulven og lammet, kjeet og leoparden, kalven og ungløven som alle levde i fred med hverandre og ble ledet av en liten gutt. (Jesaja 11: 6—9) Slike bilder gjorde et varig inntrykk på meg.
Foreldrene mine lot meg være med i menighetens virksomhet når det var mulig. I februar 1933, bare noen dager etter at Hitler kom til makten, ble for eksempel «Skapelsens fotodrama» med lysbilder, film og innspilte kommentarer vist i den lille byen vår. Jeg var bare sju år gammel og syntes det var spennende å få sitte på lasteplanet i en liten, åpen varebil og være med i et opptog som drog gjennom byen og bekjentgjorde «Fotodramaet». Brødrene i menigheten fikk meg både da og ved andre anledninger til å føle meg som et nyttig medlem av menigheten trass i min unge alder. Fra jeg var ganske liten, ble jeg altså lært av Jehova og påvirket av hans Ord.
Vi lærte å stole på Jehova
Jehovas vitner holder seg til en streng kristen nøytralitet og ville derfor ikke delta i nazistenes politikk. Det førte til at nazistene i 1933 ved lov forbød oss å forkynne, komme sammen til møter og til og med lese vår egen bibelske litteratur. I september 1937 ble alle brødrene i vår menighet, deriblant far, arrestert av Gestapo. Det gikk hardt inn på meg. Far ble dømt til fem års fengsel.
Hjemme fikk vi det svært vanskelig. Men vi lærte snart å sette vår lit til Jehova. En dag da jeg kom hjem fra skolen, satt mor og leste i Vakttårnet. Hun ville lage i stand litt mat til meg og la bladet på et lite skap. Da vi hadde spist, og mens vi holdt på å rydde av bordet, dundret det på døren. Det var en politimann som skulle foreta husundersøkelse hos oss og lete etter bibelsk litteratur. Jeg ble svært redd.
Det var usedvanlig varmt den dagen. Det første politimannen gjorde, var derfor å ta av seg hjelmen og legge den på et bord. Så gikk han i gang med husundersøkelsen. Mens han så under bordet, begynte hjelmen å gli av det. Mor grep da raskt fatt i hjelmen og plasserte den på skapet, oppå Vakttårnet. Politimannen gjennomsøkte hele leiligheten vår, men fant ikke noe litteratur. Han tenkte selvfølgelig ikke på å se under hjelmen sin. Da han skulle gå, mumlet han fram en unnskyldning til mor, samtidig med at han strakte armen bakover og tok hjelmen sin. For en lettelse jeg følte!
Slike opplevelser forberedte meg til enda vanskeligere prøvelser. På skolen la man for eksempel press på meg for å få meg med i Hitlerjugend, en organisasjon hvor barn lærte militær disiplin og ble indoktrinert med nazistisk filosofi. Noen lærere hadde som sitt personlige mål å få hundre prosent av sine elever med i bevegelsen. Min lærer, Herr Schneider, må ha følt seg fullstendig mislykket fordi han i motsetning til alle de andre lærerne på skolen manglet én elev på en hundre prosents deltagelse. Det var jeg som var den eleven.
En dag kunngjorde Herr Schneider for hele klassen: «Gutter, i morgen skal vi på klassetur.» Alle gledet seg. Så tilføyde han: «Dere skal alle være iført deres Hitlerjugend-uniform, så alle kan se at dere er kjekke Hitler-gutter.» Neste morgen stilte alle guttene i uniform, bortsett fra meg. Læreren kalte meg fram og stilte meg foran hele klassen og sa: «Se deg omkring på de andre guttene, og se så på deg selv.» Han fortsatte: «Jeg vet at foreldrene dine er fattige og ikke har råd til å kjøpe uniform til deg, men nå skal jeg vise deg noe.» Han førte meg bort til kateteret, åpnet en skuff og sa: «Jeg vil gjerne gi deg denne splitter nye uniformen. Er den ikke fin?»
Jeg ville heller dø enn ta på meg en naziuniform. Da læreren forstod at jeg ikke aktet å bære den, ble han sint, og hele klassen pep meg ut. Deretter tok han oss med ut på tur, men han forsøkte å gjemme meg bort ved å la meg gå midt mellom alle de andre, uniformerte guttene. Mange av byens innbyggere kunne likevel se meg der jeg skilte meg ut blant mine klassekamerater. Alle visste at foreldrene mine og jeg var Jehovas vitner. Jeg er takknemlig mot Jehova for at han gav meg den nødvendige åndelige styrke da jeg var ung.
Forfølgelsen intensiveres
En dag i begynnelsen av 1938 ble søsteren min og jeg hentet på skolen og kjørt i politibil til en forbedringsanstalt i Stadtroda, omkring 80 kilometer hjemmefra. Hvorfor? Det var avsagt dom for at vi skulle bort fra våre foreldres innflytelse og gjøres til nazibarn. De som ledet forbedringsanstalten, merket seg snart at søsteren min og jeg var veloppdragne og lydige, selv om vi ikke ville fravike vår kristne nøytralitet. Dette gjorde så dypt inntrykk på bestyrerinnen at hun ønsket å treffe mor personlig. Det ble gjort et unntak, og mor fikk lov til å besøke oss. Søsteren min, mor og jeg var lykkelige og inderlig takknemlige mot Jehova for at han hadde gitt oss anledning til å være sammen til gjensidig oppmuntring en hel dag. Det var noe vi virkelig trengte.
Vi var på forbedringsanstalten i omkring fire måneder. Deretter ble vi sendt til en familie i Pahna. De fikk beskjed om å holde oss borte fra slektningene våre. Mor fikk ikke engang lov til å besøke oss. Men ved et par anledninger fant hun en mulighet til å ta kontakt med oss. Hun benyttet disse sjeldne anledningene og gjorde så godt hun kunne for å anspore oss til å være fast bestemt på å forbli trofaste mot Jehova, uansett hvilke prøvelser og forhold han ville tillate at vi ble utsatt for. — 1. Korinter 10: 13.
Og prøvelsene kom. Den 15. desember 1942, da jeg var bare 17 år gammel, ble jeg hentet av Gestapo og internert i et fengsel i Gera. Omkring en uke senere ble også mor arrestert og havnet i samme fengsel. Siden jeg fremdeles var mindreårig, kunne jeg ikke bli stilt for retten. Mor og jeg var derfor internert i seks måneder mens domstolene ventet på min 18-årsdag. Nettopp på den dagen jeg fylte 18 år, ble mor og jeg stilt for retten.
Før jeg var klar over det, var det hele over. Lite ante jeg da at jeg ikke skulle få se mor igjen. Det siste jeg husker om henne, er at hun satt i rettssalen på en mørk trebenk like ved siden av meg. Vi ble begge funnet skyldige. Jeg ble dømt til fire års fengsel og mor til ett og et halvt år.
På den tiden var tusenvis av Jehovas vitner i fengsler og fangeleirer. Men jeg ble sendt til et fengsel i Stollberg, hvor jeg var det eneste Jehovas vitne. Jeg satt over et år i enecelle, men Jehova var med meg. Den kjærligheten til ham som jeg hadde framelsket i ungdomsårene, var nøkkelen til at jeg overlevde åndelig talt.
Den 9. mai 1945, da jeg hadde sittet i fengsel i to og et halvt år, fikk vi en god nyhet — krigen var over! Samme dag ble jeg løslatt. Etter å ha gått til fots 110 kilometer, kom jeg hjem, fysisk syk av utmattelse og sult. Det gikk flere måneder før jeg ble frisk igjen.
Da jeg kom hjem, ble jeg straks møtt med nedslående nyheter. Først om mor. Da hun hadde vært i fengsel i ett og et halvt år, ville nazistene ha henne til å undertegne et dokument hvor hun fraskrev seg sin tro på Jehova. Det nektet hun å gjøre. Gestapo førte henne da til en konsentrasjonsleir for kvinner, i Ravensbrück. Der døde hun av tyfus like før krigen sluttet. Hun var en modig kristen som kjempet hardt og aldri gav opp. Måtte Jehova i sin godhet huske henne.
Jeg fikk også høre hvordan det var gått med min eldre bror, Werner, som aldri hadde innviet seg til Jehova. Han var blitt soldat i den tyske hær og hadde falt i Russland. Og far? Han kom hjem, men var dessverre en av de meget få vitnene som undertegnet det famøse dokumentet og fraskrev seg sin tro. Da jeg traff ham, virket han innesluttet og sinnsforvirret. — 2. Peter 2: 20.
En kort periode med iherdig åndelig virksomhet
Den 10. mars 1946 var jeg til stede ved det første stevnet jeg fikk oppleve etter krigen. Det ble holdt i Leipzig. Jeg frydet meg da det ble opplyst at det skulle arrangeres dåp samme dag. Selv om jeg hadde innviet mitt liv til Jehova mange år tidligere, var dette første gang det bød seg en mulighet for meg til å bli døpt. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen.
Den 1. mars 1947, da jeg hadde vært pioner en måned, ble jeg innbudt til å komme til Betel i Magdeburg. Selskapets kontorer var sterkt ramponert etter bombingen. Det var et privilegium å få hjelpe til med reparasjonsarbeidet. Etter sommeren ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner i Wittenberge. Noen måneder brukte jeg over 200 timer til å forkynne det gode budskap om Guds rike for andre. Jeg frydet meg over å være fri igjen — ingen krig, ingen forfølgelse, ingen fengsler!
Denne friheten varte dessverre ikke lenge. Etter krigen ble Tyskland delt, og den landsdelen jeg bodde i, kom under kommunistenes kontroll. I september 1950 begynte Øst-Tysklands hemmelige politi, Stasi, systematisk å arrestere brødrene. Anklagene mot meg var latterlige. Jeg ble beskyldt for å være spion for den amerikanske regjering. De sendte meg til det verste Stasi-fengselet i landet, i Brandenburg.
Jeg fikk støtte fra mine åndelige brødre
Der sørget Stasi for at jeg ikke fikk sove om dagen. Deretter forhørte de meg hele natten igjennom. Da jeg var blitt utsatt for denne torturen i noen dager, ble situasjonen enda verre. En morgen førte de meg ikke tilbake til cellen, men til en av de beryktede U-Boot Zellen (de ble kalt ubåtceller fordi de lå nede i en dyp kjeller). De åpnet en gammel, rusten jerndør og bad meg gå inn. Jeg måtte skritte over en høy terskel, og da jeg satte foten ned, ble jeg klar over at gulvet var fullstendig dekket med vann. Døren ble slengt igjen med en uhyggelig, skrikende lyd. Det var ikke noe lys og ikke noe vindu der. Det var stummende mørkt.
Fordi det lå flere tommer vann på gulvet, kunne jeg verken sitte, ligge eller sove. Da jeg hadde ventet så lenge at det føltes som en evighet, ble jeg hentet til fortsatt avhør under kraftig belysning. Jeg vet ikke hva som var verst — å stå i vann hele dagen i nærmest fullstendig mørke, eller å holde ut i det skjærende, skarpe lyset som ble rettet mot meg hele natten igjennom.
Ved flere anledninger truet de med å skyte meg. Etter noen netters forhør fikk jeg en morgen besøk av en høytstående russisk offiser. Jeg fikk anledning til å fortelle ham at det tyske Stasi behandlet meg enda verre enn nazistenes Gestapo hadde gjort. Jeg fortalte ham at Jehovas vitner var nøytrale under nazistyret, og at de også var nøytrale under kommuniststyret, og at vi ikke blandet oss i politikk noe sted i verden. Jeg sa videre at mange som nå var Stasi-offiserer, på den annen side var tidligere medlemmer av Hitlerjugend, hvor de sannsynligvis hadde lært å forfølge uskyldige mennesker på en brutal måte. Mens jeg snakket, skalv jeg over hele kroppen på grunn av kulde, sult og utmattelse.
Til min overraskelse ble den russiske offiseren ikke sint på meg. Han la tvert imot et ullteppe omkring meg og behandlet meg vennlig. Like etter hans besøk ble jeg ført til en bedre celle. Noen dager senere ble saken min overlatt til domstolene. Mens jeg ventet på at saken skulle komme opp, kunne jeg glede meg over å ha det fine privilegium å dele celle med fem andre Jehovas vitner. Etter all den grusomme behandlingen jeg hadde vært utsatt for, var det velgjørende å være sammen med åndelige brødre. — Salme 133: 1.
I retten ble jeg funnet skyldig i spionasje og dømt til fem års fengsel. Dette ble betraktet som en mild dom. Noen av brødrene ble dømt til over ti års fengsel. Jeg ble sendt til et rømningssikkert fengsel. Jeg antar at ikke engang en mus ville kunne krype inn i eller ut av det fengselet — så strenge var sikkerhetstiltakene. Men ved Jehovas hjelp klarte noen modige brødre å smugle inn en hel bibel. Den ble sprettet opp i de enkelte bøkene, som så sirkulerte blant de innsatte brødrene.
Hvordan klarte vi det? Det var temmelig vanskelig. Den eneste gangen vi kom i kontakt med hverandre, var når vi fikk dusje annenhver uke. En gang mens jeg stod i dusjen, hvisket en bror at han hadde gjemt noen sider fra Bibelen i håndkleet sitt. Når jeg var ferdig i dusjen, skulle jeg ta hans håndkle i stedet for mitt eget.
En av vaktene så at broren hvisket til meg, og gav ham en kraftig omgang med batongen. Jeg måtte ta håndkleet i all hast og blande meg med de andre fangene. Jeg var takknemlig for at jeg ikke ble tatt med sidene fra Bibelen. Hvis det hadde skjedd, ville vårt åndelige ernæringsprogram ha vært i fare. Vi hadde mange lignende opplevelser. Bibellesningen foregikk alltid i det skjulte, og med stor fare for at vi skulle bli tatt. Apostelen Peters formaning var svært aktuell: «Vær fornuftige, vær årvåkne.» — 1. Peter 5: 8.
Av en eller annen grunn bestemte myndighetene at noen av oss stadig skulle flyttes fra det ene fengselet til det andre. I løpet av en periode på fire år ble jeg overført til omkring ti forskjellige fangeanstalter. Men jeg klarte å finne brødre på alle disse stedene. Jeg ble inderlig glad i alle disse brødrene, og det var med tungt hjerte jeg forlot noen av dem hver gang jeg ble flyttet til et nytt sted.
Til slutt ble jeg sendt til Leipzig, og der ble jeg løslatt. Den fangevokteren som slapp meg ut, sa ikke farvel, men derimot: «Vi ser deg snart igjen.» Han var så ondsinnet at han ville ha meg bak lås og slå. Jeg tenker ofte på Salme 124: 2, 3, hvor det står: «Hadde ikke Jehova vist seg å være for oss da mennesker reiste seg mot oss, så ville de ha slukt oss levende da deres vrede flammet mot oss.»
Jehova utfrir sine lojale tjenere
Nå var jeg en fri mann igjen. Min tvillingsøster, Ruth, og søster Herta Schlensog stod utenfor porten og ventet på meg. I alle de årene jeg hadde vært i fengsel, hadde Herta hver måned sendt meg en liten pakke med mat. Jeg tror faktisk at jeg ville ha dødd i fengsel hvis jeg ikke hadde fått disse små pakkene. Måtte Jehova i sin godhet huske henne.
Etter at jeg ble løslatt, har Jehova velsignet meg med mange tjenesteprivilegier. Jeg begynte på nytt å tjene som spesialpioner, denne gangen i Gronau, og ble senere kretstilsynsmann i den tyske delen av Alpene. Senere ble jeg invitert til å gjennomgå den 31. klassen ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead, som utdanner misjonærer. Avslutningshøytideligheten fant sted på Yankee Stadium i forbindelse med Jehovas vitners internasjonale stevne i 1958. Jeg hadde det privilegium å tale til den store forsamlingen av brødre og søstre og fortelle noen av mine opplevelser.
Etter uteksamineringen reiste jeg til Chile for å tjene som misjonær. Der ble jeg på nytt kretstilsynsmann, denne gangen i den sørligste delen av Chile. Jeg ble bokstavelig talt sendt til jordens ende. I 1962 giftet jeg meg med Patsy Beutnagel, en elskelig misjonær fra San Antonio i Texas. Jeg hadde mange gode år i tjenesten for Jehova med henne ved min side.
I de over 70 årene jeg har levd, har jeg opplevd mange lykkelige stunder og mange forferdelige. Salmisten sa: «Mange er den rettferdiges ulykker, men Jehova utfrir ham av dem alle.» (Salme 34: 19) I 1963, mens vi fremdeles var i Chile, hadde Patsy og jeg den store sorg å miste vår lille datter. Senere ble Patsy meget syk, og vi flyttet til Texas. Hun døde da hun var bare 43 år gammel, også hun under tragiske omstendigheter. Jeg ber ofte om at Jehova i sin godhet må huske min kjære kone.
Selv om jeg nå er sykelig og gammel, kan jeg glede meg over det privilegium å tjene som alminnelig pioner og eldste i Brady i Texas. Livet har ikke alltid vært lett, og jeg kan også komme til å bli stilt overfor nye prøvelser. Men i likhet med salmisten kan jeg si: «Gud, du har lært meg opp fra min ungdom av, og ennå forteller jeg stadig om dine underfulle gjerninger.» — Salme 71: 17.
[Bilder på side 23]
(1) Jeg tjener nå som eldste og alminnelig pioner, (2) Patsy og jeg rett før vi giftet oss, (3) i Herr Schneiders klasserom, (4) min mor, Teresa, som døde i Ravensbrück