Mitt hjerte flyter over av takknemlighet
FORTALT AV JOHN WYNN
Hvor ofte kom jeg ikke med protester når mor skulle ha meg med på et av Jehovas vitners møter! Jeg sa at jeg hadde vondt i magen eller vondt i hodet — hva som helst for å slippe å bli med. Men mor var så bestemt at jeg som oftest ble fort frisk, og så gikk jeg der, da, sammen med henne de tre kilometerne til Rikets sal mens jeg hørte på at hun og en eldre venninne snakket sammen om Guds Ord.
DETTE lærte meg noe verdifullt: Foreldre må aldri slutte å være bestemte, på en kjærlig måte, når det gjelder det som er rett i Guds øyne. (Ordspråkene 29: 15, 17) De må aldri glemme at Gud har sagt at vi ’ikke må unnlate å komme sammen’. (Hebreerne 10: 25) Når jeg ser tilbake på livet mitt, er jeg svært takknemlig for at mor fikk meg til å gjøre det som var til mitt eget beste.
Takknemlig for gode eksempler
Far var ikke troende, men han hadde ingen innvendinger da mor sluttet seg til bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. En dag i 1913 gikk hun for å høre foredraget «Hinsides graven», som skulle holdes av Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president. Men hun kom for sent, og alle sitteplassene var opptatt. Hun fikk derfor tilbud om å sitte like i nærheten av podiet sammen med andre som kom for sent, rett ved siden av pastor Russell. Foredraget gjorde dypt inntrykk på henne. Dagen etter ble det gjengitt i lokalavisen, og hun tok vare på et eksemplar av den og leste foredraget om og om igjen.
Etter møtet leverte mor inn en lapp med navnet sitt på, og kort tid senere ble hun kontaktet av en av bibelstudentene. Med tiden begynte hun å levere bibelske traktater fra dør til dør i hjembyen vår, Gloucester i England. De to søstrene mine og jeg var med mor ut i forkynnelsesarbeidet helt fra vi var ganske små.
Da Harry Francis, en ivrig bibelstudent, flyttet til Gloucester, tok mor hjertelig imot ham. Han tok seg spesielt av meg, og den oppmuntringen han gav meg, var en vesentlig årsak til at jeg senere ble pioner, som en heltidsforkynner kalles. Bror Francis’ eksempel lærte meg noe viktig: De eldre bør alltid være på utkikk etter muligheter til å oppmuntre de yngre.
Det var mange andre i Gloucester som sluttet seg til bibelstudentene samtidig med mor. Men noen av de eldste i menigheten begynte å få for høye tanker om seg selv, og de som tilhørte klassen — som menigheten ble kalt på den tiden — begynte å følge mennesker. På ett møte var det noen som hele tiden prikket mor i ryggen for å få henne til å rekke opp hånden som et tegn på at hun støttet visse eldste. Men mor visste at de ikke var gode eksempler, så hun lot seg ikke presse. Det var mange på den tiden, i slutten av 1920-årene, som falt fra og ikke lenger vandret på sannhetens vei. (2. Peter 2: 2) Men mor sluttet aldri å gi organisasjonen sin lojale støtte, og hun var dermed et godt eksempel for meg.
Mitt standpunkt for sannheten
I juni 1939, da jeg var 18 år gammel, ble jeg døpt i elven Severn. Det året ble jeg også utnevnt til lydtjener. Vi pleide å sette opp svære grammofoner med store høyttalere på offentlige steder og spille budskapet «Religionen er en snare og et bedrag» med høy lydstyrke. På den tiden ble det lagt stor vekt på å avsløre kristenhetens hykleri og falske læresetninger.
En gang gikk jeg forrest i et opptog og bar et banner hvor det stod «Religionen er en snare og et bedrag» på den ene siden og «Tjen Gud og kongen Kristus» på den andre siden. Med oss i opptoget hadde vi en ponni med en stor plakat på hver side som bekjentgjorde et offentlig foredrag. For et syn dette opptoget må ha vært i en så religiøs by som Gloucester!
Hjemme hadde vi økonomiske problemer, men mor oppmuntret meg likevel til å bli pioner. I september 1939, på den tiden da den annen verdenskrig brøt ut, fikk jeg mitt første pionerdistrikt i Leamington, en liten by i Warwickshire. Det bodde en rekke pensjonerte prester i denne byen.
Vi brukte en lett grammofon i tjenesten fra hus til hus og spilte foredrag av Joseph F. Rutherford, den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet. Den svære grammofonen (som vi brukte når vi skulle spille foredrag for en stor forsamling) var mye tyngre, så vi pleide å frakte den i en barnevogn. Det hendte at prester som ble kraftig irritert over det avslørende budskapet vårt, jaget oss bort fra sin eiendom. Men vi mistet ikke motet. Jehova velsignet arbeidet, og i dag er det en menighet med over hundre forkynnere i Leamington.
I 1941, mens krigen raste, flyttet jeg til Wales, hvor jeg var pioner i byene Haverfordwest, Carmarthen og Wrexham. Som heltidsforkynner var jeg fritatt for militærtjeneste, men folk likte ikke vår nøytrale holdning. Min pionerpartner og jeg ble derfor anklaget for å være spioner eller femtekolonnister. En kveld ble husvognen vår omringet av politiet. Min partner hadde nettopp kommet hjem fra jobben, som bestod i å skovle kull. Han stakk hodet ut for å se hva det var. Ansiktet hans var dekket av kullstøv, og politiet syntes at han så ut som om han skulle til å delta i et kommandoraid! Her måtte det en forklaring til.
Vi hadde mange velsignelser i distriktet. En gang mens vi var i Carmarthen, kom John Barr fra avdelingskontoret i London (han er nå medlem av det styrende råd) på et oppmuntrende besøk. Det var bare et par forkynnere i Carmarthen på den tiden; nå er det over hundre. I Wrexham er det nå tre menigheter, og nylig hadde jeg det privilegium å få innvie en fin Rikets sal i Haverfordwest. — 1. Korinter 3: 6.
Takknemlig for tjenesten
Mens vi oppholdt oss i Swansea i det sørlige Wales, fikk min partner, Don Rendell, ikke innvilget fritagelse for militærtjeneste. Han ble satt i fengsel til tross for at han forklarte at han for sin samvittighets skyld ikke kunne gå i krig mot sine kristne brødre i andre land. (Jesaja 2: 2—4; Johannes 13: 34, 35) For å oppmuntre ham, og også for å avlegge et vitnesbyrd for naboene, stilte jeg opp den store grammofonen like ved fengselet og spilte bibelske foredrag.
Noen kvinner i nabolaget likte imidlertid ikke det. De sendte rundt en hatt og samlet inn penger til å betale soldater for å komme og gi meg og kameraten min en omgang. Vi pakket sammen og løp så fort vi kunne — jeg skjøv også barnevognen med grammofonen foran meg — for å søke beskyttelse i Rikets sal. Men da vi kom dit, var døren låst! Det var bare det at politiet dukket opp — meget beleilig — som reddet oss.
Denne hendelsen ble tydeligvis godt kjent. En gang senere da jeg forkynte ute på landet i nærheten av Swansea, var det en mann som sa til meg med et bifallende blikk: «Det er kristendommen dere kjemper for, akkurat som den unge mannen i Swansea, som frimodig forkynte det han trodde på, og måtte løpe for å berge seg.» Han ble overrasket da han fikk vite at jeg var den unge mannen.
Det var ikke lett å være pioner i krigsårene. Vi hadde ikke så mye jordisk gods, men vi satte pris på det vi hadde. Vi fikk alltid regelmessig tilgang på åndelig føde, og vi var aldri borte fra et møte, bortsett fra når vi var syke. Jeg kjøpte en gammel sykkel, og vi hadde noen store kurver på den som vi fraktet grammofonen og bibelsk litteratur i. Det hendte at jeg syklet åtte mil på én dag! Jeg var pioner i cirka sju år, og det er en tid som jeg ser tilbake på med stor glede.
Etter krigen, i 1946, ble jeg innbudt til Betel, som er navnet på Jehovas vitners hovedkontorer i de forskjellige landene. Betel i England lå den gangen i 34 Craven Terrace som nærmeste nabo til London-tabernaklet. Jeg satte pris på å samarbeide med de eldre der, deriblant med Alice Hart, datteren til Tom Hart, som man mener var det første Jehovas vitne i England.
En trofast medarbeider
I 1956 sluttet jeg på Betel for å gifte meg med Etty, en pioner som jeg var blitt kjent med da hun kom fra Nederland for å besøke søsteren sin, som da bodde i London. I slutten av krigen underviste Etty i maskinskrivning og stenografi på en handelsskole i Tilburg i det sørlige Nederland. En dag tilbød en av de andre lærerne seg å sykle sammen med henne hjem for å forvisse seg om at hun kom trygt fram. Han var katolikk. Hjemme hos Etty utspant det seg en samtale mellom ham og Ettys protestantiske foreldre. Det oppstod et vennskap mellom dem, og han ble en hyppig gjest hos familien.
Kort tid etter krigens slutt kom denne læreren hjem til Ettys familie og ropte: «Jeg har funnet sannheten!»
«Jeg syntes du sa at du hadde sannheten, da du var katolikk,» svarte Ettys far.
«Nei!» sa han opprømt. «Det er Jehovas vitner som har sannheten!»
Den kvelden og mange andre kvelder hadde de intense bibelske drøftelser. Kort tid senere ble Etty pioner. Hun møtte også kraftig motstand i tjenesten. I Nederland kom motstanden fra den katolske kirke. Når hun gikk fra hus til hus, fikk prestene noen barn til å avbryte samtalene hennes, og en gang var det noen som ødela sykkelen hennes. Hun tok sykkelen med til en reparatør som en gang hadde tatt imot en brosjyre av henne. «Se hva de ungene har gjort!» sa hun med tårer i øynene.
«Så, så,» sa mannen vennlig. «Ikke gi opp. Det er et godt arbeid du utfører. Jeg skal reparere sykkelen gratis for deg.» Og det gjorde han.
Etty la merke til at prestene først begynte å interessere seg for hjordene sine når hun begynte å studere Bibelen med dem. Da pleide prester og nonner å oppsøke folk for å undergrave deres tro på både Bibelen og Jehova. Likevel hadde Etty mange bibelstudier som bar frukt.
Takknemlige for det livet vi har hatt sammen
Etter at Etty og jeg hadde giftet oss, ble vi sendt ut i reisetjenesten i England, og i nesten fem år besøkte vi menighetene for å styrke dem åndelig sett. Så ble jeg innbudt til å gjennomgå Gileads 36. klasse ved Jehovas vitners internasjonale administrasjonssenter i Brooklyn i New York. Dette var et ti måneders kurs som var spesielt tilrettelagt for å lære opp menn til å ta hånd om arbeidet ved Jehovas vitners avdelingskontorer. Det var ferdig i november 1961. Mens jeg var borte, arbeidet Etty på Betel i London. Etter kurset fikk vi i oppdrag å tjene der sammen.
I de neste 16 årene arbeidet jeg i tjenesteavdelingen og tok hånd om saker som hadde med menighetenes virksomhet å gjøre. I 1978 døde Betel-hjemmets tilsynsmann, Pryce Hughes, og jeg ble utnevnt til å overta hans oppgave. I alle disse årene som har gått siden da, har jeg funnet stor glede i å ha ansvaret for den voksende Betel-familiens ve og vel. Det er nå over 260 i vår Betel-familie.
I 1971 døde min kjære mor, 85 år gammel. Etty og jeg reiste til Gloucester til begravelsen. Den broren som holdt talen, redegjorde på en fin måte for mors himmelske håp. (Filipperne 3: 14) Jeg er takknemlig for at søstrene mine, Doris og Grace, tok seg så godt av mor på hennes gamle dager, slik at Etty og jeg kunne fortsette i heltidstjenesten.
Etty og jeg tenker ofte på foreldrene våre og på den kjærlige, men likevel faste oppdragelsen de gav oss. Vi har uendelig mye å takke dem for! Særlig mor var et enestående eksempel for meg og søstrene mine og hjalp oss til å framelske verdsettelse av Jehova og hans organisasjon.
Ja, vårt hjerte flyter over av takknemlighet for hver ny dag vi kan tjene vår himmelske Far, Jehova. For en vidunderlig og kjærlig Gud han er! Salmisten gav på en treffende måtte uttrykk for det vi også føler, da han sa: «Jeg vil opphøye deg, min Gud, Kongen, og jeg vil velsigne ditt navn til uavgrenset tid, ja for evig. Dagen lang vil jeg velsigne deg, og jeg vil lovprise ditt navn til uavgrenset tid, ja for evig.» — Salme 145: 1, 2.
[Bilde på side 26]
Sammen med min kone, Etty